For øvrig er jeg er nå for både reformer og revolusjoner. Bare det er de rette:)

Dessverre baserer innlegget til Steinar seg på en antakelse, som jeg mener mye tyder på er feil. Nemlig at SV IKKE vil få bra velegoppslutning ved å være et miljøparti for middelklassen. I Sverige bakser Vänsterpartiet samtidig som De grønne går fram. I Frankrike har de grønne gått mye mer fram enn den tradisjonelt radikale venstresiden.

Jeg mener SV ikke BARE skal være et miljøparti, men argumentene for dette må være noe annet enn butikkens (for det er altså trolig mulig å drive en egen grønn butikk av brukbar størrelse).

Argumentene for at SV også skal ha et tydelig antikapitalistisk fundament, må være en overbevisning om at det er nødvendig å bryte logikken i den kapitalistiske vekstøkonomien, både for å utjevne og fjerne urettferdighet og for å stoppe overforbruket av naturressurser. Det store problemet er hvordan en slik genrell analyse skal oversettes til praktisk politikk og vinne tilslutning fra en sterk nok folkelig mobilisering. Men at et slikt prosjekt både kan være abstrakt og innebære mange omveier, kan ikke alene være nok til å gi opp. Jeg vil også påstå at SVs framgang tidlig på 2000-tallet blant annet handlet om at man var et alternativ – som vågde å tro på noe så stort og naivt(?) som “en annen verden”. I denne perioden hadde Arbeiderpartiet knapt noe annet politisk prosjekt enn Høyre.

Men hele dagens SV-ledelse ber, stadig oftere, om applaus og lovsang for politiske gjennomslag som på sikt kan være viktige, men som strengt tatt er små (og noe ganger er vi blitt bedt om å klappe for er rene nederlag (Mongstad 2006). Et lite eksempel på denne hurra-kulturen kanvære Heikki Holmås sin uttalelse om at et boligpolitisk utvalg markerte “en god dag for sosialismen”. Det er mitt inntrykk at det gjennom de siste årene har vokst fram en stadig sterkere applauskultur i SV, som både sperrer for nøktern debatt og forhinder at de utvikler seg en politisk fantasi hinsides den globale kapitalismen.

SV bør nå tørre å ta noen pauser fra alle pressetelefonen og håndteringen av vanskelige regjeringssaker, og diskutere hvilke krefter det er som former vår tid. Og hvordan vi kan og bør forholde oss til dem. Det handler rett og slett om meningen med livet, både for oss partimedlemmer personlig og for partiet.

Om det kommer noen slike debatter vil ikke avhenge av enkeltpersoner alene (Bård Vegar Solhjell f.eks.), men om flere i partiet tar initiativ til debatter som handler om noe mer enn å overleve neste presseutspill.

Jeg både håper og tror at vi nå kan få flere innlegg og debatt som kan bidra til å få SV ut av krisen, og at vi igjen kan få se en venstreside med selvtillit. Det er slett ikke umulig.

Med andre ord: Takk for en bra post, Steinar.