Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

 Dette  vil gi fortsatt Rødgrønt flertall fordi AP får veldig mange nye mandater  med en slik oppslutning som vil kompensere mer enn nok for en tilbakegang for SV.

Det mest spesielle med min spådom er Frp s lave oppslutning. Jeg skal forsøke å begrunne  denne spekulasjonen med å beskrive SV syndromet.

SV gjorde et  brakvalg i 2001  med over 12 % oppslutning, i kontrast til Aps sammenbrudd. Partiet gjentok suksessen  ved lokalvalget i 2003. Partiet hadde selvtillit. Media løftet Kristin opp, meningsmålingene lå stabilt mellom 15 og 20 %. Partiet satset for første gang mot regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet og Sp. Fram mot valgkampen var media preget av alt SV skulle få gjennom i regjering og spekulasjoner om SV ministre både her og der.

Valgkampen i 2005 ble preget av en SV ledelse som:

• begynte å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• måtte bevise overfor borgerlig retorikk at venstresosialister kunne være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som varmt skolemåltid ble skutt ned av media ogpolitiske motstandere og vant ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i SV  programmet  ble kritisk saumfart av media, og SV ledelsen framsto som vaklende og bortforklarende.

SV framsto som  et parti med sterk regjeringsslitasje  lenge før valget var gjennomført.

SV gikk inn i valgkampen  med over 15 % og inntil uken før valget  lå partiet fremdeles over 13 %. Valgresultatet ble på svært overraskende  lave 8,8%.

Meningsmålingene fanget riktignok tendensen til fall i oppslutning , men var ute av stand til å få med seg kraften i fallet. SV velgerne fra tidligere ville ikke ha et utvannet SV, da var vel  det ”orginale” Arbeiderpartiet  å foretrekke.

Nå er Frp i den samme posisjonen, og Siv Jensen har ved flere anledninger sagt at FrP ikke skal gjøre de samme feilene som SV gjorde i 2005. Mye tyder på at  forsøket på å vaksinere seg mot SV syndromet har mislyktes.

• Begynner å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• må bevise overfor rødgrønn retorikk at overbudsliberalister  kan være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som 100 dagersprogrammet  blir skutt ned av media og politiske motstandere og vinner ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i FRp  programmet  blir kritisk saumfart av media, og FrP ledelsen framstår som vaklende og bortforklarende.

FrP har kruset høyt på meningsmålingene basert på  rekordvalget i 2005, men til nå har partiet falt bare et par prosent på målingene og ligger nesten 3% over 2005 resultatet. Men inntrykket er et gråere, utydelig, slitent og alminneliggjort FrP. Dette er et type parti velgere flykter fra. Mange vil gå til det ”orginale” Høyre, noen til Ap, mange vil holde seg hjemme.

Konklusjon: FrP har fått SV –syndromet. Sykdommen får særlig sterke utslag siste uken før valg: FrP faller som en stein fra dagens målte nivå på 25% til under 21 %.

Selv om det er sterke elementer av håp i mine spekulasjoner tror  i alle fall jeg på dem selv.

Vi andre  må derimot mobilisere alle til å møte opp og stemme for et fortsatt rødgrønt flertall!

Kampen står nå om oljekapitalen og utbyggingstilhengerne skal få åpnet opp for boring i de svært sårbare og kystnære områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Vi som er mot denne utbyggingen står overfor svært tunge og sterke motkrefter: Statoil, internasjonal oljekapital, norsk leverandørindustri, viktige deler av LO i privat sektor, Høyre, FrP og et etter alle solemerker solid flertall i Aps besluttende organer.

Kampen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen blir et svært viktig slag. Det må vinnes  i høst, og vi må regne med at oljeinteressene vil ta kampen på nytt dersom det blir både varig og midlertidig vern.  Derfor må vi også forberede oss på nye kamper.

 I denne situasjonen velger KrF, Venstre og Rødt hver for seg å gjøre den partipolitiske spydspissen i denne kampen -SV- til  det eneste angrepsmålet.

SV blir utfordret på at de må gå ut av regjeringen hvis ikke Lofoten og Vesterålen blir vernet. KrF og Venstre vil  ikke sitte i en regjering som fremmer forslag om utbygging, Rødt vil på tinget for at et forslag om nei blir fremmet i Stortinget. Både KrF og Venstre slår seg for brystet med at deres Bondevik 1 regjering gikk av fordi Stortingsflertallet sa ja til gasskraftverk og vil at SV skal gjøre det samme.

Det er mulig det føles godt å gå av fordi  en led nederlag , eller fremmer et forslag som blir nedstemt på Stortinget. Men resultatet  er jo at motkreftene som har vunnet.  Et nederlag er et nederlag. Når den første Bondevikregjeringen gikk var det jo AP, Frp og Høyre som vant og miljøet som tapte!  I denne saken har vi minst av alt råd til heroiske nederlag – for det er ikke mulig å ta omkamp når oljeinteressene har  festet klørne sine i denne ”godbiten”.

For oljekapitalen er dette valget viktig. Oljekapitalen er mindre opptatt av hvilke partier som kommer i regjering bare det ikke er en Rødgrønn flertallsregjering som vinner. Da kan miljøbevegelsen, SV og Sp stoppe utbygging, men ved enhver mindretallsregjering vil det være flertall av minst Ap og FrP for utbygging uansett. Oljeinteressene syns det er ett fett om det er Jensen, Solberg eller Stoltenberg som er regjeringsjefer – det eneste de ikke vil ha er en regjering der Kristin Halvorsen og SV er del av flertallet.

Dersom SV begynner å forherlige nederlag  slik KrF, Venstre og Rødt gjør har partiet sviktet sin oppgave. Nå er den:

Det skal ikke bli oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. 

Det krever sterk folkelig mobilisering, en samlet politisk front på sak fra de partiene som er mot utbygging, et sterkere SV på Stortinget og en fortsatt Rødgrønn flertallsregjering.

Jeg har i mange år jobbet som faglig tillitsvalgt med å hindre misbruk av ringevikarer og andre midlertidig ansatte.  Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde i 2005 var å stoppe de borgerlige partienes vedtatte og arbeidsgiverapplauderte uthuling av opparbeidede rettigheter i Arbeidsmiljøloven.   I vår ble skift – og turnusarbeid likestilt i forhold til arbeidstidsreduksjon, i to runder har det kommet lover og tiltak mot sosial dumping, likelønnskommisjonen ble nedsatt og har kommet med viktige forslag som en ny rødgrønn regjering må sørge for blir gjennomført under tariffoppgjøret i 2010.

Veldig mye av dette er krav som fagbevegelsen og viktige deler av AP har stått hardt på i mange år. Vi ser et sterkere og mer vitalisert AP grunnplan enn på lang tid.  Det er det all grunn til anerkjenne styrken i.  Enda viktigere er LOs krav og mobilisering fra Aps valgkatastrofe i 2001. Dette er den aller viktigste kraften bak disse viktige seirene.

Men uten SV som en del av et rødgrønt flertall, tror jeg at vi ikke hadde fått så gode resultater.  Det har for eksempel vært svært viktig for fagbevegelse og kvinnebevegelse at SV  i regjering og har stått på i forhold til å likestille skift og turnus.

 Det er i viktige saker klasseforskjell med SV i regjering.

Nå for tiden er det mange som kritiserer SV for at de har slukt for mange kameler i regjering.  Mange radikale er skuffet over SV.

 Det er betimelig å minne om hva slags politikk som ble ført forrige gang Stoltenberg var statsminister. Politikken var preget av markedstankegang og privatisering. Delprivatiseringen  av Statoil var kanskje kronen på ”verket”  sammen med at sykehusene ble fristilte foretak uten lokal folkevalgt kontroll og innflytelse.

Det er all mulig grunn til å være kritiske til at regjeringen for eksempel ikke har stoppet bruken av bedriftsøkonomiske styringssystemer i offentlig sektor, men den rødgrønne regjeringen beveger Norge i en helt annen retning en den markedsliberale Stoltenberg 1 regjeringen. Det er ganske åpenbart for meg som har stemt til venstre for SV siden 1985.

Tror tidligere skuffede SV velgere at de viktige forbedringene og kraftige radikaliseringen  av den politikken AP også fronter nå hadde vært den samme uten SV i regjering?

 Viktige skritt som kan tas nå med støtte i LO kongressens vedtak, er å få gjennomført store likelønnstiltak og å få  feid vekk den markedsorienterte foretaksformen på landets sykehus.

Det er helt avgjørende at vi får en fortsatt rødgrønn regjering med et sterkt og tydelig SV for  at dette skal bli virkelighet og at markedstsunamien skal stoppes og presses tilbake.

Partiet Venstre befinner seg akkurat der. Stemmer du Venstre får du ikke mer Venstrepolitikk, men sannsynligvis Siv Jensen som statsminister for et mindretallsregime av bare FrP eller en allianse mellom FrP og Høyre. Venstres eget foretrukne regjeringsalternativ H+Krf+V mønstrer nå ikke mer enn omtrent 25 % på meningsmålingene. Frp alene er større. Ap alene er adskillig større.

Når i tillegg langt flere Venstrevelgere i en måling 31. mai sier de foretrekker Stoltenberg som statsminister framfor Erna og ingen vil ha den sannsynlige borgerlige kandidaten – Siv Jensen blir det ikke enkelt å stemme Venstre.

Ved stortingsvalget i 2005 hadde Venstre betydelig framgang gjennom valgkampen som juniorpartner i Bondevik regjeringen. Sponheim kjørte da sterkt på at borgerlige velgere måtte stemme Venstre fordi et Venstre over sperregrensen på 4 % var en forutsetning for fortsatt borgerlig regjering. Det hadde Sponheim rett i , men heldigvis ble borgerlige regjeringskoalisjoner uinteressante når de rødgrønne vant valget. Likevel var Sponheim taktikken god for Venstre. De greidde å heve seg fra et resultat på forsmedelige 3,9 % i 2001 til 5,9 % ved valget i 2005. I hovedsak hentet de stemmene i sluttfasen fra Høyre som endte på historisk lave 14,1 % oppslutning ( Høyre har aldri hatt lavere oppslutning så lenge Norge har vært en selvstendig nasjon!).

Nå vil Venstrevelgerne heller ha Stoltenberg som statsminister, de gamle Høyrevelgerne kan være troløse, ”ordentlige Venstrevelgere ser at de får dårligere miljøpolitikk, strammere innvandringspolitikk, og ekstrem liberalisme ved å stemme på Venstre –fordi det øker sjansen for Siv i statministerstolen.

Politisk har Venstre kjørt fram at de er det eneste partiet som garanterer at de ikke vil gå inn i en regjering som ikke sier nei til oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Dette er en garanti som uansett ikke en gang vil være en hump i veien for oljeutbyggingsinteressene. Selv om Høyre som det mest utbyggingspositive partiet skulle akseptere Venstres oljeultimatum, ville denne slik meningsmålingene ser ut meget teoretiske regjeringskonstellasjonen, tape saken med dunder og brak mot alliansen FrP + Ap. Altså en stemme til Venstre er nærmere en garanti for at det blir oljeutvinning i Lofoten /Vesterålen!

Venstre går med liv og lyst inn for full liberalisering av posten –som kan føre til et fullstendig rasert posttilbud i distriktsnorge . Venstre med et betydelig stemmetall i distriktskommunene i alle de 4 Vestlandsfylkene de områdene som vil rammes hardest av postliberaliseringen. At de tør!

SV har valgt en fornuftig strategi i begge disse spørsmålene.

Landsmøtet var krystallklart på at saken om nei til utvinning i Lofoten og Vesterålen var SVs viktigste sak foran nye regjeringsforhandlinger og at organisering og mobilisering av folkelig og lokal mobilisering er avgjørende forutsetning for å få gjennomslag, I saken om liberalisering av Posten har SV vært krystallklar på at liberaliseringen må stoppes med regjeringsveto mot direktivet i allianse med sterk LO motstand mot direktivet.

På et punkt kan SV i motsetning til Venstre gi en absolutt garanti: En stemme til SV ER garantien mot både Erna og Siv i statsministerstolen.

«Arbeiderpartiet er et parti med en stolt historie på sysselsetting og industribygging. Men de siste årene har det blitt tydeligere og tydeligere at partiet ikke lenger er noe arbeiderparti», sier Bjørnar Moxnes, stortingskandidat for Rødt i Oslo. «Den unge Rødt-politikeren beklager at Arbeiderpartiet har forlatt sine gamle idealer.»

Rødt har tydeligvis som visjon å gjenreise Arbeiderpartiets stolte sosialdemokratiske tradisjoner?

Vi  trodde Rødt var et parti som hadde som sin eksistensberettigelse i at en ikke kan reformere seg fram til sosialismen, men har som utgangspunkt at kapitalismen ikke kan endres uten revolusjon. Rødts klassiske dogme har vært at kapitalismen kun kan administreres, ikke styres i retning av en mer rettferdig verdensordning. Hvorfor går da Rødt til valg på Arbeiderpartiets gamle slagord? Har Rødt blitt et sosialdemokratisk parti som har gått fra revolusjon til reform for å kaste sosialdemokratiske blår i øynene til folk, eller er partiprogrammet lagt på hyllen til fordel for populistisk Arbeiderpartinostalgi?

Rødt ville aldri styrt etter parolene som har vært Arbeiderpartiets hovedsaker i 80 år. Rødtbevegelsen  har alltid ment at Arbeiderpartiet og LO ledelsen har vært en del av borgerskapet. I gjeldende prinsipprogram heter det:

«Toppene i LO og Arbeiderpartiet har siden andre verdenskrig hatt en korporativ samarbeidsmodell med tilknytting til ulike organer og utvalg. LO-toppene går inn og ut av statsrådsposter og styreverv. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.»

Selv om vi har meldt oss ut av Rødt til fordel for medlemsskap i sosialdemokratiske partier er vi begge innforstått med at det beste en kan oppnå innenfor det kapitalistiske systemet er å bremse hastigheten i den kapitalistiske utviklingen gjennom mer samfunnsstyring av økonomien. Vi er derfor svært imponert over hvor langt den rødgrønne regjeringen har klart det på kort tid. Selvsagt er det lang vei å gå, markedsliberalistisk tenking må ytterligere må bremses og snus, for eksempel innenfor organisering av helsevesenet, barnevernet, rusomsorgen og New Public Management-organisering av kommunesektoren. Nettopp derfor trenger vi å få gjenvalgt denne regjeringen.

Det kan være grunn til å se med kritiske øyne på Arbeiderpartiets politikk, ikke minst fram mot partiets valgnederlag i 2001. Arbeiderpartiet gikk alt for langt på 90-tallet i markedsliberalistisk retning. Valgnederlaget i 2001 førte til selvransaking i Arbeiderpartiet. LO sitt engasjement i forbindelse med valgkampen fram mot 2005-valget, har gjort at Arbeiderpartiet igjen har knyttet seg mye sterkere til den sosiale basisen partiet springer ut av. Det faglig politiske samarbeidet (klassesamarbeidet i Rødts terminologi) har gitt svært konkrete resultater for arbeiderklassen i Norge.

Et godt eksempel er at regjeringen har lagt fram handlingsplaner mot sosial dumping som er fulgt opp og utvidet i statsbudsjettet og konkretisert i nye lovforslag i vår. Bygg og anleggsbransjen ble prioritert først, nå er det i hotell, restaurant og renhold at fagbevegelsen får nye virkemidler til å slå tilbake sosial dumping.  Innføring av solidaransvar som gjør hovedentrepenører ansvarlige for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår hos selv den minste underleverandør. Disse tiltakene har styrket fagbevegelsens makt i Norge til å slå tilbake kapitaloffensiven for å undergrave lønn, trygghet og faglige rettigheter til norske og utenlandske arbeidere.

Vi har altså en regjering som på et viktig punkt angriper markedsliberale prinsipper og flytter makt fra kapitalkreftene til arbeiderklassen.  Dette er en politikk som er enestående, vekker oppsikt og begeistring i fagbevegelse og sosialistiske partier rundt om i Europa. Vi mener dette «Bygger landet» bidrar til «Hele folket i arbeid» på trygge og sterke faglige rettigheter. For oss er dette styrking av arbeiderrettigheter og arbeidermakt og et viktig eksempel på at Arbeiderpartiet, SV og SP faktisk har staket ut en ny kurs for arbeidsfolks rettigheter.

Gjennom Soria Moria og gjennomførte lovnader (stanse privatskoler, endre arbeidsmiljøloven, sikre offentlig eierskap til kraftressurssene, omgjøring av vedtaket om å oppheve Postens enerett til å distribuere brev) ser vi at høyreutviklingen faktisk er blitt bremset kraftig, på enkeltområder er høyreutviklingen snudd og det er grunnlag for å virkelig forandre retning.

Dette gjelder også absolutt arbeidsløsheten. Under store deler av Bondevikregjeringens tid lå arbeidsløsheten stabilt høyt. I april 2005 var det 127 572 mennesker som var registrert helt eller delvis arbeidsløse. Ved utgangen av april i år er tallet 101 862. Dette er etter at den verste  krisen i verdensøkonomien har herjet i over et halvt år.

Det er veldig spesielt at Rødt særlig kritiserer regjeringen for manglende tiltak mot stigende  arbeidsløshet når den er så ekstremt mye mindre i Norge enn i andre land. Utviklingen i Norge i vekker oppsikt internasjonalt. Senest 14. mai 2009 var det mest «twittrede» ordet «Norway», pga av intervju med Kristin Halvorsen i New York Times om Norges unike innsats for å motvirke finanskrisens virkninger og om statlig styring av norsk økonomi. Arbeiderpartiet er helt tydelig på at hovedfokuset framover, og også i valgkampen, er Arbeid til alle.  Et eksempel er at i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram 15. mai økte regjeringen opp til 80 000 sysselsettingstiltaksplasser.

Kommunene i Norge ble rammet hardt av renteøkningen i fjor. At Moxnes påstår at underskuddene er større enn noen sinne, kan vi gjerne gi han rett i, men samtidig har aktiviteten i norske kommuner økt til et nivå uten historisk sidestykke. Fra fjerde kvartal i 2005 til fjerde kvartal i 2008 økte antall årsverk i kommunen med 34 980 årsverk i norske kommuner. Hadde Rødt kommet med en del av denne kritikken i forbindelse med valgkampen i 2001, hadde de truffet rett skive, nå er det total skivebom.

Markedsretting, konkurranseutsetting, svekking av stillingsvern, skjøt fart under den borgerlige Bondevikregjeringen. Alt dette er stanset av et mer markedskritsk SP, et Arbeiderparti som virkelig er mer kritisk til 90-tallets privatisering og et SV som ønsket å sette samfunnsmessig styring ut i livet. Resultatet er en av verdens mest progressive regjeringer under et kaptialisk verdensordning.

Høyres landsmøte vedtok å svekke bestemmelsene om i stillingsvern, oppsigelsesvern og midlertidige  ansettelser. Det vil øke arbeidsløsheten og utryggheten blant norske arbeidstakere. Frp har sitt landsmøte denne helgen, politikken som blir lagt der blir neppe langt unna Siv Jensens utsagn i Finansavisen 21. februar 2009: «Det finnes ikke et område der markedet skal holdes ute». Hvorfor angriper ikke Rødt denne politikken?

Rødt angriper på sin variant av den gamle Arbeiderparti plakaten «Hele folket i arbeid» regjeringen for å gi 150 milliarder til private banker. De vil ha krisepakke til folk, ikke banksjefer. Tror Moxnes og Rødt på sine egne slagord? Uten omfattende  ordninger for økt kapitaltilgang i banksystemet, (ikke bevilgninger og gaver til banksjefer) uten Regjeringens krisepakker til finansmarkedene ville titusenvis av norske arbeidsplasser vært radert bort på de få vintermånedene vi har bak oss. Vi mener dette var en av flere avgjørende grep fra regjeringens side for nettopp å sikre «Hele folket i arbeid». Mener Rødt at regjeringen skulle gitt blaffen i å finanssektoren og bare gitt kommunene noen milliarder ekstra?

På en rekke områder mener vi at det rødgrønne flertallet ikke har gjort nok for å slå tilbake markedsliberalismen. Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må presse hardt på for å svekke markedsliberalisme og privatisering. Vi vet at sterke motkrefter i kapital- og næringsliv ønsker å presse regjeringen i motsatt retning. Retningen endres ikke ved enkle fingerknips, men gjennom langsiktig arbeid og viktigst ved at motkreftene særlig i fagbevegelsen  mobiliseres til støtte for mer politisk styring utenfor markedet og skritt for skritt reversere markedstenking og privatisering av offentlige kjerneoppgaver.

Men dersom vi ikke ser at den rødgrønne regjeringen har gjennomført viktige tiltak, gitt fagbevegelse og arbeiderklasse mer makt og lagt et grunnlag for på flere områder å slå tilbake høyreutviklingen, er det en politisk skivebom. En skivebom som enten rammer skytteren selv eller i verste fall svekker mulighetene for å få gjenvalgt regjeringen slik at vi faktisk fortsatt kan beholde en av verdens mest radikale regjeringer. En regjering som fagbegelse og andre folkelige bevegelser kan jobbe sammen med og videre utfordre for å hindre ytterligere flere arbeidsløse, mindre privatisering og konkurranseutsetting, bedre og flere rettigheter for vanlige folk og en sterkere statlig styring av norsk økonomi.