Neste er “Rebel Girl” med Bikini Girl:

Kathleen Hanna fra Bikini Girl ble seinere med i Le Tigre, som laget “Hot Topic” (fin video, iallefall fram til 3:08):

Les Thugs er menn, ikke kvinner og mer sosialister enn feminister, kanskje, men “Allez les filles” betyr “Stå på jenter”, og gitaren er veldig kul, så vi tar den med:

Og til slutt: Some people think little girls should be seen and not heard, but I think …Oh bondage, up yours! (X-Ray Spex)

Hvilke flere sanger burde vært med på 8. mars-spillelisten?

Eias utgangspunkt denne gangen var skolens reproduksjon av ulikhet. Skyldes det arv eller skyldes det miljø? Eia intervjuet noen forskere som var helt sikre på at det var arv – at foreldre ikke betyr noen ting for barns utvikling utover å overlevere gener. Det kom desverre ikke fram hvordan de hadde kommet fram til dette. En forsker hadde funnet at adoptivbarn fikk sine biologiske foreldres IQ og ikke sine adoptivforeldres. Men hvor sterk var tendensen? Det spurte ikke Eia om.  Derfra  å slutte til at foreldre ikke betyr noe er jo ganske drøyt. Andre empiriske funn ble ikke presentert. Synd at ikke Eia opptrådde som en kritisk journalist her.

At gener kan forklare disposisjoner hos enkeltindivider ikke kontroversiellt. Jeg tok i del 1 opp forskningen om røyking som Eia refererete her. Men forklarer det nesten 100% som Eia påstår? Eller 50-70% som en av hans intervjuobjekter sa?

La meg diskutere dette med basis i Eias eget eksempel. Den moderne skole, etter at de sosiale skiller (at talentfulle barn ikke hadde råd til utdanning)  forsvant med lånekassen. (Jeg tror dette er overdrevet – lånekassen og store lån kan framstå som skremmende nok), fortsetter å produsere ulikhet i resultater, som reproduserer foreldregenerasjonen.  Men hva mer vet vi om skolen idag?

Norske barn lærer stadig mindre på skolen. Ihvertfall hvis vi skal stole på undersøkelser som PISA og TIMMSS. Særlig dårlig går det med barna våre i matte og naturfag, men det står ikke bra til med lesing heller. Kort fortalt er gutter mye dårligere enn jenter, og antall pedagogiske hjelpemidler i hjemmet har økende betydning for barns skoleresultater.

Hvorfor det er slik er et stort og viktig spørsmål. Er det feminiseringen av oppveksten, der barna møter kvinner som førskolelærere og lærere gjennom hele oppveksten, som gjør at gutter gjør det stadig dårligere enn jenter? Er det omleggingen til mer gruppearbeid og prosjektarbeid som gjør at noen klarer å sluntre unna, mens de pliktoppfylende mellomlagsbarna (særlig jentene) drar lasset? Eller er det overgang til den radikale pedagogikken som har liten tro på plikt og tvang og stor tro på elevenes egen lærelyst som drivkraften i undervisningen – som passer de pliktoppfyllende jentene og guttene fra akademikerhjem, men er lite tilpasset de som ser på skolen som et ork, og gjerne gjør så lite de kan.

Eller skyldes det seinkapitalismen? At vi ikke har noe framtidsprosjekt, ingen ting vi som samfunn strever mot som krever kunnskap. Mens opptil 85% av elevene mener det er viktig for dem å kunne matematikk i de fattigste land i verden, er det under 10% som er av den oppfatning blant norske elever. Hvorfor skal de gidde å anstrenge seg (og kunnskapstilegning krever anstrengelse) hvis det ikke oppleves som viktig? I land der egen framtid og landets framtid er avhengig av kunnskap og kompetanse blir kunnskap viktig. I et land som skal leve av avkastningen av oljefondet, og der veien til lykke går gjennom finansnæringens spekkhoggervirksomhet, hvorfor i all verden gidde å anstrenge seg for annet enn å tjene penger.

Men Harald Eia har en annen forklaring: Gener som går i arv. Gløgge foreldre får gløgge barn og derfor gjør de det bedre på skolen. Vi gifter oss med folk på omtrent samme utdanningsnivå som oss selv – og får derfor barn som er omtrent like skoleflinke som oss selv. Å arbeide for at skolen skal gi kunnskaper til alle er derfor fåfengt – rett og slett mot naturen!

Så alle de mulige forklaringene jeg listet opp over kan legges vekk. (Hvorfor det bare er døtrene som arver IQ og dessuten gjør det stadig bedre må skyldes de samme genetiske endringene som gjør at de nå overtar flere tidligere mannsbastioner som legeyrket, juristyrket, siviløkonomstudiet etc.).

Det finnes ulike typer av intelligens. Noen ser praktiske løsninger som er blinde for andre, som til gjengjeld kan forstå teorier som er som gresk for den praktiske. Noen er flinke til å forstå teorier, men opptrer som rene idioter i sosiale samvær. Det finnes ulike begreper for disse ulike intellegenstypene. Noen er selvfølgelig gløgge på alle områder, andre har sine arenaer der de glitrer – og andre hvor de glitrer mindre.

Kanskje går disse egenskapene i arv, kanskje gjør de det i noen grad, kanskje i relativt liten grad. IQ (den teoretiske intellegens som er nyttig for å bli skoleflink) er nemlig ikke et gen. Sosiologen Jon Ivar Elstad viste i en artikkel i Klassekampen 8. august 2009 at teorien om en fremavlet intellegent klasse henter liten støtte i biologisk teori. IQ er ikke et gen, men en kombinasjon av et større antall genestiske varianter – og ingen vet hvor mange gener og genetiske varianter som er innblandet – og noen av de genetiske variantene som inngår i kombinasjonen er svært utbredt. Tidvis kan kombinasjonen videreføres til barn, andre ganger ikke. Av og til vil den oppstå tilfeldig. Foreldre med høy IQ kan derfor få barn som har lavere IQ og foreldre med lav IQ kan få barn med høyere. Det er mer sannsynlig at foreldre med høy IQ får barn med høy IQ, men det er ikke en lovmessighet, dvs. at det er variasjon. Synd engelskmannen med adoptivbarnstudien ikke ble spurt om det var en statistisk korrelasjon han observerte eller en 1-1 sammenheng. Jeg antar det var en statistisk korrelasjon – å i så tilfelle har vi å gjøre med en hypotese og ikke et bevis. En sosiolog som Eia vet forskjellen – han hadde vel sine grunner til å ikke spørre.

Hvis Eia har rett – så kan variasjon i genmateriale, hvis vi antar at skoleflinkhet (IQ) er arvelig  forklare at skolen reproduserer sosiale mønstre der barn av skoleflinke gjør det i snitt bedre enn andre.  Det vil være snodig om de timene skoleflinke foreldre sitter sammen med sine håpefulle og jobber med lekser, ikke kunne har noen effekt. Men jeg kan være åpne for det.

Men da åpnes et annet mysterium: At skoleresultatene blir dårligere når antallet barn født av høyt utdannede foreldre øker (med det økende utdanningsnivået i samfunnet) taler mot hypotesen.  At jenter i økende grad gjør det langt bedre enn gutter taler vel også mot hypotesen – hvis det ikke kan dokumenteres at de skoleflinke i større grad enn andre får jenter).

Det er derfor lite sannsynlig genetikk kan forklare de omfattende og relativt nye mønstrene som vi finner i skolen, selv om biologi kan være med på å forklare reproduksjon av skoleflinkhet (det er det vel heller ingen som har benektet). Eia burde nok satt seg bedre inn i problemet og konfrontert genfundamentalistene hardere. Men det hadde selvfølgelig ikke passet prosjektet hans!

Throughout the history of socialist movements and ideas, the fundamental divide is between Socialism-from-Above and Socialism-from-Below.

Hal Draper (1914-1990) var en amerikansk sosialist som var medlem av ulike partier og grupper, bl.a. Socialist Workers Party og International Socialists, men endte som uavhengig sosialist.

Draper sto for en slags tredje vei mellom stalinisme og kapitalisme, med fokus på grasrotorganisering. Dette fokuset ble utkrystallisert i teorien om “sosialisme nedenfra” som ble utviklet i pamfletten “The Two Souls of Socialism” (1966).  Draper foretar en historisk gjennomgang av den sosialistiske tradisjonen og hevder at en kan skille mellom to tradisjoner, Socialism-From-Above og Socialism-From-Below. De to tradisjonene skiller seg i synet på massenes evne til egen frigjøring:

What unites the many different forms of Socialism-from-Above is the conception that socialism (or a reasonable facsimile thereof) must be handed down to the grateful masses in one form or another, by a ruling elite which is not subject to their control in fact. The heart of Socialism-from-Below is its view that socialism can be realized only through the self-emancipation of activized masses in motion, reaching out for freedom with their own hands, mobilized “from below” in a struggle to take charge of their own destiny, as actors (not merely subjects) on the stage of history. “The emancipation of the working classes must be conquered by the working classes themselves”: this is the first sentence in the Rules written for the First International by Marx, and this is the First Principle of his lifework.

I ettertid kan man kanskje si at denne dikotomiske framstillingen av to motstridende tradisjoner er overdrevent forenklet, og det er klart at det f.eks. var åpenbare  historiske forhold som gjorde at folk støttet stalinismen. Samtidig er det fremdeles slik at en del ikke har tatt det oppgjøret Draper mente var nødvendig, så denne teksten har nok sin misjon også i dag. Ikke minst når det gjelder forholdet mellom ledelse og grasrot innad i partiene.

Vi avslutter med et utdrag fra siste del av teksten:

Although we have been considering a particular line of apologia, the two points which emerged do in fact apply all over the world, in every country, advanced or developing, capitalist or Stalinist. When the demonstrations and boycotts of the Southern Negroes threatened to embarrass President Johnson as he faced an election, the question was: which side are you on? When the Hungarian people erupted in revolt against the Russian occupier, the question was: which side are you on?When the Algerian people fought for liberation against the “socialist” government of Guy Mollet, the question was: which side are you on? When Cuba was invaded by Washington’s puppets, the question was: which side are you on? and when the Cuban trade unions are taken over by the commissars of the dictatorship, the question is also: which side are you on?

Since the beginning of society, there has been no end of theories “proving” that tyranny is inevitable and that freedom-in-democracy is impossible; there is no more convenient ideology for a ruling class and its intellectual flunkies. These are self-fulfilling predictions, since they remain true only as long as they are taken to be true. In the last analysis, the only way of proving them false is in the struggle itself. That struggle from below has never been stopped by the theories from above, and it has changed the world time and again. To choose any of the forms of Socialism-from-Above is to look back to the old world, to the “old crap.” To choose the road of Socialism-from-Below is to affirm the beginning of a new world.

Arv: Du er den du er på grunn av de gener som ble overlevert deg fra dine foreldre.

Miljø: Du er den du er på grunn av den oppdragelse, de verdier og den kultur du vokste opp i.

Når debatten er gammel og uavgjort, er det enkelt og greit fordi spørsmålet vanskelig lar seg besvare empirisk.

Mens naturvitenskapen har en mulighet for kontroll, ved å foreta eksperimenter i laboratoriet der de ulike mulige påvirkningsmulighetene kan isoleres og kontrolleres, står ikke samfunnsvitenskapen i samme situasjon. Det er ikke mulig å gjenta oppveksten i en annen familie, eller i en annen kultur eller med andre venner. Når oppveksten er gjennomlevd, så kan den ikke gjentas. Så lenge de som har gitt sine gener til oss, også er de som påvirker oss sosialt er det vanskelig å si hva som kommer av hva.

Unntaket – som det forskes intensivt på,  er eneggede tvillinger skilt ved fødsel (de har samme genetiske arv, men er vokst opp i ulike miljø) og adopterte barn. For eksempel viser eneggede tvillinger store likheter i smak (både i valg av ektefelle og gradiner) og yrkesvalg. En studie av røyking gjengitt av Malcolm Gladwell i Blink, viser at barn av røykende foreldre i større grad røyker som voksne enn barn av ikke-røykende foreldre. Men er de påvirket genetisk eller sosialt? Studien viser at om du begynner å røyke er avhengig av vennene – hva de kule i klassen gjør, de du vil identifisere deg med i gjengen. Det er ikke avhengig av hva foreldre gjør. Men de fleste som begynner å røyke i ungdommen slutter i våre dager når 20-tallet går mot slutten. Hvem slutter og hvem gjør det ikke? Det er avhengig av om foreldrene røyker eller ikke. Unge voksne med røykende foreldre fortsetter, unge voksne med ikke-røykende foreldre slutter. Men fortsatt: Er det arv eller miljø? Her kommer de adopterte barna inn. For de begynner i like stor grad som andre unge å røyke, og de slutter i like stor grad – men det samvarierer ikke med hva (adoptiv)foreldrene gjør. Det peker mot en biologisk forklaring: Et avhengighetsgen er ute og går. Noen er mer disponert for å bli hekta på noe enn andre – og det kan være genetisk.

Som vist i mange sammenhenger: Noen egenskaper går igjen gjennom flere generasjoner: For eksempel musikkinteresse i slekten Schubert. Både bestefar, far, barn og barns barn var over gjennomsnittet interessert i musikk og viste stor begavelse. Hadde de et musikalsk gen eller var det et resultat av et sosialt miljø med musikk, musikkinstrumenter og spillekvelder i alle rom? Det er vel grunn til å tro at det var et samspill – at et musikalsk gen gikk igjen som en disposisjon, mens en musikalsk aktiv familie gjorde at denne disposisjonen (muligheten) fikk rom og lyst til å spille seg ut og bli realisert. At gener altså ikke er determinanter (det vil si at de kan bestemme noe som er forutbestemt i dem), men mer disposisjoner (muligheter) som kan utvikles eller ikke utvikles og om det ene eller det andre skjer er i stor grad bestemt av det sosiale miljø.

Så langt er det greit. De færreste vil benekte at de er et resultat av sine foreldre både i form av genetisk arv, og oppvekst.

Spennende blir det først når vi hever dette opp på gruppenivå. Har noen grupper av mennesker en genetisk arv som gjør dem annerledes enn andre grupper av mennesker.?

Her er vi i det teoretiske miljø som nazisme og rasehygiene oppsto i – at noen grupper kan identifiseres (”raser” )som bærer på andre gener enn andre grupper (”raser”) og at det mellom disse genene skjer en kamp om overlevelse, der noen genetiske trekk er andre overlegne og derfor skal de herske over de andre (med unntak av de genetiske arvene som er degenererte, sykelige – de skal utryddes).

Her ser den oppmerksomme leser at det tas mange skritt: 1. det er forskjeller, 2. forskjellene står i motsetning, 3. de kan settes i et hierarki og 4. de som står øverst har krav på større makt.

Men de 3 siste skrittene følger ikke logisk av det første. Og skritt 3 og 4 følger heller ikke logisk av det andre.

Hvis noen altså skulle finne at det er genetiske forskjeller mellom kvinner og menn som gjør at de velger ulike yrker (som altså er Harald Eias foretrukne forklaring på likestillingsparadokset), så er det ikke dermed gitt at det ”mannlige” valget (teknikk og mekanikk) er mer verdifullt og bør være bedre betalt enn det ”kvinnelige” valget (omsorg og relasjoner).

Samtidig skal vi være uhyre forsiktige med å tolke trekk ved dagens arbeidsmarked som genetiske. Eias genetiske forklaring ville tidlig på 1960-tallet funnet det naturlig at kvinner var hjemme og passet barn, og at universiteter, høyskoler, politikk, legeyrket, lektoryrket , presteyrket var genetisk tilpasset menn (ellers var det jo umulig å forklare hvorfor alle forskere, politikere, leger, lærere og prester var menn i alle kryssnasjonale undersøkelser som måtte bli gjennomført tidelig på 1960-tallet).

I dag vet vi at alle disse yrkene i stor grad er overtatt av kvinner, på samme måte som kvinnene er på full fart inn i lederstillinger i næringslivet. Det kan tenkes at fokus på mennesker og relasjoner heller enn ting og teknikk, er gode egenskaper i de aller fleste yrker og lederstillinger – om enn ikke hos ingeniører. Men ville den tanken ha slått Eia hvis han hadde undersøkt dette på begynnelsen av 1960-tallet? Neppe, for da ville statistikk vist noe annet enn i dag. Det er også mer enn tvilsomt at det har skjedd genetiske endringer hos kvinner fra midten av 1960-tallet og framover. Det er derfor vanskelig å forstå fortidens tilstand som noe annet enn kvinneundertrykking og dagens tilstand som noe annet enn frigjøring fra denne undertrykte tilstand – altså klassiske miljøfaktorer.

Det avgjørende er altså at det ikke er ”farlig” å si at menn og kvinner bærer i seg ulike egenskaper (så lenge man tilføyer at dette er relativt, dvs at variasjonene innenfor gruppen kvinner og innenfor gruppen menn er vel så stor som variasjonen mellom gjennomsnittene i de to gruppene). Det farlige skjer hvis noen ut fra det mener at menns arbeid er mer verdifullt enn kvinners – og det har genene bestemt. Gener uttaler seg ikke om hva som er mest verdifullt. At kvinneyrkene er dårligere betalt skyldes markedet, så hvis problemet ikke løser seg på andre måter, får vi vel kvitte oss med det i stedenfor.

(The Aller Værste)

 Krigen i Afghanistan trappes opp. Amerikanske styrker sikter mot Kandahar – løftene om nulltoleranse for drap på sivile fra general McChrystal synes ikke å gjelde lenger.

Israel fortsetter sin brutale undertrykking og blokade av Gaza, og fortsetter å være verdens fremste snikmorderstat, som sender sine agenter rundt i verden for å snikmyrde sine motstandere. Agentene bruker falske europeiske pass – og får kjeft for det. Drep gjerne, men ikke med våre pass!

Droner smeller inn i fjellområdene mellom Pakistan og Afghanistan og dreper, sendt av de som hevder at veibomber er lagt ut av feige kryp.

Den amerikanske bilindustrien har startet krigen for å beholde sin ledende stilling – foreløpig er det Toyota som er under angrep  – flere vil følge.

Vanlige arbeidsfolk på Island og i Hellas og etter hvert i store deler av Sør-Europa skal betale for spekulantenes griskhet og eurofantastenes overmot. Klassekampen skjerper seg i store deler av Europa.

En kald vinter i Nordeuropa (men alle som har sett OL fra Vancouver må ha fått med seg at vinteren langt fra er kald over alt) har sammen med noen skrivefeil i de omfattende rapportene fra FNs klimapanel, fått ”klimarealister” og ”klimaskeptikere” på offensiven – godt støttet av allverdens utslippsindustri.

I Norge er sosialdemokratiet klar til angrep på budsjetter og sykelønn. Det skal kuttes, og finansministeren som under Gro sørget for rekordprofitter til de rike, under navnet solidaritetsalternativet , er satt på jobben.

Men SV – hva diskuterer de? Hva har SV å melde til folket?  At de vil reise kampen for at kuttene skal ramme de rike? At de vil sette hardt mot hardt i regjeringen og organisere kamp mot krig og imperialisme utenfor Stortinget. At de vil slåss for sykelønnsordningen og mot de hykleriske angrepene på den? Neida, de har viktigere saker, må vite.

Små jenter må ikke bruke hijab. Enten skal det forbys (skal SVerne stå i skoleporten og rive den av?) eller så skal det bare på det sterkeste oppfordres til at jenter ikke må bruke den. Vi snakker vel da om en oppfordring til en real mobbekampanje i skolegården. Og her går visst uenigheten – forbud eller mobbing.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ser med ubehag på religiøse krav om både det ene og det andre. Men jeg har selv (i min ungdom) gått med langt hår og hullete klær som en politisk markering. Og i avisene på midten av 60-tallet diskuterterte de om gutter med langt hår skulle tvangsklippes eller utvises fra skolen. Det gjorde ikke motviljen mot å klippe seg mindre!

Hijab er et symbol. Et symbol på ærbarhet eller et symbol på religiøsitet eller et symbol på motstand mot vestens framferd i den muslimske verden eller et symbol på tilhørighet til en etnisk og kulturell arv. Men den er uansett et symbol. Å gå til krig mot symboler kan være veldig dumt, for du vet aldri om symbolene kommer styrket eller svekket ut av det. Tyskernes kamp mot norske nisseluer under krigen gjorde nisseluen til langt viktigere enn om de ikke hadde brydd seg. Den norske motstanden mot nazismen og okkupasjon ble uansett ikke svekket, heller styrket, av kampen mot nisseluen.

Hvis hijab var et viktig symbol, et symbol på makt og undertrykking i samfunnet, så kunne kampen mot symbolet være verd å ta. Men hijaben er ikke viktig, har ikke makt. Om de unge jentene som bærer den tar mer skade av det enn de unge jentene som går med naken mage og tynne klær, er i det minste usikkert. Og skulle hijaben være påtvunget av foreldre og slekt, så er det bare de unge jentene som kan slåss mot den, slåss for sin egen frigjøring. Staten kan ikke gjøre det for dem, den vil trolig bare gjøre det vanskeligere.

Jeg har for så vidt ikke noen problemer med å se argumenter for å bekjempe hijab, men jeg har store problemer med å se at dette er statens oppgave, og jeg har store problemer med å se at det er viktig.

Så hva skjer i SV? Jeg ser Bergen SV er sterkt uenig med Oslo SV. Om hijab-forbud. Men jeg ville heller sett et opprør i SV mot å bruke tid og oppmerksomhet på tull!

Father and Sons (1924)

Heartfield var født Helmut Herzfeld, men skiftet navn til Heartfield pga den ekstreme tyske nasjonalismen som oppsto under 1. verdenskrig. Han var dadaist og pioner innen fotomontasje.

Mer informasjon finner om Heartfield finner du her og her.

Troen på straff er dominerende i menneskelig tenking. Straffen har en allmennpreventiv virkning (hvis vi straffer folk vil andre ikke gjøre den skadelige handlingen, av frykt for straffen), den har en beskyttende virkning (vi holder de som forbryter seg vekk fra gaten) og straffen har en lindrende virkning (de som har gjort andre vondt skal selv få lide). Straffen er selve grunnlaget for sivilisasjon, og avspeiler også samfunnet. Når samfunnet sørger for straffen, er det er framskritt fra der hver enkelt borger måtte sørge for straff hvis ens egne ble rammet. Stater, der mektige menn gjorde krav på å herske over undersåtter, får å få tak i deres penger og sønner (skatt og soldater som de trengte for å bli konge over enda flere, slik at de kunne få mer penger og flere sønner slik at de kunne bli konge over flere for å få flere penger og flere sønner slik at etc.) var ofte sukret med pillen om en straffende myndighet – lov og orden. Forbrytelse og straff er derfor av sivilisatorisk betydning.

Blant forskere som studerte straffen empirisk var det litt vanskeligere. For straffens faktiske betydning er annerledes enn tenkt. Straff har i begrenset grad en allmennpreventiv virkning. Tanken på straffen ikke er til stede i hodet når alvorlige kriminelle handlinger utføres, og ofte mindre til stede jo alvorligere forbrytelse. De fleste alvorlige forbrytelser (for eksempel drap) er nesten alltid engangsforeteelser. Fengsler avskrekker ikke fra kriminalitet, men er vel så mye skoler i kriminalitet. Hevnens mentale helbredelsesvirkning er dessuten liten. Men dette er nå forbudte tanker: Det er kulturradikalt – og en skyteskive for kulturkampen. For mennesket er et vilt dyr, som bare kan temmes av sterke autoriteter, med makt til å straffe.  Empirisk forskning på straffens betydning frabedes – var ekkoet i kulturkampen de reaksjonære forsøkte å starte.

At folkedypet har en tro på straff ser vi når det en folkebevegelse for at den jemenittiske borger Farouk som oppholder seg hos sin far i Jemen, skal utleveres til England der han skal tiltales og dømmes og straffes for drapet på den norske studenten Martine. Etter at Martine døde – slett ikke usannsynlig for hans hånd – tok han fly til sitt hjemland Jemen, der han beskyttes av sin rike far. Og Jemen utleverer ikke egne borgere til andre lands myndigheter.

Dette er naturligvis barbarisk. Jemen skjuler en morder. Voldsomme protester sendes mot UD som ikke gjør nok for å hente han ut av Jemen.

Parallelt med dette drar tre unge norske Jenter til Bolivia, der de forsøker å smugle med seg 22,5 kilo kokain hjem til Norge. De ble tatt på flyplassen i Cochabamba, og måtte i fengsel i Bolivia. Men en av de – Stine – settes fri mot kausjon, skifter navn og får nytt pass og reiser hjem til Norge. Operasjonen skal visstnok ha kostet 3 millioner kroner.  Norge har vi i likhet med Jemen en regel som sier at norske statsborgere ikke utleveres til andre lands myndigheter.

Hvorfor er det mange som mener at det er en skandale av Farouk er en fri mann i Jemen, men som ikke mener det er noe galt i at Stine er en fri jente i Norge.  Hans forbrytelse (mord) er strafferettslig ganske lik hennes (profesjonell smuglig av narkotika), med en ganske lik strafferamme i Norge (21 år). At 22,5 kilo kokain ville ledet fram til minst ett dødsfall er ikke urimelig å anta.

Hva skyldes den ulike vurderingen? Er det kjønnsforskjellen? At Farouk er gutt, mens Stine er jente, og der straff er noe vi mer forbinder med gutter.  At slemme gutter må straffes, mens snille, men dumme jenter må forstås?

Eller er det rasisme? At Farouk er en arabisk, mens Stine er en norsk? Og at det er iboende i oss at vi tenker bedre om våre gen enn om fremmede?

Ellers skyldes det bare at vi ikke ser noen sammenheng? Uten at jeg har trålt avisene, (så jeg kan ta feil) så har jeg ikke støtt på noen andre som har sett de to sakene i sammenheng. Så kanskje er det en konspiratorisk trang jeg har til å se etter sammenhenger så får meg til å sammenligne noe som ikke kan sammenlignes. At det altså verken er sexisme eller rasisme der ute.

På 1970-tallet var det en tanke at marxismen var enn all-vitenskap. Det vil si at det var mulig å analysere alt i verden ved hjelp av marxismen. Det fantes en marxistisk historieteori, en marxistisk litteraturteori, en marxistisk kjønnsteori, en marxistisk filosofi, en marxistisk sosiologi, en marxistisk statsvitenskap, en marxistisk naturforståelse etc. Det vil si at det ikke var grenser for hva som kunne gis en marxistisk forklaring.

Denne tanken om en marxistisk helthetsvitenskap ble etter hvert oppgitt. Diskusjonen ble mer knyttet til hva som var marxismens omfangslogiske status – hvilke områder av livet kunne forståes ved hjelp av Marx, og hvilke områder ligger utenfor. Og etter hvert ble det særlig analysen av den kapitalistiske økonomi som kom i fokus – men det er ikke lite.

Noen henger kanskje likevel tilbake i drømmen om en allvitenskap. I hvert fall vekkes mistanken når poptekster tolkes som uttrykk for økonomiens bevegelser. Valen har tatt for seg tre av de mest banale – de norske Grand Prix –vinnerne, La det svinge, Nocturne og Fairytale – og funnet at de er avspeilinger av bevegelser i den kapitalistiske økonomi.

Artikkelen finnes her: http://home.online.no/~tervalen/poplitikk.htm

La det Svinge er  ”nærmest profetisk i sin beskrivelse av hvordan kapitalismen i sin nyliberale fase trakk med seg alle i en vill dans til også alle mistet all kontroll. Dansen opptrer i teksten som overtydelig metafor for den “nye” økonomien med lånopptak og spekulasjon som viktigste økonomiske stimulans. Det som gjelder er følelsen av rytmen og dansen her og nå”.

Bobbysocks har de også  ”en korrekt historisk forståelse av nyliberalismen kan vi se av at de synger at de melodiene de hører er gamle”.

Nocturne handler om at den økonomiske nedturen fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet nå er i ferd med å snu.

Analysen av Farytaile viser at Ryback er en tvers igjennom marxistisk analyse av både fremmedgjøring, varefetisjisme og kapitalismens kriser. Sangen Farytale har rett og slett noen revolusjonære kvaliteter – mener Terje Valen.

Dette skriker etter tolkninger! Hva er det den ledende marxist i Rødt forsøker å si?

Den åpenbare, ved første øyekast, rimeligste tolkningen er at mannen fleiper. Han kjedet seg, og skrev denne lille parodien. Men det strider jo mot den seriøsitet hans hjemmeside er preget av. Så tolkingen må avvises med basis i holismekriteriet – deler og helhet stemmer ikke overens.

En annen tolkning er at Valen vil slå et slag for den historiske materialisme. At menneskets tanker styres av den materielle virkelighet, og at de herskendes tanker blir de herskende tanker. At det altså ikke er mulig å skrive poptekster uten å avspeile den materielle virkelighet, som sniker seg inn bak vår (falske) bevissthet. Selv banale Grand Prix låter tvinges til å avspeile den materielle virkelighet – og blir slik ikke banale, men sofistikerte. Denne tolkningen hadde imidlertid krevd at alle sanger avspeiler utviklingen i basis – at det altså hadde vært mulig å analysere alle poptekster slik. For det kan vel ikke bare være vinnerne som gjør det?

En tredje tolkning er at det nettopp er vinnerne som avspeiler den materielle virkelighet – fordi vinnerne jo er avhengig av stemmer – at folket velger dem. Og fordi folk flest, med sin falske bevissthet, fremmedgjorte og uten av stand til å se at varene avspeiler sosiale realiteter, får et glimt av sannhet i disse sangene.  De skjærer gjennom deres falske bevissthet i tilstrekkelig mange sekunder til at de sender en SMS og stemmer. Det er konsistent med sangenes antatte revolusjonære potensiale. Men det høres jo litt rart ut.

En fjerde tolkning er at Valen her for første gang avslører at Rolf Løvland var 2.2er, dvs. blant de mest hemmelige medlemmene av AKP (m-l), som bare kunne uttrykke sitt revolusjonære standpunkt på forvridde måter som var uforståelig for borgerskapet. Og Rybak kommer jo fra Hviterussland, der han har nærkontakt (i hvert fall spiller for og lar seg avbilde med) med de siste rester av det stolte kommunistiske parti, som Valen mente bygde sosialismen i en despotisk form.

Det finnes sikkert flere tolkninger, men jeg kommer ikke på flere, men det gjør kanskje dere?

Architecture might be my favourite thing about religion.

Jon Stewart snakker om Sveits sine fire (!) minareter og analyserer plakater fra valgkampen før folkeavstemningen.

Bergen, 13.01.10