Soccer is biggest where the “national teams” are the main sports focus of a nation. Hey, you can’t get much more socialist than that. And everyone on every street and in every town pulls for the same team.

Les mer på Soccer: The Perfect Socialist Sport

Soccer is the only sport in the world where you cannot use the one tool that distinguishes man from beast: opposable thumbs.

Les mer på Soccer Is a Socialist Sport

(Lenker via @TiramT!)

Del 1: Da Robbie Fowler støttet streikende havnearbeidere i Liverpool ( i en kamp mot Brann, intet mindre).

Hva er dine store fotball(politiske)-øyeblikk?

I dag passer vel denne historien neppe bedre på noen annen enn Israel. De har den største, sterkeste og mektigste arme i Midtøsten. Og tidvis settes den i spill. Men hver gang vendes seierne til nederlag.  

De lyktes i å erobre Libanon fram til Beirut, men gjennom å knuse sivil infrastruktur på veien (og bidra til massakrene i Sabra  og Shatilla)la de grunnlaget for årelang innflytelse for Syria i Libanon og etter hvert fremveksten av Hizbolla.

For å svekke PLOs innflytelse blant palestinerne oppmuntret og støttet de Hamas som et alternativ som kunne utfordre PLO. Men i Intifada 1 samarbeidet grunnplanaktivistene fra PLO og Hamas, og utviklet motstandsstrategier Israel ikke klarte å svare på. De sto der med verdens mest avanserte arme, men uten noen ide om hva den kunne brukes til. Og Hamas vokste seg sterke på motstand mot okkupasjon.

En ny krig mot Libanon måtte til for å gjenopprette æren, etter at deres siste styrker var jaget ut derfra av Hizbolla. Men krigen endte i nederlag – uventede tap og mål som ikke ble nådd. Armeen var sterk nok, men den var som en elefant i en glassbutikk – raserte alt, uten evne til å finne det den lette etter.

Så en krig mot Gaza. Eller krig? Krigføring krever to parter. Voldtekt, overfall eller massakre passer vel bedre som betegnelse på ”krigen” mot Gaza. Igjen: Ingen makt i verden kunne stoppe Israel militært på Gaza, men når de dro hjem var det ikke som seierherrer. Nå fikk blokaden gjøre det som tanksene og kanonene ikke hadde fått til: Knekke palestinernes motstandsvilje.

Og nå: Sivile skip, med sivile solidaritetsaktivister skal bringe inn sivile forsyninger til Gazas hardt prøvede befolkning sjøveien, og dermed symbolsk bryte Israels folkerettsstridige blokade. Israels svar er selvfølgelig militært: Sende elitesoldater, kapre skipene i internasjonalt farvann, arrestere aktivistene, beslaglegge hjelpen. I utgangspunktet et prosjekt som ikke virker lovende. Så ender det altså med at disse elitesoldatene blir redde, og startet å skyte og drepe solidaritetsaktivister. Enda en gang fiasko – og enda en gang gikk de inn i det med åpne øyne!

” Herren skal slå deg med vanvidd, blindhet og forvirring” heter det i 5. mosebok 28:28. Og det er nettopp det han synes å ha gjort. Israelernes bruk av sine soldater synes mer og mer vanvittig, hinsides en rasjonalitet resten av verden kan forstå, de ser ikke konsekvensene av sine handlinger, er blinde for hva aksjonene vil føre til. Og de er forvirret, forstår ikke hva som skjer, forstår ikke verdenes reaksjon.

Og det hele toppes av at alt de gjør har støtte i den israelske befolkning. Vanviddet, blindheten og forvirringen er ikke begrenset til den politiske og militære ledelsen, men gjennomsyrer også innbyggerne.

Dette må få en slutt. Verden kan ikke vente på demografi, eller på at USA ser galskapen. De andre (alle unntatt USA) må nå vise et politisk lederskap som bryter blokaden av Gaza, starten gjenoppbyggingen, får revet muren og sakte men sikkert skaper varig fred i Midtøsten . Så kan historikerne om 100 år reise spørsmålet om hvordan en kollektiv, selvmorderiske galskap kunne sette seg og selvdestruere et helt land, slik den tidligere har selvdestruert imperier og stormakter. En får nesten troen på at noen guddommer leker med menneskene og vil bevise at hovmod står for fall, gang på gang

Jack Layton and Gilles Duceppe greet a young constituent at the Fête nationale du Québec, June 24, 2006. (Wikimedia Commons)

Men ressursene er begrenset, også i et sosialistisk drømmerike. Og er det da virkelig slik at vi skal bruke så mye midler på gunstige permisjonsordninger, for ikke å snakke om å utvide dem enda mer?

Det er også gode grunner til å tro at kvinner taper på all permisjonen i et livsløps- og karriereperspektiv. Så hva kan vi stille som argumentene for?

- Ammeargumentet er selvsagt viktig, særlig de første seks mnd. da det anbefales at barnet skal fullammes. Jeg er helt med på den. Samtidig er det ikke tvil om at ammekjøret har tatt helt av, og at man i prinsippet kan begynne i jobb igjen etter seks mnd. uten at hverken ammingen eller barnet går under av den grunn.

- Det er selvsagt problematisk å gi opp en rettighet vi har fått opparbeidet uten å vite om man får noe tilbake. Det mener jeg ikke man skal heller. Men hvorfor ikke heller innføre sekstimersdag, for småbarnsforeldre, eller for alle, egentlig. Er det virkelig slik at det første året er så hellig, trenger ikke ungene oppfølging når de blir litt større, trenger ikke syke, gamle foreldre pleie, og trenger vi ikke tid til å delta i samfunnet rundt oss? Selvsagt er det en utopi å få innført dette, og nettopp det gjør det problematisk å argumentere for en forkorting av fødselspermisjonen per i dag.

- Likestilling. En kortere permisjon ville gjort det vanskeligere å avsette en fast kvote til faren. Det vil åpenbart være feil å tvinge kvinnen hurtig tilbake på jobb når hun forventes å fullamme til seks mnd. og amme til tolv mnd. Egentlig synes jeg det generelt er feil å være for rigid med fedrekvoten – det kan være greit å gå kjapt tilbake til jobb når man i stor grad kan styre sin egen arbeidsdag, men med hardt arbeid, turnus og liten kontroll blir saken en annen. Dette gjør forsåvidt at jeg kanskje mener at utvidingen av fedrekvoten var fiel. Litt usikker på den.

Uansett: Jeg har ikke svarene, men jeg mener det må være lov å ta en debatt om det som tydeligvis har blitt det norske samfunnets hellige ku – småbarnsfamilien.

Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

Hvilken parole går du bak i år?

1. At Goldman satte sine egne interesser foran kundenes interesser.

2. At Goldman med hensikt førte kundene sine bak lyset og solgte dem “søppel” som banken selv gamblet på at skulle gå dukken.

3. At Goldman tjente milliarder på å pumpe opp boligmarkedet for deretter å la det krasje.

4. At Goldman tjente penger på å selge sikkerhet som ledet fram til finanskrisen.

Se  http://www.counterpunch.org/whitney04282010.html

I følge forfatteren av artikkel på counterpunch skjønte ikke banksjefene hva som traff dem. De mente åpenbart at de hadde handlet smart, tjent penger til sine aksjonærer og lykkes der mange andre hadde mislykkes. Skulle de være ”the bad guys”?

Det var nettopp det høringen viste at de var, og de ble tvunget til å innrømme: De satt på investeringer som var de visste var ”noe dritt”. De lyktes å kvitte seg med det ved å anbefale det sterkt til sine kunder, som kjøpte og tapte stort. De veddet på at boligboblen ville sprekke og gamblet på det og tjene derfor dobbelt så mye som de tapte – mens kundene tapte alt. De gamblet altså på en utvikling som de visste kundene ville tape stort på – uten å fortelle kundene noe om det. I disse dager skal de utbetale rekordbonuser til sine ansatte for deres glitrende gode jobb.

Sjefene skjønner ikke at de har gjort noe galt. Så lenge loven ikke er brutt (det er ikke straffbart å gi dårlige råd, heller ikke å satse penger på at verdier forsvinner) så må det vel være lov å tjene penger. At kunder er dumme nok til å stole på at økonomisk ”rådgivning” er til for å tjene penger for kunden og ikke for banken, så vil jo bankene utnytte det. Det har vi sett i Norge og det har vi sett i USA. Å stole på en bank”rådgiver” er risikoatferd. Å tro at de eier en moral som gjør at de ikke vil lure deg er dumskap.

Det særegne med Goldman Sachs-høringen er at mange har betalt en veldig høy pris for finanskrisen. Arbeidsplasser ble tapt i et enormt tempo, folk mistet hjemmene sine, og det finnes ikke noe sikkerhetsnett. For de rike er det en lek med penger, du kan vinne og du kan tape, men det er bare penger. For de andre handler det om livet, og spillet til Goldman Sachs kostet dem dyrt.

Kravet om at banker også skal opptre moralsk, at de er til for sine kunder og ikke for seg selv høres jo hyggelig ut. Og Goldman Sachs får seg nok en stripe i lakken. Men kapitalismen handler om å tjene penger, det handler om grådighet, og de grådigste, som lar alle andre hensyn enn pengene vil kommer ut som vinnere. Finanskapitalen skaper ikke verdier. Finanskapitalen forvalter verdier, og med krav om lønnsomhet betyr det at de må forvalte pengene slik at de tjener mer penger. Derfor betaler vi langt høyere renter til bankene enn det bankene betaler til markedet, derfor betaler vi gebyrer hele tiden for å bruke vår egen lønn, og derfor lurer bankene dumme kunder og får dem til å handle verdiløse papirer for masse penger. Under kapitalismen finnes bare ett mål: Lønnsomhet. Det eneste kapitalismen kan svare på er hvor lønnsomt er det. De som investerer pengene sine i Goldman Sachs gjør jo det fordi de tror det gir større avkastning. De ønsker ikke å tape sine penger på at de økonomiske ”rådgiverne” begynner å gi råd som ikke Goldman Sachs tjener på. Moral er rett og slett en irrelevant størrelse. Som Machiavelli rådet fyrsten (alternativt: avslørte for oss alle hvordan fyrsten tenker – det er derfor Machiavelli ble hatet, fordi han avslørte): ”Skal fyrsten snakke sant? Ja selvfølgelig hvis han tjener på det”, tenker kapitalistene om moral. Og det er dette systemet Kristin Clemet kaller moralsk overlegent alle andre systemer! Så har hun da også sin utdannelse fra Norges handelshøyskole.

Høringene i Senatet vil ikke endre på dette. Goldman Sachs vil kanskje få seg en skrape, men bankene vil fortsette som før, sjefene vil fortsette å tjene penger på å lure andre (for noen annen måte kan ikke banker tjene penger på) og kapitalismen vil bestå. Den veltes verken av en senatshøring eller av en moralsk oppblomstring. Til det kreves hardere lut.

Tittelen på programmet var ‘Født sånn er blitt sånn’ som også er tittelen på boka frå serien. Rosinen i pølsa var Viktor som tidlegare heitte Viktoria og hadde vorte fødd med usikkert kjønn, såkalla intersex, i 1986. Han/ho hadde vorte operert tidlegare og vorte vedtatt å bli til kvinne og dette var med grunnlag i ein teori om at kjønnsidentiteten festar seg i laupet av dei første to åra. Denne tåredryppande historien som er eit spørsmål om medisinsk feilbehandling, blir då brukt for alt det er verdt i forhold til kjønnsforskarane som aldri har vore inne i biletet. Fordi dei har eit avvikande syn, så blir dei den store stygge ulven som er moralsk ansvarlege for denne behandlinga. Merkverdig og fullstendig villeiande.

Ein kan berømme Diseth for å ha sett foten ned og forandra opplegget, men kvifor alt hastverket med å dra fram skalpellen? Han viste til foreldras eksistensielle krise med å få eit barn utan klart kjønn, men hastar det? Dette poenget var også drege fram i ein artikkel av Elsa Almås med fleire i Dagbladet. Det første spørsmålet ein får når ein har fått eit barn er jo nettopp: blei det gut eller jente? Det blir krise i samfunnet sine todelte kategoriar når det er verken eller. Poenget til Eia og co er: Det kan berre vere to kjønn og du blir fødd sånn. Men det finst samfunn som Mexico, Brasil, India og Indonesia der eit tredje kjønn absolutt er ein akseptabel kategori. Det er såleis ikkje umogleg i eit samfunn å akseptere det. Dette hindrar sjølvsagt ikkje at kroppane til dei av tredje kjønn biologisk sett er mannlege eller kvinnlege vurdert ut frå X og Y kromosom, hormonproduksjon osb.

Harald Eia og Martin Ihle har i ein kronikk i Dagbladet før programmet ein påstand om at “den tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen i arv/miljø-debatten gjør oss intellektuelt dovne og fører galt avsted”. Dette er ein interessant påstand for dersom vi tek ein tilstand som intersex, så er det nettopp eit resultat av miljøet i mors liv. Intersex er truleg arveleg, men eit individ er alltid eit resultat av interaksjonen mellom gener og miljø. Eit barns tilkomst og utvikling både i mors liv og etterpå er prega av historiske prosessar der tilfeldige hendingar kan spele inn. Dette gjer f.eks. at einegga tvillingar ikkje har like fingeravtrykk og det kan av og til vere ganske ulik kroppsvekt ved fødselen. Den store norske Mor og Barn undersøkinga har nettopp som poeng at ein skal kunne finne moglege langtids-effektar av hendingar i svangerskapet. Det er  fullstendig elementær biologi at fenotype (alle observerbare trekk ved ein organisme) er eit resultat av interaksjon mellom genar (genotype) og miljø. Kven er det som er mest intellektuelt doven her?

Men det er sjølvsagt ikkje biologi Eias serie handlar om. Heller ikkje handlar den om psykologi eller psykiatri som er dei vitskapane han reellt sett nyttar seg av. Den handlar om å ta knekken på den ideologien som velferdsstaten byggjer på og som i stor grad kjem frå samfunnsvitskapane. 1968-generasjonen er dei som inkarnerer denne ideologien og dei er forferdeleg irriterande og sjølvgode for alle som er yngre. Kjønnsforskinga er hatobjekt nummer ein, fordi den er så angiveleg politisk. No er det meste av samfunnsforsking politisk styrt ved at den er programforsking. Klagen om politikk blir litt merkeleg når ein lar Simon Le Vay peike på at biologisk forsking om det finst ein homsehjerne eller eit homsegen kan styrke homsanes plass i det amerikanske samfunnet. Eit politisk motiv ikkje ulikt det som i si tid dreiv fram feminismen? Javisst!All forsking er orientert av ein interesse og i eit samfunn vil den ofte vere politisk motivert også.

Eia og co’s motiv er berre tilsynelatande å endre forskingspolitikken, men kva vil dei med desse programma? Det er tydeleg at dei vil problematisere velferdsstaten og likestillingspolitikkens grenser, men basert på ein biologisk orientert politikk? Dette er uklart, men det kan kanskje bli tydelegare i tida som kjem.