I sin tid var SF og senere SV selve fredspartiet. Tuftet på motstand mot atomvåpen, tuftet på motstanden mot den militære logikk at jo større usikkerheten var jo større var sikkerheten vår. Partiet vokste på motstand mot krigen i Vietnam. SV nådde høyden av sin oppslutning på motstanden mot angrepet på og okkupasjonen av Irak.

Men et sted på vegen har det raknet. Det begynte med de vanskelige folkemord – i Bosnia og Rwanda. Plutselig var soldater relevante aktører. Så fortsatte det med Kosovo, der bombing også var relevant. I Afghanistan ble det en blanding – det var greit med soldater så lenge de ikke slåss. I Libya er det igjen bombefly. FNs flyforbudssone skal opprettholdes ved bombing av bakkemål. I Libyia-resolusjonen på SVs landsmøte pekte de på nye aktuelle bombemål (Jemen, Bahrein, Israel).

Hvordan ble fredspartiet til et krigsparti?

Det begynte med den kalde krigens slutt. Gjennom 40 år hadde verden vært fastfryst. Endring var uønsket fordi det kunne rokke balansen mellom blokkene. Det skjedde, men det var sjelden og krevde ofte krig. En rekke konflikter måtte gå på lavbluss. Med den kalde krigens slutt blusset derfor konfliktene opp igjen, eller fant en løsning de var nektet gjennom 40 år. Blant de konflikter som ikke overlevde den kalde krigens slutt var Apartheid-staten i Sør-Afrika.

Humanitære militære intervensjoner

Men andre konflikter ble verre. Jugoslavia gikk i oppløsning, delvis nesten fredelig (Slovenia) delvis som krig (Kroatia) og delvis som borgerkrig med innslag av etnisk rensing og folkemord (Bosnia). Identitetspolitikk ble den dominerende politiske linje.   I Rwanda ble identitetspolitikkens resultat en tragedie med hundretusener drepte, i Jugoslavia ble flere tusen massakrert i Srebenica, begge steder ene og alene fordi de hadde feil identitet, begge steder etter at politikere hadde brukt identitet som mobilisering.

Ut av disse konfliktene vokste tanken om humanitære intervensjoner fram. At militære styrker ikke lenger var redskaper i hendene på stater for å ivareta statenes og statselitenes interesser, men humanitære organisasjoner innrettet på å ivareta fred og forsoning. Erik Solheim omtalte det som en ny æra. Problemet var ikke militærapparatene, men fraværet av dem.

Når ryktene begynte å gå om massakre på muslimer i Kosovo var derfor ikke SV seint ute med å akseptere bombing av Serbia. Når saudiarabere og egyptere fløy passasjerfly inn i bygninger var SV ikke sen om å støtte okkupasjon av Afghanistan. Invasjonen av Irak var de imidlertid mer skeptiske til, men den var etterhvert til å leve med. SV har ikke flertall for sin utenrikspolitikk. ”If you can’t be with the one you love, love the one you’re with”.

SVs ledelse har etter besøk hos våre soldater i Afghanistan skrytt av jobben de gjør (og det har vært velfortjent skryt) og underslått det overordnede prosjekt de inngår i (okkupasjon av Afghanistan for å frambringe et annet regime og holde betydelige deler av befolkningen utenfor makten). Fredspartiet har blitt sosialisert inn i tanken om militærmakt som et legitimt middel for endring av politikk.

Libyia og Gaddafi

I Libya har Gaddafi styrt i over 45 år. Regimet har delvis vært et ”opplyst enevelde”, det har satset på utvikling, utdanning, spredning av økonomisk vekst til hele befolkningen. Gadaffi var en hersker som kom til makten som ung mann, med ideen om arabisk nasjonalisme og sosialisme som ledetråd, og forankret i den kalde krigens forståelse av antiimperialisme (Der USAs utenrikspolitikk, Israels grenseløse aggresjon og de arabiske elitenes underordning av USA interesser var de store hindringene for arabisk frigjøring). Han støttet aktivt opprørere mot den imperialistiske orden, enten de var terrorister i vest-europa, palestinske militante eller, afrikanske geriljasoldater eller latinamerikanske antiamerikanere. Når USA anså han som gudfaren bak alle opprør mot pax americana så var det slett ikke ufortjent. Han inntok også plassen i Reagens empires of evil.

Når den demokratiske vår traff den arabiske verden klarte både folket i Tunis, Egypt og etter hvert Jemen å velte de reaksjonære regimene gjennom utholdenhet og fredelige markeringer. Vel har regimene hatt sine perioder av galskap der de har skutt mot demonstranter, men det har vært relativt begrenset. Det har neppe vært uten betydning at armeene i disse landene har vært vernepliktige – som i mindre grad kan kommanderes mot egen befolkning. (Et perspektiv på verneplikten som det er merkverdig stille om i den norske debatten om vernepliktens avvikling).

I Libya er det  mye som er annerledes.

a)     Der er store deler av hæren leiesoldater.

b)    Opprøret har også form av regionalisme ved at diktatoren har støtte vest i landet, med mindre støtte øst i landet.

c)     Revolusjonen i Libya fikk tidlig form av borgerkrig, ved at hæravdelinger gikk over til de revolusjonært og begynte å skyte på de regimetro soldatene. Etter hvert som disse fikk summet seg og organisert seg begynte de å skyte tilbake. Og borgerkrigen gikk sakte i retning av nederlag for de revolusjonære. Borgerkriger er blodige. Sivile ofre er mange.

d)    Krigen i Libya har sterke elementer av stammekrig og klanskrig.  I tillegg til demokratisk opprør. Det er ikke en forhatt diktator mot folket – tvert imot synes han å ha støtte fra mange ennå.

e)     Se for øvrig Kai Skagens gode Libya-analyse her:

http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1983

I denne situasjonen slåss deler av Europa for krig. Gadaffi må dø. Opprøret må støttes utenifra. De libyiske revolusjonære var først skeptiske. Det er vår revolusjon sa de. Engelske marinegaster som kom med nødhjelp, fikk knapt slippe i land av redsel for at de skulle delta i krigen. Etter hvert som borgerkrigen utviklet seg til de regimetros fordel ble de imidlertid mer tvetydige.

I en svak FN-resolusjon (autorisasjon til å bruke alle tilgjengelige midler for å skape og opprettholde en flyforbudssone) med svært mange avholdne stemmer fikk Frankrike, England, USA, Danmark, Qatars – og SV sin legitimering. Bomb Tripoli. Bomb Gadiffis telt! La oss hindre misbruk av makt ved å bruke makt! Stopp Gadaffi-styrkenes drap på sivile ved å bombe sivile! Bli en del av borgerkrigens morderiske villskap!

Krigens muligheter og begrensninger

Men det er et problem. Krigen ikke er vellykket som fredsskaper, er ikke vellykket som statsbygger, er ikke vellykket som stabilisator. Krig er velegnet til å påtvinge en fiende din vilje, er velegnet til å overvinne armeer, velegnet til å framvise makt for å true eller utpresse.  Men er det noe Irak og Afghanistan viser (sammen med Gaza og Vestbredden) så er det at krigen ikke kan brukes til så mye annet.

Krigen i Irak har lyktes i å omgjøre et relativt fredelig, relativt veldrevet, relativt enhetlig Irak til et segregert land, med høyt voldsnivå, humanitære kriser der mat og strøm er usikre goder. Denne regimetransformasjonen har vært mulig med bare ca 1.4 millioner drepte Irakere.

Afghanistan har gått fra å være et borgerkrigsrammet samfunn med den etnisk største gruppen (pashtuner) ved makten, men relativ ro og orden i ubestridte områder og  uroen i første rekke var i grenseområdene  til å bli et borgerkrigsrammet samfunn med et opprør blant pashtunene, der narkoproduksjon og salg holder økonomien i gang, og der sivile kan ble drept hele tiden over hele landet. Prisen for forverringene  er i underkant av 100 000 drepte sivile.

Problemet med Libya er at ingen helt vet hva målet er. Å hindre regimet i å angripe opprørerne synes å vokse fram som et mål, å utgjøre luftstyrken til opprørerne forut for deres angrep et annet. Gadaffis telt ble neppe bombet for moro skyld. Det er nok et mål å drepe han også.  Er det det SV vil? SVs problem er at de ikke synes å ha innsikt i hva militære kan brukes til, og hva de ikke kan brukes til. De ser for seg en større heller enn mindre rolle for militære styrker når de i Libya-resolusjonen peker på flere land i regionen hvor herskerne skyter på sine motstandere.

Om det er den koloniale arv (white man’s burden) eller begeistringen for en verden styrt av de vestlige stormakter (også kallt FN) som har gjort SV til et krigsparti vet jeg ikke. Men at partiet ikke er til å kjenne igjen er sikkert!