Hva vil skje dersom Rødt kommer ”på vippen, dvs. vil sitte på det strategiske 169ende mandat, hvis de to andre blokkene hver har 84. Fra Rødt-hold har det blitt fablet om denne situasjonen, som slett ikke er uten realisme. Det vil gi en rødere politikk hevder de. Men er det nå så sikkert at det vil bli resultatet?
Den ivrige Rødt-bloggeren Anders Hamre Sveen drøfter saken her:
http://venstrevrien.wordpress.com/2009/09/03/rødt-og-stortingsvalget/
Et av hans hovedpoenger er at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk, og at høyredreining ikke kan stoppes ved å dreie sin egen overbevisning til høyre. Dette høres tilsynelatende ut som et fornuftig argument – hvor rødere politkere som kommer på Stortinget, jo rødere må jo politikken bli, og hvis du vil ha politikken til venstre må du stemme like langt til venstre som du selv er.
Grunnen til at det virker tilforlatelig er at de er i tråd med klassisk vestlig tenking. Et viktig kjennetegn ved vestlig tenking som stammer fra gresk filosofi, jødisk religion og vitenskapens gjennombrudd er begrepet om linearitet. I vårt daglige liv baserer vi oss ofte på lineære tanker:
- Proporsjonalitet (små input gir små resultater, store input gir store resultater)
- Additivitet (helheten er lik summen av delene)
- Replikasjon (samme handling vil gi samme resultat)
Vestens feirede gjennombrudd i vitenskapen med Newton og Descartes som sentrale figurer bygger på denne tanken.
Men hva om det er feil? Hva om 2+2 ikke alltid er 4? Dette kalles kompleksitetsteori, og i vitenskapen har både natur- og samfunnsvitenskapen tatt inn over seg at den har større gyldighet. Vi ser stadig at store anstrengelser ikke gir noe resultat overhode, mens små anstrengelser tidvis gir store resultat. Vi ser stadig at resultatet av våre handlinger ikke blir det vi tror, men noe annet, og om ikke noe helt annet så i hvert fall med noen uventede effekter. Det fleste har vel opplevd at å kopiere en handling ikke gir samme resultat hver gang – at det siste faktisk er mer sjelden. Og i bunn og grunn er det mer logisk – samme handling i en annen situasjon vil jo utfall være påvirket av andre krefter. Innsikten er ikke ny. Den før-sokratiske filosofen Heraklit skrev at du aldri kan bade i den samme elven to ganger. Med det mente Heraklit trolig at vannet i elven renner kontinuerlig og derfor hele tiden skiftes ut.
Så hva har dette med Rødt og Stortingsvalget å gjøre?
Hva om en liten tue (Rødt) kan velte et stort lass (Rødgrønn regjering). Hva om Sp+Ap+SV ikke er summen av delene, men en egen størrelse som både svinebinder SV til delvis høyresosialdemokratiske prosjekter, men som også binder Senterpartiet og høyresiden i Ap til å lytte til fagbevegelsen – at det altså ikke er de tre enkelte partier som er poenget, men alliansen mellom dem.
Hvis de rødgrønne mister flertall kan politikken gå til høyre, uansett om de mister flertallet til Rødt. Altså at en stemme til venstre gir politikk til høyre. Hvordan kan det skje? For eksempel ved at regjeringen går av, erstattes av en ny ren Ap-regjering, som i store struktursaker vil støtte seg på høyresiden – slik Gro gjorde og Jens også når han var i regjering alene sist, og som Nordli og Bratteli gjorde når de satt på SVs nåde.
Og Senterpartiet kan bli trukket mot sine gamle sentrumskamerater og sammen med Høyre forsøke å gjenerobre det politiske hegemoni på borgerlig side, dvs. at bøndenes allianse med arbeiderklassen blir brutt.
Rødt på vippen kan altså føre politikken til høyre, ikke bare for 4 år men for mange år framover. Vet vi at det er det som vil skje? Nei. Bare at det er en mulighet, jeg tror til og med sannsynlighet.
Men en annen mulighet er at Regjeringen blir sittende, og hører på Rødt i noen saker som takk for at Rødt støtter dem i andre. Det vil neppe falle Rødt vanskelig, ettersom støtten bare vil trengs når Fr.P Høyre, De Kristelige og de næringslivsliberale (bedre kjent under navnet Venstre) står sammen. Står de 4 sammen om noe er det aldri for noe bra.
Men selv det kan vi altså ikke vite. Tidvis lytter Høyreregjeringer mer på fagbevegelsen, fordi de er nødt til det, tidvis overkjører Arbeiderpartiet fagbevegelsen, fordi de kan. Noen reformer er det faktisk bare Arbeiderpartiet som kan gjennomføre hvis motstanden i fagbevegelsen er massiv.
Bare den stokk reaksjonære President Nixon kunne åpne USAs forhold til Maos Kina. En politiker til venstre ville blitt kalt kryptokommunist eller ”weak on communism” om han hadde gjort det samme. Bare AP kunne få oss inn i NATO. Eksemplene er uendelige.
Så det er mulig at Sveen Hamre har rett at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk. Men jeg tror det ikke. Jeg tror det vil gi en markant blåere politikk. Problemet er altså at ingen av oss vet. Jeg tror for eksempel at SVs eneste håp for å vokse og bli en kraft igjen er å komme seg ut av regjeringen og bygge opposisjon sammen med bevegelser i folket (se og i en http://arbeidermakt.no/2009/08/hvor-gar-sv-etter-valget/ og en omskrevet dansk versjon http://www.socialistiskinformation.dk/side.php?id=343. ) Jeg håper at Rødt på vippen vil velte regjeringen og erstatte den med en blåere, for at vi deretter skal få en voksende opposisjon mot en blåere politikk som vil mobilisere bredt og rødt. Men også det bygger på en lineær tankegang – en slags krisemaksimering som ofte er feil – selv om det også kan være rett.
Blir det et problem på valgdagen? Ikke hvis alle gjør det de kan for å få gjenvalgt regjeringen i alle fylker hvor Rødt ikke har en sjanse (som er de aller fleste) og stemmer Rødt der de har en sjanse. Da vil vi få et rødtgrønt flertall med en venstreopposisjon til denne som bonus – som vil kunne vise alternativer til venstre og presse SV til å stå hardere på primærstandpunkter. Da må noen stemme til høyre for sin overbevisning, men andre må stemme til venstre for sin. Har de da garantier for at resultatet blir som skissert?
Overhode ikke. Welcome to the world!
6 Comments
Jeg satser på at det siste scenariet ditt:
“Da vil vi få et rødtgrønt flertall med en venstreopposisjon til denne som bonus – som vil kunne vise alternativer til venstre og presse SV til å stå hardere på primærstandpunkter.”
Så min konklusjon er vel Rødt i Hordaland og Oslo, SV ellers.
Det er også det scenariet jeg har mest tro på. I Rogaland stemmer jeg Hallgeir Langeland, men i Bergen og Oslo ville det stått Rødt på stemmesddelen.
Jeg befinner meg fortiden antakelig på en annen planet enn deg Jan O. Du skriver: “Jeg håper at Rødt på vippen vil velte regjeringen og erstatte den med en blåere, for at vi deretter skal få en voksende opposisjon mot en blåere politikk som vil mobilisere bredt og rødt. Men også det bygger på en lineær tankegang – en slags krisemaksimering som ofte er feil – selv om det også kan være rett.”
Du syns altså det er greitt at vi får stortstilt privatisering av offentlig eide selskaper, at arbeidsmiljøloven svekkes, at tiltakene mot sosial dumping reverseres, at privat sykehusdrift øker voldsomt, osv fordi dette kan “gjenreise” SV og venstresiden.
Jeg representerer folk som ikke har råd til den type skrivebordspolitikk. De vil miste jobben, få svekkede rettigheter. Vi kan slå fast at en blåere regjering vil gi oljeboring i Lofoten /Vesterålen (selv om Høyre temmes av V i en Solberg regjering vil A og FrP ha flertall alene for utbygging) Videre vil kapitalkreftene etter å ha blitt stagget litt de siste 4 årene juble over omfattende nedsalg av stalige eierinteresser og mer privatisering. Sklike ting er nesten umulig å reversere (f.eks Stoltenberg ! regjeringens nedsalg i Statoil H + F + V vil faktisk selge den bedriften jeg jobber i på børs)
Det du argumenterer for er at vi må gjennom store nederlag og tilbakeslag for å gjenreise venstresiden. Jeg er dypt uenig . Nederlagene svekker oss – seirene styrker oss.
Jeg undrer meg også litt på vurderingen av nytten ved Rødt som venstreopposisjon. En viktig grunn til at jeg har meldt meg ut av Rødt er en vurdering av at partiet er ute av stand til å være grunnlaget for å bygge en brei sosialistisk bevegelse. Både fordi Rødt har en feilaktig analyse av alliansepolitikk og bærer med seg en dessverre klar antidemokratisk fløy. Jeg tror ikke Erling Folkvord vil spille noen annen rolle enn han gjorde fra 93-97 hvor RV greidde å skusle bort muligheten til å bli et nasjonalt politisk alteernativ til fordel for mye moralisering og arbeidd med enkeltsaker.
Når det gjelder taktisk stemmegiving syns jeg det stort sett er en uting, men alle tall (og de har jeg studert nøye) er entydige på at Rødt ikke kommer inn i Hordaland, mens de har en viss sjanse i Oslo.
Valganalytikere tar nå ut de mandatene som nasjonale målinger gir Rødt når de kryper over 1,7 -1,8 %. Grunnen er at mandatberegningsprogrammet forutsetter at Rødt har den samme ekstreme konsentrasjonen om Oslo og hordaland som tidligere. Alle målinger rundt om i landet tyder på en framgang for Rødt i de fylkene de er sjanseløse, og status quo eller tilbakegang i Hordaland og Oslo.
Situasjonen er nå i Hordaland at SV går så mye ned at Audun Lysbakkens mandat kan ryke. Det ville være svært skadelig for mulighetene til å utvikle SV i positiv retning.
Men hovedpoenget mitt er at vi ikke har råd til å få en blå regjering for så å bygge opposisjon mot en sånn politikk.
Hei Steinar. Et Storting med Rødt på vippen (der de rødgrønne altså har flertall sammen med Rødt) tror jeg vil føre til en ren Ap-regjering, som vil føre en blåere politikk enn den rødgrønne – men samtidig frigjøre SV fra maktens klamme grep, og med mulighet til å gjenreise SV som et parti som aktiviserer seg i bevegelsene, vokser med bevegelsene og blir en del av en voksende aktivisme, heller enn et SV som passiviserer bevegelsene, forsvarer dårlige kompromisser og gjør en dyd ut av nødvendigheten – dvs. den herskende politikk.
Vil Stoltenberg alene, med et rødgrønt+rødt flertall på Strotinget, føre en slik politikk du skisserer? Hvordan kan du anbefale SV å være i en regjering med en slik primærpolitikk, heller enn å bygge opp motstanden mot den fra dag 1?
Poenget mitt i artikkelen var forøvrig at vi ikke kan vite hva som blir resultatet – og var dels en sjølkritikk på to tidligere artikler jeg har skrevet som har vært for preget av linær tenking (skjer A så skjer B).
Nå kom ikke Rødt på vippen, så vi får aldri testa Jan O.s teori. Men du skriver noe jeg har lyst til å diskutere Jan O. Kan vi forutsi hvordan vi vil virke politisk, som kollektiv eller individ for den saks skyld. Finnes det en kausalitet i forhold til at politisk handling a vil føre til politisk resultat b.
Jeg tror du har helt rett i at dette ikke er lineært. Det er ikke gitt at en stemme lengst mulig til venstre gir mest politikk til venstre. Man kan definere seg helt ut, og dermed oppnå svært lite, eller tildels flytte politikken til høyre, som flere har vært inne på.
Spørsmålet blir dermed hva og hvordan en slik posisjon brukes. Rødt og RV har god erfaring med hvordan en slik posisjon kan brukes fornuftig i et kommunestyre, liten eller ingen erfaring med det fra stortinget. For å komme til poenget vil jeg ta en liten omvei.
Denne vinteren var jeg med å forandra en norsk lov. Faktisk blei den forandra mellom framleggingen av selve lovteksten og vedtaket i stortinget. I en situasjon med flertallsregjering er det ganske unikt. Loven kan synes som en bagatell for de fleste, det var markaloven vi flytta litt på paragrafer og formuleringer i, litt i teksten og mest i merknader. Loven var horribel som den var, og blei etter mitt syn bedre, men det er ikke poenger her. Det jeg oppdaga etterpå, var at jeg aldri noen gang hadde vært med på noe sånt som partimedlem eller leder i RV. Faktisk kan jeg ikke huske at vi noen gang hadde en slik ambisjon en gang. Å faktisk få til endring i en lovtekst, ikke bare ytre vår store misnøye.
I dette arbeidet hadde vi med oss kjendiser, media og etterhvert Lundteigen og Jan Bøhler. Den siste skremt opp av media, den første sjeleglad for å få hjelp av bevegelse utafor stortinget. Jeg blei munter til sinns av arbeidet. Det var målretta, kameratslig og ga meg lysten på politikk tilbake.
Skal Rødt noensinne klare å bli mer enn et promillediskusjonsparti, må det i alle fall skje to ting. Partiet må endre sin ambisjon på nasjonalt nivå fra å protestere, avsløre og syns, til å ville oppnå resultater. Partiet må drive med politikk for å få til ting, ikke for å gi medlemmene utløp for sin frustrasjon over kapitalismen ( det siste skal sjølsagt aldri undervurderes ). Og ideen om at resultater utelukkende kan oppnås om partiet først skaper en massebevegelse, så leder denne i enorme demostrasjoner for så igjen å presse sosialdemokratiet til en forsmedelig retrett. Det er gøy når slikt skjer, men det er sjelden og uansett kun når vi bygger allianser med sterke krefter i sosialdemokratiet.
Partiet, også om det ikke er rødt, må velge de sakene man kan oppnå resultater på, og sakene hvor man bare vil sysn med sin protest eller aller helst speile en høyere himmel over poltikken enn den beste oligarken som statsminister i fire år til.
Men i saker hvor man vil oppnå resultater, må man oppføre seg som folk overfor folk, sjøl om de har valgt å gå i regjering, har tillistverv i LO eller lignende. Altså starte med å diskutere med de faktiske bevegelsene, ikke ens egne skapninger, om hvilken nytte man kan ha av hverandre. Og hvilken rolle man kan spille politisk.
Poenget mitt i denne lange historien blir da, at om man oppnår en posisjon som ytre venstre, kan det hende at det er gjennom å gå til høyre man trekker helheten mot venstre. Stikk i strid med den politiske kausalogikken. Ulempa med resonnementet er sjølsagt at denne logikken fort fører alle og enhver inn mot sentrum takket være den politiske gravitasjon og repressiv toleranse. Men det å stå stille ytterst til venstre for å dyrke sine nederlag er uansett ikke et holdbart svar. For meg heller ikke å gå inn i et av regjeringspartiene.
“Men i saker hvor man vil oppnå resultater, må man oppføre seg som folk overfor folk, sjøl om de har valgt å gå i regjering, har tillistverv i LO eller lignende. Altså starte med å diskutere med de faktiske bevegelsene, ikke ens egne skapninger, om hvilken nytte man kan ha av hverandre. Og hvilken rolle man kan spille politisk.”
Hear-hear!!