I går (17.juni) kom meldingen om at regjeringen legger fram en lov som gjør det vanskeligere for arbeidsgivere å spekulere i bruk av ringevikarer og andre midlertidig ansatte. Fagforeningene får mye større muligheter til å ha kontroll med vikarbruk. Det gir fagforeningsmedlemmer som er i midlertidige arbeidsforhold mye større sjanse til å få fast jobb.
Jeg har i mange år jobbet som faglig tillitsvalgt med å hindre misbruk av ringevikarer og andre midlertidig ansatte. Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde i 2005 var å stoppe de borgerlige partienes vedtatte og arbeidsgiverapplauderte uthuling av opparbeidede rettigheter i Arbeidsmiljøloven. I vår ble skift – og turnusarbeid likestilt i forhold til arbeidstidsreduksjon, i to runder har det kommet lover og tiltak mot sosial dumping, likelønnskommisjonen ble nedsatt og har kommet med viktige forslag som en ny rødgrønn regjering må sørge for blir gjennomført under tariffoppgjøret i 2010.
Veldig mye av dette er krav som fagbevegelsen og viktige deler av AP har stått hardt på i mange år. Vi ser et sterkere og mer vitalisert AP grunnplan enn på lang tid. Det er det all grunn til anerkjenne styrken i. Enda viktigere er LOs krav og mobilisering fra Aps valgkatastrofe i 2001. Dette er den aller viktigste kraften bak disse viktige seirene.
Men uten SV som en del av et rødgrønt flertall, tror jeg at vi ikke hadde fått så gode resultater. Det har for eksempel vært svært viktig for fagbevegelse og kvinnebevegelse at SV i regjering og har stått på i forhold til å likestille skift og turnus.
Det er i viktige saker klasseforskjell med SV i regjering.
Nå for tiden er det mange som kritiserer SV for at de har slukt for mange kameler i regjering. Mange radikale er skuffet over SV.
Det er betimelig å minne om hva slags politikk som ble ført forrige gang Stoltenberg var statsminister. Politikken var preget av markedstankegang og privatisering. Delprivatiseringen av Statoil var kanskje kronen på ”verket” sammen med at sykehusene ble fristilte foretak uten lokal folkevalgt kontroll og innflytelse.
Det er all mulig grunn til å være kritiske til at regjeringen for eksempel ikke har stoppet bruken av bedriftsøkonomiske styringssystemer i offentlig sektor, men den rødgrønne regjeringen beveger Norge i en helt annen retning en den markedsliberale Stoltenberg 1 regjeringen. Det er ganske åpenbart for meg som har stemt til venstre for SV siden 1985.
Tror tidligere skuffede SV velgere at de viktige forbedringene og kraftige radikaliseringen av den politikken AP også fronter nå hadde vært den samme uten SV i regjering?
Viktige skritt som kan tas nå med støtte i LO kongressens vedtak, er å få gjennomført store likelønnstiltak og å få feid vekk den markedsorienterte foretaksformen på landets sykehus.
Det er helt avgjørende at vi får en fortsatt rødgrønn regjering med et sterkt og tydelig SV for at dette skal bli virkelighet og at markedstsunamien skal stoppes og presses tilbake.
2 Comments
Gratulerer! Dette høres bra ut. Personlig håper jeg den kan bidra til å få bukt med det ekstremt store antallet midlertidig ansatte i offentlig sektor. Hadde vært fint om noen kunne lagt ut en lenke til denne loven.
Det er ingen tvil om at både denne loven og loven om solidaransvar er viktige tiltak mot sosial dumping – gjennomført av AP-statsråder, i en AP-dominert regjering, etter press fra en AP-dominert fagbevegelse.
SV skal sikkert også ha en del av æren. Men spørsmålet Steinar reiser er egentlig om den radikaliseringen AP har vært gjennom skyldes SV i regjering. Og det er en problematisk slutning. Radikaliseringen av Ap skyldes i hovedsak en radikalisering av fagbevegelsen og kommer som en reaksjon på nyliberalismen.
SV er desverre i bare liten grad en del av denne radikaliseringen. SV er fortsatt et av være mest postmoderne partier, opptatt av kulturfenomener og ikke så lite nyliberale selv, forstått som at de har et gjennomført individfokus på politikken, der vi alle er atomiserte individer heller enn medlemmer av grupper med kollektive prosjekter som eneste mulige vei til frigjøring. Mens finansministeren fra SV spiller på lag med bankene for å stabilisere kapitalismen, er oppvekstministeren fra SV opptatt av enda større individualisering av skolehverdagen og forskningsministeren fra SV sliter fortsatt med forgjengerens hvileskjær. Hvem skulle vel trodd av Erik Solheim skulle være SVs mest radikale minister.
SV må trolig i opposisjon igjen for å klare å knytte seg til kampene folk faktisk fører.