Når jeg som ung mann på 1970-tallet bestemte meg for å bli Palestina-aktivist sto valget mellom Palestinafronten (PF) og Palestinakomiteen (PK). Som aktiv i SVs ungdomsorganisasjon SU, var det sannsynlige valget Palestinafronten, som det også ble. Men grunnen var i tillegg at Palestinafronten hadde parolen ”Bekjemp arabisk reaksjon”, noe Palestinakomiteen ikke hadde. Parolen om arabisk reaksjon hadde PF hentet fra PFLP, (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) . Kjernen i argumentet var det følgende: De reaksjonære, autokratiske arabiske regimene hadde ingen interesse av en løsning av palestinakonflikten. Tvert imot – så lenge konflikten kunne holdes ved live, legitimerte de også sine egne styrer. Eksistensen av konflikten ga dem legitimitet. De kunne derfor opprettholde en anti-israelsk retorikk, men hadde genuin interesse av å holde den palestinske motstanden nede. De fryktet at den palestinske revolusjon skulle smitte til deres eget folk.
Den taktiske situasjonen for den palestinske motstandskampen har endret seg en rekke ganger. Tragisk nok ble de palestinske gruppene som sterkest rettet seg mot arabisk reaksjon tvunget til å søke støtte og beskyttelse nettopp hos disse. Bare Arafats Al Fatah klarte å opprettholde en begrenset uavhengighet. Men uten arabiske revolusjoner kunne heller ikke den palestinske revolusjonen seire. Den ble fanget inn i det storpolitiske spillet og tvunget inn i ydmykende nederlag. Intifadaen, som nesten klarte å tvinge den mektige israelske hæren i kne, og fjerne tilliten israelerne hadde til okkupasjonspolitikken, var et grasrotopprør utenfor den palestinske ledelsen, som satt i Tunis, sin kontroll. Med Osloavtalen lovet Arafat å stanse Intifadaen, mot en intensjon om to stater. Den intensjonen var lite verd. Israel fikk mye i Oslo-avtalen, palestinerne nesten ingen ting. 8Se http://arbeidermakt.no/2009/05/palestinernes-strategi/ for en nærmere analyse)
Fortsatt var den palestinske revolusjon avhengig av en arabisk revolusjon, som ikke kom. De reaksjonære arabiske herskerne ble lydige soldater for den amerikansk-israelske ”freden”.
Samtidig som den palestinske revolusjon led nederlag, led den arabiske venstreside nederlag. Tilliten til at arabisk nasjonalisme og sosialisme kunne gi frigjøring forsvant. Håpet ble heller knyttet til Islam. En islamsk vekkelse, der målet ikke lenger var folkets makt og frigjøring gjennom sekulære stater, men en tilbakevending til de islamske dyder (underkastelse under Gud) overtok, sterkt inspirert av revolusjonen i Iran, som ble stjålet av mullaene. Den arabiske elendighet hadde sin bakgrunn i at folket hadde vendt seg vekk fra den ekte Islam. Hvis de vendte tilbake til den ville elendigheten forsvinne. Den islamske vekkelsen ble til et nytt argument for de autokratiske herskerne, de demmet opp for noe som var farligere – og ble de snille guttene i ”krig mot terror”-klassen. Slik kunne de forlenge sine liv.
Med revolusjonen i Tunis, den pågående revolusjon i Egypt, tilløp til opprør i Jemen, Jordan, Marokko og Algerie kan vi med Lana Asfour si at den arabiske verden har hatt sitt Berlin-øyeblikk (http://www.counterpunch.org/asfour02012011.html). Det er ingen grense for hva som nå kan skje. I skrivende stund har Mubarak sluppet en voldelig mobb løs på de fredelige demonstrantene, trolig i håp om at hæren skal gripe inn for å ”gjenopprette ro og orden”. Det kan fort vise seg å bli for lite for seint. Alle skjønner hvem som eskalerte fra fredlige demonstrasjoner til voldelige sammenstøt
I likhet med de øst-europeiske revolusjonene i 1989, er ikke de arabiske revolusjoner sosialistiske. De er demokratiske (på samme måte som den franske i 1789, russiske i mars 1917 og iranske i 1979). Utfallet kan bli et nytt autokratisk styre, eller regimer som har forankring i folket, som må lytte til folket, og som kan felles i valg hvis de ikke gjør det (demokratiske regimer). Det som øker sannsynligheten for det siste er at revolusjonen i Tunis og den pågående revolusjon i Egypt er sekulære, dvs ikke eies av et parti eller et prestskap som krever eiendomsretten (som ødela de demokratiske revolusjonene i Frankrike, Russland og Iran – se http://arbeidermakt.no/2009/06/revolusjoners-genealogi/). De bærer derfor i seg spiren til demokrati.
De store taperne i dette spillet er USA og Israel. USA ved at de regimene de har støttet for å oppnå stabilitet nå står for fall. De vil måtte forholde deg til nye arabiske ledere, som utmerket godt husker deres støtte til undertrykkerne. Israel ved at de ikke lenger kan hevde å være det eneste demokrati i Midt-Østen, og ikke lenger vil være det eneste regime hvis politiske handlingsfrihet er begrenset av hva folket mener. For de arabiske folk er mer pro-palestinske enn deres herskere, og vil kreve en klar støtte til Palestina, av sine nye valgte ledere. Fortsetter de med pro-palestinsk retorikk og pro-israelsk praksis vil folket velte dem i nye valg. Israel må altså komme til en forståelse ikke bare med herskere som er bestukket av USA, men med folkene i sin naboland. Da er det ingen mulighet for at den folkerettsstridige okkupasjonspolitikken, den folkerettstridige bosettingspolitikken og den apartheid-lignende behandlingen av de israelske araberne vil kunne fortsette.
Slik sett er parolen ”Bekjemp arabisk reaksjon” og tesen om at den palestinske revolusjonen bare kan lykkes som en del av en arabisk revolusjon like sann i dag som den var på det langt mer optimistiske 1970-tall. Til Israels og USAs skrekk har frihetens tog begynt å rulle, og det stopper trolig ikke før mange reaksjonære regimer har gått under.
Som de post-stalinistske herskerne i Øst-Europa oppdaget, er frihetslengsel smittsomt. I løpet av en sen sommer og høst var alle regimene falt.. De reaksjonære herskerne i de arabiske land oppdager nå at frihet er like smittsomt hos dem. Mens revolusjonene mot de poststalinistiske regimene førte til at Sovjetunionen mistet sin kontroll over sine tidligere allierte, vil USA oppdage det samme når regimene de har støttet faller for folkets vrede og folkets glede over å velte dem. Noe håp om å gjenvinne innflytelse kan USA bare få ved å oppgi sin ensidige og vanvittige lojale støtte til Israel. Frihetens øyeblikk er i sannhet et mareritt for andre!