Mao viste en gang til historien om den store sterke mannen som gjennom en stor anstrengelse klarte å løfte en stor stein, bare for å slippe den ned på sine egne føtter. Han lagde det som et bilde på USA: Så stor og sterk at verden skjelver, som løfter steinen Vietnam, bare for å slippe den på sine egne føtter, dvs. at Vietnams folk bekjempet USA, og vant.
I dag passer vel denne historien neppe bedre på noen annen enn Israel. De har den største, sterkeste og mektigste arme i Midtøsten. Og tidvis settes den i spill. Men hver gang vendes seierne til nederlag.
De lyktes i å erobre Libanon fram til Beirut, men gjennom å knuse sivil infrastruktur på veien (og bidra til massakrene i Sabra og Shatilla)la de grunnlaget for årelang innflytelse for Syria i Libanon og etter hvert fremveksten av Hizbolla.
For å svekke PLOs innflytelse blant palestinerne oppmuntret og støttet de Hamas som et alternativ som kunne utfordre PLO. Men i Intifada 1 samarbeidet grunnplanaktivistene fra PLO og Hamas, og utviklet motstandsstrategier Israel ikke klarte å svare på. De sto der med verdens mest avanserte arme, men uten noen ide om hva den kunne brukes til. Og Hamas vokste seg sterke på motstand mot okkupasjon.
En ny krig mot Libanon måtte til for å gjenopprette æren, etter at deres siste styrker var jaget ut derfra av Hizbolla. Men krigen endte i nederlag – uventede tap og mål som ikke ble nådd. Armeen var sterk nok, men den var som en elefant i en glassbutikk – raserte alt, uten evne til å finne det den lette etter.
Så en krig mot Gaza. Eller krig? Krigføring krever to parter. Voldtekt, overfall eller massakre passer vel bedre som betegnelse på ”krigen” mot Gaza. Igjen: Ingen makt i verden kunne stoppe Israel militært på Gaza, men når de dro hjem var det ikke som seierherrer. Nå fikk blokaden gjøre det som tanksene og kanonene ikke hadde fått til: Knekke palestinernes motstandsvilje.
Og nå: Sivile skip, med sivile solidaritetsaktivister skal bringe inn sivile forsyninger til Gazas hardt prøvede befolkning sjøveien, og dermed symbolsk bryte Israels folkerettsstridige blokade. Israels svar er selvfølgelig militært: Sende elitesoldater, kapre skipene i internasjonalt farvann, arrestere aktivistene, beslaglegge hjelpen. I utgangspunktet et prosjekt som ikke virker lovende. Så ender det altså med at disse elitesoldatene blir redde, og startet å skyte og drepe solidaritetsaktivister. Enda en gang fiasko – og enda en gang gikk de inn i det med åpne øyne!
” Herren skal slå deg med vanvidd, blindhet og forvirring” heter det i 5. mosebok 28:28. Og det er nettopp det han synes å ha gjort. Israelernes bruk av sine soldater synes mer og mer vanvittig, hinsides en rasjonalitet resten av verden kan forstå, de ser ikke konsekvensene av sine handlinger, er blinde for hva aksjonene vil føre til. Og de er forvirret, forstår ikke hva som skjer, forstår ikke verdenes reaksjon.
Og det hele toppes av at alt de gjør har støtte i den israelske befolkning. Vanviddet, blindheten og forvirringen er ikke begrenset til den politiske og militære ledelsen, men gjennomsyrer også innbyggerne.
Dette må få en slutt. Verden kan ikke vente på demografi, eller på at USA ser galskapen. De andre (alle unntatt USA) må nå vise et politisk lederskap som bryter blokaden av Gaza, starten gjenoppbyggingen, får revet muren og sakte men sikkert skaper varig fred i Midtøsten . Så kan historikerne om 100 år reise spørsmålet om hvordan en kollektiv, selvmorderiske galskap kunne sette seg og selvdestruere et helt land, slik den tidligere har selvdestruert imperier og stormakter. En får nesten troen på at noen guddommer leker med menneskene og vil bevise at hovmod står for fall, gang på gang
Israel støttet Hamas?
Fortell gjerne mer om det.
Du kan lese mer f.eks. her http://original.antiwar.com/justin/2006/01/27/hamas-son-of-israel/
Israel forsøkte over tid å splitte palestinerne, som likevel klarte å opprettholde samholdet. Deretter ble forsøket å få en religiøs vekkelse blant palestinerne (PLO var sekulær)som kunne forstå den religiøse staten Israel. Men strategien var risikofyllt.
Noko må ha hendt med israelsk politikk berre dei siste åra. Dei har ein ‘skrue laus’ og byrjar å opptre på ein suicidal måte som minner om nazistane i siste halvdel av andre verdskrigen eller filmen Dr.Strangelove. Ubåtar væpna med atomvåpen skal vere sendt til Persiabukta i følgje Klassekampen. Dei fornærmar sine nærmaste allierte ved å fremje kolonisering og no har dei også byrja å drepe tyrkiske aktivistar og arrestere uvæpna aktivistar som omfattar representantar for mange ulike land og også Holocaust-overlevande!
Heile saka viser også den unnfallande holdninga som europeiske politikarar har hatt i denne saka at vanlege aktivistar må forsøke å bryte blokaden.
Spørsmålet om Palestina har sidan 1970-talet aldri vore eit lokalt spørsmål om to etniske grupper som ikkje kan leve saman. Det er mykje meir enn som så. Det finn ein derimot på Kypros eller i Bosnia og du får få diplomatar til å engasjere seg her. Palestina er eitt av dei store moralske spørsmål og er også eit uttrykk for ‘clash of civilizations’. Settlarstaten Israel kan berre tape i det lange løpet om dei ikkje legg om kursen raskt, men i den prosessen kan dei dra med seg svært mange i undergangen.
Mao- og bibelsitater! Dette var en bra post:)
Men er du ikke litt for optimistisk? Israel har jo tilnærmet uforbeholden støtte av sin nære allierte USA.
Skal denne konflikten løses/dempes må USA slutte å støtte Israel eller ikke ha kraft nok til å gjøre det. På kort sikt, altså for de som er rammet av konflikten nå, så virker det jo lite sannsynlig.
Velvalgte ord, Jan O.
Jeg for min del, tenker at det kun er et tidsspørsmål før den sionistiske imperialismen må gi etter. Men som Burke siterte “Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig.”
Israel er en liten stat, med en økonomi som er mindre enn Norges. Det krever store ressurser å opprettholde det israelske krigsmaskineriet – og med et uføretrygdet USA, med en stadig vikende maktsfære – er det begrenset hvor lenge Israel (med USA i ryggen) har råd til trosse verdenopinionen, og derav mulighet til å oppprettholde sin uberørte særstilling i Midtøsten.
USA har mye å miste på å – for enhver pris – gi sin støtte til Israels maktdemonstrasjoner. Det er et tidsspørsmål før prisen er blitt for høy.
BTW Jan O – du fikk min stemme for årets foreleser. tvi tvi.
Hilsen sosionomstudent.