Revolusjoner har form av spontane og hovedsakelig fredelige masseoppstander. Men eksistensen av godt organiserte elitepartiet gjør at revolusjonene fryses til is. Det er hovedpåstanden i denne artikkelen.. Jeg skal ta for meg tre revolusjoner som er ulike i sin karakter – en borgerlig (den franske i 1789), en sosialistisk (den russiske i 1917) og en islamsk (den iranske i 1979), men som er merkverdig like i sin utvikling. Spørsmålet er ikke knyttet til hvorfor revolusjonene ikke endte med sosialisme – bare en av dem hadde det som mål. Spørsmålet er heller hvorfor tre store demokratiske revolusjoner endte i diktatur.

Spørsmålet om hva slags forståelse vi har av revolusjoner smitter også over på partiforståelse. Hvis vi tenker revolusjonen som et langvarig væpnet opprør, mot en godt forberedt stat, med et fungerende stats- og militærapparat, er det stor fornuft i å organisere partiet militært – med klare kommandolinjer, hierarki, stor vekt på ledelsens beslutningsevne og mindre vekt på medlemmenes demokratiske bestemmelsesrett. Partiet vil dessuten være en kime til et alternativt statsapparat – og på samme måte som partiet vil knuse kjernen i borgerskapets maktapparat, vil staten knuse kjernen i revolusjonens maktapparat. Partiet må derfor være organisert hemmelig. Store deler av den leninistiske tradisjonen – og også m-l-tradisjonen, har nettopp tenkt revolusjonen i slike baner.

At revolusjonen ble tenkt i slike baner på 60- og 70-tallet er ikke underlig. Den kinesiske revolusjonen var modellen, folkekrigen var metoden, og den vietnamesiske og etter hvert også kambodsjanske erfaring beviste metodens gyldighet. Dessuten var det nok av andre eksempler, fra Cuba og Che Guevaras geriljakrig, fra de nasjonale frigjøringskrigene i de portugisiske koloniene i Afrika, fra Algerie og nylæringen av historien om den antinazistiske krigen i Albania.

Men væpna revolusjoner, revolusjoner der et sterkt maktapparat (en stat) står mot et annet sterkt maktapparat (et leninistisk parti med en folkehær) er de store unntakene, og preger nasjonale frigjøringskriger langt mer enn folkelige revolusjoner.

Jeg skal i artikkel derfor legge vekt på store folkelige revolusjoner og vise at de radikalt skiller seg fra de væpna konfliktene og at revolusjonsteori basert på de folkelige revolusjonene gir helt andre implikasjoner enn folkekrigsteoriene.

1. Revolusjonens faser.

Revolusjoner synes å gå gjennom bestemte faser. Det betyr ikke at de er determinert (må skje), men det finnes noen slående likheter i de store historiske revolusjonene:

Fase 1. Statens sammenbrudd. Stater bryter ikke sammen på grunn av sosiale opprør. Historien er tvert imot full av eksempler på at sosiale opprør har blitt knust av sterke stater. Det som karakteriserer de store revolusjoner, er at staten bryter sammen forut for revolusjonen. Den mister legitimitet, (folket mister troen på at staten/regimet kan løse problemene) den har finansielle problemer og dens maktapparat smuldrer opp.

Fase 2. Folkelig mobilisering. Det som velter regimet er i første rekke den folkelige mobiliseringen. Denne er så godt som aldri planlagt. Den tar form av massemobiliseringer der massene mobiliserer seg selv, og hvor de organiserer alternative maktorganer.

Fase 3. Regimets sammenbrudd og framveksten av dobbeltmakt. De folkelige mobiliseringene framtvinger regimets fall. I de folkelige mobiliseringene vil det vokse fram mange lederskap, som ikke av seg selv aksepterer hverandre, men hvor massene framtvinger samarbeid. Revolusjoner er grunnleggende sett kollektive prosjekter, hvor særinteresser må vike. Men etter at regimet er falt og et revolusjonært lederskap tar makten vil det vokse fram dobbeltmaktsituasjoner, dvs. hvor ulike maktorganer vil konkurrere, og hvor det er vanskelig å finne en samlende samfunnsmessig autoritet.

Fase 4. Radikalisering. Dobbeltmaktsituasjonen vil lede til en radikalisering av massene og føre ett nytt og radikalt lederskap til makten. Typisk nok vil revolusjonens første ventrefløy bli høyrefløy, og grupper som ofte var usynlige i selve revolusjonen, men som vokser ut av evnen til å fange inn revolusjonens radikalisering, venstrefløyen.

Fase 5. Konsolidering og diktatur. Revolusjoner synes etter noen tid å fryse til is (et uttrykk brukt av Saint Just – den unge geniale revolusjonslederen som mistet hodet sitt sammen med sitt store forbilde Robespierre). Lederskapet som selv er kommet til makten gjennom folkelig mobilisering, frykter for å bli kastet av nye mobiliseringer, og slår inn på en konsolidering av revolusjonens resultater. Ny revolusjonær aktivitet blir nå definert som kontrarevolusjonær, og de folkelige maktorganene blir oppløst og undertrykt hvis lederskapet mister kontrollen med dem. Staten blir igjen senteret for politisk makt.

En sammenligning av den franske, russiske og iranske revolusjonen

Fase 1: Statens sammenbrudd.

Den store franske revolusjon 1789.

Forut for 1789 kom den franske stat opp i en gigantisk finansiell krise som følge av uår og kriger. Kongen så ingen tradisjonelle muligheter til å komme ut av denne krisen. Den eneste måten var å angripe den klassen som var kongens eget maktgrunnlag – adelen. Kongen tok initiativ til at adelen skulle skattlegges. Dette førte til et adelig opprør – der de krevde flere privilegier – og dermed var kongedømmet atskilt fra sin sterkeste sosiale basis. Kongen var så sterkt truet av dette opprøret at han valgte å innkalle stenderforsamlingen, en forsamling som skulle samle alle de tre stenderne, de geistlige, adelen og tredjestanden (borgerskapet og bønder som betalte skatt). Stenderforsamlingen var imidlertid ikke villig til å spille kongens spill. Da borgerskapet krevde at alle de valgte skulle ha en stemme, heller enn at hver stand skulle ha en stemme til sammen, slo de lavgeistelige seg sammen med tredjestanden – og konstituerte seg som nasjonalforsamling. Kongen forsøk på med soldater å oppløse forsamlingen mislyktes fordi han ikke lenger hadde noe maktapparat.

Den store russiske revolusjon 1917.

I begynnelsen av 1917 hadde Russland vært i krig i 2 1/2 år. Krigen hadde gått heller dårlig. Enorme hærstyrker hadde gått tapt på grunn av udugelig lederskap, og når tsaren grep direkte inn i krigføringen gikk det fra nederlag til katastrofer. Store områder var tapt, og dette var for en stor del områdene til svært rike og innflytelsesrike adelsmenn. Maktapparatet rundt tsaren gikk dels i oppløsning, og lojalitetsbåndene innenfor den herskende klasse var svært tynnslitt. Tsaren hadde ytterst få styrker han kunne stole fullt og helt på.

Den iranske revolusjonen 1978-79

Den iranske staten ble regnet som en av de sterkeste i hele Midtøsten. Den hadde et enormt utbygd hemmelig politi (SAVAK) en stor, godt utstyrt og amerikansk trent hær, og en solid økonomi basert på olje og industri. Oljeboomet i 1973 førte imidlertid til en overinvestering, med påfølgende høy inflasjon og krakk i den innenlandske industrien. Iran gikk inn i en finansiell krise, og det enorme statsapparatet ble holdt oppe av økonomisk bistand fra USA. Etter Jimmy Carters seier i 1976 i USA begynte hjelpen fra USA å forsvinne, og Carter-administrasjonen stilte krav om reformer innenfor menneskerettigheter for å gjenoppta dollarbistanden. Sjahen utnevnte derfor en regjering som gjennomførte en del kosmetiske reformer for å tilfredsstille USA. Det var imidlertid for lite for USA, men ledet til at politisk aktivitet blomstret – og til store demonstrasjoner. I de neste 12 månedene var det 5 forskjellige regjeringer. En ble utnevnt for å tilfredsstille kritikken fra de intellektuelle og byradikale. Dette dempet ikke opprøret, og enda en byråkratireformregjering ble utnevnt. Kort tid etterpå ble det utnevnt en religiøs regjering for å ta den folkelige støtten fra den religiøst baserte opposisjonen. Heller ikke dette hjalp og en militærregjering ble utnevnt for å slå opprøret ned. Den ble imidlertid tvunget til å erklære seg nøytral i de politiske konfliktene i landet. Da heller ikke denne lyktes ble det tilslutt utnevnt en regjering med basis i tidligere opposisjonspolitikere som ble hentet fra utlandet og fra fengsler. Sjahen innrømmet da nederlaget, og for seg at han kunne få en ny rolle som konstitusjonell monark. Men det var for lite og for seint – og revolusjonen knuste det lille som var igjen av maktapparatet.

Fellestrekk statens sammenbrudd

I alle disse tre revolusjonene var staten på randen av sammenbrudd forut for selve revolusjonen. Staten hadde store finansielle problemer, noe som gjorde det umulig for diktatorene å kjøpe seg støtte. Den hadde forut for revolusjonen mistet legitimitet lenger i befolkningen og i opposisjonelle sjikt innenfor den herskende klasse – og i selve det herskende sjikt var det liten interesse i å investere i videre støtte til regimet. Det var derfor på mange måter en råtten dør som ble sparket inn, og ikke et mektig maktapparat som ble knust.

Fase 2: Folkelig oppstand.

Frankrike

Kort tid etter at tredjestanden sammen med de lavgeistlige hadde erklært seg som nasjonalforsamling, begynte folket å mobilisere til støtte for dette kravet. 14. juli stormet de fengselet Bastillen – en kjent symbol på den politiske undertrykkingen, og dannet en borgermilits for å forsvare nasjonalforsamlingen mot kongens tropper. Over hele landet gikk bønder til angrep på de adelige godsene og avskaffet de facto de privilegiene adelen fortsatt forsvarte i Paris. Gods ble brent ned, og bøndene fordelte jorda seg imellom. I byene samlet folk seg om kravet om brød, marsjerte til Versailles og stormet kongens slott. Det var den folkelige mobiliseringen som knuste det franske regime – fra nå av satt kongen på folkets nåde, og våget ikke lenger å protestere mot nasjonalforsamlingen. Adelen hadde plutselig mistet sitt maktgrunnlag (jorda) og kunne ikke lenger gi kongen den støtte han ville trengt hvis han skulle stå mot folkeopprøret. Ingen historikere har klart å finne noen sentrale organisatorer bak disse oppstandene. De synes å ha kommet i stand spontant, og med lokale uavhengige ledere overalt.

Marsrevolusjonen i Russland

Marsrevolusjonen startet med en streik på Putilov-verket i Petersburg 18. februar. Fra 22. februar begynte den å spre seg til flere fabrikker, den 24. streiket 200 000 arbeidere og den 25. februar var det generalstreik. Tsaren beordret soldater mot de streikende, men 27.februar hadde så mange soldater sluttet seg til revolusjonen at et angrep på arbeiderne ville knuse tsaren. Tsaren var nå fange i egen by, og en gruppe av opposisjonelle adelsmenn som var tilhengere av reform overtalte tsaren til å abdisere til fordel for sin bror den 2. mars. 3.mars trakk også broren seg og tsarveldet var knust. Streikebølgen som knuste tsardømmet var ikke agitert for, eller organisert av noe sosialistisk parti, men synes å ha startet som spontane arbeidsnedleggelser, der arbeiderne brukte de erfaringene de hadde fra 1905 – revolusjonen.

Revolusjonen i Iran

Revolusjonen startet med kjempedemonstrasjoner mot sjahen i byene Qum og Tabriz i månedsskifte januar/februar 1978. Utover våren spredte uroen seg til flere byer og i løpet av sommeren var det kjempedemonstrasjoner med til sammen flere millioner deltakere i over 30 byer. 28. august ble det arrangert en nasjonal protestdag, med gigantisk oppslutning, og arbeiderne innenfor olje og bygning vedtok fra samme dag å gå til streik. 7. september ble over 2000 demonstranter drept da militære angriper demonstranter i Teheran.  8. september erklærte sjahen unntakstilstand. Flere regjeringsmedlemmer og toppbyråkrater ble arrestert og sjahen forsøker å vaske sine hender ved å henrette politiministeren og politisjefen i Teheran. Unntakstilstanden førte til at demonstrasjonene stanser og at oljestreiken ble avblåst, men ledet til massedesertering fra hæren. I november brøt det likevel ut nye demonstrasjoner og opptøyer på landsbygda og i desember var det igjen demonstrasjoner i hele Iran og ny generalstreik i olje og bygningsindustrien. Staten var ute av stand til å betale lønninger til de statsansatte og fly og tanks sto uten drivstoff. I januar 1979 flyktet sjahen fra landet.

Fellestrekk folkelig motstand

I alle de tre landene var det i første rekke de enorme folkelige massebevegelsene som ledet til regimets undergang. Det var ikke en liten organisert sentralkomité som ledet det hele, men mange ulike lederskap. I Frankrike hadde agitatorene i Paris ingen kontakt med bondeledere. Og disse fantes over nesten hele landet. I Russland spredte streikene seg som vinden. Verken mensjeviker, bolsjeviker eller sosialrevolusjonære hadde noen i streikekomiteene, og kan umulig ha vært koordinerende faktorer. Men den praten arbeiderne har hatt med hverandre, ryktene om streik og okkupasjon som fløy gjennom byen har trolig vært koordinering nok. I Iran var Sjahen først overbevist om at revolusjonære på universitetene sto bak. Han stengte universitetene, sendte studentene hjem, og håpet gjennom reformer at de moderate skulle bli tilfredsstilt. Dette førte imidlertid til at opprøret spredt seg til hver liten bygd som studentene reiste hjem til. En annen viktig organisator var de religiøse gruppene. Deres prestisje økte da Sjahen i panikk presset irakiske styresmakter til å utvise Khomeini fra Irak. Khomeini ble dermed en kjent figur. I Paris kom han sammen med den intellektuelle opposisjonen som hadde skrevet tunge avhandliger om islamske republikker.

Dobbeltmakt og alternative lederskap

Frankrike

Etter at kongens og adelens makt var knekt var storborgerskapet den dominerende maktfaktor i Frankrike. De ønsket å bevare tredjestandens og de lavgeistliges forsamling. Fra de nye folkegruppene som hadde gjort opprør kom det imidlertid krav om valg av en grunnlovgivende forsamling. Sjøl om den lå klart til venstre for tredjestands-forsamlingen, var den i borgerskapets hender. Men dens mulighet til å utøve autoritet var hele tiden truet av Pariserkommunen. Dette var en forsamling valgt av opprørerne i Paris, og i praksis var det denne forsamling som kommanderte borgermilitsen. Disse to lederskapene slåss hele tiden om makten. Den grunnlovgivende forsamling kunne saktes gjøre vedtak, men de var avhengig av Pariserkommunen for at de skulle bli iverksatt. Revolusjonen hadde kastet den eksisterende maktstruktur, men det var fortsatt strid om hva som skulle være basisen for den ny.

Russland

Etter at både tsaren og hans bror hadde abdisert ble det etablert en provisorisk regjering. Basisen for denne var den gamle nasjonalforsamlingen, dumaen, og partiet de konstitusjonelle demokrater – høyredemokrater som ble ledet av unge demokratiske adelsmenn og som hadde blitt undertrykt under tsaren. Men paralellt med framveksten av en ny regjering vokste det fram arbeiderråd – sovjeter. Dette var den organisasjonsformen en hadde brukt i revolusjonen i 1905, og de streikende arbeiderne hadde dannet arbeiderråd straks streikene kom igang igjen i 1917. Da 200 000 var i streik den 22. februar, hadde representanter for mange av de streikende blitt enig om å danne arbeiderråd, og valgte å innkalle representanter fra alle streikende arbeidsplasser samt de sosialistiske partiene til et møte 25. februar. De aller fleste møtedeltakerne ble imidlertid arrestert 25. februar, og først etter at soldatene hadde gått over til de revolusjonære den 27. februar, ble delegatene sluppet fri, og møtet kunne komme istand. Det ble valgt en eksekutivkomité av streikende arbeidere, samt at hvert av de sosialistiske partiene ble tildelt en representant i eksekutivkomiteen. Petersburg Sovjet tok seg nå av forsvaret av byen (mot tsartro tropper) og matfordeling,  samtidig som man inviterte alle arbeidere og soldater i byen til å velge representanter. Mens det deltok 120 representanter på møtet 27. februar, var tallet steget til 1200 representanter i løpet av første uken av mars. Det ble vedtatt med stort flertall at sovjetene ikke skulle delta i den provisoriske regjering, men fungere som en kontrollkomité for denne.

Iran

Etter at sjahen hadde flyktet 16. januar, fortsatte statsminister Bakhtiar å gjennomføre både reformer til å få tilstrekkelige folkelig oppslutning (frigjøring av alle politiske fanger og avskaffelse av SAVAK), samt å innfri de fleste av kravene fra de religiøse lederne). Samtidig forsøkte han å undertrykke videre demonstrasjoner ved hjelp av hæren, men denne var nå kommandert tilbake til brakkene og nektet å blande seg inn i den politiske kampen. Bakthiar sto derfor maktesløs når Khomeini kom tilbake 1. februar. Han gikk da under jorda og flyktet seinere til Paris hvor han ble myrdet av Khomeinis agenter. Det ble nå opprettet en revolusjonsregjering. Den ble ledet av den moderate intellektuelle Bazargan, som kom fra opposisjonsgruppen Nasjonalfronten, og det var stort sett liberale, sekulære og intellektuelle som gikk med i regjeringen. Kort tid etter fikk også den intellektuelle Banisadr, som hadde vært med å skrive programmet for den islamske republikk, og gitt Khomeini viktig hjelp i å utforme en politikk som ga han lederstillingen fra Paris, presidentvervet. Men det var revolusjonsrådene som hadde koordinert opptøyene i de siste fasene av kampen, som fikk i oppgave å lede oppbyggingen av revolusjonen. Og revolusjonsrådene ledet i like stor grad den daglige virksomheten som regjeringen. Denne var tildels lammet av et manglende administrativt apparat, mens revolusjonsrådene og deres milits utøvet autoritet på gatene. Denne dobbelmaktsituasjonen kan sies å ha vart helt fram til okkupasjonen av den amerikanske ambassaden sommeren 1979.

Fellestrekk dobbelmakt

I alle de tre store revolusjonene ser vi altså at det vokste fram to typer av maktorganer. Den ene knyttet til erobringen av statsapparatet, den andre knyttet til de maktorganer folket utviklet i kampen mot det gamle regime. I alle tre tilfellene representerte folkets egne maktorganer spirer til en ny statsorganisering – og de var i alle tre tilfellene mer radikale enn de revolusjonære gruppene som fikk makten over statsapparatet.

Radikalisering

Frankrike

Venstrefløyen i den grunnlovgivende forsamling var i mindretall, og grunnloven ble i stor grad ett dokument for borgerskapet. Men Pariserkommunen framtvang at det skulle være nye valg til nasjonalforsamling, og denne ble valgt i august 1972. Høyrefløyen i den grunnlovgivende forsamling (som var venstrefløyen innenfor tredjestanden i Stenderforsamlingen) ble feid ut ved valgene til Konventet. Venstrefløyen (Giroden) ble gjenvalgt, men samtidig ble den største maktfaktoren nå Jakobinerne. Jakobinerne var en klubb av revolusjonære som hadde sine møter i et jakobinerkloster, derav navnet. De hadde ikke noe flertall i Konventet, men ble hele tiden støttet av de eiendomløse massene i Paris, som presset gjennom stadig mer radikale vedtak. De fikk dermed flertallet i de utøvende organet, Velferdskomiteen, som startet kampen mot revolusjonens gamle venstrefløy, som nå var blitt dens desertører og fiender. Men samtidig vokste det fram en ny politiske bevgelse, under ledelse av Hebert. Denne gruppen, hebertistene, krevde at siden deres støtte hadde sikret jakobinerne makten, måtte nå deres krav tilgodesees: Hardere restriksjoner mot kapitalistene, økonomiske reguleringer for å hindre prisstigning, og mer makt til pariserkommunen – organet til de eiendomsløse (sancoulottene). Revolusjonen måtte gå videre – jakobinerne som ikke hadde eksistert under tredjestanden, vært dets ekstreme venstre under den grunnlovgivende forsamling, blitt venstrefløyen i Konventet, var nå blitt høyrefløy.

Russland

Dobbeltmaktsituasjonen i Russland fortsatte utover våren og sommeren. Men det skjedde en kraftig radikalisering innenfor begge maktorganene. Innenfor regjeringen ble Dumakomiteen og de konstitusjonelle demokratene raskt feid av banen. Hovedforklaringen lå i krigspolitikken. De konstitusjonelle demokratene ville sette i gang en ny våroffensiv, med de samme imperialistiske krigsmål som tsaren hadde hatt. Dette førte til streiker og demonstrasjoner over hele Russland og i sovjetene ble det vedtatt at en måtte forlate linjen fra mars om ikke å gå inn i regjeringen. Regjeringen ble nå dannet med utgangspunkt i Sovjetene, og den radikale sosialrevolusjonære Kretsinski, ble statsminister. Ministrene fra Sovjetene skulle stå direkte ansvarlig over de som hadde utpekt dem, men dette viste seg vanskelig å praktisere.

Men samtidig med at statsledelsen ble radikalisert skjedde det en radikalisering av sovjetene. Mens mensjevikene utgjorde den klart største gruppen fra fabrikkskomiteene i sovjetene, utgjorde de sosialrevolusjonære den største gruppen fra landsbygda og blant soldatene. Bolsjevikene utgjorde en relativt liten gruppe, og de markerte seg ikke forskjellig fra mensjevikene i den konkrete kampen. På samme måte som mensjevikene mente bolsjevikene at det var en borgerlig-demokratisk revolusjon, og at spørsmålet om arbeiderklassen erobring av makten ikke sto på dagsorden. Dette endret seg med Lenins tilbakekomst i april. Fra nå av stilte bolsjevikene parolen “all makt til Sovjetene” og fordømte de som trodde makten kunne erobres gjennom regjeringsdeltakelse.

Stadig flere mensjeviker og sosialrevolusjonære sluttet seg etter hvert til denne linjen, og bolsjevikene vant flertall for sin linje i stadig flere sovjeter. Regjeringen forbød da bolsjevikpartiet og arresterte de bolsjevikiske lederne. Dette fikk tsarlojale generaler til å mene at tiden var inne til å knuse revolusjonen. Regjeringen fikk panikk, løslot bolsjeviklederne og ga våpen til arbeiderne. Bolsjevikene vant gjennom dette enda større støtte. Da valgene foregikk til det allrussiske sovjet, vant bolsjevikene flertallet av delegatene på landsbasis. Et eksempel kan være valget til byduma i Moskva, der bolsjevikene gikk fram fra 12% i juni til 51% i september, mens de sosialrevolusjonære gikk tilbake fra 58% til 14% og mensjevikene tilbake fra 12% til 4%. I tillegg hadde høyrepartiene en viss framgang. Dagen før den allrussiske kongress trådte sammen (25.oktober), gjorde bolsjevikene statskupp og erobret statsmakten. Revolusjonens mest radikale kraft hadde i løpet av få måneder vokst fra ingenting til en klar flertallsposisjon.

Iran

Etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden skjedde det en stadig radikalisering av revolusjonskomiteene (radikalisering her forstått som en religiøs radikalisering, dvs. støtte til fundamentalistene). De liberale intellektuelle ble etter hvert skjøvet ut. Det begynte med de liberale fra Nasjonalfronten. Revolusjonskomiteene greide etter ambassadeokkupasjonen å få den radikale Qoutbzadeh til utenriksminister, regjeringen ble fylt opp med prester, og 18 av de ledende ayatollaer under revolusjonen ble i perioden 1979 til 1983 henrettet fordi de motsatte seg et rent presteregime. President Banisadr ble presset til å akseptere stadig mere makt til revolusjonskomiteene, og en stadig mer radikal politikk. Ved valgene var det de ekstreme religiøse som vant oppslutning. Motstandsgruppen Modjahedin Khalq som til å begynne med hadde ledet en del streiker mistet store deler av massebasisen sin til fordel for de revolusjonære islamittene. I juni 1981 ble Banisadr avsatt og kort tid flyktet han til Paris sammen med lederen for Modjahedin Khalq, Mossavi. Etterhvert ble også den radikale utenriksminister Qoutbzadeh for moderat for de revolusjonære, og i 1983 ble han henrettet for å være CIA-agent (!). De som hadde vært så radikale at de knapt hadde hatt noen plass i den opprinnelige oppstanden, var blitt revolusjonens høyre – og måtte som de franske monarkister forlate landet for å redde sitt liv.

Fellestrekk radikalisering

I alle de tre revolusjonene skjedde det i tiden etter revolusjonen en enorm radikalisering av massene. De som hadde nådd sine mål, og ville stanse opp ble feid av banen av stadig mer radikale krav, og hver gang en venstrefløy erobret makten, dukket en ny venstrefløy opp og fikk enorm vekst, inntil det mest radikale alternativ satt med makten. Nye lederskap vokser stadig fram, med basis i massenes radikalisering.

Konsolidering og diktatur

Frankrikes Thermidor

Da velferdskomiteen ble stilt overfor Hebertistens oppstand, revolusjonens videre utvikling som truet de mål de hadde nådd, valgte Robespierre for første gang å slå til venstre. Herbert og over 1000 av hans tilhengere ble arrestert en natt og kappet hodet av dagen etter. Robespierre greide dette ved å støtte seg på jakobinernes høyrefløy, ledet av Danton. Kort tid etterpå ble også Dantons gruppe arrestert og kappet hodet av, men da høyrefløyen slo tilbake, fantest ikke lenger noen Pariserkommune som kunne støtte ham. De eiendomsløse hadde mistet troen på at revolusjonen ville oppfylle deres mål, og forholdt seg passive. Dette førte til at monarkister og royalister igjen løftet hode, og for å redde revolusjonens borgerlige landevinninger ble de militære tilkalt for å slå ned monarkistoppstanden. Dermed var veien banet for Napoleon Bonaparte. I løpet av kort tid ble militærdiktaturet etablert, og de folkelige maktorganisasjonene oppløst. Revolusjonen var “frøset til is” (Saint Just).

Sovjetunionen fra oktoberrevolusjon til Kronstad

Bolsjevikenes militans og revolusjonære program hadde brakt dem til makten. Det hersker liten tvil om at de hadde en stor oppslutning i arbeiderklassen. Men heller ikke bolsjevikene var i stand til å tilfredsstille folkets revolusjonære krav. Allerede forut for oktoberrevolusjonen hadde de forlatt parolen om all makt til sovjetene (og det var derfor ikke tilfeldig at bolsjevikene tok makten dagen før den allrussiske sovjetkongress – hvor de hadde flertallet av delegatene). Lenin skrev nå at parolen all makt til sovjetene bare hadde betydd at kampens mål hadde vært at “makten til å gjennomføre vårt program skal overgå i hendene på proletariatet, men at alle måtte forstå at dette var et meningsløst mål hvis proletariatet ikke ville gjennomføre programmet”. Trotsky skrev senere (revolusjonshistorien) at all makt til sovjetene naturligvis betydde all makt til de bolsjevikiske sovjetene.

Hva gjør man så når man på proletariatets vegne har erobret makten, men man mister flertallet i proletariatets egne organer: Jo, man oppløser dem. Man forbyr andre partier. Utviklingen fram til borgerkrigen er derfor utviklingen av et selvstendiggjort statsapparat, i hendene på en mindretallsgruppering med makt til å knuse arbeidernes egne maktorganer. I borgerkrigen samles for en stor del alle venstrepartier for å forsvare revolusjonen mot tsarlojale styrker, men da borgerkrigen er slutt forbys de igjen, og når Kronstad-matrosene krever all makt til Sovjetene, sendes styrker for å massakrere dem, og det greide de også.

Iran: Revolusjonskomiteene nedlegges

Etter Banisadrs fall og avsettelsen og henrettelsen av Qotbzadeh hadde det radikale presteskap med oppslutning fra revolusjonskomiteene full kontroll. Ved valgene i 1984 feies alle som ikke har prestebakgrunn ut av nasjonalforsamlingen. Av alliansen som utgjorde revolusjonen, har nå Nasjonalfronten (de intellektuelle islamittene) forsvunnet, Tudeh (sovjetpartiet er borte) Fedayiin Khalq med sterk støtte i arbeiderklassen på landsbygda er vekk, Mohedjadin Khalq med sterk støtte i særlig arbeiderstrøkene i Teheran er forsvunnet. Men det herskende elite og revolusjonskomiteene har ikke lenger felles interesser. Mens revolusjonskomiteenes interesse ligger i å videreutvikle revolusjonen, avskaffe eiendomsretten, avskaffe renter, en meget radikal landreform sammen med avskaffelse av vestlige basert teknologisk industri, dvs. bygge samfunnet ut fra hvordan det var på Muhammeds tid, er den herskende elite interessert i statsbygging, og dens viktigste sosiale og økonomiske støtte, bazarkjøpmennene interessert i ro. Khomeini rykker ut og slår fast at alle målene er nådd og at revolusjonen kan stanse. Det viktigste nå er å støtte de nye statsstrukturene, og gjøre slutt på eksproprieringer. Det første skritt for å gjøre dette er å nedlegge hele den alternative maktstruktur. Revolusjonskomiteene omgjøres til rekrutteringsorganer for krigen, (desember 1982) og de revolusjonære domstolene nedlegges (februar 1983). I tiden fram til parlamentsvalgene i 1984 fjernes 82 meget fremtredende ayatollaer fordi de protesterer og krever intensivering av landreform. Det ble opprettet et organ av de høyeste prestene, kalt “Vokterrådet” som skulle kontrollere parlamentets beslutninger i henhold til Islam, og Khomeini fylte rådet opp med konservative. De erklærte selv at deres oppgave var å beskytte privat eiendomsrett i landbruk, handle og finans. De angrep direkte landreformer, og beslagleggelse av store formuer som hadde skjedd i henhold til religiøse påbud tidligere. Da revolusjonskomiteene mente at deres vedtak stred mot islam, og henvendte seg til Khomeini, var svaret at det Vokterrådet sier er i tråd med islam, er i tråd med islam. Fra begynnelsen av 1984 kan vi derfor si at de alternative maktstrukturene, etter at de hadde sikret prestene full kontroll, var knust. Prestskapets viktigste oppgave nå var å støtte seg på borgerskapet og sikre sin egen stats overlevelse.

Fellestrekk diktatur

I alle de tre store revolusjonene ser vi altså at det lederskapet som vokste fram av de mest radikale elementene frigjør seg fra disse og knuser den alternative maktstrukturen som bragte dem til makten. Robespierres makt i Frankrike var utenkelig uten Pariserkommunen, bolsjevikenes makt var nært knyttet til Sovjetene og presteskapets makt i Iran var nært knyttet til revolusjonskomiteene. Straks de mistet den avgjørende støtten derfra, var de, fordi de kontrollerte statsapparatet, istand til å frigjøre seg fra sin massebasis og stanse revolusjonen.

Hvorfor alt går galt

Det er umulig å direkte overføre erfaringene fra revolusjonene i Frankrike, Russland og Iran til Vest-Europa. En viktig forskjell var at alle disse tre landene var enevoldsdiktaturer, med svært liten evne til fleksibilitet i maktdeling, og med befolkninger med liten erfaring i demokratiske konfliktløsningsteknikker. Flere fellestrekk ved revolusjonene synes likevel å forklare den felles utviklingen mot diktatur.

- De ble alle involvert i en krig kort etter revolusjonen. Frankrike mot resten av Europas fyrstehus, Russland fikk intervensjonskrigen og Iran fikk krigen mot Irak. Dette styrket behovet for et statsapparat, og oppbyggingen av et nytt statsapparat ble derfor sentralt for de nye makthaverne.

- De nye makthaverne vokste ut av partier, som hadde støtte fra massene, men som ikke kom fra massene: Jakobinerne var en klubb (et parti) som på grunn av sin radikalitet fikk støtte fra de eiendomsløse, men selv var de på ingen måte en del av massen, men intellektuelle, advokater, forretningsmenn etc. Bolsjevikenes lederskap hadde stort sett vært i eksil og var en samling heltidsrevolusjonære. Den særegne sammensetningen av sovjetene, der valgte arbeidere, sammen med representanter for de sosialistiske partiene utgjorde sovjetene, gjorde at de kunne representere arbeiderne uten å være arbeidere. Og presteskapet i Iran var en tett organisert gruppe i et klart hierarkisk system. Ingen av revolusjonskomiteenes aktivister kom noen gang til makten, de støttet heller det partiet de mente representerte dem.  Stikk motsatt tesen om “the missing party” (en tese hentet fra SWP, som kort sagt hevder at det som forklarer at revolusjonære situasjoner ikke utvikler seg til revolusjon er fraværet av et revolusjonært parti – og at det å bygge revolusjonære partier derfor er oppgaven med stor O) kan vi derfor sette fram tesen om partiet som revolusjonens største trussel.

Straks et parti mener å representere sin massebasis, men samtidig å ha overlegen innsikt i hva som må til for at massebasisens interesser skal iverksettes (”deres objektive interesser”), uavhengig av massebevegelsens egen bevissthet, er man inne i en logikk der massebevegelsen må undertrykkes.

Det den her framlagte revolusjonsforståelse setter fram er derfor ikke partiet som forutsetning for en revolusjon – alle de tre revolusjonene viste tvert imot partiets fravær i den revolusjonære fase. Tesen “Uten et revolusjonært parti – ingen revolusjon” er derfor falsk, selv om Partiet i alle de tre revolusjonene spiller en viktig rolle i radikaliseringen av revolusjonen og i konsolideringen av den.

Det sentrale spørsmål som da tvinger seg fram er relasjonen masse og lederskap i radikaliserings- og konsolideringsfasen. Her synes historien entydig å peke på at partier av den jakobinske, bolsjevikiske og presteaktige type en viktig sperre mot utviklingen av folkemakt/arbeidermakt. Den hierarkiske kommandostrukturen og indre partidisiplin gjør partiet til en nyttig redskap for makterobring, men de samme egenskapene som er dyder i makterobringsfasen er våpen for et Thermidor straks et slikt parti er i en maktposisjon.