”Kunne du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg burde gå herfra”?
”Det avhenger jo for en stor del av hvor du vil hen”, sa katten
”Jeg bryr meg ikke så mye om hvor” sa Alice
”Da spiller det ikke så stor rolle hvor du går” sa katten

(Fra Alice i Eventyrland)

De siste meningsmålingene peker i retning av de rødgrønnes fall. Om resultatet blir en regjering av Arbeiderpartiet alene, de tre borgerlige, eller en Høyre-FrP-regjering er tilsynelatende det eneste spenningsmoment.

Vi kan trygt slå fast at faller regjeringen så faller den for eget grep. Som påvist av mange er den entusiasmen for et rødgrønt flertall som eksisterte for fire år siden, bortimot vekke. Med unntak av noen viktige markeringer i Soria-Moria-erklæringen, og noen viktige grep for å styrke arbeidernes rettigheter mot en tøylesløs kapital (som vi ikke skal undervurdere betydningen av) er det lite regjeringen har fått til.  Og selv om den har stått for en rekke små, men viktige skritt i riktig retning, har den ikke klart å mobilisere noen entusiasme for disse. Endringer fra oven blir aldri forsvart på samme måte som endringer kjempet gjennom nedenifra.

Og de store grepene som kunne skape entusiasme – som å få sykehusene under folkevalgt kontroll, legge kraftig om til fornybar energi, latt krisa ramme de som har tjent stort på nyliberalismen heller enn å redde dem, få styrkene våre hjem fra Afghanistan, gi skolen et skikkelig løft, tatt et krafttak for likelønn og utryddet fattigdommen, for å nevne noen saker, har vi ikke sett noe til.

Regjeringens eneste håp for å vinne valget er at alternativet er så uendelig mye verre, men det tør de ikke engang si klart og tydelig. Jens mot Jensen debattene er høflige meningsutvekslinger, og gir ikke noe bilde av drama. Forklaringen er vel at Jens ikke ser så mye annet som dramatisk enn budsjettbalansen – og den gir de fleste av oss blanke i.

Den politiske impotensen til Rødt i denne situasjonen viser at en kraftfull opposisjon fra venstre ikke kan vokse ut av en allianse av gammelmaoister og unge radikale.

Det sentrale spørsmålet er derfor hvor SV går herfra. Vil de fortsette den rødgrønne alliansen i opposisjon, eller vil de reise opposisjon mot både den nye høyreregjeringen (enten det nå blir sammen med FrP eller de småborgerlige) og den sosialdemokratiske elitens moderniseringsprosjekter – som inneholder både å styrke oljekapitalen og den øvrige finanskapital, trakassering av de syke og svake for å få dem i arbeid, liberalisering av arbeidslivet for å gjøre det mer dynamisk,  fortsatt deltakelse i USAs kriger og en innvandringspolitikk som etterligner FrP så mye de tør.

Velger SV det siste, må de bevege seg ut av Stortinget, ikke bare ut på plenen, men ut for å bygge bevegelser. Legge vekten på å bygge egen organisasjon, sakte, sikkert og møysommelig – som FrP har gjort i snart 20 år.  Og for å bygge og mobilisere store og sterke bevegelser. Håpet for en bedre framtid, for folkemakt mot kapitalmakt ligger ikke i allianser i Stortinget, men i mobilisering av en sterk fagbevegelse, en sterk miljøbevegelse, en sterk fredsbevegelse, en sterk anti-rasistisk bevegelse, en sterk bevegelse for internasjonal solidaritet. Jo sterkere bevegelsene blir, jo mer entusiasme de skaper jo viktigere blir det for SV å utvikle politiske svar på utfordringene de kommer med og med styrke bære dem inn i Stortinget.  Mens SV da vil være isolert på Stortinget kan de ha store allierte i folket.

Velger de derimot å fortsette det rødgrønne samarbeidet i opposisjon, bevise sin fortsatte samarbeidsvilje ved å ikke true Ap fra venstre, fortsatt la finansdepartementet styre den økonomiske politikken, og være så systemlojale som samvittigheten tillater, så øker vel sannsynligheten for en retur til regjeringskontorene ved neste korsvei. Men uten at en rødgrønn regjering II vil mobilisere annen entusiasme enn å bli kvitt høyreregjeringen.

Så hvor skal SV gå? Det avhenger for en stor del av hvor de vil.