I kjølevannet av programmet ”hjernevask” der Harald Eia tar et oppgjør med at han ikke fikk høre noe om biologi i sin sosiologiutdannelse, har den klassiske debatten om arv og miljø kommet opp igjen.  Jeg har tenkt å skrive en kommentar til hvert program. Denne gangen var det likestillingsparadokset – at menn og kvinner velger ”tradisjonelt” til yrkene sykepleier og ingeniør. Skyldes det arv eller miljø?

Arv: Du er den du er på grunn av de gener som ble overlevert deg fra dine foreldre.

Miljø: Du er den du er på grunn av den oppdragelse, de verdier og den kultur du vokste opp i.

Når debatten er gammel og uavgjort, er det enkelt og greit fordi spørsmålet vanskelig lar seg besvare empirisk.

Mens naturvitenskapen har en mulighet for kontroll, ved å foreta eksperimenter i laboratoriet der de ulike mulige påvirkningsmulighetene kan isoleres og kontrolleres, står ikke samfunnsvitenskapen i samme situasjon. Det er ikke mulig å gjenta oppveksten i en annen familie, eller i en annen kultur eller med andre venner. Når oppveksten er gjennomlevd, så kan den ikke gjentas. Så lenge de som har gitt sine gener til oss, også er de som påvirker oss sosialt er det vanskelig å si hva som kommer av hva.

Unntaket – som det forskes intensivt på,  er eneggede tvillinger skilt ved fødsel (de har samme genetiske arv, men er vokst opp i ulike miljø) og adopterte barn. For eksempel viser eneggede tvillinger store likheter i smak (både i valg av ektefelle og gradiner) og yrkesvalg. En studie av røyking gjengitt av Malcolm Gladwell i Blink, viser at barn av røykende foreldre i større grad røyker som voksne enn barn av ikke-røykende foreldre. Men er de påvirket genetisk eller sosialt? Studien viser at om du begynner å røyke er avhengig av vennene – hva de kule i klassen gjør, de du vil identifisere deg med i gjengen. Det er ikke avhengig av hva foreldre gjør. Men de fleste som begynner å røyke i ungdommen slutter i våre dager når 20-tallet går mot slutten. Hvem slutter og hvem gjør det ikke? Det er avhengig av om foreldrene røyker eller ikke. Unge voksne med røykende foreldre fortsetter, unge voksne med ikke-røykende foreldre slutter. Men fortsatt: Er det arv eller miljø? Her kommer de adopterte barna inn. For de begynner i like stor grad som andre unge å røyke, og de slutter i like stor grad – men det samvarierer ikke med hva (adoptiv)foreldrene gjør. Det peker mot en biologisk forklaring: Et avhengighetsgen er ute og går. Noen er mer disponert for å bli hekta på noe enn andre – og det kan være genetisk.

Som vist i mange sammenhenger: Noen egenskaper går igjen gjennom flere generasjoner: For eksempel musikkinteresse i slekten Schubert. Både bestefar, far, barn og barns barn var over gjennomsnittet interessert i musikk og viste stor begavelse. Hadde de et musikalsk gen eller var det et resultat av et sosialt miljø med musikk, musikkinstrumenter og spillekvelder i alle rom? Det er vel grunn til å tro at det var et samspill – at et musikalsk gen gikk igjen som en disposisjon, mens en musikalsk aktiv familie gjorde at denne disposisjonen (muligheten) fikk rom og lyst til å spille seg ut og bli realisert. At gener altså ikke er determinanter (det vil si at de kan bestemme noe som er forutbestemt i dem), men mer disposisjoner (muligheter) som kan utvikles eller ikke utvikles og om det ene eller det andre skjer er i stor grad bestemt av det sosiale miljø.

Så langt er det greit. De færreste vil benekte at de er et resultat av sine foreldre både i form av genetisk arv, og oppvekst.

Spennende blir det først når vi hever dette opp på gruppenivå. Har noen grupper av mennesker en genetisk arv som gjør dem annerledes enn andre grupper av mennesker.?

Her er vi i det teoretiske miljø som nazisme og rasehygiene oppsto i – at noen grupper kan identifiseres (”raser” )som bærer på andre gener enn andre grupper (”raser”) og at det mellom disse genene skjer en kamp om overlevelse, der noen genetiske trekk er andre overlegne og derfor skal de herske over de andre (med unntak av de genetiske arvene som er degenererte, sykelige – de skal utryddes).

Her ser den oppmerksomme leser at det tas mange skritt: 1. det er forskjeller, 2. forskjellene står i motsetning, 3. de kan settes i et hierarki og 4. de som står øverst har krav på større makt.

Men de 3 siste skrittene følger ikke logisk av det første. Og skritt 3 og 4 følger heller ikke logisk av det andre.

Hvis noen altså skulle finne at det er genetiske forskjeller mellom kvinner og menn som gjør at de velger ulike yrker (som altså er Harald Eias foretrukne forklaring på likestillingsparadokset), så er det ikke dermed gitt at det ”mannlige” valget (teknikk og mekanikk) er mer verdifullt og bør være bedre betalt enn det ”kvinnelige” valget (omsorg og relasjoner).

Samtidig skal vi være uhyre forsiktige med å tolke trekk ved dagens arbeidsmarked som genetiske. Eias genetiske forklaring ville tidlig på 1960-tallet funnet det naturlig at kvinner var hjemme og passet barn, og at universiteter, høyskoler, politikk, legeyrket, lektoryrket , presteyrket var genetisk tilpasset menn (ellers var det jo umulig å forklare hvorfor alle forskere, politikere, leger, lærere og prester var menn i alle kryssnasjonale undersøkelser som måtte bli gjennomført tidelig på 1960-tallet).

I dag vet vi at alle disse yrkene i stor grad er overtatt av kvinner, på samme måte som kvinnene er på full fart inn i lederstillinger i næringslivet. Det kan tenkes at fokus på mennesker og relasjoner heller enn ting og teknikk, er gode egenskaper i de aller fleste yrker og lederstillinger – om enn ikke hos ingeniører. Men ville den tanken ha slått Eia hvis han hadde undersøkt dette på begynnelsen av 1960-tallet? Neppe, for da ville statistikk vist noe annet enn i dag. Det er også mer enn tvilsomt at det har skjedd genetiske endringer hos kvinner fra midten av 1960-tallet og framover. Det er derfor vanskelig å forstå fortidens tilstand som noe annet enn kvinneundertrykking og dagens tilstand som noe annet enn frigjøring fra denne undertrykte tilstand – altså klassiske miljøfaktorer.

Det avgjørende er altså at det ikke er ”farlig” å si at menn og kvinner bærer i seg ulike egenskaper (så lenge man tilføyer at dette er relativt, dvs at variasjonene innenfor gruppen kvinner og innenfor gruppen menn er vel så stor som variasjonen mellom gjennomsnittene i de to gruppene). Det farlige skjer hvis noen ut fra det mener at menns arbeid er mer verdifullt enn kvinners – og det har genene bestemt. Gener uttaler seg ikke om hva som er mest verdifullt. At kvinneyrkene er dårligere betalt skyldes markedet, så hvis problemet ikke løser seg på andre måter, får vi vel kvitte oss med det i stedenfor.