Problemet er ikkje ønsketenking. Det finst ein fordeling av intelligens om ein ynskjer det eller ikkje. Det er ein viktig arvekomponent, definitivt.

Når Herrstein og Murray si bok er såpass kontroversiell, så har det ikkje berre med kva politiske og sosiale konsekvensar dei trekk av analysene sine – for det gjer dei også – men også med måten dei byggjer opp analysene sine og den politiske og sosiale agendaen som The Pioneer Fund har. Det er ein samanheng her og det ha vorte påvist mange gonger i kontroversane kring enkelte IQ-studier.

Eksemplet mitt frå Richard Lewontin i min post var aktuelt nettopp i ein av dei første rundene av denne kontroversen, nemleg etter Arthur Jensens berømte artikkel frå 1969. Ein skulle tru at Jensen er ein teit fyr som ikkje kan metode, men han var professor ved University of California, Berkeley. Dette er ressursterke folk som slåss for sitt syn.

Det du skriver med “Tvillingmetoden har den føresetnaden at einegga og toegga tvillingar har same oppvekstmiljø, men dette er ein føresetnad som har vorte trekt i tvil både innan åtferdsgenetikk og utanfor.” er feil. Alt avhengig av studien så kan en ofte ønske at miljøet de eneggede tvillingene vokser opp i er HELT forskjellig.

At det er noe sånn voldsomt press innenfor dette fagfeltet for å vise at IQ er svært arvelig, er heller lite trolig. Det høres mer konspiratorisk ut enn noe annet, og innen et fagfelt hvor ting i større grad er målbart/testbart enn noe annet innen psykologi, for ikke å snakke om sosiologi, så er det lite trolig slett arbeide vil bli påpekt av andre innenfor feltet.

Hvorvidt IQ er noen superbra mål på “intelligens” er nesten uvesentlig nå da vi VET det måler “noe” når det kommer til folks evne til å forstå ting og å tilegne seg kunnskap. Er det et perfekt mål? Sikkert ikke.

Dog, diskusjonen bærer preg av ønsketenkning: Det passer deg dårlig at intelligens er svært arvelig pga konsekvensene det har. Jeg skulle også _ønske_ at IQ var likt over hele verden, helst også nesten innad i befolkningsgrupper – men forskningen viser rimelig klart at det ikke er tilfellet. Det suger med tanke på fremtiden til hele kloden vår, men det er, men veldig, veldig stor sannsynlighet, tilfellet.

Intelligens er heilt sikkert delvis arveleg. Det trur eg neppe det kan vere spørsmål om, men kva inneber denne kunnskapen? Eit anna spørsmål er om IQ er eit godt mål på intelligens.

Psykometrikarane er nok klar over dei problema som dei står overfor, men det er naturleg at det er tvil om kva ein eigentleg måler. Tvillingmetoden har den føresetnaden at einegga og toegga tvillingar har same oppvekstmiljø, men dette er ein føresetnad som har vorte trekt i tvil både innan åtferdsgenetikk og utanfor. Dette grunna i at dei blir behandla ulikt, fordi dei er så like og søte i same klær og heng saman alltid, osv. Arvelighet blir dermed overdrive. Det er også få som direkte har sjekka denne tesen om likt miljø før sosiologen Allan Horwitz og kolleger fann at det var på tide (jf. Allan V. Horwitz, Tami M. Videon, Mark F. Schmitz, Diane Davis
Source: Journal of Health and Social Behavior, Vol. 44, No. 2 (Jun., 2003), pp. 111-129).

Dei fann nettopp det som alle visste på førehand, nemleg at tesen om likt miljø ikkje stemmer. Psykometrikarar har alt forsøkt å kompensere for dette i modellane sine utan at eg har fått sett meg inn i korleis det fungerer.

I essens: De som forsker på psykometri forstår de problemstillingene/mulige forklaringene du kommer med. Det ER dog mulig å finne ut heritabiliteten med en grei grad av sikkerhet – bla. via tvillingstudier.

Forøvrig finner jeg det fascinerende at det skal være så merkelig at IQ er svært arvelig. Hadde den ikke vært det ville neppe menneskearten blitt så intelligente som vi har blitt. Det _må_ være arvelig for at man i det hele tatt skal nå dit vi har gjort. Vi er smartere enn sauer – fordi intelligens, som det meste annet av egenskaper, _er_ arvelig. At befolkningsgrupper som i relativt stor grad har vært isolerte over mange tusen år, med varierende grad av press på IQ for å få avkom, har endt opp med forskjellig gjennomsnitts-IQ er mer selvsagt enn det er overraskende.

Hvilke konsekvenser dette får/ikke får er HELT irrelevant for forskningen i seg selv. Og det er vel det som går igjen i mye av kritikken mot psykometri – “uff, det har så kjipe konsekvenser, så de som forsker på dette må være rasister/være teite!!”. I essens en varierende grad av “appeal to consequences” – som kjent en “fallacy” (“tankefeil” på norsk, sukk).