Grunnlaget for dramaet ligg i eurokrisa og måten EUs toppmøte 9. desember vedtok å løyse den på. Dei sentrale aktørane er Merkel og Sarkozy (også omtala som Merkozy) og det dei vil gjere er å tvinge gjennom ein skatteunion for dei 27 medlemslanda (med unntak av Storbritannia) eller i det minste for dei 17 eurolanda. Denne endringa vil setje klare avgrensingar for kor mykje medlemslanda kan ta opp i lån og går ein utover dette vil det føre til automatiske straffetiltak. Dette høyrest vel forsåvidt fornuftig ut dersom statar hadde vore småbedrifter, men det er dei ikkje. Tvert om vil det føre til økonomisk og politisk katastrofe i Sør-Europa og Aust-Europa og framtida til ein heil generasjon vil forsvinne. Grunnen er at ein sidan 1930-talet har møtt nedgangstider med å ta opp lån og setje pengar i sving i økonomien. Dette vil kunne halde oppe aktiviteten og gjere investeringar mogleg for framtidig betaling av dei same låna. EU-landas politikk er å gjere det stikk motsette og å gjere det forbudt! Dette har alt ført til sterke nedskjeringar og depresjonstilstandar i Irland og Hellas og sterke nedgangar i levestandarden i Spania og Storbritannia. Landa i Aust-Europa og Baltikum er alt hardt råka om dei er innanfor eller utanfor eurosonen. Det vil gå lang tid før dei kjem til å kome seg på fote igjen.

Å vedta desse endringane kan truleg berre skje ved at økonomiske og politiske elitar set det gjennom på tvers av befolkningane sine interesser. At demokratiet står på spel, blei ein klar over då statsminister Papandreou ville ha folkeavstemming over den siste krisepakka for Hellas. Reaksjonane var krakilske og i finanspressa blir befolkningane i mange av EU-landa omtala som irrasjonelle. I både Italia og Hellas har teknokratar teke over styringa. Økonomisk krise og politikarar som lova for mykje førte til at det konservative Fidesz-partiet kom til makta i Ungarn. Gjennom manipulering av domstolar, grunnlov og valordning har dei tenkt å halde på den for framtida.

No har den opne motstanden mot nedskjeringane i statsbudsjetta i Hellas, Italia og Spania vore sterke, men ikkje vore sterke nok til å hindre dei. Dei har ikkje fått det same positive momentet som Occupy-rørsla i USA der aggresjonen har vorte retta i rett retning: mot finanselitane som har skapt problema. Vanskane både i USA og Europa er at ein ikkje har ei venstreside som kunne stille eit reellt alternativ til den neoliberale politikken. I staden for å orientere seg mot finanssektoren, kan ein i Europa i større grad frykte at den folkelege responsen mot nedskjeringspolitikken blir merka av populistisk agg mot minoritetsgrupper som f.eks. muslimar, sigøynarar, ikkje-vestlege innvandrarar, arbeidslause, uføretrygda utan synlege handikap, osb. Den nyliberale politikken som har vore ført sidan slutten av 1970-talet i Vest-Europa og frå 1990-talet i Aust, inneber eit samfunn der alle skal konkurrere. Konkurranse er viktigare enn å samarbeide om noko felles og det blir ein form for ‘splitt og hersk’ der grupper blir sett opp mot einannan. I ein slik konkurranse vil nokon tape og ein vanleg sosial reaksjon er å la agget sitt gå utover grupper ein oppfattar som konkurrentar. Resultatet kan vere ein politisk ustabilitet som i staden for å auke den folkelege deltakinga, kan føre til ei avdemokratisering.

Ungarn viser ein av fleire modellar for korleis ein avdemokratisering av Europa kan føregå, men også Berlusconis styringsmodell (om ein ser bort frå sex-skandalane) har sterke post-demokratiske trekk. Sentrale element var kontroll med media og populistisk forenkling av politikken. At ein gjev teknokratar makt til å halde fram kutt-politikken fører også til ei tilsløring av det politiske ved den krisa vi er inne i. Samtidig er demokratiet truga av den ‘securiseringa’ som dei europeiske landa har gått gjennom på 2000-talet der overvaking av befolkninga (til dømes Datalagringsdirektivet til EU) har vorte vanlegare og terskelen for å bli karakterisert som terrorist har vorte mykje lågare enn før (eksempel: saka mot Tarnac 10 i Frankrike). I etterkant av 22.juli i Noreg har Politiets Sikkerhetsteneste fremja forslag om å gjere det endå lettare å kriminalisere folk som ‘terroristar’. Stoltenbergs talar om å gjere Noreg meir ope og demokratisk er truleg ikkje mykje verd. Dei Nord-Europeiske landa er neppe immune mot ei bølgje av avdemokratisering.

Kva er grunnen til at vi risikerer så sterke politiske konsekvensar av ei finanskrise? EU pressar gjennom endringane i regelverkte i hovudsak fordi Merkozy vil redde fransk og tysk bank-kapital og unngå at spesielt tyske skattebetalarar tek rekninga. For ein ting som har endra seg radikalt frå tidlegare kriser er at finanskapitalen ikkje vil ta tap. Den tradisjonelle måten å ordne opp på når bankane har lånt ut for mykje pengar er at staten grip inn og erklærer bankane for konkurs og overtek styringa. Dette skjedde under bankkrisa i Noreg i 1991 der tre av dei store forretningsbankane blei nasjonaliserte og rekapitaliserte. Denne måten å gjere det på inneber at finanskapitalen må ta tap ved at ein aksepterer at lån ikkje blir innbetalte og at aksjekapitalen er tapt. Å få utlånarane til å akseptere noko tap på låna sine var ein del av strategien for å ‘redde’ Hellas sist haust, men enkelte store amerikanske långjevarar har avvist dette og trugar med å få gresk statleg eigedom ekspropriert i USA. Nasjonalisering av bankar har skjedd i få tilfelle hittil.

Dei leiande statane i EU fører såleis ein politikk som berre gagnar finanskapitalen og det medfører kutt og økonomisk nedgang for befolkninga. Dette gjeld først og fremst i ‘randsonen’ i Sør-Europa og Irland. Grunnen til denne ulikskapen er at EU-landa og eurosonen er sett saman av land som er svært ulike. Arbeidsproduktiviteten er veldig ulik mellom randsonen og dei Nord-Europeiske landa. Ta Estland som eksempel. Dei kom inn som sistemann i eurosonen så seint som 15. januar  2011 og dei har veldig lite å tilby anna enn rimeleg arbeidskraft. Dei forsøker gjere seg lekre overfor storselskap som kan vere interessert i å legge bedrifter der. Det beste dei kan vone på er å få ‘outsourca’ underleverandørar til tysk industri. I tillegg har delar av befolkninga flytta til andre land i Europa for å jobbe. Aust-Europeiske handverkarar og bussjåførar er stort sett hyggelege folk, men det må vere ein lite tenleg utviklingsveg for desse landa. I tillegg fører det til press på arbeidsløner i Nord-Europa. I perioden før 2008 var det også eit lågt rentenivå i heile eurosonen noko som førte til ei forgjelding av befolkninga og ei akutt gjeldskrise no når småforretningar går konkurs og arbeidsløysa har gått til himmels.

Naiviteten med å innføre felles peinge-eining var at dette skulle vere nok til å foreine medlemslanda og å få dei opp på same nivå. Ein skatteunion kunne i utgangspunktet ha vore etablert frå starten, men å vedta ein skatteunion for EU no vil innebere å vedta eit Tysk og Fransk politisk og økonomisk hegemoni over delar av EU. Det vil neppe gå lang tid før nasjonalistiske politikarar finn ut at dette er lite tenleg. Utviklinga i Europa er såleis inne i ein veldig kritisk fase.

Så behaglig for oss alle.

Psykiatri er imidlertid av og til politikk. Flere opposisjonelle i Sovjetunionen ble sperret inne på galehus. De levde trolig også i en annen virkelighet enn makthaverne. Arnold Juklerød fikk samme diagnose som monsteret, fordi han kjempet mot en skolenedleggelse i Kragerø kommune i mye lenger tid enn det som ble ansett som rasjonelt. Juklerøds lange kamp mot denne diagnosen ble oppfattet som en bekreftelse av den. Han var visstnok symptomfri sinnsyk før hans lange kamp mot psykiatrien begynte.

Psykiatri er ingen eksakt vitenskap, som naturvitenskapene i det newtonske paradigme er. Diagnosene er derfor ikke sikre på samme måte som fysiske sykdommer. Et hjerteinfarkt er et hjerteinfarkt, kreft er kreft, influensa er influensa. Men i psykiatrien er det tankefeil. De som ikke tenker riktig må være syke i hodet sitt. Og da er spørsmålet: Hvem er dommerne over våre tanker? Gir medisinstudiet noen grunnleggende innsikter i det menneskelige tankesystem, på samme måte som kroppens anatomi? Er psykiaterne eksperter på politiske tankefeil – hva som er de friske politiske tanker, og hva som er syke tanker?

I monsteret fra Frogner sin verden har kulturmarxister overtatt makten. De har innført et politisk korrekt språk som gjør at ting ikke kan kalles ved sine sanne navn. Når islam forsøker å erobre Europa, kalles dette for multikuluralisme heller enn ved sitt rette navn – islamisering. Når folk oppdager hva som skjer og vil slåss i mot kalles det rasisme og islamofobi heller enn ved sitt rette navn – forsvar av vestlig kultur. Monsterets tanke var at ved å rette et dødelig slag mot den kulturmarxistiske elite, ville rommet for en vestlig forsvarskamp bli bedre. Siden han gikk først og påtok seg byrden ved å starte, ville han ble en viktig figur når alle innser at vestlig motstandskamp er nødvendig.

Det er for meg ikke vanskelig å se tankefeil i dette resonnementet. De florerer. Kulturmarxisme er en fiksjon, islam blir ingen flertallsreligion uten massiv omvendelse i den europeiske befolkning (det kan selvfølgelig skje på samme måte som vi i sin tid ble kristnet). Politisk korrekthet er delvis et ord for anstendighet, men ingen sentralstyrt indoktrinering. Og massemordere blir sjelden store ledere – i Norge er det rimelig utenkelig.

Nå vet jeg ikke om psykiaterne har lest høyreradikale blogger. Om de har gjort seg kjent med den tankeverden monsteret fra Frogner levde i. Hatet mot Arbeiderpartiet er vel utbredt der i Oslo vest. Kulturmarxisme er et begrep som brukes hyppig i den høyreradikale verden. Politisk korrekt språk er påklaget av en langt bredere høyreside, og den paranoide frykten for islamisering er en ganske utbredt forestilling ikke alt for langt ut på høyre. Der monsteret fra Frogner skiller seg ut er troen på massemord som en heltegjerning.

Virkelighetsoppfatningen til monsteret fra Frogner er han ikke alene om. Hvis det er den som gjør han schizofren paranoid vil psykiatrien få det enda mer hektisk (den er allerede hardt presset). Hvis det derimot er handlingen er han ganske alene om den. Men slik jeg forsto psykiaternes utlegning var det at det var den forstyrrede virkelighetsoppfatningen som ledet til den handlingen – og at han derfor ikke er strafferettslig tilregnlig for den.

Facebook-høyre gleder seg over galskapskjennelsen og sier at den er et nederlag for venstresida som har villet klistre Breivik til ytre høyre. Massakren var ikke politikk, men galskap. Jeg tror de har et dårlig poeng. Slik jeg leser dommen fra psykiaterne (slik den er framstilt i media) er det en psykiatrisk dom over monsteret fra Frogner sin tankeverden. Den er riv ruskende gal! Og dermed har vel venstresida hele tiden hatt rett. De høyreekstreme hører ikke hjemme i politikken, men i psykiatrien. Venstresidas intoleranse, som jeg selv har vært skeptisk til, der de jager rasister fra møter og åpne plasser, har vært vel begrunnet. De er gale, de har ingen plass i politikken.

Problemer får først venstresida når noen sier at den tanke at kapitalismen utbytter og at den systemnødvendige grådigheten til kapitalistene leder oss mot stupet, noen som gjør at vi må arbeide for en sosialistisk revolusjon også er schizofren paranoid: Vi tror at vår vrangforestilling (kapitalismen som utbyttende og grådighetstvangen som systemnødvendig) er virkelig, og vår tro på at kapitalistene ikke vil gi fra seg denne makten frivillig, så vi må jobbe for en revolusjon, er en konspiratorisk trussel (paranoid). Så etter at de har sperret høyreekstreme inne på psykiatrisk er det de venstreradikales tur.

Psykiatrisering av politikken er derfor uheldig og har få sympatiske trekk ved seg. Den er samfunnsbevarende i sin natur og forklarer alle avvik med sykdom. Veien til det totalitære samfunn kan like gjerne gå gjennom psykiatrien som noe annet sted (religion/politikk).

Nå er det mulig at psykiaterne har rett: At monsteret fra Frogner er riv ruskende gal. At han deler sin galskap med mange er i så måte uten interesse – han blir ikke mindre gal av det. Det som likevel forundrer meg er den enorme tiltroen til psykiatrien. Når psykiaterne har sagt det må vi stole på deres faglige kompetanse. Er du ikke selv psykiater har du ikke uttalerett. Denne grenseløse tilliten til den mest upresise grenen av medisinen, som i første rekke har skrevet sin historie gjennom groteske overgrep mot syke mennesker, der lobotomi bare utgjør toppen av isfjellet, er langt farligere enn spørsmålet om monstret fra Frogner skal sperres inne i fengsel eller galehus.

En mulig forklaring er at svarene på vår tids utfordringer ikke ligger til venstre. At kapitalismen fungerer utmerket, at krig og imperialisme er et tilbakelagt stadium i historien, at klimaskeptikerne har bevist sin sak, at verden går mot en likere fordeling.

Men slik er det ikke i den verden jeg lever i.

Kapitalismens finanskrise herjer og byrdene må vanlig folk bære. Voldsomme angrep på fremkjempede rettigheter skjer over hele Europa. Kapitalismens sjokkterapi skal gjenta suksessen fra post-sovjet: Knus arbeidernes framkjempede rettigheter, selg ut felleseiendom og la de største bandittene få de største formuene. Dette er den virkeligheten som nå rammer Hellas, med mange land (Portugal, Spania, Irland, Italia) i køen. Det er naivt å tro at oljeformuen, plassert i aksjer som den er, kan redde oss.

Frankrike var pådriveren for bombingen av Libya. De har innkassert sin belønning. 1/3 av Libyas olje er nå fransk. Opprørerene har massakrert afrikanske fremmedarbeidere i Tripoli, opprørsgrupper slåss mot hverandre, og bare ytterligere NATO-bombing synes å kunne knekke de siste regimeenklavene der Gadaffi kanskje – eller kanskje ikke – befinner seg. Norge har vært i front i denne kampanjen med et tynt ferniss av FN-mandat, med et stort flertall av SVs landsmøte som støttespillere.

Ekstremvær i tråd med klimakrisens antakelser, med enorme mengder nedbør, og en relativt kald sommer har vi rett bak oss. Mens vinterne gir Europa ekstremkulde med østavind, og gir USA ekstremkulde med vestavind er vinteren på Grønland blitt til vår: varmegrader og issmelting. Ikke noe av det er overraskende for klimaforskerne – vi ser bare begynnelsen av det. Men av grunner jeg ikke kan forstå er det taust om dette.

Det er altså i denne situasjonen, der de utfordringene venstresida har pekt på i årevis nå materialiserer seg foran øynene våre, at venstresida gjør et skikkelig møkkavalg, det dårligste på veldig mange år. Hva kan det skyldes?  Har ikke partiene klart å formidle de enorme utfordringene? Har de blitt boikottet av media?

Neida. Svaret er nok at de ikke har snakket om dem. Kapitalismekritikk er et fremmedord i SV, de er bare mot nyliberalismen. Krig snakker vi ikke om i kommunevalg, og i hvert fall ikke i stortingsvalg. Og miljø handler om frisk luft og kollektivtransport, ikke om et klima som går amok. Rødt snakker om det samme som andre, eldre og barn og unge. I grunnen var det svært lite av det Rødt-leder Turid Thomassen sa som ikke kunne vært sagt av en Ap-representant. Venstresida er så systemlojale at det er underlig at de ikke går inn i Ap. Ordførerkandidat for AP i Bergen gikk fra nestleder i RV til ordførerkandidat i Bergen, så karriereveiene er ikke stengt!

SVs krise er en systemkrise, ikke en personkrise

I SV valgte Kristin Halvorsen å varsle sin avgang. Det hadde hun nok tenkt å gjøre uansett, men håpet nok at det var fra et bedre utgangspunkt. Men SVs problem heter ikke Kristin Halvorsen. Det heter heller ikke Erik Solheim. SVs problem er regjeringsdeltakelse i et prosjekt som begynte bra, men som i dag administrerer kapitalismen uten visjoner. Det betyr ikke at det ikke vil bli verre hvis Høyre overtar, for det vil det. Men det gir ingen entusiasme å vite at ting kunne vært verre. SVs rolle i politikken, SVs mening har alltid vært å være en hissig lillebror som viser fram et alternativ: Sosialisme og fred, arbeidermakt og solidaritet. Det er det SV som vokste og surfet nær 20-tallet på meningsmålinger etter Stoltenbergs nyliberale eksperiment i 2001, og etter de enorme og vellykkede demonstrasjonene for å holde Norge utenfor angrepet på Irak i 2003. Det er dette SV som har forsvunnet, og velgerne med det.

Tilbake står partiet som er særparti for barn og unge og oljeskepsis. I skolepolitikken har de etterapet Høyre – og Høyre høster gevinsten av nasjonale prøver og testgalskap. Utover dette har ikke partiet profil. Her ligger utfordringen: Er det mulig å være et regjeringsparti, samtidig som det utvikles en slagkraftig kritikk av regjeringens politikk fra venstre? Svaret mitt tenderer mot nei, men det skal bli en spennende debatt i SV.

Rødts impotens

Rødt har i de siste 6 år hatt sin eksistensberettigelse som et opposisjonsparti til venstre. Rødt er det eneste partiet som er for sosialisme og mot krig, som nekter å være systemlojale, men fritt taler makta midt imot. De stiller med gode, populære kandidater mange steder. I Oslo var det i tillegg flere SV-veteraner som varslet at det ble Rødt i år. Resultatet: En tilbakegang fra 5,2% til 3,6% i Oslo. I Bergen gikk de fra 4,2 til 3,1%. Og på landsbasis gikk det fra 1,8 til 1,5%. Et håpløst dårlig resultat, som ikke gir noe inspirasjon til å lykkes med å komme på Stortinget i 2013. Depresjonen vil spre seg, før de tørker tårene og knytter nevene og djervt går mot nye nederlag. På samme måte som AKP (m-l) var en tragedie som skuslet bort venstrevinden på 1970-tallet, er alt de har tatt i siden blitt en fiasko. Den historiske hukommelsen om galskapen sitter for tungt i til at tillit kan skapes i litt brede velgerkretser. Derfor sliter partiet, på tross av mye god politikk, med å nå ut. Ikke ved dette valget spesielt, men ved alle valg partiet har stilt ved. Noen burde få tanken at nok er nok.

Hva vil skje fram mot 2013?

SV skal nå inn i en debatt om de veivalg som er gjort og de veivalg som må gjøres. Forhåpentligvis går Rødt inn i den samme prosessen. Debatten i SV kan få flere mulige utfall:

1. De mener det var rett å gå inn i regjering med Ap og Sp og vil fortsette med det. Den posisjonen er villig til å leke med sperregrensen ved neste valg, som trolig vil sende SV på hodet ut av Stortinget!
2. De mener det var rett å gå inn i regjering med AP og SV ut fra forutsetningen om et styrket SV og svekket Ap. Når denne forutsetningen ikke lenger er tilstede (og ikke har vært det siden 2009) vil regjeringens politikk uvergelig ligne mer på Aps og SVs profil vil drukne. SV må derfor finne en sak de kan gå ut av regjeringen på. Den posisjonen leker med SVs troverdighet som regjeringspartner.
3. De mener at det var feil å gå inn i regjering med et valgnederlag bak seg allerede i 2005, at regjeringsprosjektet i økende grad har fremmedgjort SV, at SV bør trekke seg snarest og varsle at en ny rødgrønn regjering vil kreve et betydelig sterkere SV før det er aktuelt på ny.

Skulle posisjon 2 eller 3 vinne gjennom (og jeg kan vanskelig se at noe annet er mulig) vil SV får en klassisk konflikt: Mellom de som nå har sitt levebrød av regjeringsdeltakelse (statsråder, statssekretærer, politiske sekretærer) og de som ser partiet gå under på grunn av dem. Hvis partiets flertall går inn for å bryte ut av regjeringen mot apparatchnikenes vilje, vil vi kanskje se et utbrudd, de flere statsråder og halve stortingsgruppen går til Ap, regjeringen fortsetter med gjenværende SV som parlamentarisk støtteparti. Skulle flertallet bestemme at SV blir i regjering, vil mindretallet måtte finne et sted å være før partiet går mot stupet i 2013

I en slik situasjon må Rødt kjenne sin besøkelsestid. Skulle regjerings-SVerne bryte ut og gå inn i AP, må veien være inn i SV. Skulle regjerings-SV vinne, må dørene åpnes for et fellesprosjekt med de nå hjemløse. Rødt slik vi kjenner det i dag må innse at det ikke har en framtid

Et slikt fellesprosjekt ville kunne samle langt bredere enn SV og Rødt hver for seg. Det kunne bli et samlende prosjekt for mange politiske prosjekter. Det kunne for eksempel kalles for Enhetslisten. 3 dager før valget til Folketing i Danmark ligger de på 8.4%, samtidig som dansk SF ligger i overkant av 10%.! Det danske valget blir ikke noe møkkavalg!

De drepte våre menn

La våre hjerter hamre

Det om og om igjen

Skrev Inger Hagerup etter den tyske utryddelsen av bygden Telavåg under krigen.

Den kristenfundamentalistiske høyreekstremisten Breivik sprengte regjeringskvartalet og drepte våre barn – i et ufattelig antall. Våre hjerter blør. Samtidig vokser vår omsorg for hverandre og for fellesskapet . Som den unge stortingsrepresentanten Stine Renate Håheim, overlevende fra Utøya sa det: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”.

Inger Hagerup avslutter sitt dikt også med samhold:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

i seil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Men klarere enn vår reaksjon i dag, ligger også et stille raseri hos Hagerup:

La våre hjerter hamre

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

Kanskje fordi fienden var tydeligere, behovet for samhold mot ham større og mer akutt.

Når tristheten, den bunnløse sorg som traff oss morgen den 23.juli da tallet på ofre på Utøya var steget fra 10 til 80, tar over, er det likevel behov for ettertanke. Det vil da stå klart for oss at fienden er tydelig nok og behovet for samhold mellom folk med ulik religion, hudfarge og herkomst vil være viktigere enn noensinne.

Breivik har offentliggjort sitt manifest – sin perverse begrunnelse for at massemord på de beste blant ungdommen var nødvendig. Og det går i kjente toner: Kulturmarxistene har makten. De har solgt seg til Islam. Først når den kulturmaxistiske eliten er erstattet av en europeisk isolasjonistisk elite vil kampen mot muslimene kunne starte – og da med en brutalitet der Hitlers SS synes å være forbildet.

Dette tankegodset har jeg kommentert før (http://arbeidermakt.no/2009/08/kulturkamp/) men linkene jeg der gir til den amerikanske høyresidens forståelse av Political Correctness og Cultural Marxism av Bill Lind er nå døde. Når jeg  igjen henviser til dem er det fordi de er klippet rett inn i kapittel 2 i Breiviks manifest (men han hentet dem neppe fra arbeidermakt.no, de florerer på høyreekstreme blogger). Tankegodset er genuint reaksjonært. Det drømmer seg bakover, dels til den norske 1950-tall, dels til historiske hendelser i europeisk middelalder der kampen mellom islam og kristendommen sto. Islam er alltid den aggressive, kristendommen alltid den svake som må forsvare seg.

Glemt er kristendommens ekspansive natur (gå rundt og gjør alle mennesker til mine disipler), glemt er den toleranse og frihet som forsvant med de kristne erobringer og ikke minst: Glemt er de 500 år med europeisk kristen kolonialisering der vesten underla seg resten.

Drømmen til Breivik er et etnisk rent Europa, der bare hvite europeere bor, i en konstant konflikt med Islam. En reaksjonær drøm som bare kan virkeliggjøres med massakrer som gjør nazismens jødeutryddelse til en søndagstur. En drøm han drømmer sammen med mange reaksjonære som nærer seg på fremmedhat. Men de lever i en virkelighet som ikke finnes, de har en drøm som må bli et ufattelig mareritt hvis den virkeliggjøres.

Migrasjon er uungåelig. Lag en verden delt i fattige og rike på hver sitt geografiske område. Kommer du over i det rike området vil du også kunne bli rik, eller barna dine. Blir du i det fattige området vil livet bli ”isolert, fattig, ubehagelig, brutalt og kort” – for å sitere Thomas Hobbes beskrivelse av urtilstanden. Da vil så mange som klarer det forsøke å komme seg til den rike verden. Jo mer Vesten kriger, jo flere stater som går i oppløsning på grunn av våpeneksport fra de rike, befolkningsvekst, arbeidsledighet og fattigdom, jo flere vil forsøke å komme. Hvis en virkelig ønsker å begrense innvandring til Europa er den økonomiske verdensordning (også kalt kapitalisme) det som må bekjempes.

Men ikke hos Breivik og co: Der er migrasjon et resultat av en avtale mellom de europeiske lederne og de arabiske lederne, og et ledd i en bevisst strategi for å islamisere Europa. På samme måte som kulturmarxismen ble utviklet av Sovjetunionen som et svar på at de ikke kunne erobre vesten militært. Derfor måtte vesten undergrave seg selv ved å svekke de sentrale institusjonene (kirken, skolen, militæret, strafferetten) og de sentrale autoritetene (prestene, lærerne, offiserene og lensmannen). Avtalen om islams inntog i Europa, og multikulturalisme som idelogisk svar på det, er en videreføring av denne kulturmaxismen, dvs. svekkelse av autoritene i samfunnet.

I dette paranoide, konspiratoriske verdensbildet er Breivik ikke alene. Her befinner store deler av ytre høyre seg. Her befinner deler av Fremskrittspartiet seg, og språkbruken om snikislamisering, forbud mot de andre, forsvar av kristne verdier, demonisering på gruppenivå inngår i et språkspill der begreper får en spesiell betydning og skaper en virkelighet.

”I sitt verk Filosofiske undersøkelser skriver Ludwig Wittgenstein om «språkspill», der visse begreper iblant kan tas i bruk på en bestemt måte, og der deltakerne bruker visse ord som byggeklosser – eller som en ball de kaster mellom seg – helt til spillet selv, lagfølelsen, er det som gir ordene mening. Det er dette som skjer når man på ytterste høyre fløy kaller innvandrere og flyktninger for «kulturberikere», og folkevalgte for «kulturmarxister». I slike spill får ordene en bestemt betydning, og den avgjøres av spillet selv. Til slutt blir det umulig å tenke utenfor rammen av spillets regler” (http://www.dagbladet.no/2011/08/03/kultur/debatt/kronikk/sprak/breivik/17536843/)

Dette skrev lederen av den svenske PEN-klubben, Ola Larsmo i Dagbladet 3. august, og der fanger han presist inn det skitne spillet som ytre høyre spiller og forstår seg selv gjennom. Ut fra dette vokste Breiviks behov for handling – og ikke bare prat.

Fremskrittspartiet kan ikke knyttes til Breiviks handlinger. Partiet er et demokratisk parti, som jobber i de etablerte politiske kanaler. De oppfordrer ikke til voldsbruk, tvert i mot tar de avstand fra det. Breiviks tidligere medlemskap der er ikke relevant, like lite som hans taggerfortid kan knytte taggerne til udåden hans. Skulle Fr.P komme til makten ved neste stortingsvalg vil de bli en del av den kulturmarxistiske fienden til Breivik og co. For en Fr.P-regjering vil ikke kunne gjøre Norge mer etnisk rent selv om de ville.

Fr.P problem er at de har badet i det samme vannet som Breivik, har deltatt i det samme språkspillet med stempling av gruppen muslimer, snakket om snikislamisering og manet fram overdrevne skremmebilder av Norges framtid der vår kristne kulturarv står på spill. Fra deler av partiet er retorikken farlig nær det høyreekstreme miljøet Breivik har vokst ut av. Mer enn noe annet parti har de derfor et ansvar for å tenke gjennom sin retorikk. Deres politiske standpunkter, ønsket om en sterkere begrensning av innvandring, et mer fornorskende syn på integrering, fokus på utfordringer og problemer med integreringspolitikk etc. er naturligvis helt legitime. Men måten de snakker om disse temaene krever nå en langt større omhu.

Det enestående samholdet mellom alle som bor i Norge, mellom alle som opplevde en bunnløs sorg når ungdommen ble slaktet, der alle ser at en mor er en mor, en bror er en bror, en søster er en søster, en venn er en venn, helt uavhengig av hudfarge, religion og herkomst, er en trussel mot hele det høyreradikale konsept, som også høyrepopulistene i Fr.P benytter retorikken til.

Skulle de vende tilbake til denne retorikken (det skal jeg komme tilbake til når dette er over, som omtrentlig var det Siv Jensen sa) da må vårt svar være som Inger Hagerups. Dette paranoide og konspiratoriske tankespillet er ord som skriker ut hat og frykt og enkle løsninger – som kan føre til trakassering, drap eller som i Breiviks tilfelle – massedrap. De sprengte våre bygninger, de drepte ungdommen. La våre hjerter hamre det om og om igjen!

Men et sted på vegen har det raknet. Det begynte med de vanskelige folkemord – i Bosnia og Rwanda. Plutselig var soldater relevante aktører. Så fortsatte det med Kosovo, der bombing også var relevant. I Afghanistan ble det en blanding – det var greit med soldater så lenge de ikke slåss. I Libya er det igjen bombefly. FNs flyforbudssone skal opprettholdes ved bombing av bakkemål. I Libyia-resolusjonen på SVs landsmøte pekte de på nye aktuelle bombemål (Jemen, Bahrein, Israel).

Hvordan ble fredspartiet til et krigsparti?

Det begynte med den kalde krigens slutt. Gjennom 40 år hadde verden vært fastfryst. Endring var uønsket fordi det kunne rokke balansen mellom blokkene. Det skjedde, men det var sjelden og krevde ofte krig. En rekke konflikter måtte gå på lavbluss. Med den kalde krigens slutt blusset derfor konfliktene opp igjen, eller fant en løsning de var nektet gjennom 40 år. Blant de konflikter som ikke overlevde den kalde krigens slutt var Apartheid-staten i Sør-Afrika.

Humanitære militære intervensjoner

Men andre konflikter ble verre. Jugoslavia gikk i oppløsning, delvis nesten fredelig (Slovenia) delvis som krig (Kroatia) og delvis som borgerkrig med innslag av etnisk rensing og folkemord (Bosnia). Identitetspolitikk ble den dominerende politiske linje.   I Rwanda ble identitetspolitikkens resultat en tragedie med hundretusener drepte, i Jugoslavia ble flere tusen massakrert i Srebenica, begge steder ene og alene fordi de hadde feil identitet, begge steder etter at politikere hadde brukt identitet som mobilisering.

Ut av disse konfliktene vokste tanken om humanitære intervensjoner fram. At militære styrker ikke lenger var redskaper i hendene på stater for å ivareta statenes og statselitenes interesser, men humanitære organisasjoner innrettet på å ivareta fred og forsoning. Erik Solheim omtalte det som en ny æra. Problemet var ikke militærapparatene, men fraværet av dem.

Når ryktene begynte å gå om massakre på muslimer i Kosovo var derfor ikke SV seint ute med å akseptere bombing av Serbia. Når saudiarabere og egyptere fløy passasjerfly inn i bygninger var SV ikke sen om å støtte okkupasjon av Afghanistan. Invasjonen av Irak var de imidlertid mer skeptiske til, men den var etterhvert til å leve med. SV har ikke flertall for sin utenrikspolitikk. ”If you can’t be with the one you love, love the one you’re with”.

SVs ledelse har etter besøk hos våre soldater i Afghanistan skrytt av jobben de gjør (og det har vært velfortjent skryt) og underslått det overordnede prosjekt de inngår i (okkupasjon av Afghanistan for å frambringe et annet regime og holde betydelige deler av befolkningen utenfor makten). Fredspartiet har blitt sosialisert inn i tanken om militærmakt som et legitimt middel for endring av politikk.

Libyia og Gaddafi

I Libya har Gaddafi styrt i over 45 år. Regimet har delvis vært et ”opplyst enevelde”, det har satset på utvikling, utdanning, spredning av økonomisk vekst til hele befolkningen. Gadaffi var en hersker som kom til makten som ung mann, med ideen om arabisk nasjonalisme og sosialisme som ledetråd, og forankret i den kalde krigens forståelse av antiimperialisme (Der USAs utenrikspolitikk, Israels grenseløse aggresjon og de arabiske elitenes underordning av USA interesser var de store hindringene for arabisk frigjøring). Han støttet aktivt opprørere mot den imperialistiske orden, enten de var terrorister i vest-europa, palestinske militante eller, afrikanske geriljasoldater eller latinamerikanske antiamerikanere. Når USA anså han som gudfaren bak alle opprør mot pax americana så var det slett ikke ufortjent. Han inntok også plassen i Reagens empires of evil.

Når den demokratiske vår traff den arabiske verden klarte både folket i Tunis, Egypt og etter hvert Jemen å velte de reaksjonære regimene gjennom utholdenhet og fredelige markeringer. Vel har regimene hatt sine perioder av galskap der de har skutt mot demonstranter, men det har vært relativt begrenset. Det har neppe vært uten betydning at armeene i disse landene har vært vernepliktige – som i mindre grad kan kommanderes mot egen befolkning. (Et perspektiv på verneplikten som det er merkverdig stille om i den norske debatten om vernepliktens avvikling).

I Libya er det  mye som er annerledes.

a)     Der er store deler av hæren leiesoldater.

b)    Opprøret har også form av regionalisme ved at diktatoren har støtte vest i landet, med mindre støtte øst i landet.

c)     Revolusjonen i Libya fikk tidlig form av borgerkrig, ved at hæravdelinger gikk over til de revolusjonært og begynte å skyte på de regimetro soldatene. Etter hvert som disse fikk summet seg og organisert seg begynte de å skyte tilbake. Og borgerkrigen gikk sakte i retning av nederlag for de revolusjonære. Borgerkriger er blodige. Sivile ofre er mange.

d)    Krigen i Libya har sterke elementer av stammekrig og klanskrig.  I tillegg til demokratisk opprør. Det er ikke en forhatt diktator mot folket – tvert imot synes han å ha støtte fra mange ennå.

e)     Se for øvrig Kai Skagens gode Libya-analyse her:

http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1983

I denne situasjonen slåss deler av Europa for krig. Gadaffi må dø. Opprøret må støttes utenifra. De libyiske revolusjonære var først skeptiske. Det er vår revolusjon sa de. Engelske marinegaster som kom med nødhjelp, fikk knapt slippe i land av redsel for at de skulle delta i krigen. Etter hvert som borgerkrigen utviklet seg til de regimetros fordel ble de imidlertid mer tvetydige.

I en svak FN-resolusjon (autorisasjon til å bruke alle tilgjengelige midler for å skape og opprettholde en flyforbudssone) med svært mange avholdne stemmer fikk Frankrike, England, USA, Danmark, Qatars – og SV sin legitimering. Bomb Tripoli. Bomb Gadiffis telt! La oss hindre misbruk av makt ved å bruke makt! Stopp Gadaffi-styrkenes drap på sivile ved å bombe sivile! Bli en del av borgerkrigens morderiske villskap!

Krigens muligheter og begrensninger

Men det er et problem. Krigen ikke er vellykket som fredsskaper, er ikke vellykket som statsbygger, er ikke vellykket som stabilisator. Krig er velegnet til å påtvinge en fiende din vilje, er velegnet til å overvinne armeer, velegnet til å framvise makt for å true eller utpresse.  Men er det noe Irak og Afghanistan viser (sammen med Gaza og Vestbredden) så er det at krigen ikke kan brukes til så mye annet.

Krigen i Irak har lyktes i å omgjøre et relativt fredelig, relativt veldrevet, relativt enhetlig Irak til et segregert land, med høyt voldsnivå, humanitære kriser der mat og strøm er usikre goder. Denne regimetransformasjonen har vært mulig med bare ca 1.4 millioner drepte Irakere.

Afghanistan har gått fra å være et borgerkrigsrammet samfunn med den etnisk største gruppen (pashtuner) ved makten, men relativ ro og orden i ubestridte områder og  uroen i første rekke var i grenseområdene  til å bli et borgerkrigsrammet samfunn med et opprør blant pashtunene, der narkoproduksjon og salg holder økonomien i gang, og der sivile kan ble drept hele tiden over hele landet. Prisen for forverringene  er i underkant av 100 000 drepte sivile.

Problemet med Libya er at ingen helt vet hva målet er. Å hindre regimet i å angripe opprørerne synes å vokse fram som et mål, å utgjøre luftstyrken til opprørerne forut for deres angrep et annet. Gadaffis telt ble neppe bombet for moro skyld. Det er nok et mål å drepe han også.  Er det det SV vil? SVs problem er at de ikke synes å ha innsikt i hva militære kan brukes til, og hva de ikke kan brukes til. De ser for seg en større heller enn mindre rolle for militære styrker når de i Libya-resolusjonen peker på flere land i regionen hvor herskerne skyter på sine motstandere.

Om det er den koloniale arv (white man’s burden) eller begeistringen for en verden styrt av de vestlige stormakter (også kallt FN) som har gjort SV til et krigsparti vet jeg ikke. Men at partiet ikke er til å kjenne igjen er sikkert!

Den taktiske situasjonen for den palestinske motstandskampen har endret seg en rekke ganger. Tragisk nok ble de palestinske gruppene som sterkest rettet seg mot arabisk reaksjon tvunget til å søke støtte og beskyttelse nettopp hos disse. Bare Arafats Al Fatah klarte å opprettholde en begrenset uavhengighet. Men uten arabiske revolusjoner kunne heller ikke den palestinske revolusjonen seire. Den ble fanget inn i det storpolitiske spillet og tvunget inn i ydmykende nederlag. Intifadaen, som nesten klarte å tvinge den mektige israelske hæren i kne, og fjerne tilliten israelerne hadde til okkupasjonspolitikken, var et grasrotopprør utenfor den palestinske ledelsen, som satt i Tunis, sin kontroll. Med Osloavtalen lovet Arafat å stanse Intifadaen, mot en intensjon om to stater. Den intensjonen var lite verd. Israel fikk mye i Oslo-avtalen, palestinerne nesten ingen ting. 8Se http://arbeidermakt.no/2009/05/palestinernes-strategi/ for en nærmere analyse)

Fortsatt var den palestinske revolusjon avhengig av en arabisk revolusjon, som ikke kom. De reaksjonære arabiske herskerne ble lydige soldater for den amerikansk-israelske ”freden”.

Samtidig som den palestinske revolusjon led nederlag, led den arabiske venstreside nederlag. Tilliten til at arabisk nasjonalisme og sosialisme kunne gi frigjøring forsvant. Håpet ble heller knyttet til Islam. En islamsk vekkelse, der målet ikke lenger var folkets makt og frigjøring gjennom sekulære stater, men en tilbakevending til de islamske dyder (underkastelse under Gud) overtok, sterkt inspirert av revolusjonen i Iran, som ble stjålet av mullaene. Den arabiske elendighet hadde sin bakgrunn i at folket hadde vendt seg vekk fra den ekte Islam. Hvis de vendte tilbake til den ville elendigheten forsvinne. Den islamske vekkelsen ble til et nytt argument for de autokratiske herskerne, de demmet opp for noe som var farligere – og ble de snille guttene i ”krig mot terror”-klassen. Slik kunne de forlenge sine liv.

Med revolusjonen i Tunis, den pågående revolusjon i Egypt, tilløp til opprør i Jemen, Jordan, Marokko og Algerie kan vi med Lana Asfour si at den arabiske verden har hatt sitt Berlin-øyeblikk (http://www.counterpunch.org/asfour02012011.html). Det er ingen grense for hva som nå kan skje. I skrivende stund har Mubarak sluppet en voldelig mobb løs på de fredelige demonstrantene, trolig i håp om at hæren skal gripe inn for å ”gjenopprette ro og orden”. Det kan fort vise seg å bli for lite for seint. Alle skjønner hvem som eskalerte fra fredlige demonstrasjoner til voldelige sammenstøt

I likhet med de øst-europeiske revolusjonene i 1989, er ikke de arabiske revolusjoner sosialistiske. De er demokratiske (på samme måte som den franske i 1789, russiske i mars 1917 og iranske i 1979). Utfallet kan bli et nytt autokratisk styre, eller regimer som har forankring i folket, som må lytte til folket, og som kan felles i valg hvis de ikke gjør det (demokratiske regimer). Det som øker sannsynligheten for det siste er at revolusjonen i Tunis og den pågående revolusjon i Egypt er sekulære, dvs ikke eies av et parti eller et prestskap som krever eiendomsretten (som ødela de demokratiske revolusjonene i Frankrike, Russland og Iran – se http://arbeidermakt.no/2009/06/revolusjoners-genealogi/). De bærer derfor i seg spiren til demokrati.

De store taperne i dette spillet er USA og Israel. USA ved at de regimene de har støttet for å oppnå stabilitet nå står for fall. De vil måtte forholde deg til nye arabiske ledere, som utmerket godt husker deres støtte til undertrykkerne. Israel ved at de ikke lenger kan hevde å være det eneste demokrati i Midt-Østen, og ikke lenger vil være det eneste regime hvis politiske handlingsfrihet er begrenset av hva folket mener. For de arabiske folk er mer pro-palestinske enn deres herskere, og vil kreve en klar støtte til Palestina, av sine nye valgte ledere. Fortsetter de med pro-palestinsk retorikk og pro-israelsk praksis vil folket velte dem i nye valg. Israel må altså komme til en forståelse ikke bare med herskere som er bestukket av USA, men med folkene i sin naboland. Da er det ingen mulighet for at den folkerettsstridige okkupasjonspolitikken, den folkerettstridige bosettingspolitikken og den apartheid-lignende behandlingen av de israelske araberne vil kunne fortsette.

Slik sett er parolen ”Bekjemp arabisk reaksjon” og tesen om at den palestinske revolusjonen bare kan lykkes som en del av en arabisk revolusjon like sann i dag som den var på det langt mer optimistiske 1970-tall. Til Israels og USAs skrekk har frihetens tog begynt å rulle, og det stopper trolig ikke før mange reaksjonære regimer har gått under.

Som de post-stalinistske herskerne i Øst-Europa oppdaget, er frihetslengsel smittsomt. I løpet av en sen sommer og høst var alle regimene falt.. De reaksjonære herskerne i de arabiske land oppdager nå at frihet er like smittsomt hos dem. Mens revolusjonene mot de poststalinistiske regimene førte til at Sovjetunionen mistet sin kontroll over sine tidligere allierte, vil USA oppdage det samme når regimene de har støttet faller for folkets vrede og folkets glede over å velte dem. Noe håp om å gjenvinne innflytelse kan USA bare få ved å oppgi sin ensidige og vanvittige lojale støtte til Israel. Frihetens øyeblikk er i sannhet et mareritt for andre!

- Astrid Lindgrens Pippi-bøker er selvsagt ikke til å komme utenom.

- Hvis du har bodd under en snøfonn det siste året har du kanskje ikke fått med deg Maria Parrs Tonje Glimmerdal, den tøffeste lille heltinnen som setter utfor de bratteste bakkene og redder dagen. “Fart og sjølvtillit” – kan det bli bedre?

- For småttiser som er besatt av prinsessesyken kan Per Gustavssons Sånn gjør prinsesser anbefales på det varmeste. Som forlaget sier:

Noen tror at prinsesser bare er snille, pene og fredsomlige vesener som gjør kjedelige ting. MEN DET ER HELT FEIL! Visst må de åpne broer og døpe båter, men ellers jager de røvere på flukt, overvinner drager og redder livet til vakre prinser …

Det var det jeg kom på i denne omgang.

Kom igjen med flere forslag, da vel!

Zena el-Khalil: "Shopping For Terrorism," Mixed media on wood, 25x25cm, 2006

I ”Brennpunkt” på NRK 16. november fikk vi se en grotesk sak. En stor gruppe tannlegeassistenter som hadde vært i nærkontakt med store mengder kvikksølv, som ble brukt i fyllinger, var blitt syke. Leger over hele landet mente årsaksforholdet var klart: De var kvikksølvforgiftet og hadde krav på yrkesskadeerstatning. Men NAV mente noe annet. De mente at skadene tannlegeassistentene kunne dokumentere, ikke kunne knyttes til kvikksølvforgifting. Hvem er så disse ekspertene på kvikksølvets virkninger? Nyutdannende jurister i yrkesskadeavdelingen. Som i tillegg er umulig å få kontakt med, så ingen kan få høre hvor de har sine kunnskaper om kvikksølv fra.

Historien er som hentet fra Kafka. Det er innledet en prosess, men hva den handler om, hvilke kilder som brukes og hvem som treffer beslutninger er ukjent.

Arbeidslinja

Men bak lurer noe som kalles arbeidslinja og som ligger i kjernen av NAV

Den går ut på at folk ikke skal låses fast i passivitet i form av støtte eller trygd. Heller skal de ut i arbeid. Det offentliges oppgave er å finne deres resterende arbeidsevne, og samtale med arbeidsgivere om tilrettelegging av arbeid i forhold til resterende arbeidsevne.

Arbeidslinja kan være fornuftig. Selv om Marx helt riktig sier at det ikke er en lykke å være lønnsarbeider, men en ulykke, så er tilværelsen som trygdet ikke bedre. Med arbeidet kommer opplevelse av mestring, sosiale fellesskap, et skille mellom arbeid og fritid. Det kommer en opplevelse av å bidra, en opplevelse av å være til nytte. Arbeid har derfor en rekke goder med seg som kommer i tillegg til lønn.

Men ikke alle kan jobbe. Noen har blitt skadet, noen er syke, noen klarer ikke å tilpasse seg arbeidslivet. Før arbeiderklassen fikk politisk innflytelse døde de ofte, eller de bodde i fattighus og levde på andres veldedighet. Målet var at de i så tilfelle ikke skulle få mer enn akkurat nok til å overleve, for ellers ville ikke folk søke arbeid.

3 velferdsstatsmodeller

Etter hvert som arbeiderklassens makt vokste begynte statlige velferdsordninger å vokse fram. Men som den svenske velferdsstatsforskeren Gøsta Esping-Andersen har vist, vokste den fram på ulike måter i ulike typer av regimer. Det liberale regimet holdt fast på små overføringer, som skulle gjøre arbeidsmarkedet attraktivt, og skapte et skarpt skille mellom verdige og uverdige trengende. Den ble særlig praktisert i de engelskspråklige landene. I USA kom de første velferdsordninger for krigsenker og krigsinvalider etter borgerkrigen. Med krisen i 1929 vokste problemene ut av hendene på de veldedige organisasjonene og under Roosevelts new deal-politikk vokste nye ordninger fram. Under presidentene Johnsen og Nixon kom nye velferdsordninger. Demonteringen av velferdsordningene begynte under president Reagan og fortsatte ufortrødent under Clinton. ”The Personal Responsibility Act” sa at alle som selv hadde skyld for sitt behov for velferd (De uverdig trengende) skulle få den i en sterkt tidsbegrenset periode. Deretter måtte de jobbe og kunne ikke få støtte en gang til.. Resultatet ble en enorm vekst i ufaglært arbeidskraft, som presset lønningene ned til langt mindre enn til å leve av. Folk måtte ofte ha 2-3 jobber for å leve. Helt nye bransjer som bare kunne overleve med svært dårlige arbeidsvilkår fikk en kjempevekst. Veksten i arbeidsplasser i USA under Clinton kom i stor grad fra disse.

Den kontinentale-konservative modellen er preget av subsidaritet. Det vil si at velferd skal gis nærmest mulig den som trenger det. Dvs. At familien er den som skal styrkes og støttes for å ta seg av de trengende, deretter lokale humanitære organisasjoner (kirken), deretter delstaten og til slutt føderalstaten. Modellen skiller mellom verdige og uverdig trengende, og virker til å bevare samfunnets institusjoner (familien og kirken) som like viktig som å støtte. Også disse modellene har gjennom hele 90-tallet og 2000-tallet vært utsatt for store innstramminger, og Aftenposten meldte i dag (17/11 2010) om at stadig flere i Tyskland blir ”working poor” – som har en lønn de ikke kan leve av og derfor må ha flere jobber eller motta sosialstønad ved siden av lønn.

Den skandinaviske modellen skiller seg ut fra begge disse ved at den i større grad har lagt vekt på å være dekommodifiserende. Det betyr: Marx viser at kapitalismen gjør arbeidskraften til en vare (commodity), som må selge seg på markedet. Prisen på arbeidskraften bestemmes av hva det koster å reprodusere den, altså bestemt av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Strategien til de nordiske sosialdemokratiske partiene var å bygge velferdsordninger som var såpass gode og lett tilgjengelige at arbeidskraften ikke måtte selge seg til kapitalisten. De kunne velge å stå utenfor arbeidsmarkedet. Det svekket kapitalistenes makt (betalte de for dårlig kunne folk nekte å jobbe for dem) og styrket arbeiderklassens makt ved at den i noen grad kunne bestemme prisen på arbeidskraften på to nivåer – gjennom lønnsforhandlinger og gjennom velferdspolitikk.

Farvel til den skandinaviske velferdsstaten

Den nye velferdspolitikken og i særlig grad arbeidslinja er et angrep på denne dekommodifiseringen. Den ble vedtatt under Bondevik II-regjeringa og iverksatt under den rød-grønne regjering. Logikken i arbeidslinja er at folk skal i arbeid. Mens tanken før var at folk ikke var i arbeid fordi arbeidsmarkedet ikke ville ha dem, er tanken nå at folk ikke vil i arbeid fordi de er for dovne eller fordi velferdsordningene er for bra. Det er altså folks egen feil. Skal folk ut i arbeid må det tas to grep.

1.      velferdsordningene må krympes, og ligge godt under det som er laveste lønn (slik at de ikke blir attraktive) og

2.       Folk må presses ut i arbeid gjennom at velferdssystemet endres fra å være innrettet på å hjelpe folk til i større grad å få dem ut i arbeid (enten gjennom lett mobbing, tilbakeholdelse av støtte, utilgjenglighet etc.)

På den måten kan det moderne sosialdemokrati rive ned de dekommodifiserende sidene ved det klassiske sosialdemokratiets reformer, altså de sidene som svekket kapitalens makt og styrket arbeiderklassens. Derfor må også SV oppgi målet om å avskaffe fattigdom. For det kan bare gjøres gjennom velferdspolitikk – og den skal under arbeidslinja nettopp skape fattigdom.

Forskjellene Esping-Andersen i sin bok fra 1985 fant mellom de tre kapitalistiske velferdsmodellene er med andre ord i ferd med å forsvinne. De blir likere, de blir mindre sjenerøse og  velferdsbyråkratene blir opplevd som mer sjikanøse.

Brennpunktredaksjonen avsluttet gårsdagens program med å oppfordre andre som hadde negative erfaringer med NAV om å ta kontakt på epost. Den epostboksen blir nok fort full