Er våre seksuelle preferanser medfødt eller tillært? Er det forutbestemt ved fødsel hvem vi kommer til å forelske oss i, eller er det noe vi er med å forme selv sammen med miljøet rundt oss? Dette var spørsmålet Harald Eia stilte i 3 program av «hjernevask»

Riktignok stilte han ikke det siste spørsmålet, bare det første. Men jeg vil tro de henger sammen. Noen forelsker seg i noen som andre ikke engang legger merke til. Andre forelsker seg i de som de aldri vil kunne få. Noen forelsker seg i noen med samme kjønn som de selv. Hvorfor er del slik?

La meg først få si: Dette synes jeg er et relativt uinteressant forskningsspørsmål, fordi det neppe finnes definitive svar, og om de fantest ville de være av minimal interesse. Variasjonsbredden i svar ville gjøre det nesten umulig å gjøre funn. Finnes et eller flere gen som styrer hvem vi forelsker oss i, så er det likevel av liten interesse i forhold til det at vi forelsker oss – som sikkert Eia også har opplevd som en vidunderlig opplevelse.

Den italienske sosiologen Francesco Alberoni har skrevet en bok om forelskelse og kjærlighet. Utgangspunktet hans er at beskrivelser av forelskelse og av massene i revolusjoner er til forveksling like. Feks. skriver Emil Durkheim om den kollektve beruselse i den franske revolusjon:

«Det menneske som har blitt grepet av den, har inntrykk av å være dominert av krefter  han ikke er herre over. Han fører seg som ført til annen verden enn den hans private tilværelse utspiller seg i. En tilværelse som livet ikke bare er særlig intenst, men også kvalitativt anderledes. Og han mister interessen for sin egen person, glemmer seg selv, viser seg til det felles prosjekt. I slike øyeblikk leves dette høyere liv med en slik intensitet og altoppslukende interesse, at det nesten helt opptar sinnene, og fullstendig jager bort alle egoistiske dagligdagse bekymringer.» Durheim, sitert i Albernoni: Forelskelse og kjærlighet, Informations Forlag 1981, side 10)

Forelskelse er en revolusjon. Den velter om på alt. Alt vi holdt for viktig forsvinner, all egoisme, alle hverdagsbekymringer. Og fellesskapet er alle tings målestokk. Et måltid med den man er forelsket i kan være viduenderlig, alene hadde maten ikke hatt smak, for å møte den vi er forelsket i kan besværlige reiser, mangel på mat og søvn være det samme, for vi kjenner ikke anstrengelsen, men bare lykken. Og heller enn dagliglivets byttehandler inntreffer kommunismens regel: Enhver yter etter evne og får etter behov. Gir jeg en gave til den jeg er forelsket i, er dens verdi uten interesse, bare om den blir satt pris på, det eneste som forventes i gjenytelse er den andres glede – og ikke som et bytte, men som et håp. (Albernoni 49-51).

Forelske er en grunnleggende del av den mennesklige tilværelse, med kraft til å kast om på alt, med løfte i seg om endring og lykke. Aldri er vi sterkere (og samtidig svakere) enn når vi er forelsket.

For biologene er forelskelse ikke en sosial prosess, men en biologisk. De fokuserer på hva som skjer i hjernen når vi forelsker oss, og har bl.a. funnet at

“Hver gang bildene av elsklingen dukket opp, ble det fort oppstandelse i områdene høyre caudate nucleus og høyre ventral tegmental. Det er deler av hjernen som har en diger finger med i spillet når kroppen skiller ut dopamin.Dopamin gjør oss generelt glade og fornøyde, og høye nivåer av stoffet gir oss masse energi, stor lyst til å vinne forskjellige premier (les: en kjæreste) og en opprømt følelse på innsida. Men opprømtheten satt visst på litt forskjellige steder hos jenter og gutter.Flesteparten av damehjernene sparket i gang systemer som har med følelser, oppmerksomhet og belønning å gjøre. Gutta reagerte med de visuelle sentrene i hjernen, blant annet ett som er assosiert med seksuell opphisselse.Men uansett hva slags kjønn det var snakk om ser det ut til at hjernen reagerte sterkere og sterkere jo mer hodestups forelsket man er. Alle testpersonene hadde fylt ut skjemaer på forhånd, og de som scoret høyest på forelskelsesskalaen hadde også størst reaksjoner i hjernene”. (Rapporten er publisert av Society of Neuroscience).

Hva har så dette med Eia og hjernevask å gjøre? Er forelskelse en sosial prosess eller er den biologisk? Svaret er vel at den er begge deler, og spørsmålet om hvem vi forelsker oss i er forutbestemt eller påvirket av egne valg og miljø like ubesvart. Biologien og sosiologien kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer når vi gjør det, ikke hvem som utløser disse kreftene. Det kan være tilfeldighetens spill, eller det kan være forutbestemt (Dette har Lisa Ekdahl sunget vakkert om «Vem Vet» og svaret hennes er at det er «inte du, inte jag». Vi vet ingenting alls.

Men Harald Eia vet. I hvertfall vet han hvilket kjønn vi forelsker oss i. Ihvertfall hvis det er en av samme kjønn. Det er medfødt. Det kan sees fra du er et lite barn. Det kan sees på kroppsbevegelser – fanges inn av en «homoradar». Jeg kan ikke svare annet enn vem vet. Og tilføye at det vel ikke spiller så stor rolle. Folk er forskjellige. Vi forelsker oss i ulike mennesker (og takk for det) og kjærligheten mellom voksne, likeverdige personer er alltid vakker, enten de «lika gärna aldrig någonsin mötts, eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts».

Jeg synes ikke de norske kjønnsforskerne kom særlig godt ut av det denne gangen heller. Å avvise muligheten for biologisk determinisme kraftig, og deretter sitte sjakk matt når det blir spurt om hvorfor, ser ikke pent ut. Å avfeie et spørsmål med å henvise til seg selv heller ikke. Igjen kom Jørgen Lorentzen bedre fra det, selv om han dessverre var klippet litt i stykker denne gangen og. Men siden han hadde hatt en kronikk i Dagbladet samme dag, der han fikk skrevet om det som ble klippet bort, hørtes det bedre ut. Men jeg skjønner ikke hans redsel for biologi. Hva er så ille med at homofili eller heterofili er medfødt? Da vil homofobes redsel for at gutter leker med dukker forsvinne, foreldre vil ikke klandre barna for deres egen legning, og kriste (og muslimer) vil miste troen på at det kan helbredes. Det avgjørende (og det fikk Jørgen sagt) er den toleranse og aksept av kjærligheten som vi alle gir.