SV er nå godt plassert under Stoltenbergs hæl

Før valget stilte jeg spørsmålet om hvor SV ville gå etter valget. Jeg antok da at regeringen ville miste flertallet sitt. Det skjedde ikke. Men spørsmålet er ikke mindre aktuelt etter Stoltenbergs siste maktdemonstrasjon. SV har til fulle vist seg villige til å bli tråkket på, og ta det med et smil.

Om avgift på biodislel er lurt eller ikke kan diskuteres. En overgang til biodisel vil føre til lavere utslipp og hvis klima er det viktigste burde det være avgjørende. På den andre side bruker biler fortsatt areal, de forurenser også på annet vis. En avgift på bruken av bioenergi virker derfor ikke helt urimelig. Men disse vurderingen er av mindre interesse.

Det interessante med de siste dagers øvelse er at både SV og Sp har vært klar på at de var imot avgiften, at saken ikke har vært behandlet i tråd med reglene (tatt opp i stortingsgruppene) og at de følte seg overkjørt. Svaret fra Ap har vært hold kjeft, ikke ypp dere! Arbeiderpartiet har visst å bruke partipisken på sine egne i alle år. “En politiker er en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad” skrev Finn Gustavsen. En øvelse som er velprøvd i Arbeiderpartiet, men som altså SV også skal trenes opp i. Jens Arup Seip mente arbeiderpartiet besto av høvdinger og kaniner. Når Stoltenberg er høvdingen, kan ingen være i tvil om hvem som skal bli kaninene som skal lære sangen om lydighet. Og SV lot seg tukte. Selv Hallgeir Langeland stemte for, selv om mange trodde han stemte mot på grunn av en teknisk feil.

Nå var neppe saken stor nok for en regjeringskrise. Så den er kanskje ikke noe bevis for at SV har latt seg tukte for godt. Kanskje sparer de opprøret og oppgjøret til viktigere spørsmål. Slik sett er det mer spennende om Rødt i en vippeposisjon ville felt regjeringen på biodiselsaken, eller om fredningsvedtaket også hadde dekket denne saken.

Det har imidlertid skjedd noen spennende skifter i SV. Venstrefløyens kanskje vikitigste frontfigur Audun Lysbakken har gått inn i som statsråd, en nesten like viktig frontfigur, Ingrid Fiskaa har også gått inn i regjeringen. SV står derfor bedre rustet til å ha en skarpere profil i regjeringen enn de foregående 4 år. De kan i større grad utforme sosialistiske alternativer som utfordrer regjeringen fra fagbevegelsens ståsted.

Hvorfor satte Ap hardt mot hardt?

Og her finner vi kanskje et mulig årsak til at Ap velger å kjøre hardt fra starten av. SV må settes på plass før de får innbille seg at de har handlingsrom. Det kan også tenkes at Stoltenberg ville vise handlekraft etter å ha blitt hengt ut som svak og med beslutningsvegring i et par bøker. Vi vet før at han valgte å støtte slakten av Valla bl.a. fordi en avistegner hadde plassert han på fanget hennes. Vi kan også tenke oss at Stoltenberg faktisk mente at biodiselavgiften var verd å slåss for.  Som ektefødt barn av teknokraten Gro Harlem Brundland, som mer var styrt av vitenskap enn av sunn fornuft, kan vi tiltro Stoltenberg at han følger en økonomisk modell – og ikke tenker!

Hvorfor bøyde SV av?

Like interessant som spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet valgte å opptre som bøllen i skolegården, er hvorfor SV valgte å spille rollen som pinglen. Hva var det som drev partiet til først å akseptere avgiften, deretter blir mot den, utbasunere at de hadde sovet i timen, og at dette skulle de ordne for siden å bli ydmyket og pisket på plass.

På den ene siden kan det være årets tur på plenen. Der SV protesterer for all verden, men velger å bli med på ferden. En nødvendig øvelse for å vise at partiet har egne meninger og forøvrig er maktesløse. Det er ikke tilfeldig at det er en øvelse som må brukes med omhu.

På den andre side kan det ha vært usikkerhet på hvor sterkt Stoltenberg ville stå på avgiften, og mer en unnskyldning for hvorfor de ikke hadde oppdaget det før. Når de skjønte at Arbeiderpartiledelsen sto på forslaget, valgte de bevisst å bøye av. Ikke fordi de var enige, men fordi saken var for liten. Ikke for liten til å ta en konflikt på, men for liten å bryte ut på.

Det kan naturligvis tenkes at alle saker er av en slik karakter, at det å sitte i regjering har en egenverdi høyere enn noen enkelt sak. At det eneste som kan hindre Ap-ledelsen faneflukt tilbake til 2001 er SV og Sp i regjering. Det betyr jo at partiet egentlig har kledd av seg og sier pisk meg! For med den innstillingen kan Ap gjøre hva de vil. De er i flertall i regjeringen, og kan gjøre hva de vil. SV vil alltid følge med på ferden! Men hva skal vi da med SV?

Jeg tviler likevel på at SV trakk sterke venstresiderepresentatnter inn i regjeringen for at de skulle lære seg hvordan bli tuktet. Svaret er derfor trolig at biodiselsaken var for liten. Spørsmålet blir derfor hvilken sak mener SV er stor nok at den er verd å bryte på.

Saker det kan være verd å dø for

Det kan være Afghanistan. Men det tror jeg ikke. For i den saken er SV allerede tuktet, de har vært med på det meste, de støtter ISAF-operasjonen. I den saken er dessuten i et klart mindretall i Stortinget, og krigen i Afghanistan avgjøres uansett ikke i Norge, men i Afghanistan og i USA.

EU-saken er en mer sannsynlig som bruddredskap. Men den er mer av typen «goes without saying», og EU-saken er uansett større enn regjeringen for begge parter. Det er ikke SV og Sp som holder Norge utenfor EU, men ap-elitens frykt for et tredje Nei.

Hva med oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen? Er det denne saken som får SV til å samle krutt i løydom, mens de lar seg piske i offentligheten? Det er en mer sannsynlig kandidat, fordi SV markerte det så sterkt i valgkampen. SV kan vanskelig sitte i en regjering som gir dette området til oljekapitalen, og hvis SV viser seg som lydige trekkhunder for Ap-elitens andre prosjekter, kan Ap utsette oppstart, siden det uansett ikke kan startes boring før om noen år.

En annen mulig kandidat er sykelønnsordningen. Denne flotte reformen fra 1977 som likebehandler arbeidere med funksjonærer. Folk i fastlønnstillinger har naturligvis alltid hatt lønn under sykdom, men stemplingskortyrkene hadde det ikke. Sykelønnsordningen, som ble gjennomført under Nordliregjeringen hadde derfor et klart klasseperspektiv. Spådommene fra høyresiden var at det ville føre til en kraftig øking av sykefraværet (på samme måte som de mente aborttallene ville eksplodere med sjølbestemt abort). Både sjukelønn og sjølbestemt abort hadde naturligvis overklassen og store deler av middelklassen i praksis fra før. Det var når disse godene ble utvidet til arbeiderklassen at misbruket ville eksplodere, mente de borgerlige. Men de tok feil. Både aborttall og korttidsfravær har vært overraskende stabile. Høyresiden har imidlertid aldri glemt sin tro, aldri tvilt på riktigheten av sin diagnose: Valig folk er ikke til å stole på! De slutrer unna så fort de kan, og hvis vi ikke har arbeidsformenn, politi, ledere, kontroll, kontroll, kontroll så faller det hele sammen. Den sittende regjerings bidrag til denne kontrollkulturen er å utvide den. Nå er det ikke tilstrekklig at legene skal kontrollere de notorisk unnasluntrende arbeidere, nei nå skal fastlegene også kontrolleres – for de er for slepphendte med sykemeldingene. Når Stoltenbergfløyen har pekt ut sykefraværet som velferdsstatens store utfordring er det grunn til å vente at angrepene på ordningen kommer, med full støtte fra høyresiden i Stortinget. Her vil et SV i regjering kunne utgjøre en forskjell, og et angrep på ordningen er ikke for liten til å forlate regjeringen på.

Innvandrings- og integreringspolitikken kan også bli en sak der konflikter raskt kan oppstå. Deler av Ap tror ar kampen om stemmene med FrP først og fremst står her. Det vil kunne lede til kraftigere innstramminger enn de SV tok dissens på sist, og denne gangen er det en SVer som har ansvaret for integreringspolitikken. Om angrepene tar form av angrep på islam, angrep på kriminelle, på familiegjenforening eller på dyre integreringstiltak er vabskelig å si, men at de vil komme synes sannsynlig. Hva vil da være regjeringens politikk, og hvor vil SV sette ned foten – ikke bare på hvilke vedtak de er med på i form av dissenser, men med hvilke vedtak de kan leve med å administrere – altså å sette regjeringens liv på spill?

Det er derfor nok av saker hvor SV kan vise mot, holdning og konsekvens. Å være pingle kan være taktisk lurt, og kan vinne partiet litt sympati. Men hvis partiet ikke også viser at det kan stå med rett rygg for det de mener klarer de neppe å mobilisere hverken bevegelse eller velgere for sine krav.

Jeg ser fram til et SV som finner en sak som er stor nok til å slåss for og dø om så det gjelder!