SV sitter for fjerde år i regjering. Mens det innledningsvis i debatten om ministersosialisme var noe usikkerhet om prosjektet på venstresiden i SV, synes denne usikkerheten å ha forvitret. I dag virker det, sett utenifra, at oppslutningen om regjeringsprosjektet og ønsket om at det skal fortsette i 4 år til, er unison. SV må derfor være meget fornøyd med sine resultater.
Sett utenfra er dette lett underlig: Hva er det som gjør at partiet kan samles om dette prosjektet? Med unntak av noen viktige seire i Soria Moria-erklæringen har SV i liten grad fått betalt for innsatsen. SV kan ramse opp en rekke små skritt der SV har satt sitt stempel på politikken. Men mange av disse er saker en kunne fått gjennom også utenom regjeringen, hvis en da ikke tolker Arbeiderpartiets venstredreining etter 2001-valget som SVs ære, og ikke velgernes klare nei til det nyliberale prosjektet Stoltenberg forsøkte seg på i sin første regjering. Men både i asylpolitikken, tjenestedirektivet og kjøp av jagerfly er SV parkert. Opptrappingen i Afghanistan skjer med støtte i Soria-Moria, i noe som ble oppfattet som en SV-seier, men i dag framstår den som hul.
Om vi aksepterer SVs situasjonsbeskrivelse – at de har vunnet mange små seire, og aksepterer SV-ledelsens fokus på de slagene de vinner heller enn de som de taper (tross alt vet vi alle at SV fikk under 10% oppslutning ved valget i 2005), så er det likevel noe som gjenstår. For hva er prisen venstresiden betaler for å ha SV i regjering – hva betaler venstresida for at SV skal få sine små seire? Det spørsmålet berøres sjeldent og jeg har ikke registrert at venstreopposisjonen i SV har tatt det opp.
Hovedforskjellen på SV i opposisjon og SV i regjering er at det eksisterer en venstreopposisjon. En venstreopposisjon som kraftfullt argumenterer mot regjeringen og som bidrar til mobilisering av bevegelsen (det venstreorienterte massegrunnlaget). Den bevegelsen som ofte bare klarer å sette saker på dagsorden og støtte den parlamentariske venstresida, men som tidvis kan vokse til så stor bevegelse at den kan stoppe krigsdeltakelse, som massemobiliseringen mot Irak-krigen sørget for.
I dag finnes ikke noen opposisjon til venstre for regjeringen, heller ikke i saker hvor den fører en tradisjonell høyrepolitikk. Det ser vi tydelig i de militærpolitiske saker som krigføringen i Afghanistan og kjøp av amerikanske jagerbombefly, som er tilpasset USAs framtidige kriger. Utfordringene for venstresida står i kø. Svarene ligger ikke nødvendigvis i parlamentarisk politikk, men de bør kunne forankres der. Men for å nevne 3 eksempler, så er SVs regjeringsdeltakelse til hinder for en mobilisering:
a) Et sosialistisk svar på den økonomiske krisa
– men dette krever et annet svar enn Finansdepartementet sitt, som er mer penger til bankene og mer shopping i middelklassen. Så lenge SVs leder sitter som sjef i Finansdepartementet kan ikke SV utvikle en alternativ politikk – men krisa roper på et sosialistisk svar. Om SV besitter ressursene til å bidra til å utvikle det kan nok diskuteres, men de er nå i en situasjon som er til hinder for at det skjer.
b) Kampen mot NATOs «AfPak»-strategi
(utvidelse av Afghanistankrigen til Pakistan ) – men dette krever et brudd med NATO-lojaliteten. USA kjenner bare en måte å føre krig på: Oppsøk og lokaliser fienden og bruk deretter overlegen ildkraft (hels fra luften) for å utrydde han. Men denne “taktikken” dreper alltid langt flere sivile, og skaper større oppslutning om motstanderen. Etter at taktikken har ført til at Taliban kontrollerer stadig større deler av Afghanistan, har USA identifisert problemet som grenseområdene i Pakistan. Akkurat slik som USA i 1970 trodde den økte oppslutningen om FNL i Vietnam skyldtes grenseområdene mot Kambodsja. Men like lite som en utvidelse av krigen i Vietnam til Kambodsja hjalp USA – tvert imot førte det til en destabilisering av Kambodsja som ledet fram til Røde Khmer – vil en utvidelse av krigen i Afghanistan til Pakistan hjelpe NATO. Langt mer sannsynlig vil det føre til en destabilsering av Pakistan og en mulig Talibanseier der – og dermed kontroll over atomvåpen. Så lenge SV sitter i regjering med krigspartier, og har akseptert en opptrapping av Norges engasjement i Afghanistan er det vanskelig å skape en bred bevegelse mot den galskapen Obama og NATO nå går inn i.
c) Kampen om klimaet
Kampen om klimaet er viktigere for hvert år, for selv om vi trolig allerede har tapt, er alternativet å gi opp og la klimaet leve sitt eget liv et langt verre alternativ. Men for hvert år som venter, kreves kraftigere tiltak. SVs store seier var CO2-rensing. Men finanskrisa setter en stopper for det. Nederlagene – oljeboring i nord, gasskraft og fortsatte milliarder til veibygging mens det går småpenger i forhold til jernbane, er det ingen mobilisering mot. Det kan det heller ikke bli så lenge SV sitter i regjering.
Er det nødvendig at mobilisering fra venstre svekkes når SV sitter i regjering? Svaret på det er trolig ja. SV kan ikke både være et opposisjonsparti og et regjeringsparti. Forsøkene på det, da SVs stortingsrepresentanter flyttet protesten mot Afghanistan-krigen ut av Stortingssalen og ut på plenen høsten 2005 fristet ikke til gjentakelse. SV ble hengt ut som useriøse, patetiske og umodne regjeringsdeltakere. SV har etter hvert blitt flinkere til å «fremheve sine seire og tie om sine nederlag». Og nederlagene er nettopp der en venstreopposisjon hadde vært nødvendig!
I Fredsinitiativet har SV jobbet for å dempe all kritikk av regjeringen, og i kampanjen «Hent soldatene hjem» er SV fraværende. Ikke fordi de fleste SVere ikke er enig, men fordi de ikke ønsker fokus på sine nederlag i regjeringen. SVere som før var drivkraften i massemobiliseringer er i dag aktive demobilisere.
Når denne siden av politikken – politikk som folkelig mobilisering – ikke regnes på minussiden i regnskapet, så skyldes det trolig SVs syn på politikk som parlamentarisk aktivitet. Minussiden i SV-regnskapet for SV selv er saker de har tapt i regjering – men de ville de jo også tapt som opposisjon, så derfor spiller det egentlig ingen rolle. Derfor er regjeringsdeltakelse hevet over debatt – alle er tvunget til å være enig siden det bare er fordeler. Den eneste mulige ulempe er av taktisk natur – det blir vanskeligere å vinne nye stemmer når SV er i skyggen av storebror i regjering.
Men SVs styrke som parti har aldri vært at de hadde parlamentarisk flertall for politikken sin. Når SV sto sterkt var det fordi de hadde brede og aktive folkebevegelser bak politikken sin. SF ble skapt av folkebevegelsen mot atomopprustning, SV av folkebevegelsen mot EEC/EF, SVs framgang på 80-tallet av miljøbevegelsen og på 2000-tallet av fredsbevegelsen. Et SV som demobiliserer bevegelsene, som ikke reiser kamp fra venstre, men forsøker å dempe kampen, og som tier av lojalitet til regjeringen – det er et SV vi ikke har bruk for.