Dei har imidlertid fått god hjelp av blindflekkar i synet til venstresidas og venstresidas venner (les=lærarane, sosionomane, osb.). Desse blindflekkane er teoretiske og ein grov oppsummering av desse er:

1. Sosialkonstruktivisme: Alt er sosialt konstruert og dette betyr ofte ei urealistisk oppfatning av mennesket som formbart og stort sett godt. Kvar har det vorte av ‘dødsdrift’ og at ‘ego er ikkje herre i eige hus’ (Freud) eller ‘slavens vilje til makt’ (Nietzsche), for eksempel. Innsikter som er uvurderlege også for kulturradikale. Kulturkjemparane på si side forsøker å innføre ein deterministisk biologi, mens dagens biologiske teoriar i større og større grad peikar på menneskas plastisitet. Spesielt gjeld dette innan nevrovitskapane, men også innan biologisk antropologi.

2.Form over innhald: Dette gjeld pedagogikken og dyrkinga av den i grunnskulen. Innhald i undervisninga blir lite viktig i forhold til pedagogikk som form. Pedagogikk er det læraren kan, men er berre tom trass i sin overflatiske fylde. Fagleg innhald har såleis lett for å falle ut og ein får konstruksjonar av ‘læraren som sosialarbeidar’, vegleiar, osb.

3. Manglande klassebevissthet i skulen: Altså at ein har halde fram ein tanke om skulen for alle trass i at det er store skilnader mellom kva utbytte elevane får. I skulen har ein eit for lite kynisk bilete av seg sjølv. Rekrutteringsforsking hadde ein glansperiode på 1970-talet, men har først kome fram att no. Og den viser at skilnadane mellom klassebakgrunn og skuleresultat har auka i laupet av 1990-talet. Grunnen er truleg satsinga på sjølvstendig arbeid både i grunnskule og vidaregåande. Dette er ein arbeidsform som høver for ca.30% av elevane, nemleg dei som alt ser at dei kan oppnå noko med gode protestantiske dygder som hardt arbeid.

Desse blindflekkane heng saman med kvarandre og inngår i eit system. Vi må vere viljuge til å konfrontere dei elles legg vi marka open for dei nye konservative.

Problemet med Hustads kritikk av skolen er ikke hans påvisning av tilstanden – som er trist – mens hans ensidige utpeking av de radikale pedagoger som de skyldige. Som jeg sier i artikkelen du linker til (takk for at du har lest den) er årsaksforholdene mye mer kompliserte. Norge er ikke det eneste vestlige land som opplever forfall i kunnskap, tvert imot er vi en del av den regelen Finland er unntaket fra.

Jeg var ukjent med at karrierejegerne i UD som skal frelse verden med norsk godhet var kulturradikale eller offer for Toje/Nore/Hustad sine angrep. De uttrykker heller perfekt den postmoderne stats kjerne – vi eier ikke lenger nasjonale interesser, så la oss heller løse problemer for andre. Denne postmoderne forståelsen har lite til felles med kulturradikalismen, men langt mer til felles med Imperiet i Hardt/Negris forstand

Jeg knyttet derimot de tre musketeerers kamp til den langt bredere kampen som i USA kalles kampen mot political correctness og culural marxism. Og det er en kamp som av forkjemperne er ment som reaksjonær, å skru klokken tilbake i tid til før de sentrale samfunnsinstitusjonene som øvrigheten hvilte på (stat-kirke-familie) begynte å knirke. Var det skivebom også?

Lesingen av debatten i etterkant har bare gjort meg sikrere på at det er nettopp å styrke den tradisjonelle øvrighet de tre er ute etter, samtidig som de sparker de svake (flyktninger og innvandrere, fanger, svake elever). En smørje som virker svært lite spiselig synes nå jeg.

Når det gjelder tilstanden i skolen, har for øvrig forfatteren selv kommet i skade for å fremme slike antihumane synspunkter annet steds:

http://marxisme.no/2007/03/jan-o-jacobsen.php3

Det han her sier minner mye om det som en av kulturkjemperne langt tidligere, og langt grundigere, har formulert i boka “Skolen som forsvann” (Jon Hustad, Samlaget 2002)
Men bruk bare uttrykket “reaksjonære unge menn” tilstrekkelig iherdig, så er argumentasjon for øvrig ikke så nøye.Overfor menigheten.

Blant de små og svake fagmiljøene som kritiseres av disse feigingene, har forresten forfatteren ikke fått med seg at ett av dem er det norske UD.

Interessant er det imidlertid at linjene i artikkelen over trekkes tilbake til kampen mot føydalismens opphevelse og derigjennom til de nasjonale og borgerlige revolusjoners seire, og dermed igjen til den moderne vestlige sivilisasjons røtter.
Nettopp å forsvare denne sivilasjons sentrale åndelige erobringer – som er erobringer for hele menneskeheten – er det underliggende, sentrale anliggende i den aktuelle kulturkampen.