De brente våre gårder

De drepte våre menn

La våre hjerter hamre

Det om og om igjen

Skrev Inger Hagerup etter den tyske utryddelsen av bygden Telavåg under krigen.

Den kristenfundamentalistiske høyreekstremisten Breivik sprengte regjeringskvartalet og drepte våre barn – i et ufattelig antall. Våre hjerter blør. Samtidig vokser vår omsorg for hverandre og for fellesskapet . Som den unge stortingsrepresentanten Stine Renate Håheim, overlevende fra Utøya sa det: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”.

Inger Hagerup avslutter sitt dikt også med samhold:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

i seil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Men klarere enn vår reaksjon i dag, ligger også et stille raseri hos Hagerup:

La våre hjerter hamre

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

Kanskje fordi fienden var tydeligere, behovet for samhold mot ham større og mer akutt.

Når tristheten, den bunnløse sorg som traff oss morgen den 23.juli da tallet på ofre på Utøya var steget fra 10 til 80, tar over, er det likevel behov for ettertanke. Det vil da stå klart for oss at fienden er tydelig nok og behovet for samhold mellom folk med ulik religion, hudfarge og herkomst vil være viktigere enn noensinne.

Breivik har offentliggjort sitt manifest – sin perverse begrunnelse for at massemord på de beste blant ungdommen var nødvendig. Og det går i kjente toner: Kulturmarxistene har makten. De har solgt seg til Islam. Først når den kulturmaxistiske eliten er erstattet av en europeisk isolasjonistisk elite vil kampen mot muslimene kunne starte – og da med en brutalitet der Hitlers SS synes å være forbildet.

Dette tankegodset har jeg kommentert før (http://arbeidermakt.no/2009/08/kulturkamp/) men linkene jeg der gir til den amerikanske høyresidens forståelse av Political Correctness og Cultural Marxism av Bill Lind er nå døde. Når jeg  igjen henviser til dem er det fordi de er klippet rett inn i kapittel 2 i Breiviks manifest (men han hentet dem neppe fra arbeidermakt.no, de florerer på høyreekstreme blogger). Tankegodset er genuint reaksjonært. Det drømmer seg bakover, dels til den norske 1950-tall, dels til historiske hendelser i europeisk middelalder der kampen mellom islam og kristendommen sto. Islam er alltid den aggressive, kristendommen alltid den svake som må forsvare seg.

Glemt er kristendommens ekspansive natur (gå rundt og gjør alle mennesker til mine disipler), glemt er den toleranse og frihet som forsvant med de kristne erobringer og ikke minst: Glemt er de 500 år med europeisk kristen kolonialisering der vesten underla seg resten.

Drømmen til Breivik er et etnisk rent Europa, der bare hvite europeere bor, i en konstant konflikt med Islam. En reaksjonær drøm som bare kan virkeliggjøres med massakrer som gjør nazismens jødeutryddelse til en søndagstur. En drøm han drømmer sammen med mange reaksjonære som nærer seg på fremmedhat. Men de lever i en virkelighet som ikke finnes, de har en drøm som må bli et ufattelig mareritt hvis den virkeliggjøres.

Migrasjon er uungåelig. Lag en verden delt i fattige og rike på hver sitt geografiske område. Kommer du over i det rike området vil du også kunne bli rik, eller barna dine. Blir du i det fattige området vil livet bli ”isolert, fattig, ubehagelig, brutalt og kort” – for å sitere Thomas Hobbes beskrivelse av urtilstanden. Da vil så mange som klarer det forsøke å komme seg til den rike verden. Jo mer Vesten kriger, jo flere stater som går i oppløsning på grunn av våpeneksport fra de rike, befolkningsvekst, arbeidsledighet og fattigdom, jo flere vil forsøke å komme. Hvis en virkelig ønsker å begrense innvandring til Europa er den økonomiske verdensordning (også kalt kapitalisme) det som må bekjempes.

Men ikke hos Breivik og co: Der er migrasjon et resultat av en avtale mellom de europeiske lederne og de arabiske lederne, og et ledd i en bevisst strategi for å islamisere Europa. På samme måte som kulturmarxismen ble utviklet av Sovjetunionen som et svar på at de ikke kunne erobre vesten militært. Derfor måtte vesten undergrave seg selv ved å svekke de sentrale institusjonene (kirken, skolen, militæret, strafferetten) og de sentrale autoritetene (prestene, lærerne, offiserene og lensmannen). Avtalen om islams inntog i Europa, og multikulturalisme som idelogisk svar på det, er en videreføring av denne kulturmaxismen, dvs. svekkelse av autoritene i samfunnet.

I dette paranoide, konspiratoriske verdensbildet er Breivik ikke alene. Her befinner store deler av ytre høyre seg. Her befinner deler av Fremskrittspartiet seg, og språkbruken om snikislamisering, forbud mot de andre, forsvar av kristne verdier, demonisering på gruppenivå inngår i et språkspill der begreper får en spesiell betydning og skaper en virkelighet.

”I sitt verk Filosofiske undersøkelser skriver Ludwig Wittgenstein om «språkspill», der visse begreper iblant kan tas i bruk på en bestemt måte, og der deltakerne bruker visse ord som byggeklosser – eller som en ball de kaster mellom seg – helt til spillet selv, lagfølelsen, er det som gir ordene mening. Det er dette som skjer når man på ytterste høyre fløy kaller innvandrere og flyktninger for «kulturberikere», og folkevalgte for «kulturmarxister». I slike spill får ordene en bestemt betydning, og den avgjøres av spillet selv. Til slutt blir det umulig å tenke utenfor rammen av spillets regler” (http://www.dagbladet.no/2011/08/03/kultur/debatt/kronikk/sprak/breivik/17536843/)

Dette skrev lederen av den svenske PEN-klubben, Ola Larsmo i Dagbladet 3. august, og der fanger han presist inn det skitne spillet som ytre høyre spiller og forstår seg selv gjennom. Ut fra dette vokste Breiviks behov for handling – og ikke bare prat.

Fremskrittspartiet kan ikke knyttes til Breiviks handlinger. Partiet er et demokratisk parti, som jobber i de etablerte politiske kanaler. De oppfordrer ikke til voldsbruk, tvert i mot tar de avstand fra det. Breiviks tidligere medlemskap der er ikke relevant, like lite som hans taggerfortid kan knytte taggerne til udåden hans. Skulle Fr.P komme til makten ved neste stortingsvalg vil de bli en del av den kulturmarxistiske fienden til Breivik og co. For en Fr.P-regjering vil ikke kunne gjøre Norge mer etnisk rent selv om de ville.

Fr.P problem er at de har badet i det samme vannet som Breivik, har deltatt i det samme språkspillet med stempling av gruppen muslimer, snakket om snikislamisering og manet fram overdrevne skremmebilder av Norges framtid der vår kristne kulturarv står på spill. Fra deler av partiet er retorikken farlig nær det høyreekstreme miljøet Breivik har vokst ut av. Mer enn noe annet parti har de derfor et ansvar for å tenke gjennom sin retorikk. Deres politiske standpunkter, ønsket om en sterkere begrensning av innvandring, et mer fornorskende syn på integrering, fokus på utfordringer og problemer med integreringspolitikk etc. er naturligvis helt legitime. Men måten de snakker om disse temaene krever nå en langt større omhu.

Det enestående samholdet mellom alle som bor i Norge, mellom alle som opplevde en bunnløs sorg når ungdommen ble slaktet, der alle ser at en mor er en mor, en bror er en bror, en søster er en søster, en venn er en venn, helt uavhengig av hudfarge, religion og herkomst, er en trussel mot hele det høyreradikale konsept, som også høyrepopulistene i Fr.P benytter retorikken til.

Skulle de vende tilbake til denne retorikken (det skal jeg komme tilbake til når dette er over, som omtrentlig var det Siv Jensen sa) da må vårt svar være som Inger Hagerups. Dette paranoide og konspiratoriske tankespillet er ord som skriker ut hat og frykt og enkle løsninger – som kan føre til trakassering, drap eller som i Breiviks tilfelle – massedrap. De sprengte våre bygninger, de drepte ungdommen. La våre hjerter hamre det om og om igjen!