Vi er nok enige om at dagens regjering er et framskritt fra den forrige, men vi er nok uenige i hvor stort dette framskrittet er. Du skriver bl.a. at ”Mye liberalisering og svekking av arbeiderrettigheter er stoppet og reversert.” Jeg vil kanskje heller si at mye er stoppet (men langt fra alt), lite er faktisk reversert.

De store liberaliseringsgrepene Ap har vært med på er det svært langt igjen før man snur (Posten, Telenor, NSB, Statoil etc.) Om man leser det Gerhardsen skrev i siste bind av memoarene sine på 70-tallet om en ”sosialisering av samfunnet” og sammenligner det med Ap av i dag, blir avstanden til det jeg ser på som virkelig sosialdemokratisk politikk mer slående enn likhetene. Jeg har tidligere gjengitt et utdrag her som faksimile http://venstresida.net/?q=node/540

Vi er enige om at det har vært en dreining i Arbeiderpartiet i positiv retning fra 2001 til i dag. Vi er nok uenige om hvor stor den dreiningen i praksis er. Du skriver at ”Det som definitivt skiller Arbeiderpartiets ståsted nå fra å være et retorisk blaff, er en langt sterkere orientering og forankring i fagbevegelsen enn for eksempel Stoltenberg 1 -regjeringen hadde.”

Jeg mener det er et visst poeng i det, men jeg mener også det var et større poeng før Flåthen tok over som LO-leder. Aps forhold til LO har i stor grad vært en dør som slår to veier. Riktignok kan LO bidra til å trekke Ap til venstre. Det er vel også derfor venstresida i Ap er svært opptatt av å styrke båndene. Men man skal heller ikke underslå at Ap vel så ofte har bidratt til å dra LO til høyre og kneble den kampkraften organisasjonen kan ha når den står samlet som en selvstendig kraft. Hva man nå måtte mene om Valla, mener jeg det er ganske åpenbart at hun var mer sjølstendig og mer lojal til medlemmenes interesser relativt til Jens enn det Flåthen er.

Det er vel heller ingen overraskelse om jeg sier at jeg er tilhenger av den såkalte ”Trondheimsmodellen” hvor LO jobber mye mer selvstendig. Jeg tror faktisk man får gjort mer sånn enn med den tradisjonelle partikoblingen, man får forankret den politiske aktiviteten bedre hos medlemmene og man øker aktiviteten og engasjementet. (men her begynte jeg visst å åpne en helt annen debatt – ups…)

I forhold til arbeidermakt skriver du at ”Vi mener det er uriktig å føyse verdien av de svært viktige styrkingene som skjer av fagorganisertes rettigheter i forhold til sosial dumping i bygg-anlegg, renhold og transport tilside fordi at Arbeiderpartiet har kjørt gjennom EUs tjenestedirektiv”, men problemet er vel heller at det nettopp ikke meg, men heller EF-domstolen, som plutselig med et pennestrøk kan føyse verdien av svært mye av dette vekk. Jeg mener Arbeiderpartiet her beveget seg – ja. De har beveget seg såpass at enkelte grep kan gjøres for å bedre forholdene for arbeidsfolk så lenge det ikke kommer i konflikt med de store nyliberale prosjektene som Ap-ledelsen fremdeles jager fram. Et av disse er EU. Et annet er pensjonsreformen.

Jeg mener slik at tjenestedirektivsaken er en svært viktig markør for hvor langt Ap har beveget seg. Man kan gjøre litt – men ikke kødde med EU. Tilsvarende iht. AFP-oppgjøret i fjor. Man kan gi litt ekstra penger – men ikke rokke ved de arbeiderfiendtlige prinsippene som ligger bak ”arbeidslinja” og pensjonsreformen. Det blir spennende å se på lønnsoppgjøret nå. Jeg håper (og det kan virke som) de (vi) statsansatte er en litt hardere negl å knekke, men jeg føler meg langt fra trygg. Jeg finner det faktisk ganske påfallende at den eneste fra Ap jeg har fått med meg som har gått klart ut mot dette er Reiulf Steen.

Kommuneøkonomi: Dere skriver igjen at ”Årsverksutviklingen sier noe om utviklingen i faktisk tjenestetilbud, det gjør ikke under/overskuddsindikatoren.” – Men kritikken går jo nettopp på misforholdet mellom pålagte oppgaver og finansiering. Da får vi jo nettopp mange årsverk og store underskudd. Resultatene nå i f.eks. Trondheim er jo store kutt og nedbemanninger. De rødgrønne her i byen kutter nå hardt i tilbud til de aller svakeste i samfunnet vårt – den absolutt motsatte politikken av hva man trenger i ei krisetid. Så kan man krangle om det er kommunen eller staten sin skyld, men det er rødgrønt over alt så det har liten betydning. Poenget med E-verket er jeg selvsagt klar over, men det har også både kommune (og regjering (Statkraft eier i dag TEV og det kunne jo i teorien blitt solgt tilbake om det var politisk vilje)) vært klar over – lenge.

Offentlige investeringer hadde selvsagt ikke reddet bildeleindustrien (om ikke kommunene hadde kjøpt inn miljøvennlige norskproduserte elbiler i stor skala da – det var en eller annen Folkvord-fyr som sa noe om elbiler på http://erlingfolkvord.no/), men det kunne ha reddet mange i de sektorene som ble først og hardest rammet – bygg og anlegg. At vi er en del av en nyliberal global fri-flyt-økonomi har både skapt krisa, og gjør selvsagt at vi ikke kan redde oss fullstendig fra krisa, men det er neppe Rødt sin feil (skyld heller på de partiene som presset på for å få oss inn i EØS og WTO (ingen nevnt, ingen glemt)).

I forhold til de andre to plakkisene har jeg ikke tenkt å starte noen lang debatt om industrikraft (men jeg gjør det kanskje likevel?), men et slikt innkjøpskonsortium som Stoltenberg nå foreslår vil ikke kunne gi kraftpriser som er sammenlignbare med de den kraftkrevende industrien har levd med så langt, og vil dermed heller ikke kunne bidra til å redde alle de arbeidsplassene som nå står i fare for å forsvinne (men alle monner drar, så enkelte arbeidsplasser kan det vel hjelpe). Igjen kommer vil til EU-lojaliteten

Men plakaten om Afghanistan er dere forhåpentligvis tross alt enige i. En av tre er jo ikke så verst.

I forhold til Rødts rolle skriver dere at ”det vi kritiserer er den fullstendige mangelen på nyanser og populistiske lettvintheter Rødts utspill var preget av”. Nå må jeg vel kunne si at det er noe begrenset hvor langt saksframlegg det er formålstjenlig å ha på en plakat, og hvor formålstjenlig det er å vurdere valgkampinnretningen og ståstedet til et parti ut fra et enkeltutspill i media. (Det vil jeg kanskje påstå er en vel så stor mangel på nyanser.) De valgkamputspillene Rødt har fått mest medieoppmerksomhet på de siste månedene er ellers (fritt etter hukommelsen) fotball, fildeling og Afghanistan, uten at jeg ser at disse danner noe slags bilde av Rødts helhetlige politikk heller.

Videre skriver dere at ”Rødt [ikke kan] i sin retorikk dundre løs på regjeringens politikk uten å erkjenne de avgjørende forbedringene som har skjedd de siste årene”. Forbedringer har vi hatt, men jeg ville sagt at avgjørende forbedringer – forbedringer som hadde vist en tydelig ny kurs – det har vi dessverre for få av. (Igjen: Pensjon, EU-direktiv, Afghanistan, og lokalt i ”radikale” Sør-Trøndelag setter Ap kollektivtrafikken ut på anbud, legger ned skoler og kutter i Trondheim som sagt i tiltak for de svakeste gruppene. Lojaliteten til EU, arbeidslinja, NATO og Høyres skattepolitikk er fortsatt større enn lojaliteten til vanlige arbeidsfolk på mange av de områdene jeg absolutt vil kalle avgjørende).

På plussida vil jeg sette opp overføringene til kommunesektoren i 2006, reversering av Bondeviks arbeidsmiljølov, Støre som trekker norske krav i GATS-forhandlingene, og Solheim som sletter illegitim U-landsgjeld etter skipseksportkampanjen. Kjempebra! Det triste med disse viktige symbolsakene er at de – etter mitt skjønn – er for få, for dårlig fulgt opp, og det begynner å bli for lenge siden.

Jeg tror faktisk at venstresida som helhet er tjent med at Rødt er kritiske til regjeringa. Dersom alle som er misfornøyd skulle måtte gå til Frp, ville det vært et mye større problem enn at Rødt fanger opp noen tusen. Jeg er ikke fornøyd med Rødts oppslutning, men jeg tror rent valgtaktisk vel så mye på at en mer positiv holdning til regjeringa fra Rødts side, ville drive flere over til høyresida/sofaen enn omvendt. Rødt er nå en gang i opposisjon.

Jeg har som dere sikkert skjønner en noe annen innstilling og andre erfaringer både med Rødt og de rødgrønne enn dere har. Det kan nok ha flere årsaker, og jeg var i mitt første innlegg inne på at verden noen ganger kan se ganske annerledes ut fra Bergen enn den gjør fra andre steder i landet. Rødt er nok sikkert litt forskjellig, men jeg tror også de andre partiene er det. Jeg har i hvert fall merket selv at det er mye lettere å være enige med Ap og SV når de er i opposisjon enn når de er i posisjon. De virker fort mer radikale da.

Det var de 3 A4-sidene med tekst fra meg i denne omgang. Jeg kan nok ikke love å holde dette debattempoet oppe over tid. :)

Det er jo nettopp dette som er vårt hovedpoeng : på sentrale områder er det stor kvalitativ forskjell på politikken til den rødgrønne regjeringen enn noe annet alternativ: Mye liberalisering og svekking av arbeiderrettigheter er stoppet og reversert. Det skjer etter en 30 års sammenhengende markedliberalistisk frammarsj. I verden for øvrig oppfattes dette som oppsiktsvekkende.

Vårt poeng er at Arbeiderpartiet på helt avgjørende områder ikke er på vei vekk fra sosialdemokratiske verdier, men har kommet tilbake til sosialdemokratiske verdier. Dette er noe helt annet enn bare en retorisk venstrekurs: Vedtakene bremser og snur markedsretting, makt og innflytelse til fagbevegelse og arbeidstakere styrkes gjennom lover, forskrifter og bevilgninger. Det som definitivt skiller Arbeiderpartiets ståsted nå fra å være et retorisk blaff, er en langt sterkere orientering og forankring i fagbevegelsen enn for eksempel Stoltenberg 1 -regjeringen hadde. Vi mener det er uriktig å føyse verdien av de svært viktige styrkingene som skjer av fagorganisertes rettigheter i forhold til sosial dumping i bygg-anlegg, renhold og transport tilside fordi at Arbeiderpartiet har kjørt gjennom EU s tjenestedirektiv.

Vi er enig med Ronny i det er riktig med ytterligere styrking av kommunesektoren. Trondheims økonomiske problemer, som under rødgrønt lokalstyre har vært best på barnehageutbygging i landet, satset på rekommunalisering og utbygging av offentlige tjenester er en indikator på det. Det er likevel viktig å være klar over at en del av Trondheims nåværende problemer har sin bakgrunn i Høyresidens salg av Trondheim E-verk. Det er jo slike nesten irreversible vedtak og strukturendringer høyresida står for og som Rødts stategi bidrar til å dra fokus bort fra.

Ronny viser til at det ble store underskudd i kommunesektoren i fjor og at dette viser at regjeringens har sviktet kommunene og utbyggingen av tjenestetilbudet der. Vi mener at utviklingen i tallet på årsverk i kommunesektoren er en langt bedre indikator enn regnskapsmessige under/overskudd. Årsverksutviklingen sier noe om utviklingen i faktisk tjenestetilbud, det gjør ikke under/overskuddsindikatoren.

Ronny skriver også at Rødt anbefalte en kraftig økning i kommunebevilgningene for å unngå at vi fikk krise i det hele tatt. Vi er av den bestemte mening at uansett hvor mange milliarder kommunesektoren hadde blitt tilført i vinterens krisepakker ville det vel neppe hindret permitteringer og oppsigelser i norsk bildelsindusrtri, for å bruke et eksempel. Vi lever jo faktisk som en del av en kapitalistisk globalisert verdensøkonomi.

Ronny skriver at vi kanskje er enige i Rødts Arbeiderparti- og regjeringskritikk som kommer til uttrykk på en annen av partiets valgplakater når det gjelder manglende industrikraftregime. Det er vi absolutt ikke: Plakaten som skal avkle Arbeiderpartiet og regjeringen viser bilde av et stort kraftanlegg. Denne regjeringen har sikret nasjonalt eierskap til all kraftproduksjon i Norge. Vi mener dette har stor strategisk betydning og setter opp avgjørende hindre for at internasjonal kapital skal kunne tilrane seg enda mer av våre naturressursser. I skrivende stund forhandler regjeringen med Norsk Industri om etablering av et industrikraftregime basert på den modellen både fagbevegelsen og den kraftkrevende industrien har ønsket. Dette er jo stikk motsatte politiske realiteter av det vrengebilde av Arbeiderpartiet og regjeringen Rødt vil skape.

Vi forventer ikke at Rødt skal være heiagjeng for regjeringen. Det vi kritiserer er den fullstendige mangelen på nyanser og populistiske lettvintheter Rødts utspill var preget av.

For at Rødt kritikken skal kunne tas på alvor av oss som tilhører venstresida og også er tillitsvalgte i fagbevegelsen, kan ikke Rødt i sin retorikk dundre løs på regjeringens politikk uten å erkjenne de avgjørende forbedringene som har skjedd de siste årene. Da blir Rødts bidrag til valgkampen at de får noen tusen vanlige folk til å tenke at det ikke er så viktig med hvem som regjerer etter valget. I 2005 kunne under 3000 stemmer fordelt på en annen måte gjort at Bondevikregjeringen satt videre og drev fagforeningsfientlig, markedsliberalistisk politikk på et stadig mer aggressivt FrP sine premisser.
Heldigvis har Ronny Kjeldsberg en annen tilnærming i sitt innlegg, men Rødts valgkampinnretting lover ikke godt.