Det raser visstnok en kulturkamp i Norge. I hvert fall i Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet. Unge reaksjonære menn tro at de ved å angripe noen relativt svake fagmiljøer kan skape samme prosesser som ga suksess i Danmark (forsvaret for danskheten) og i USA (kampen mot ”political correctness” og ”cultural Marxism”). Selv om jeg tror at de kulturradikale landevinninger står solid plantet i Norge, kreves det en bevvisthet om hva de er hvis vi skal lykkes å forsvare dem.
Hjemvendt fra ferie, og etter å ha skummet klassekampen for juli, ser jeg at det har foregått en slags kulturkamp blant norske intellektuelle. En rekke unge menn, som neppe vil kalle seg gruppe, av typen Asle Toje, Aslak Nore og Jon Hustad har visstnok erklært kulturradikalismen død, og Toje har også i Klassekampen erklært at kampen er vunnet bare ved at debatten har startet.
Dette er naturligvis vås! Men det er et forsøk på å kopiere høyrefløyen i Danmark som igjen har kopiert høyrefløyen i USA. Ved å reise en kulturkamp, mot de kulturradikales kampsaker fra 1960-tallet, håper de å vinne et intellektuelt hegemoni. Det synes å være særlig tre områder de har pekt ut: Troen på at kjønn er sosialt konstruerte kategorier, troen på at humane straffereaksjoner vil minske kriminaliteten og troen på at humane undervisningsmetoder der man ser barnet som mennesker og ikke bare som tomme bokser det skulle puttes kunnskap inn, i vil føre til en bedre skole og til dannelse av bedre mennesker.
Opp mot dette setter de at menn er menn og kvinner er kvinner fra naturens side og ikke et produkt av samfunnet, at straffen må være hard og ond fordi ofrene har et hevnbehov og at norske elevers elendige skoleresultater skyldes humane undervisningsformer. Og det mener de at folket alltid har ment, men at den kulturradikale elite har benektet det. Men nå er igjen de nye intellektuelle på lag med folk flest.
Det kulturradikale opprøret var imidlertid lang mer omfattende. Fra føydalismens tid var folk innpodet at samfunnets lagdeling var bestemt av Gud, at øvrigheten var innsatt av Gud og at opprør mot den var opprør mot Gud. Folks underordning under maktene, kvinnenes underordning under mannen og barnas underordning under foreldre og lærere var gitt.
Det kulturradikale opprør stilte spørsmål ved denne sannheten og gjorde opprør mot den. Kongen var ikke innsatt av Gud og hadde ingen rett til å bestemme over folk. Øvrigheten (prest, lærerer, lensmann, offiser) hadde ingen gudegitt makt og hadde ingen rett til å definere hvordan folk skulle leve sine liv.
Og oppøret var i sannhet seiersrikt. De har de unge reaksjonære rett i. Kongen er en ukebladfigur, Kirken er i dag for spesielt interesserte og de færreste i menigheten bryr seg. Ingen debuterer tidligere seksuelt enn organiserte kristne ungdommer. Vi kan ha respekt for både lærere, politifolk og andre øvrighetspersoner, men da i kraft av deres person, ikke i kreft av deres rolle. ”Respekterer hatten – ikke mannen” er et forbigått stadium.
Blant kulturradikalismens resultater er at ungdomstiden tilhører ungdommen og de lar den vare så lenge de selv vil. Nesten alle har sex før ekteskap og nesten alle som gifter seg har først forsøkt seg som samboere. Sjefer må i det minste late som de lytter til sine ansatte, og sjefer som brøler seg til makt blir ofte skiftet ut. Selv om vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked skal vi ikke se bort fra at det nettopp skyldes en frihet til å velge. Men med rom for at folk velger ulikt. Det finnes kvinnlige offiserer og kvinnlige ingeniører og det finnes mannlige førskolelærere og sykepleiere. Og trolig blir alle de institusjonene de jobber i bedre av det!
Men disse sakene holder de unge reaksjonære kjeft om! Selv om de er kulturradikale som bare det! Heller angriper de en liten nisje i kjønnsforskningen som mener at kjønn er sosiale og ikke biologiske kategorier (som er like idiotisk som å hevde det motsatte), det lille fagmiljøet kriminologi hvis innflytelse på norsk fengselspolitikk er høyst begrenset, og klistrer de dårlige skoleresultatene på radikale pedagoger, selv om de samme dårlige skoleresultatene produseres i en rekke vestlige land og har komplekse årsakssammenhenger.
Men de inngår i en trend. I USA blir også alt som er galt klistret på ”Cultural Marxism og the Frankfurter School som i denne artikkelen
http://www.d-n-i.net/dni/2008/11/12/on-war-282-obamas-first-test/
av den dypt reaksjonære militæranalytiker Bill Lind. Han mener verden gikk av skaftet med den franske revolusjon og bare kunne reddes ved en tysk seier i 1. verdenskrig. Siden så ikke skjedde går alt til helevete.
Begrepet ”Cultural Marxism” skal visstnok vise til en strategi fra Sovjetunionen. Når de så at vesten ikke kunne overvinnes gjennom revolusjon eller militært bestemte de seg for å undergrave vestens samfunn ved å gå løs på dens moral. Opprør mot autoritetene, kvinnefrigjøring, seksuell revolusjon var utklekket i Moskva og blant marxister innenfor Franfurterskolen for å ta knekken på Vesten innenifra sier teorien.
Les mer om dette her
http://www.d-n-i.net/dni/2008/03/02/what-is-cultural-marxism/
Det er dette vrøvlet vi nå får i norsk innpakning. Foreløpig går de løs på små og relativt svake miljøer. Men at de i neste omgang. Hvis de lykkes vil dra kampen videre slik de har gjort i USA og Danmark, skal vi ikke være i tvil om. Forsvar for de kulturradikale seire, og ideologisk kamp mot de unge reaksjonære er derfor nødvendig.
3 Comments
Ja, her tas sannelig kritikken av 68-er-generasjonens hegemoni over vesentlige deler av forvaltning, utdannelsessektoren, akademia, media, kultursektoren…på kornet. De vil gjenopprette føydalismen, restaurere et kongedømme av Guds nåde, innføre et hardt og ondt strafferegime og avskaffe humanismen i skolene. Kanskje en ny gjennomgang av sommerens forsømte lesning hadde vært på sin plass.
Når det gjelder tilstanden i skolen, har for øvrig forfatteren selv kommet i skade for å fremme slike antihumane synspunkter annet steds:
http://marxisme.no/2007/03/jan-o-jacobsen.php3
Det han her sier minner mye om det som en av kulturkjemperne langt tidligere, og langt grundigere, har formulert i boka “Skolen som forsvann” (Jon Hustad, Samlaget 2002)
Men bruk bare uttrykket “reaksjonære unge menn” tilstrekkelig iherdig, så er argumentasjon for øvrig ikke så nøye.Overfor menigheten.
Blant de små og svake fagmiljøene som kritiseres av disse feigingene, har forresten forfatteren ikke fått med seg at ett av dem er det norske UD.
Interessant er det imidlertid at linjene i artikkelen over trekkes tilbake til kampen mot føydalismens opphevelse og derigjennom til de nasjonale og borgerlige revolusjoners seire, og dermed igjen til den moderne vestlige sivilisasjons røtter.
Nettopp å forsvare denne sivilasjons sentrale åndelige erobringer – som er erobringer for hele menneskeheten – er det underliggende, sentrale anliggende i den aktuelle kulturkampen.
Nettopp den snevre definisjonen av kulturradikalisme utgjør noe av problemet. Det sentrale i kulturradikalismen var kampen mot autoritetene, seksuell frigjøring, etablering av ungdommen som en egen identitet, ikke bare som unge voksne. Å kritisere human fangebehandling og deretter si “nå tok jeg kulturradikalerene” er å gjøre det uvanlig lett for seg. Når Toje påroper seg en av de kulturradikale programærklæringer – Dylans “The Times they are a’changin” – så plasserer han seg midt i det kulturradikale opprør mot autoriteter.
Problemet med Hustads kritikk av skolen er ikke hans påvisning av tilstanden – som er trist – mens hans ensidige utpeking av de radikale pedagoger som de skyldige. Som jeg sier i artikkelen du linker til (takk for at du har lest den) er årsaksforholdene mye mer kompliserte. Norge er ikke det eneste vestlige land som opplever forfall i kunnskap, tvert imot er vi en del av den regelen Finland er unntaket fra.
Jeg var ukjent med at karrierejegerne i UD som skal frelse verden med norsk godhet var kulturradikale eller offer for Toje/Nore/Hustad sine angrep. De uttrykker heller perfekt den postmoderne stats kjerne – vi eier ikke lenger nasjonale interesser, så la oss heller løse problemer for andre. Denne postmoderne forståelsen har lite til felles med kulturradikalismen, men langt mer til felles med Imperiet i Hardt/Negris forstand
Jeg knyttet derimot de tre musketeerers kamp til den langt bredere kampen som i USA kalles kampen mot political correctness og culural marxism. Og det er en kamp som av forkjemperne er ment som reaksjonær, å skru klokken tilbake i tid til før de sentrale samfunnsinstitusjonene som øvrigheten hvilte på (stat-kirke-familie) begynte å knirke. Var det skivebom også?
Lesingen av debatten i etterkant har bare gjort meg sikrere på at det er nettopp å styrke den tradisjonelle øvrighet de tre er ute etter, samtidig som de sparker de svake (flyktninger og innvandrere, fanger, svake elever). En smørje som virker svært lite spiselig synes nå jeg.
Det føregår ein form for overtaking av det debattmessige og kulturelle hegemoniet i Noreg som er ganske guffen. Kulturkjemparane er ein del av dette og det er i Aftenposten dei kan breie seg.
Dei har imidlertid fått god hjelp av blindflekkar i synet til venstresidas og venstresidas venner (les=lærarane, sosionomane, osb.). Desse blindflekkane er teoretiske og ein grov oppsummering av desse er:
1. Sosialkonstruktivisme: Alt er sosialt konstruert og dette betyr ofte ei urealistisk oppfatning av mennesket som formbart og stort sett godt. Kvar har det vorte av ‘dødsdrift’ og at ‘ego er ikkje herre i eige hus’ (Freud) eller ’slavens vilje til makt’ (Nietzsche), for eksempel. Innsikter som er uvurderlege også for kulturradikale. Kulturkjemparane på si side forsøker å innføre ein deterministisk biologi, mens dagens biologiske teoriar i større og større grad peikar på menneskas plastisitet. Spesielt gjeld dette innan nevrovitskapane, men også innan biologisk antropologi.
2.Form over innhald: Dette gjeld pedagogikken og dyrkinga av den i grunnskulen. Innhald i undervisninga blir lite viktig i forhold til pedagogikk som form. Pedagogikk er det læraren kan, men er berre tom trass i sin overflatiske fylde. Fagleg innhald har såleis lett for å falle ut og ein får konstruksjonar av ‘læraren som sosialarbeidar’, vegleiar, osb.
3. Manglande klassebevissthet i skulen: Altså at ein har halde fram ein tanke om skulen for alle trass i at det er store skilnader mellom kva utbytte elevane får. I skulen har ein eit for lite kynisk bilete av seg sjølv. Rekrutteringsforsking hadde ein glansperiode på 1970-talet, men har først kome fram att no. Og den viser at skilnadane mellom klassebakgrunn og skuleresultat har auka i laupet av 1990-talet. Grunnen er truleg satsinga på sjølvstendig arbeid både i grunnskule og vidaregåande. Dette er ein arbeidsform som høver for ca.30% av elevane, nemleg dei som alt ser at dei kan oppnå noko med gode protestantiske dygder som hardt arbeid.
Desse blindflekkane heng saman med kvarandre og inngår i eit system. Vi må vere viljuge til å konfrontere dei elles legg vi marka open for dei nye konservative.