Jeg tror du har helt rett i at dette ikke er lineært. Det er ikke gitt at en stemme lengst mulig til venstre gir mest politikk til venstre. Man kan definere seg helt ut, og dermed oppnå svært lite, eller tildels flytte politikken til høyre, som flere har vært inne på.

Spørsmålet blir dermed hva og hvordan en slik posisjon brukes. Rødt og RV har god erfaring med hvordan en slik posisjon kan brukes fornuftig i et kommunestyre, liten eller ingen erfaring med det fra stortinget. For å komme til poenget vil jeg ta en liten omvei.

Denne vinteren var jeg med å forandra en norsk lov. Faktisk blei den forandra mellom framleggingen av selve lovteksten og vedtaket i stortinget. I en situasjon med flertallsregjering er det ganske unikt. Loven kan synes som en bagatell for de fleste, det var markaloven vi flytta litt på paragrafer og formuleringer i, litt i teksten og mest i merknader. Loven var horribel som den var, og blei etter mitt syn bedre, men det er ikke poenger her. Det jeg oppdaga etterpå, var at jeg aldri noen gang hadde vært med på noe sånt som partimedlem eller leder i RV. Faktisk kan jeg ikke huske at vi noen gang hadde en slik ambisjon en gang. Å faktisk få til endring i en lovtekst, ikke bare ytre vår store misnøye.

I dette arbeidet hadde vi med oss kjendiser, media og etterhvert Lundteigen og Jan Bøhler. Den siste skremt opp av media, den første sjeleglad for å få hjelp av bevegelse utafor stortinget. Jeg blei munter til sinns av arbeidet. Det var målretta, kameratslig og ga meg lysten på politikk tilbake.

Skal Rødt noensinne klare å bli mer enn et promillediskusjonsparti, må det i alle fall skje to ting. Partiet må endre sin ambisjon på nasjonalt nivå fra å protestere, avsløre og syns, til å ville oppnå resultater. Partiet må drive med politikk for å få til ting, ikke for å gi medlemmene utløp for sin frustrasjon over kapitalismen ( det siste skal sjølsagt aldri undervurderes ). Og ideen om at resultater utelukkende kan oppnås om partiet først skaper en massebevegelse, så leder denne i enorme demostrasjoner for så igjen å presse sosialdemokratiet til en forsmedelig retrett. Det er gøy når slikt skjer, men det er sjelden og uansett kun når vi bygger allianser med sterke krefter i sosialdemokratiet.

Partiet, også om det ikke er rødt, må velge de sakene man kan oppnå resultater på, og sakene hvor man bare vil sysn med sin protest eller aller helst speile en høyere himmel over poltikken enn den beste oligarken som statsminister i fire år til.

Men i saker hvor man vil oppnå resultater, må man oppføre seg som folk overfor folk, sjøl om de har valgt å gå i regjering, har tillistverv i LO eller lignende. Altså starte med å diskutere med de faktiske bevegelsene, ikke ens egne skapninger, om hvilken nytte man kan ha av hverandre. Og hvilken rolle man kan spille politisk.

Poenget mitt i denne lange historien blir da, at om man oppnår en posisjon som ytre venstre, kan det hende at det er gjennom å gå til høyre man trekker helheten mot venstre. Stikk i strid med den politiske kausalogikken. Ulempa med resonnementet er sjølsagt at denne logikken fort fører alle og enhver inn mot sentrum takket være den politiske gravitasjon og repressiv toleranse. Men det å stå stille ytterst til venstre for å dyrke sine nederlag er uansett ikke et holdbart svar. For meg heller ikke å gå inn i et av regjeringspartiene.

Vil Stoltenberg alene, med et rødgrønt+rødt flertall på Strotinget, føre en slik politikk du skisserer? Hvordan kan du anbefale SV å være i en regjering med en slik primærpolitikk, heller enn å bygge opp motstanden mot den fra dag 1?

Poenget mitt i artikkelen var forøvrig at vi ikke kan vite hva som blir resultatet – og var dels en sjølkritikk på to tidligere artikler jeg har skrevet som har vært for preget av linær tenking (skjer A så skjer B).

Når det gjelder taktisk stemmegiving syns jeg det stort sett er en uting, men alle tall (og de har jeg studert nøye) er entydige på at Rødt ikke kommer inn i Hordaland, mens de har en viss sjanse i Oslo.
Valganalytikere tar nå ut de mandatene som nasjonale målinger gir Rødt når de kryper over 1,7 -1,8 %. Grunnen er at mandatberegningsprogrammet forutsetter at Rødt har den samme ekstreme konsentrasjonen om Oslo og hordaland som tidligere. Alle målinger rundt om i landet tyder på en framgang for Rødt i de fylkene de er sjanseløse, og status quo eller tilbakegang i Hordaland og Oslo.
Situasjonen er nå i Hordaland at SV går så mye ned at Audun Lysbakkens mandat kan ryke. Det ville være svært skadelig for mulighetene til å utvikle SV i positiv retning.

Men hovedpoenget mitt er at vi ikke har råd til å få en blå regjering for så å bygge opposisjon mot en sånn politikk.

“Da vil vi få et rødtgrønt flertall med en venstreopposisjon til denne som bonus – som vil kunne vise alternativer til venstre og presse SV til å stå hardere på primærstandpunkter.”

Så min konklusjon er vel Rødt i Hordaland og Oslo, SV ellers.