En felles kommentar fra Marte Mjøs Persen, medlem i Arbeiderpartiet og Steinar Nørstebø, som er medlem i SV.

«Arbeiderpartiet er et parti med en stolt historie på sysselsetting og industribygging. Men de siste årene har det blitt tydeligere og tydeligere at partiet ikke lenger er noe arbeiderparti», sier Bjørnar Moxnes, stortingskandidat for Rødt i Oslo. «Den unge Rødt-politikeren beklager at Arbeiderpartiet har forlatt sine gamle idealer.»

Rødt har tydeligvis som visjon å gjenreise Arbeiderpartiets stolte sosialdemokratiske tradisjoner?

Vi  trodde Rødt var et parti som hadde som sin eksistensberettigelse i at en ikke kan reformere seg fram til sosialismen, men har som utgangspunkt at kapitalismen ikke kan endres uten revolusjon. Rødts klassiske dogme har vært at kapitalismen kun kan administreres, ikke styres i retning av en mer rettferdig verdensordning. Hvorfor går da Rødt til valg på Arbeiderpartiets gamle slagord? Har Rødt blitt et sosialdemokratisk parti som har gått fra revolusjon til reform for å kaste sosialdemokratiske blår i øynene til folk, eller er partiprogrammet lagt på hyllen til fordel for populistisk Arbeiderpartinostalgi?

Rødt ville aldri styrt etter parolene som har vært Arbeiderpartiets hovedsaker i 80 år. Rødtbevegelsen  har alltid ment at Arbeiderpartiet og LO ledelsen har vært en del av borgerskapet. I gjeldende prinsipprogram heter det:

«Toppene i LO og Arbeiderpartiet har siden andre verdenskrig hatt en korporativ samarbeidsmodell med tilknytting til ulike organer og utvalg. LO-toppene går inn og ut av statsrådsposter og styreverv. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.»

Selv om vi har meldt oss ut av Rødt til fordel for medlemsskap i sosialdemokratiske partier er vi begge innforstått med at det beste en kan oppnå innenfor det kapitalistiske systemet er å bremse hastigheten i den kapitalistiske utviklingen gjennom mer samfunnsstyring av økonomien. Vi er derfor svært imponert over hvor langt den rødgrønne regjeringen har klart det på kort tid. Selvsagt er det lang vei å gå, markedsliberalistisk tenking må ytterligere må bremses og snus, for eksempel innenfor organisering av helsevesenet, barnevernet, rusomsorgen og New Public Management-organisering av kommunesektoren. Nettopp derfor trenger vi å få gjenvalgt denne regjeringen.

Det kan være grunn til å se med kritiske øyne på Arbeiderpartiets politikk, ikke minst fram mot partiets valgnederlag i 2001. Arbeiderpartiet gikk alt for langt på 90-tallet i markedsliberalistisk retning. Valgnederlaget i 2001 førte til selvransaking i Arbeiderpartiet. LO sitt engasjement i forbindelse med valgkampen fram mot 2005-valget, har gjort at Arbeiderpartiet igjen har knyttet seg mye sterkere til den sosiale basisen partiet springer ut av. Det faglig politiske samarbeidet (klassesamarbeidet i Rødts terminologi) har gitt svært konkrete resultater for arbeiderklassen i Norge.

Et godt eksempel er at regjeringen har lagt fram handlingsplaner mot sosial dumping som er fulgt opp og utvidet i statsbudsjettet og konkretisert i nye lovforslag i vår. Bygg og anleggsbransjen ble prioritert først, nå er det i hotell, restaurant og renhold at fagbevegelsen får nye virkemidler til å slå tilbake sosial dumping.  Innføring av solidaransvar som gjør hovedentrepenører ansvarlige for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår hos selv den minste underleverandør. Disse tiltakene har styrket fagbevegelsens makt i Norge til å slå tilbake kapitaloffensiven for å undergrave lønn, trygghet og faglige rettigheter til norske og utenlandske arbeidere.

Vi har altså en regjering som på et viktig punkt angriper markedsliberale prinsipper og flytter makt fra kapitalkreftene til arbeiderklassen.  Dette er en politikk som er enestående, vekker oppsikt og begeistring i fagbevegelse og sosialistiske partier rundt om i Europa. Vi mener dette «Bygger landet» bidrar til «Hele folket i arbeid» på trygge og sterke faglige rettigheter. For oss er dette styrking av arbeiderrettigheter og arbeidermakt og et viktig eksempel på at Arbeiderpartiet, SV og SP faktisk har staket ut en ny kurs for arbeidsfolks rettigheter.

Gjennom Soria Moria og gjennomførte lovnader (stanse privatskoler, endre arbeidsmiljøloven, sikre offentlig eierskap til kraftressurssene, omgjøring av vedtaket om å oppheve Postens enerett til å distribuere brev) ser vi at høyreutviklingen faktisk er blitt bremset kraftig, på enkeltområder er høyreutviklingen snudd og det er grunnlag for å virkelig forandre retning.

Dette gjelder også absolutt arbeidsløsheten. Under store deler av Bondevikregjeringens tid lå arbeidsløsheten stabilt høyt. I april 2005 var det 127 572 mennesker som var registrert helt eller delvis arbeidsløse. Ved utgangen av april i år er tallet 101 862. Dette er etter at den verste  krisen i verdensøkonomien har herjet i over et halvt år.

Det er veldig spesielt at Rødt særlig kritiserer regjeringen for manglende tiltak mot stigende  arbeidsløshet når den er så ekstremt mye mindre i Norge enn i andre land. Utviklingen i Norge i vekker oppsikt internasjonalt. Senest 14. mai 2009 var det mest «twittrede» ordet «Norway», pga av intervju med Kristin Halvorsen i New York Times om Norges unike innsats for å motvirke finanskrisens virkninger og om statlig styring av norsk økonomi. Arbeiderpartiet er helt tydelig på at hovedfokuset framover, og også i valgkampen, er Arbeid til alle.  Et eksempel er at i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram 15. mai økte regjeringen opp til 80 000 sysselsettingstiltaksplasser.

Kommunene i Norge ble rammet hardt av renteøkningen i fjor. At Moxnes påstår at underskuddene er større enn noen sinne, kan vi gjerne gi han rett i, men samtidig har aktiviteten i norske kommuner økt til et nivå uten historisk sidestykke. Fra fjerde kvartal i 2005 til fjerde kvartal i 2008 økte antall årsverk i kommunen med 34 980 årsverk i norske kommuner. Hadde Rødt kommet med en del av denne kritikken i forbindelse med valgkampen i 2001, hadde de truffet rett skive, nå er det total skivebom.

Markedsretting, konkurranseutsetting, svekking av stillingsvern, skjøt fart under den borgerlige Bondevikregjeringen. Alt dette er stanset av et mer markedskritsk SP, et Arbeiderparti som virkelig er mer kritisk til 90-tallets privatisering og et SV som ønsket å sette samfunnsmessig styring ut i livet. Resultatet er en av verdens mest progressive regjeringer under et kaptialisk verdensordning.

Høyres landsmøte vedtok å svekke bestemmelsene om i stillingsvern, oppsigelsesvern og midlertidige  ansettelser. Det vil øke arbeidsløsheten og utryggheten blant norske arbeidstakere. Frp har sitt landsmøte denne helgen, politikken som blir lagt der blir neppe langt unna Siv Jensens utsagn i Finansavisen 21. februar 2009: «Det finnes ikke et område der markedet skal holdes ute». Hvorfor angriper ikke Rødt denne politikken?

Rødt angriper på sin variant av den gamle Arbeiderparti plakaten «Hele folket i arbeid» regjeringen for å gi 150 milliarder til private banker. De vil ha krisepakke til folk, ikke banksjefer. Tror Moxnes og Rødt på sine egne slagord? Uten omfattende  ordninger for økt kapitaltilgang i banksystemet, (ikke bevilgninger og gaver til banksjefer) uten Regjeringens krisepakker til finansmarkedene ville titusenvis av norske arbeidsplasser vært radert bort på de få vintermånedene vi har bak oss. Vi mener dette var en av flere avgjørende grep fra regjeringens side for nettopp å sikre «Hele folket i arbeid». Mener Rødt at regjeringen skulle gitt blaffen i å finanssektoren og bare gitt kommunene noen milliarder ekstra?

På en rekke områder mener vi at det rødgrønne flertallet ikke har gjort nok for å slå tilbake markedsliberalismen. Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må presse hardt på for å svekke markedsliberalisme og privatisering. Vi vet at sterke motkrefter i kapital- og næringsliv ønsker å presse regjeringen i motsatt retning. Retningen endres ikke ved enkle fingerknips, men gjennom langsiktig arbeid og viktigst ved at motkreftene særlig i fagbevegelsen  mobiliseres til støtte for mer politisk styring utenfor markedet og skritt for skritt reversere markedstenking og privatisering av offentlige kjerneoppgaver.

Men dersom vi ikke ser at den rødgrønne regjeringen har gjennomført viktige tiltak, gitt fagbevegelse og arbeiderklasse mer makt og lagt et grunnlag for på flere områder å slå tilbake høyreutviklingen, er det en politisk skivebom. En skivebom som enten rammer skytteren selv eller i verste fall svekker mulighetene for å få gjenvalgt regjeringen slik at vi faktisk fortsatt kan beholde en av verdens mest radikale regjeringer. En regjering som fagbegelse og andre folkelige bevegelser kan jobbe sammen med og videre utfordre for å hindre ytterligere flere arbeidsløse, mindre privatisering og konkurranseutsetting, bedre og flere rettigheter for vanlige folk og en sterkere statlig styring av norsk økonomi.