Trua på psykiatrien er det mest foruroligande ved heile saka. Presumptivt fornuftige folk uttaler seg som om ABBs rettstryggleik skullle vere truga om han berre hadde vorte erklært å ha narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Rettspsykiaterane ligg farleg nær å sjukleggjere politiske meiningar og enkelte reaksjonar frå andre psykiaterar og psykologar tyder på at rettspsykiaterane har sett bort frå eit sentralt poeng: ABB hallusinerer ikkje. Han er ved sine fulle fem og høyrer ikkje stemmer etc. Dette er såpass viktige symptom på psykose at det stiller diagnosen deira i eit merkeleg lys.

Ein kan nesten mistenke psykiaterane for profesjonskamp: ABB er eit så interessant case (og sjeldan!) at han må vi sikre oss for psykiatrien.

Dansk 70-tall var anderledes. Maoistene sto veldig mye svakere, det var en helt annen akademisk marx-tradisjon (bl.a. kapitallogikerne i Århus), og det sentrale ytre venstre partiet var venstre-socialistene, på en klar ikke-stalinistisk plattform. De hadde parlamentarisk representasjon gjennom hele 70-tallet og store deler av 80-tallet. Det var restene av dette partiet som utgjorde den viktigste ingridiensen i Enhetslisten – og deres erfaringer.

Har Rødts problemer idag (med å få akseptable valg over 3%) noe med måten partiet har vokst ut av AKP på? Det er ihvertfall min erfaring når jeg diskuterer med venstreradikale som ikke vil stemme RV/Rødt.

I Norge fikk vi aldri den splittelsen dansk SF opplevde i 1967 da venstresocialistene gikk ut. SV-opposisjonen fikk derfor aldri et organisatorisk uttrykk, og forvitret. At nesten ingen i SV tør å peke på regjeringssamarbeidet som et hinder for ny vekst er tragisk og jeg deler PerMs analyse av tannløshet. Den gudene vil ramme slår de med blindhet. Jeg har imidlertid tro på at det eksisterer et relativt stort nettverk av vanstreopposisjon som vil markere seg – og at et framtidig revolusjonært parti trenger disse. Jeg tviler på at dette partiet blir Rødt – men er åpen for at jeg kan ta feil på det punktet.

Enhetslistens program ligger langt nærmere Rødt sitt enn SV sitt – der er vi enig. Det er ikke radikaliteten i Rødts program som er problemet.

Det er heller ikke mangelen på populære enkeltpersoner som er problemet. Mange Rødt-politikere ligger helt riktig på slengertoppen. Det er imidlertid ikke noe godt sted å være: En slenger er en minimal støtte til en person (1/67 dels stemme)og en markering av uenighet med partiet. At Rødts politikere er langt mer populært enn partiet burde reise spørsmålet om hvorfor. For folk liker modige Rødt-politikeres handlinger og politikk, men ikke partiets politikk (selv om disse populære Rødt-politikerne viser fram partiets politikk) så har partiet det vi kan kalle et alvorlig omdømmeproblem. Den eneste løsningen jeg ser på det er omgruppering

Mer om Rødt: Rødts praksis er i kommunestyrer og fylkesting er at vi ofte stemmer mot sosialdemokratenes politikk. Dette blir i for liten grad synliggjort.

Jeg er heller ikke enig i at ML-bevegelsen ikke har oppnådd noe i de åra den har eksistert. Nesten all opposisjon i norsk fagbevegelse har utgangspunkt i ML-bevegelsen. Her har ikke SV bidratt mye.Det antiimperialistiske arbeidet i Norge hadde ogsp vært sparsomt uten gamle AKP-ere. Men, en diskusjon av ML-bevegelsen ligger noe i utkanten av trådens tema.

Rødt har dessuten trotskister som medlemmer i dag og RV har hatt det siden 1991 som JanO helt sikkert vet. I det siste har Rødt også fått stort tilsig av aktive SVere i Oslo. Men, dette har ikke ført til noen stor velgertilstrømning. Det eneste Rødt mangler av Enhedslistens grupper er gamle NKPere.

Når det gjelder Enhedslistens prinsipprogram ligger det milevis til venstre for SVs. Nedenfor gjengis avsnittet om revolusjon:

Revolutionens nødvendighed
Enhedslisten har ikke illusioner om, at socialismen bliver virkeliggjort som summen af et antal reformer, gennemført over en længere årrække.

Centrale reformkrav, som f.eks. en definitiv afskaffelse af arbejdsløsheden, kan netop kun gennemføres ved at bryde med det kapitalistiske systems rammer. Og det er en dyrekøbt historisk erfaring, at den samfundsklasse, der sidder på kapitalmagten, ikke godvilligt tillader sådanne brud. Heller ikke selv om et befolkningsflertal står bag ønsket om en samfundsforandring. Den herskende klasse vil bruge alle midler, fra økonomisk sabotage til voldelig undertrykkelse, for at forhindre en sådan udvikling.

Derfor er det nødvendigt at gennemføre en revolution – i betydningen et gennemgribende systemskifte, hvor en mobiliseret og velorganiseret arbejderklasse og dens allierede fratager den herskende klasse de enorme magtmidler, den reelt bestyrer i dag.

Konkret drejer det sig selvfølgelig om overtagelse af de økonomiske nervecentre (arbejderovertagelse af de større virksomheder, demokratisk kontrolleret samfundseje af bank- og kreditvæsen), men også om at erstatte centrale dele af statsapparatet med nye folkemagtsorganer. Frem for alt opløsning af politiet og militæret, der gang på gang har vist sig som kapitalmagtens sidste, alt for effektive, allierede. Et socialistisk samfund kan ikke bare »overtage« den nuværende stat, som fundamentalt set er indrettet til at organisere og forsvare netop et kapitalistisk samfund. Det gælder den danske stat, og endnu mere altomfattende den EU- stat, der er under opbygning.

Det er nødvendigt at forberede en sådan revolution. I takt med at der vindes folkelig opbakning til revolutionære brud med kapitalismen, må der opbygges demokratiske folkemagtsorganer, som har den organiserede styrke til at vinde den konfrontation med kapitalmagten, som på et eller andet tidspunkt vil bryde ud. Lige så stærkt som Enhedslisten afviser terrorisme og elitære kup, lige så stærkt afviser vi at bøje nakken og vende den anden kind til i en situation, hvor borgerskabet griber til udemokratisk magtanvendelse.

Avsnittet viser at Enhedslisten bruker marxistiske termer og at de ikke har noen illusjoner om det borgerlige demokratiet.
Altså noe helt annet enn SV som i sitt prinsipprogram overhodet ikke har noen henvisning til marxismen. Enhedslistens praksis vet jeg lite om. Men, det ser ikke ut som de kobler seg for tett til den sosialdemokratiske blokka.

SV er ikke et revolusjonært parti og derfor ønsker jeg ikke noen omgruppering som i dagens situasjon vil kunne bidra til å utvanne Rødt ennå mer. Det finnes imidlertid mange SVere jeg gjerne ser som medlemmer av Rødt.

Rødt må manøvrere mellom sekterisme og det sosialdemokratiske uhyret som Øyvind A skriver i dagens utgave av Klassekampen. Per i dag er høyrefaren størst. Rødt har i årets valgkamp hørt ut som sosialdemokrater og da stemmer ikke folk flest på et miniparti. Det er ikke bare Rødts skyld. Media bidrar også til å usynliggjøre Rødt.

Svært ufokusert dette.

Jeg skal ikke underslå at Rødt lokalt har hatt valg som er bedre enn Enhetslisten fikk nå Jeg var selv med da vi fikk svært gode valg i Bergen (over 6%), andre steder, f.eks. Odda har vi hatt valg over 20%. Det ligger altså ikke noe naturnødvendig i at Rødt på grunn av sin historie ikke kan nå utover 2%. Men det har ikke smittet over på hverken en sterkere partiorganisasjon eller en samlet oppslutning over 2%. Rødt har nå hatt en serie valg under 2%, og min bekymring er at ambisjonene synes å være satt av det. Rødts leder sier valget ikke endrer noe – fortsett som før. Det taler.

i sosialpsykologien har det et begrep som heter den fundamentale attribusjonsfeil. Den går i korthet ut på av vi mennesker tenderer mot å samle oss i grupper med de vi liker, og se på de vi ikke liker som utgrupper. Og vi bedømmer oss selv og de andre ulikt: Hvis vi lykkes skyldes det oss selv, mislykkes vi skyldes det uheldige omstendigheter. Hvis utgruppen derimot lykkes skyldes det flaks (heldige omstendigheter), mislykkes de skyldes det dem selv. Jeg har vært med på tilstrekkelig mange valg der vårt nederlag ble forklart med uheldige omstendigheter, mens SVs vekst har blitt forklart med flaks. I sosialpsykologi9en blir dette betraktet som sunt, det gjør at vi klarer å leve med nederlag uten å miste nødvendig sjøltillit. Men det ødelegger for våre evne til kritisk tenking.

Det er denne kritiske tenkingen som jeg savner både i Rødt og SV. Kjernen i SVs krise er ikke uheldige omstendigheter (f.eks. Utøya-tragedien) og samling om de trygge. SVs nedtur begynte lenge før, og kulminerte med valget. Jeg tror kjernen er et regjeringssamarbeid, der SV ifølge Kristin H gikk tom for ideer etter et par år. Siden har det vært administrasjon – og det er faktisk Ap ganske gode på – og trekker stemmer. Når alle i SV nå sier at regjeringssamarbeidet skal fortsette ser jeg ikke noe håp for partiet. Det vil bli slukt av Ap, og kan bare gjenreise seg gjennom et valgnederlag for de rød-grønne.

Rødts krise er at de på tross av en drømmeposisjon som eneste opposisjonsparti til venstre, ikke har klart å vokse. Med økende antall fattige barn, kriger, krise i kapitalismen i Europa burde angrepsposisjonen vært utmerket. Men partiet står på stedet hvil eller går tilbake. Partiet mangler grunnleggende tillit hos de som rammes av kapitalismens utvikling.

Den politiske vendingen Aslak foreslå virker fornuftig. Magnus M. og Manifest har opparbeidet høy tillit i fagbevegelsen, og gjenreiser på mange måter den sosiale dimensjon – det handler om klassekamp. Men hverken SV eller Rødt vil klare en slik snuoperasjon fordi det krever en kritisk analyse av hvorfor de ikke har lykkes med det før, en analyse som vil true fundamentet partiene er drevet av de seinere år.

Noe alternativ til en omgruppering, der en sammenslåing av venstre-SV og Rødt og gjerne de Grønne, blir sentralt ser jeg ikke. En slik omgruppering vil nettopp være fokusert på en kritisk tenking, der kjepphester må legges døde i samlingens navn, og konkret politikk må utformes. Jeg ser dessverre ikke annet som kan utløse en slik tankeprosess. Og reaksjonene etter valget peker nå på at en slik omgruppering er en svært usannsynlig utvikling de neste to årene. Vi får bare stålsette oss mot et nytt katastrofevalg i 2013.

Litt ufokusert dette også

Noen kjappe poenger:

Oslo Rødt er ganske godt organsiert, har mange dyktige kadre som ikke står i den tradisjonen Jan O stikker pennen sin i, og gjør likevel et dårlgi valg. det kan forklares av ny førstekandidat, de grønnes framgang, men først og frest av makrotrekk ved valget og tida. Tidsånden slår alltid hardere til i Oslo, og den peker ikke på Rødt.

Rødts ledelse, det vil si partileder, trakk ikke mange stemmer på sine opptredener i dette valget. Kanskje kunne det gått bedre med en sterkere leder i riksmediene, men jeg frykter at det også ville trengtes en langt mer slagkraftg politikk.

Enhedslisten er ikke himmelen, og ikke så langt foran oss, eller anderledes som Jan O framlegger det. Da jeg var leder i RV kom Enhedslisten fortsatt til oss for å lære. de hadde folketingsrepresentanger, men ingen organisasjon og en trist partikultur prega av indre motsetninger. Deres fordel har alltid vært et valgsystem til foletinget hvor alle stemmer teller likt, det er vits å stemme på dem i hele landet, sjøl om kandidatene kommer inn fra København og andre byer. det har dermed vært lettere å bygge partiet som et rikspolitisk alternartiv. Jeg er usikker på om enhedslisten har vunnet mange nye velgere , eller arbeiderklassen i dette valget, jeg veit for lite om danmark til det, men det kan se ut som de har fått nedfallsfrukten etter at både SF og sosialdemokratene bestemte seg for at den eneste måten å møte Pia Kjærsgård og Fogh Rasmussen på var å sjøl bli rasister. Det er vitkig å ha med seg at det er det borgerlige partet RV som tipper balansen i retning rødt i Danmark, ikke at de tre tilsammen har flertall. Men dette veit jeg lite om.

Politisk kurs. Enhetslisten har alltid vært til høyre for RV og Rødt slik jeg har oppfatta dem. I valgkampen nå var de svært konkrete og gode, men systemkritikken og det revolusjonære var ikke en del av profilen. Jeg sier ikke at det burde være det heller, men etter å ha vært en helg i København før valget og lest aviser, var det som overraske meg aller mest at SF og sosialdemokratene ikke kjørte de sakene som Enhetslisten kjørte.

Jeg tror altså at Rødts problemer kommer innenfra og utenfra, og at de først og fremst er politiske. Første skritt ut av uføret må være å komme seg ut av den etiske, verdibaserte venstresida som både rødt og sv inngår i idag, og utfordre soaisldemokratiet på deres egen banehalvdel. Med realpolitikk og klasseperspektiv. I norge har Maniefst og Magnus Marsdal vist en del av hva som er mulig med basis i offentlig sektor. det samme kan gjøres i forhold itl privat sektor. Jeg reiser en masse rundt og snakker om industri og ideologi i olje, bervgverk, kjemisk og skogs indsutrimiljøer for tida. Frustrasjonen er enorm fra gulvet og opp til direktørene, med oljefondte og synet på industrien. Men hverken Rødt eller SV kan idag gjøre noe med det, siden vi i stor grad deler den forakten for primær og sekundærnæringene, altså den skittne verdiskapningen, som Dagbladet Skavland og offentligheten forøvrig har som over eller understrøm.

Litt ufokusert dette.

Valget i Danmark var forøvrig også mellom blokker, men de mest “blokkuavhengige” (Enhedslisten og Rdikale Venstre) gikk fram og de to andre tilbake.

Enig med Anje at sprarket til gamle kamerater var uheldig, men det er påtaglig hvordan forklaringene på egne fiaskoer alltid ligger utenfor. Og Rødt har knapt noegodt valg å vise til, men et par som var minde dårlige.

Jeg har ikke regnet De Grønne som venstre, men kanskje jeg skal begynne med det?

Jeg er enig i at systemspørsmål heller ikke kom fram i valgkampen. Jeg mener også at Rødt denne gangen i liten grad fikk rom for egenmarkering, f.eks. i partilederdebatten.

Jeg er uenig i at det er historiske årsaker til at Rødt gjør det så dårlig (snarere har partiet lagt alt for stor vekt på å bli spiselige for sosialdemokratene).

Jeg er også uenig i at Rødt bør slås sammen med deler av SV gitt scenario 2 eller 3.

Dette fordi jeg mener vi trenger et revolusjonært parti med klar brodd mot sosialdemokratiet. Det syns jeg få SVere har, også venstre-SVere.

I motsetning til Aslak mener jeg det er feil av et revolusjonært parti å gå inn i regjering under kapitalismen unntatt i helt spesielle tilfeller.

Til Anje: Rødt i Oslo mista over en tredjedel av velgerne. På landsbasis mista Rødt bare en sjettedel av velgerne. Jeg skjønner derfor ikke at Rødt i Oslo framheves som mer suksessrike.

De Grønne vet jeg egentlig for lite om til å uttale meg, mener er enig i ditt inntrykk. I andre land er imidlertid grønne partier ensidige miljøpartier uten klasseinnretning som tror det er mulig å reformere kapitalismen i miljøriktig retning samtidig som de driver stor grad av individmoralisering og lite systemkritikk.

Det eneste positive med dette er jo som både du og Aslak sier, om ting kommer i spill igjen. Dette må jo bety at venstresida i Sv stikker en finger i jorden og ser at prosjektet ikke holder. Det samme gjelder jo Rødt, men jeg må si at sett utenifra virker jo Rødt i Oslo som en annen klode, i den forstand at de klarer å dyrke fram aktvister og lederemner som burde kunne klare å overbevise også folk som ikke er født inn i rørsla.

En liten ting til slutt: Jeg synes vi kan glede oss ørlite over deGrønnes framgang – ja, de er et hippi- og akademikerparti, men det er tross alt _noe_ opprørsk over dem.