Konklusjonane hans strir med ein del lese- og skriveforsking som psykologar også driv med. Denne er samanfatta i boka ‘Proust and the Squid’ av Maryanne Wolf. Det ho drar fram er at barn i ‘ordfattige’ miljø har ein veldig ulempe når dei skal starte å lese og skrive. Det er ikkje berre snakk om ein kopiering av foreldre som Hernes og Pedersen sa i programmet, men å høyre ord sagt. Det å lese og synge for barn frå dei er heilt små og å engasjere dei i verda rundt seg verkar sterkt inn. Det kan utviklast kumulative skilnader i leseferdigheter mellom barn opp gjennom skulen i høve til ‘heimemiljøet’. Det handlar rett og slett om kultivering av hjernen.

At heimemiljøet ikkje skulle ha nokon verknad høyrest såleis ganske rart ut, men det underminerer ikkje at det er arvemessige skilnader. Men det er neppe ein ‘intelligensklasse’ som reproduserer seg genetisk for eit viktig prinsipp i evolusjonsteorien er at overføring av genetisk arv mellom generasjonane er ei kjelde til variasjon. Gener gjer ikkje barn like, men ulike. Ein av dei genetiske variantane som oppstår er at ein ikkje klarar å lære å lese og skrive, noko som også er eit av Wolfs tema.

Dessutan føreset IQ-testing at dei som blir IQ-testa er omtrent like godt vande med å løyse problem. For kva er IQ-testar? Det er oppgåveløysing. Mange undersøkingar har vist at IQ kan auke etter at ein får trent seg litt.

Eit interessant tema i forlenginga av ‘hjernekultiveringstesen’ er at ei gruppe svarte aktivistar i Harlem har i fleire år drive eit prosjekt for å få svarte foreldre til å lese for barna sine kvar kveld, følgje dei opp på skulen osb. Resultata er så langt veldig gode og er eit brot med den breiare miljøtenkinga som dei støtta seg til tidlegare. Denne gjekk på at om ein fekk jobb til alle foreldra, så ville framtida til dei svarte barna bli bra.

Eias påstand (litt forenkla): “At menn vil vere ingenørar og kvinner sjukepleiarar kjem av genetiske skilnader mellom kjønna”.

Camilla Schreiner med sin undersøkelse (i påstands form): “Kvinner i andre land ynskjer å utdanne seg til mannsyrker i større grad enn kvinner i Noreg”.

Spørsmålet er då: Er Eias påstand falsifisert, fordi den ikkje finn støtte hjå vala til kvinner i andre land? Med andre ord, er det sosiale og historiske årsaker som gjer Noreg særmerkt med den sterke kjønnsdelinga av arbeidsmarknaden og ikkje kvinnenes biologi?

Men nei, her kjem den fiffige immuniseringa: “I eit samfunn med høg likestilling, så vil nettopp genene få lov til å kome til sin rett”.

I andre land kan det vere andre forhold som virkar inn. Det er kanskje mors og fars ambisjonar på vegne av barna som avgjer kva dei skal studere og kvinner vil gjerne kunne studerer ‘mot’ sin biologi.

Det er likevel ein stor fare for at arv mot miljø kan gjenta seg og det gjeld ikkje minst Evolusjonspsykologien som er blotta for historisk innsikt, meiner kulturskilnader er overdrivne og ser på miljøet som utløysarar av allereie genetiske disponeringar. Kvinner har for eksempel ein eigen modul i hjernen for å vere utru. Denne modulen slår inn under eggløysinga og er motivert av at ho (undermedvite) vil ha betre gener til barnet ho kanskje kan kome til å få. Ein mann med gode gener vil gje henne betre barn (og kanskje avkom med høgare fitness), men samtidig har ho alt ein mann til å dele den kjedelege delen av barneoppdraging som å skaffe pengar, mat, hus, køyre ungane på trening, osb. Tilsvarande er det hjå mannen ein konstant (undermedviten) mistanke om at barna kanskje eigentleg ikkje er hans eigne. Sjalusidrama følgjer..

Denne analysen meiner dei å kunne knyte til vår fjerne fortid på savannane i Afrika. Problemet er at ein del anna forsking som evolusjonspsykologane ikkje gidd å forholde seg til, viser at kvinner er utru når dei kjenner seg kjenslemessig lite nøgde i det forholdet dei alt har. At dette samanfell med eggløysinga kan skuldast at kvinnelege fantasiar og seksualdrift aukar i den perioden. Menns sjalusi har også neppe mykje med ‘usikkert farskap’ å gjere for menn kan bli sjalu lenge før eit forhold i det heile er etablert.

Se eller les Auduns inkluderingstale
http://www.sv.no/Forside/Siste-nytt/Nyhetsarkiv/Et-tredje-standpunkt

Situasjonen er desverre ikkje noko betre i det landet underskrivne er i no – Frankrike. Her er religiøse uttrykk forbudt i offentleg skule (les: hijab) i namnet til skiljet mellom stat og religion (her omtalt som laïcité). Staten har ikkje noko med religion å gjere, men er ikkje konsekvent: Staten nasjonaliserte dei katolske kyrkjebygga i 1905, held dei vedlike og lar kyrkjelydane bruke dei. Andre religiøse samfunn er ikkje så heldige.

Hijab er likevel oppskrifta på bråk. Det skal snart vere regionalval og i ein av dei sør-franske regionane stiller Ilham Moussaïd som kandidat for Nouveau Parti Anticapitaliste. Ho brukar hijab og dette har ført til sterke protestar som brot på republikkens laïcité. Ein kandidat bør ikkje bære religiøse symbol. Kvinneorganisasjonen ‘Ni putes, ni soumises’ (Verken horer eller underkasta) som kjempar for innvandrarkvinnenes rettar har anmeldt saka!

Alt dette er jo sjølvsagt berre eit røykteppe som gjer at folk ikkje engasjerer seg i dei viktige sakene. Samtidig er det sånn at om ein kandidat stiller med kors, kippa eller dei ortodokse jødanes hatt og frakk, så får du neppe dei same reaksjon som med hijab.

Ikkje lenge etter valet er det påske i den sekulære republikken Frankrike med andre påskedag som offentleg fridag…

http://frpkoden.blogspot.com/2010/02/ingen-utlevering-verken-her-eller-der.html

“Ryback” henspeiler selvsagt på kokken Casey Ryback, fortreffelig portrettert av Steven Seagal i den kjente 90-tallsklassikeren “Kapring på åpen hav” hvor han egenhendig stopper en gjeng høyreekstreme amerikanske militære/terrorister som forsøker å kapre skipet for å bruke atomvåpnene til sin egen agenda.

Dette er åpenbart et frampeik på Bush-administrasjonens kapring av hele det amerikanske samfunnet bare noen få år senere, og det triste er at det ikke var noen Ryback der for å stoppe dem. Derav koblingen til Fairytale – det var bare et eventyr, en drøm.

Hele artikkelen er altså en skrikende lengsel etter Steven Seagal – en virkelig marxistisk analyse av den ville avslørt det, men dette ble altså for overflatisk.

Det ville ikke vært første gang Valens noe underfundige humor går de ivrigste kritikerne hans hus forbi.

Om jeg avslører at Terje i et innlegg i Rødts landsstyre argumenterte for at den siste tidas bølge av vampyrfilmer er et bilde på utsugerøkonomien – og at det altså er Terje som er opphavsmannen til denne teorien som framstilt av Arnljot Ask i et innlegg i KK for ei uke eller to sida – blir da Arnljots innlegg utsatt for samme kritiske analyse?

Denne bloggposten – og sikkert også min kommentar – kan vel også oppleves som fleip – og også det kan avvises med samme kriterie (sjøl om jeg er litt usikker på om det kriteriet egentlig er holisme eller reduksjonisme?).

Lattermild hilsen Ole M.