Man kan ofte undres på sammenhengen mellom den daglige politiske virksomheten og kampen for et mulig sosialistisk samfunn. Det er dette jeg vil skrive om i dag, med utgangspunkt i Trotskis teori om overgangsprogrammet.
Begrepet er hentet fra teksten Kapitalismens dødskamp og 4. Internationales opgaver (Overgangsprogrammet) (1938), som var ment som et diskusjonsdokument til den 4. Internasjonales stiftelseskongress. (NB! Det er ikke nødvendigvis det at Trotski er så genial, men idéen om ovegrangsprogrammet gir et godt utgangspunkt for å tenke over forholdet mellom dagens samfunn og en annen type, sosialistisk, samfunn. Det holder også og lese den delen som heter “Maksimumsprogrammet og overgangsprogrammet” for å få med seg idéen).
I denne teksten skiller Trotski mellom minimumsprogrammet og maksimumsprogrammet slik de har kommet til uttrykk i det klassiske sosialdemokratiet. Det første omhandler “brødkrav” som lar seg løse innenfor rammen av kapitalismen, mens maksimumsprogrammet innebærer en oppheving av kapitalismen, altså revolusjon. Men denne strategien er ikke god nok, mener Trotski, den bør kompletteres av krav som kan vise veien over til en annen type samfunn:
Det er nødvendigt at vi i den daglige kamps udvikling hjælper masserne til at finde en bro mellem de øjeblikkelige krav og revolutionens socialistiske program. Denne bro bør omfatte et system af overgangskrav, der udgår fra dagens betingelser og fra dagens bevidsthed hos brede lag af arbejderklassen, og som uafvendeligt fører til een endelig slutning: proletariatets erobring af magten.
Hvilken type krav kan så dette være? Arbeidstidsforkortelse er jo et godt eksempel, fordi det fåkker med logikken i arbeidsmarkedet og overfører verdier fra arbeidskjøper til arbeider. Gratis kollektivtransport vil også kunne være det, fordi det viser vei mot et samfunn hvor ikke alt måles i penger. Krav om utviding av demokratiet er spesielt interessante, synes jeg, og det vil være interessant å se om SVs forsøk på å starte en demokratidebatt vil kunne utvikles i denne retningen.
4 Comments
Jeg synes det er hensiktsmessig å skille mellom et «overgangsprogram» (av antikapitalistiske strukturreformer) og enkelte sosiale reformer som «viser vei mot et annet samfunn». Poenget med overgangskravene er nettopp at de utgjør en *serie* med reformer, hvis indre sammenheng i realiteten innebærer en sosialistisk omforming av samfunnet. Trotski omtaler det som et «system» av overgangskrav, som understreker at det her er snakk om en «pakke» med tiltak som henger nært sammen med hverandre. Altså noe helt annet enn isolerte (men forsåvidt progressive) delreformer. Samtidig skiller det seg kraftig fra abstrakt propaganda om det «sosialistiske framtidssamfunnets» fortreffelighet.
Jeg mener at verken 6-timersdagen eller gratis kollektivtransport er noen «overgangskrav» i seg sjøl. Men de kan selvfølgelig bli en viktig del av et sånt program.
Jeg tror også at en overføring av beslutningsmyndighet, fra kapitalistene og staten til de direkte produsentene, vil være et helt sentralt overgangskrav. Jeg vil imidlertid ikke beskrive dette som en «utviding av demokratiet». I realiteten er vel denne typen sjølstyredemokrati noe radikalt nytt i forhold til det systemet vi har i dag?
Takk for svar, og takk for presiseringen om systemkarakteren til overgangsprogrammet.
Et slikt system fordrer vel et parti som kan utforme det og virke for det, og det har vi jo ikke – ikke vet jeg om det er ønskelig heller. Men jeg tror at vi kan bruke slike delkrav til å vise at de logisk viser fram mot et annet samfunn – samt at de vil kunne klargjøre forholde tmellom parlamentarisk virksomhet og virksomhet for sosialisme hos partier som Rødt og muligvis SV.
Jeg er enig med deg i at en slik overføring av beslutningsmyndighet som du beskriver vil være noe radikalt nytt. Men kanskje kan man ha liknende ting innenfor kapitalismen, som f.eks. arbeiderstyrte bedrifter. Det er jeg usikker på. På den annen side mener jeg ikke idéen om representativt demokrati _i seg sjøl_ er et problem.
En tekst som jeg har funnet svært morsom som en kontrast til Stoltenberg-Ap, er kapittelet om sosialisme fra det siste bindet av Gerhardsens memoarer. Her framstiller han faktisk Aps politikk som en gradvis “sosialisering” av samfunnet (klassisk sosialdemokrati, men sikkert overraskende for mange i dag som forbinder sosialdemokrati med blandingsøkonomi). Kan være morsomt å kikke på i denne forbindelse (selv om det åpenbart ikke lyktes…)
http://venstresida.net/?q=node/540
Fantastisk post!