Fedrekvote, kontantstøtte, fødselspermisjon 52 uker til ende, og enda ropes det på mer. Småbarnsfamilien er tilsynelatende en hellig ku, og det er tverrpolitisk enighet om at permisjonstiden ikke kan røres.
Jack Layton and Gilles Duceppe greet a young constituent at the Fête nationale du Québec, June 24, 2006. (Wikimedia Commons)
Men ressursene er begrenset, også i et sosialistisk drømmerike. Og er det da virkelig slik at vi skal bruke så mye midler på gunstige permisjonsordninger, for ikke å snakke om å utvide dem enda mer?
Det er også gode grunner til å tro at kvinner taper på all permisjonen i et livsløps- og karriereperspektiv. Så hva kan vi stille som argumentene for?
- Ammeargumentet er selvsagt viktig, særlig de første seks mnd. da det anbefales at barnet skal fullammes. Jeg er helt med på den. Samtidig er det ikke tvil om at ammekjøret har tatt helt av, og at man i prinsippet kan begynne i jobb igjen etter seks mnd. uten at hverken ammingen eller barnet går under av den grunn.
- Det er selvsagt problematisk å gi opp en rettighet vi har fått opparbeidet uten å vite om man får noe tilbake. Det mener jeg ikke man skal heller. Men hvorfor ikke heller innføre sekstimersdag, for småbarnsforeldre, eller for alle, egentlig. Er det virkelig slik at det første året er så hellig, trenger ikke ungene oppfølging når de blir litt større, trenger ikke syke, gamle foreldre pleie, og trenger vi ikke tid til å delta i samfunnet rundt oss? Selvsagt er det en utopi å få innført dette, og nettopp det gjør det problematisk å argumentere for en forkorting av fødselspermisjonen per i dag.
- Likestilling. En kortere permisjon ville gjort det vanskeligere å avsette en fast kvote til faren. Det vil åpenbart være feil å tvinge kvinnen hurtig tilbake på jobb når hun forventes å fullamme til seks mnd. og amme til tolv mnd. Egentlig synes jeg det generelt er feil å være for rigid med fedrekvoten – det kan være greit å gå kjapt tilbake til jobb når man i stor grad kan styre sin egen arbeidsdag, men med hardt arbeid, turnus og liten kontroll blir saken en annen. Dette gjør forsåvidt at jeg kanskje mener at utvidingen av fedrekvoten var fiel. Litt usikker på den.
Uansett: Jeg har ikke svarene, men jeg mener det må være lov å ta en debatt om det som tydeligvis har blitt det norske samfunnets hellige ku – småbarnsfamilien.
5 Comments
Jeg er veldig enig i det du skriver her, morsrollen og de minste barna dyrkes som helligdommer. Mødre, gjerne i sin beste alder, der de kunne vært svært produktive i arbeidslivet skal gå hjemme og trøkke, helst et helt år. De eneste som tjener på dette er kafeene og de som selge dyre design barneklær. Ammehysteriet har tatt helt av, med lite melk og såre brystvorter er eneste rådet du får fra helse norge at du skal amme mer og amme rett. Jeg kjenner ingen som har fullammet til seks mnd, full av skyldfølelse og skam lurer vi i ungene litt grøt, men vi kan ikke gjøre det ustraffet. Helsesøsters onde blikk forteller deg at dette er ikke bra og at du ikke er en så god mor som du kunne ha vært om du bare hadde giddet.
Det eneste jeg er uenig med deg i er forholdet til fars permisjon. Jeg har en sterk tro på at far og mor må tvinges til at far skal være hjemme. For mange fedre vil egentlig ikke, for mange mødre ønsker ikke gi fra seg kontrollen i hjemmet og for mange arbeidsgivere er kjipe med fedre som tar ut lang pappaperm. Jeg tror at tvang er en løsning for å snu holdninger og få det til å bli normalen at far er hjemme ganske lenge.
Det er også viktig at de små barna får barnehageplass, mange får ikke det før barnet er godt over året. Dersom permisjonen skal bli kortere og det syns jeg den bør bli, så må barna i barnehage.
Tilslutt vil jeg bare understreke at de som skriker og bærer seg over permisjonstiden og at det er så ille at mor må ut i jobb etter 44 uker fordi at far skal få ta litt ansvar kan prøve å se ting i litt perspektiv. Det er ikke så mange år siden permisjonstiden var tre mnd, da var det ut i full jobb og ammeperioden var vanligvis over.
Jeg sier ikke at vi skal tilbake dit, men vi kan godt se oss litt tilbake og få litt perspektiv på ting. Det har nå blitt folk av vår generasjon også.
Dette er en interessant diskusjon, og jeg kunne tenke meg å finne ut mer om de økonomiske aspektene av det. Hvor mye penger koster det egentlig å ha 54 ukers permisjon? Innføring av sekstimers-dag har jo så mange positive bivirkninger i tillegg til økt frihet for arbeidstakere, så samfunnsøkonomisk ville jeg tro det var mer gunstig med sekstimers-dag enn 54 ukers permisjon, selv om det kanskje er litt unødvendig å sette disse godene opp mot hverandre.
Men, tankeeksperiment; Kombiner sekstimersdag med to timers lønnet ammefri til barnet er ett år, så betyr det i praksis kun 4 timers arbeidsdag fram til barnet er ett år. Da kunne mor begynt å jobbe igjen etter seks mnd, uten at det ville fått veldig store konsekvenser for ammingen. Eller?
Et langt viktigere spørsmål som jeg tviler på om du er i stand til å ta innover deg er hvorvidt det er positivt at ALLE kvinner SKAL være yrkesaktive hele livet.
Jeg for min del er det mange vil kalle karrierekvinne, med tre barn.
Hadde det ikke vært for at hele samfumment er rigget slik at jeg føler at jeg må jobbe for å i det hele tatt være verdt noe, så hadde jeg vært hjemmeværende, iallefall mens barna var små.
Feminisme burde slutte å handle om kamp mot et kjønnsrollemønster som forlengst har forsvunnet, og heller være en kamp for at kvinner er INDIVIDER som ikke trenger å føye seg til et sett normer for å få respekt.
Jeg vet at jeg slett ikke er alene om å mene dette.
@ smatt: Jeg har full forståelse for at ikke alle kvinner ønsker å være yrkesaktive hele livet, for meg er det ikke noe mål i seg selv å slite seg ut for å gjøre karriere eller skaffe mer penger til sjefen sin. Jeg mener også at arbeidslivet burde organiseres slik at man kunne bruke mindre tid på jobb, men jeg tror det best oppnås med 6-timersdag. Så mener jeg selvsagt at dersom folk ønsker å være hjemme, enten det er for å ta seg av barn eller av andre årsaker, så må de gjerne det.
Samtidig kjenner jeg meg ikke igjen i den situasjonen du beskriver. Selv opplever jeg at det er et press, eller iallefall en forventning, om at man som mor bør være hjemme lengst mulig. Jeg mener altså at strukturelle faktorer, som måten permisjonen er organisert på, samt ammepresset bidrar til dette.
Valgfrihet må også være muligheten til å gå på jobb etter tre eller seks mnd. uten å få dårlig samvittighet.
Jeg tror heller ikke det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret forlengst er forsvunnet. Sjekk f.eks. statistikken for fedrepenger fra NAV:
http://www.nav.no/Om+NAV/Tall+og+analyse/Familie+og+omsorg/Foreldrepenger/Foreldrepenger/238529.cms
Her fremgår det at 63% av fedrene tar ut foreldrepenger, i gjennomsnitt 38 dager. Det er jo ikke veldig imponerende. (Riktignok er tallene fra 2007, sannsynligvis vil det jo endre seg med utvidet fedrekvote).
I utgangspunktet er det absolutt positivt at alle, både menn og kvinner, er yrkesaktive mesteparten av livet. Så vil det være perioder der det er hensiktsmessig for både individ og samfunn at man driver med noe annet. Og det vil være mange som ikke kan jobbe, av ulike grunner, i hele eller deler av livet.
Et ØNSKE om å være hjemmeværende er det mange som kan ha. For den enkelte person kan det være veldig positivt, når man har noe meningsfullt å fylle dagene med. Men når babyer har blitt små barn, er morsrollen da en grunn til å ikke jobbe? Feminisme og kjønnsrollemønster til side, så handler jo dette også om at samfunnet trenger folk i arbeid.
One Trackback
[...] This post was mentioned on Twitter by Sonitus.org | blogg, arbeidermakt. arbeidermakt said: Den hellige småbarnsfamilien http://arbeidermakt.no/2010/05/den-hellige-smabarnsfamilien/ [...]