Norge er at av de mest demokratiske land i verden. Vi har liten fattigdom og større likhet mellom folk enn hva du finner i de aller fleste land i verden. Hvis det er riktig, hva er venstresidas oppgaver? For venstresidas sjel er likheten, at vi alle har like stor verdi, det er friheten, at vi kan velge våre live uavhengig av hva konge, kirke måtte ønske. Og det er håpet – at framtida er bedre enn i dag. Men hva skjer med venstresida hvis likheten er vunnet, selv om noen få grupper er absurd mye rikere enn alle andre, hvis friheten er vunnet og det eneste håpet vi har er å forbedre den materielle velstand litt – få litt nyere bil, litt større hus, litt finere klær etc. – altså ikke håp overhode?

Dette er spørsmål Svein Tuastad reiser i sin bok ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer”.

Boka begynner med norske særheter – at vi aldri har trodd på herrer, og viser til at internasjonalt kjente størrelser har kåret den skandinaviske modell til vinnere, ”uansett  hvilken sosial indikator du velger å måle på”. Deretter tegner han et bilde av hvordan det ble slik – om den kamp folket måtte føre for å overvinne de autoriteter som undertrykte dem. Han viser også at den norske modellen fungerer – i fotball, der alle spiller og alle får spille like mye. Der det ikke er tillatt for trenere å spesialisere eller toppe lagene. Så demokratisk som det tenkes kan. I motsetning til for eksempel Holland, der forfatteren tidvis er, der utvelgelse av talenter og topping av lagene i 1,2,3,4, og 5 lag skjer fra 5-årsalderen. Likevel gjør Norge det langt bedre i fotball i aldersbestemte lag helt opp til juniornivå. Kan det være at den norske modellen er overlegen nettopp fordi alle skal med? Den amerikanske forskningsjournalisten Malcolm Gladwell tar i sin siste bok, Outliers opp et fenomen i Canada: Nesten alle spillere på highschool-lagene i ishockey er plukket i av talentspeidere allerede i femårsalderen. Og de er nesten alle født i de tre første månedene av året! Noen sammenheng? Ja selvfølgelig – jo tidligere du ser etter talenter, jo mer vil du forveksle talent og alder. Blant femåringer er som kjent de som er født i januar og februar og mars eldre enn de som er født på høsten, og virker derfor bedre. Du høster altså bare av en knapp fjerdedel av talentene. Langt bedre blir det når utvelgelsen skjer mye seinere, og alle skal med så langt som mulig.

Tuastad tar oss deretter gjennom klassekampen – den knallharde klassekampen da arbeiderklassen reiste seg mot kapitalen og tidvis vant, men oftere tapte, med bitre konsekvenser. Tuastad forteller historien til streikegeneralen og fagforeningskjempen Adolf Olsen, som ledet en kamp mot lock-out av havnearbeiderne i 1921, og måtte tilbringe seks måneder i fengsel.  Og som på femtitallet så tilbake på kamptiden og sier at ingen vil tilbake dit, til sulten, nøden og trangboddheten. Men den norske modellen er ikke bare at arbeiderbevegelsen fikk politisk makt, men også indre justis for å tvinge gjennom sentraliserte tarifforhandlinger. For den norske modellen ble en forhandlingsmodell, der prisen har vært at vi alle har fått det bedre. Og underlig nok, viser forfatteren – dyret kan fly! Mens de liberalistiske økonomiene har hatt store omstillingsvansker etter krisen i 1990, har de nordiske landene lyktes i omstillingen. De kommer alle på topp av OECDs liste over konkurransedyktige økonomier.

Hvis Norge og den nordiske modell er så god, hva er venstresidas oppgave? Dermed er Tuastad tilbake til utgangspunktet: Venstresidas seier har vært så totalt og resultatet så overveldende bra, at oppgaven er løst! (Så naiv er naturligvis ikke forfatteren – det kommer mange forbehold): Det gjenstår to forhold. Det ene er at vi kan bli egoistiske, feite og fornøyde, og holde verden vekk fra vår rikdom, det andre er at denne rikdommen fortsatt er svært ulikt fordelt. Vel er lønnsforskjellene relativt små, men makten over kapitalen er konsentrert på ganske så få hender.

EU

Det neste målet må derfor være for Tuastad være å komme seg inn i EU. Ikke fordi Norge trenger EU, men fordi EU trenger Norge. Det EU trenger Norge til er å vise den nordiske modell, å spre det glade budskap, slik at hele Europa skal få ta del i vår velferdsstatsmodell. Dette mener jeg er et svært lite gjennomtenkt argument. De skandinaviske velferdsstatene er et resultat av klassekamp og demokrati. Kampen arbeiderklassen første for å skape sikkerhet uavhengig av kapitalistenes luner, det Esping-Andersen så treffende kaller decommodification – at arbeiderne ikke skulle være tvunget til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten fordi alternativet var å sulte i hjel – var lang og hard. Svein beskriver deler av den i sin bok. Men den forutsatte nasjonale fagorganisasjoner som kunne koordinere, den forutsatte riksdekkende aviser som kunne skape opinion og den forutsatte nasjonale tariffavtaler som skapte solidaritet og et representativt parlament hvor krav kunne omsettes til politikk.

Spørsmålet er om dette er en modell som kan eksporteres, som et ovenfra og ned prosjekt. Og ikke minst til et EU som grunnlovsfester markedsliberalismen og mangler de organer som de skandinaviske nasjonalstatene hadde som ramme. Å tro at EU kan utvikle seg til en velferdsstat er derfor illusorisk. Det krever opphevelse av alle traktater fra Romatrakten til Lisboa-avtalen.

Nytt liv for Høyres selveierdemokrati?

Hans andre mål er å ta kampen om demokrati i økonomien. I bokas siste del peker Tuastad ganske riktig på at demokratiet stanser ved markedets dør. Mens klassekompromisset åpnet for at staten skulle lytte til folket, der hver mann og kvinne hadde hver sin stemme, så er markedet styrt av en annen logikk – der har hver aksje en stemme, dvs. de rikeste bestemmer. En videre demokratisering må være å legge økonomien under demokratiet. Tuastad sitt forslag er at dette skal skje gjennom Høyres selveierdemokrati – at de ansatte eier aksjer.  Så kan venstresiden kalle det sosialisme. Spørsmålet blir da hva det gjør med oss å bli aksjeeiere. Marx gir i Kapitalen en idealtype av den kapitalistiske personlighet, som han i forordet skriver om ”Figurer som kapitalisten og jordbesitteren tegner jeg på ingen måte i et rosenrødt lys. Men det dreier seg her bare om personer, for såvidt som de er karaktermasker av økonomiske kategorier, bærere av bestemte klasserelasjoner og klasseinteresser”. Kapitalisten er altså ikke personlig ond, eller endimensjonal, men kapitalismen tvinger han til å tenke lønnsomhet, ellers går han konk. Det er spis eller bli spist. Her ligger kapitalismens grunleggende tvang – at det eneste spørsmålet kapitalismen kan besvare om hva vil vil, hvor vi skal gå, hva som skal bevares og hva som skal endres, er lønnsomhet. Kan vi tjene penger på det gjør vi det, kan vi ikke gjør vi det ikke.

Spørsmålet blir med andre ord om forslaget ikke vil omgjøre oss alle til kapitalistiske personligheter som ikke stiller andre spørsmål enn lønnsomhet. Og snakker vi ikke da om det motsatte av sosialisme.

Samtidig viser Tuastad sin bok på en fortreffelig måte at reformismen har kommet til veis ende. Reformer innenfor rammen av kapitalismen har nådd svært langt i å skape et godt liv for de privilegerte i verden. Langt bedre enn Marx sikkert kunne forestille seg. Men til en stor pris – store deler av verden ligger i fattigdom,ufattelig mange  barn sulter i hjel, og det dumpes gifter fra de rikes bord i de fattiges verden hele tiden. Der boka strander er i forslagene til videre reformer. De blir begge illusoriske, EU vil fortsette å være en byråkratiske, elitistisk union, mer bekymret over europeisk kapital sine betingelser enn vanlige folks liv. Det er det EU er skapt for, og det kan det neppe reformeres bort fra. Og forslaget om selveierkapitalismen er nesten verre! Aksjeformen gjorde ikke kapitalismen annerledes enn når det var en kapitalist, aksjeeierens grådighet er ikke mindre enn kapitalistens. Og aksjeeierens usympatiske, ensidige, grådige og snevre livsverden, er det ikke noe som helst frigjørende med.

Tuastads bok viser derfor, uten at forfatteren trekker den konklusjonen, at videre reformer må peke ut over kapitalismen, ut over markedet, ut over p – v – p’. Dermed går det inn i den spennende debatten Dietlef Martens forsløker å trekke opp i Klassekampen: Hva skiller Rødt og SV (hvis vi ser bort fra fraseologi og besvergelser). Hvis det er at Rødt krever 10% mer enn SV ville de trolig oppnådd mer som en fraksjon i SV. Men hvis de vil et annet samfunn, må de begynne å formulere politikk som peker i den retning. Og det er en utfordring som også går til venstresida i SV.