Er mennesket født med en voldelig tendens? Det var Harald Eias spørsmål i det fjerde programmet i hjernevaskserien. Spørsmålet var denne gangen mindre fundamentalistisk stilt. Eia åpnet selv for at miljøet (kulturen) kunne skru voldstendensene opp eller ned. Hissighet er et produkt av miljø var hans første «bevis» (Bevis hos Eia betyr t han hører det fra en helst amerikansk eller engelsk psykolog). Han traff heller ikke noen som helt avviste at tendensen til voldelighet og til å søke hevn kunne ha et biologisk fundament, eller noen som mente at kultur og miljø var uviktig for å forstå voldsnivået. Dramet var derfor mindre.

Er mennesket voldelig av natur? Det er det jo grunn til å tro. Vi er kjøttetende, og måtte gjennom vår historie jevnt og trutt drepe for å skaffe mat, ofte ved utøvelse av vold.  Et slags drapsinstinkt må derfor ligge i oss. Det er først i de siste 100 årene (som er som sekunder i menneskehetens liv) at vi har egne drapskommandoer (slakterier) som utfører drapene for oss, slik at vi kan handle den kjøttmaten vi trenger i butikker.

Er menn mer voldelige enn kvinner? Siden menn i større del deltok i jakt, mens kvinnene i større del deltok i samling i jakt- og samlesamfunn, så er det ikke urimelig å anta at drapsinstinktet sitter dypere i menn enn kvinner.  At flere menn er jegere også i våre dager ( som en friluftsfornøyelse) enn kvinner kan derfor lett forklares med ulike roller gjennom menneskehetens historie. At gutter leker mer voldslignende leker enn jenter ser vel de fleste som har barn av begge kjønn.

Når vi kommer til drap på andre mennesker stiller saken seg annerledes.  Her ble Eias «bevis» mer tvilsomme. Eia hadde funnet en psykolog som mente at i små grupper (som alle mennesker levde i det meste av menneskehetens historie)  var det å drepe en kvinne som forlot deg bra for din evne til å få barn, mens de som aksepterte det, ikke fikk etterkommere. Altså burde de som er født med “konedrepergenet” bli flere. Men her er empirien tvilsom. At 82 menn i Norge i de senere år har drept kvinner som forlot dem er naturligvis 82 for mange. Men med alle avsluttede kjæresteforhold, samboerforhold og ekteskap som vi har i moderne tid, er tallet svært lavt hvis det skulle være et suksessrikt gen! Det virker det som en spekulativ  teori som bygger på svært tynt grunnlag

Det empiriske faktum er at de færreste menn dreper. Noen mener at alle drapsmenn er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Sannsynligheten for å bli drapsmann hvis du er mann er større enn hvis du er kvinne, men vi snakker om promiller av promiller. Drap på mennesker er en høyst uvanlig og avvikende adferd som ikke på noen måte kan sies å karakterisere det moderne menneske. Ikke menn og i enda mindre grad kvinner.

Det tilfelle som skiller seg ut er krig. I krig drepes det. I 1. verdenskrig ble millioner av soldater drept. I kollektive selvmord stormet de ut av skyttergravene og døde. I 2. verdenskrig ble det drept enda flere, og her overgikk sivile tap nesten antall drepte soldater. Kriger er orgier i vold og drap – og det er stort sett bare menn som deltar i det.

Men dreper de fordi de ønsker det? Eller er krig ikke et uttrykk for drapslyst, men for makt og politikk, der det mer er menns villighet til å gå inn i hierarkier og adlyde enn deres drapslyst som testes. Hva vet vi egentlig om menn i krig? Trives de med drapet?

I boka An Intimate History of Killing: Face-to-Face Killing in Twentieth-Century Warfare, av Joanna Bourke, viser hun til drapslyst. Når krigsveteraner er uvillig til å snakke om det de har opplevd er det ikke fordi det er så forferdelig at de ikke vil rippe opp i det, påstår hun. Nei det er det at de elsket det, som er forbudt, og som de ikke kan snakke om – opplevelsen av å leve sterkt, på kanten av døden, spenningen, fellesskapet og det frigjørende drapet på fienden, der det var deg eller han som skulle leve, og det ble deg. Hvordan opplevelsen av drapet var ekstatisk, god, berusende. Det finnes det ikke noe språk for i fredstid. Derfor taushet. Men Bourke sine kilder er vesentlig litteratur og film, i tillegg til noen få brev hjem fra fronten, der noen eksempler hentes, men uten at det er noe representativt utvalg av brev..

I boka On Killing av Dave Grossmann er det den motsatte historien som fortelles. Historien om soldater som på tross av at de er i livsfare, at de har nære kamerater som er i livsfare, ikke makter å avfyre sitt våpen i retning av fienden. I en (metodisk svært omdiskutert) studie av S.L.A. Marshall, Men against Fire , fra 1947 hevder forfatteren at bare 16% av soldatene ved fronten i stillehavskrigen avfyrte sine våpen i retning av fienden. Deres motvilje mot å drepe var sterkere enn deres frykt for å bli drept.  Grossmann aksepterer at tallet (16%) er grepet ut av luften, men Grossmann mener å finne det samme ved en gjenlesning av tidligere studier av kriger fra antikken og framover.  Det er bare et lite mindretall av soldater som tar del i dreping. Straks vi beveger oss over på moderne stridsmidler som langtskytende granater, bombing fra stor høyde og bruk av droner stiller det seg annerledes. Det er langt enklere å drepe når vi ikke ser de vi dreper – når drapshandlingen er et tastetrykk. Også i Napoleonskrigen og den amerikanske borgerkrig var det artilleriet som var drapsmaskinen.

Grossmann mener dette gir grunnlag for en positiv konklusjon på menneskehetens vegne.. Det skal svært mye til for å bryte ned et menneskets motvilje mot å drepe et annet menneske, selv når det andre mennesket aksepteres som en fiende som forsøker å drepe deg. Menneske som en biologisk bestemt voldsutøver og drapsmaskin finner altså liten støtte i empirisk forskning fra et felt der drap er ønskverdig, nødvendig og en forpliktelse mot kamerater (for å redde deres liv). Det kan nesten kalles en kritisk test. Hvis vi selv ikke i slike situasjoner finner drapsmaskinen – hvor finner vi han da?

Den moderne menneskenatur synes derfor å ha store aversjoner mot drap. Kulturens vanskeligste oppgave synes ikke å være å lære unge (gutter) ikke å bruke vold, men å avlære dem motviljen mot vold når de er soldater. Og selv omfattende avlæringsprogrammer viser seg å være lite virkningsfulle.

Det hadde vært mer spennende om Eia hadde utfordret evolusjonspsykologene sine på dette. Men å utfordre evolusjonspsykologer er ikke agendaen hans.