Unge mennesker gjør av og til dumme valg, handler uten helt å se konsekvenser. Kanskje rives de med av sterke følelser, kanskje tar de sjanser der forholdet mellom risiko og gevinst er dårlig. En ung mann drepte en jente, (kanskje i affekt fordi hun lo av ham, men det vet vi ikke), en ung jente trodde rikdom og lykke skulle komme hvis hun bare fikk smuglet noe kokain fra Bolivia til Norge – men ulykke og gjeld fulgte. Men har sakene noe med hverandre å gjøre? Sier de noe om hvordan vår tro på straff kan være relativ?

Troen på straff er dominerende i menneskelig tenking. Straffen har en allmennpreventiv virkning (hvis vi straffer folk vil andre ikke gjøre den skadelige handlingen, av frykt for straffen), den har en beskyttende virkning (vi holder de som forbryter seg vekk fra gaten) og straffen har en lindrende virkning (de som har gjort andre vondt skal selv få lide). Straffen er selve grunnlaget for sivilisasjon, og avspeiler også samfunnet. Når samfunnet sørger for straffen, er det er framskritt fra der hver enkelt borger måtte sørge for straff hvis ens egne ble rammet. Stater, der mektige menn gjorde krav på å herske over undersåtter, får å få tak i deres penger og sønner (skatt og soldater som de trengte for å bli konge over enda flere, slik at de kunne få mer penger og flere sønner slik at de kunne bli konge over flere for å få flere penger og flere sønner slik at etc.) var ofte sukret med pillen om en straffende myndighet – lov og orden. Forbrytelse og straff er derfor av sivilisatorisk betydning.

Blant forskere som studerte straffen empirisk var det litt vanskeligere. For straffens faktiske betydning er annerledes enn tenkt. Straff har i begrenset grad en allmennpreventiv virkning. Tanken på straffen ikke er til stede i hodet når alvorlige kriminelle handlinger utføres, og ofte mindre til stede jo alvorligere forbrytelse. De fleste alvorlige forbrytelser (for eksempel drap) er nesten alltid engangsforeteelser. Fengsler avskrekker ikke fra kriminalitet, men er vel så mye skoler i kriminalitet. Hevnens mentale helbredelsesvirkning er dessuten liten. Men dette er nå forbudte tanker: Det er kulturradikalt – og en skyteskive for kulturkampen. For mennesket er et vilt dyr, som bare kan temmes av sterke autoriteter, med makt til å straffe.  Empirisk forskning på straffens betydning frabedes – var ekkoet i kulturkampen de reaksjonære forsøkte å starte.

At folkedypet har en tro på straff ser vi når det en folkebevegelse for at den jemenittiske borger Farouk som oppholder seg hos sin far i Jemen, skal utleveres til England der han skal tiltales og dømmes og straffes for drapet på den norske studenten Martine. Etter at Martine døde – slett ikke usannsynlig for hans hånd – tok han fly til sitt hjemland Jemen, der han beskyttes av sin rike far. Og Jemen utleverer ikke egne borgere til andre lands myndigheter.

Dette er naturligvis barbarisk. Jemen skjuler en morder. Voldsomme protester sendes mot UD som ikke gjør nok for å hente han ut av Jemen.

Parallelt med dette drar tre unge norske Jenter til Bolivia, der de forsøker å smugle med seg 22,5 kilo kokain hjem til Norge. De ble tatt på flyplassen i Cochabamba, og måtte i fengsel i Bolivia. Men en av de – Stine – settes fri mot kausjon, skifter navn og får nytt pass og reiser hjem til Norge. Operasjonen skal visstnok ha kostet 3 millioner kroner.  Norge har vi i likhet med Jemen en regel som sier at norske statsborgere ikke utleveres til andre lands myndigheter.

Hvorfor er det mange som mener at det er en skandale av Farouk er en fri mann i Jemen, men som ikke mener det er noe galt i at Stine er en fri jente i Norge.  Hans forbrytelse (mord) er strafferettslig ganske lik hennes (profesjonell smuglig av narkotika), med en ganske lik strafferamme i Norge (21 år). At 22,5 kilo kokain ville ledet fram til minst ett dødsfall er ikke urimelig å anta.

Hva skyldes den ulike vurderingen? Er det kjønnsforskjellen? At Farouk er gutt, mens Stine er jente, og der straff er noe vi mer forbinder med gutter.  At slemme gutter må straffes, mens snille, men dumme jenter må forstås?

Eller er det rasisme? At Farouk er en arabisk, mens Stine er en norsk? Og at det er iboende i oss at vi tenker bedre om våre gen enn om fremmede?

Ellers skyldes det bare at vi ikke ser noen sammenheng? Uten at jeg har trålt avisene, (så jeg kan ta feil) så har jeg ikke støtt på noen andre som har sett de to sakene i sammenheng. Så kanskje er det en konspiratorisk trang jeg har til å se etter sammenhenger så får meg til å sammenligne noe som ikke kan sammenlignes. At det altså verken er sexisme eller rasisme der ute.