I følge en artikkel i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3331774.ece) har boka ”Lessons in disaster. McGeorge Bundy and the path to war in Vietnam” av Gordon Goldstein gått som en farsott i Obama-administrasjonen. Det blir spennende å se om de har lært noe av den. For hvis de virkelig har lest den burde svaret være åpenbart: Trekk de amerikanske styrkene ut!

McGeorge Bundy var sikkerhetspolitisk rådgiver både for John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsen. Han var en sentral drivkraft i opptrappingen av krigen i Vietnam. På sin alderdom gikk han kritisk gjennom hva han hadde bidradd til, og forfatteren av boka, Gordon M. Goldstein, hadde tilgang til hans evalueringer og arbeidet tett sammen med han, før Bundy døde.

I boka får vi i nærbilde se hvordan den politiske forståelsen for Vietnam vokste fram i USA, og hvilke vurderinger de gjorde som ledet fram til katastrofen. Krigen kostet flere millioner vietnamesere livet, la store deler av landet i grus, forgiftet store landområder og kostet også amerikanerne i underkant av 60 000 døde – men med langt flere med ødelagte liv på grunn av krigsopplevelser. Hvilke feilvurderinger gjorde de og hvorfor?

Goldstein viser for det første at politikken gikk ut på å støtte opp om et råttent regime i Sør-Vietnam som ikke på egen hånd klarte å stanse et opprør mot seg. Å støtte dette regimet ble ansett som viktig for å stoppe videre kommunistisk ekspansjon. Teorien ble kalt dominoteorien – landene i sør-Asia var dominobrikker, og falt en (Sør-Vietnam) ville alle de andre også falle). Problemet var at regimet i Saigon var korrupt og upoulært, og at geriljaen hadde heltestatus fra krigen mot franskmennene 10 år tidligere. Ikke ulikt Afghanistan i det hele tatt med andre ord. Der sitter også et korrupt regime, med en gerilja med heltestatus fra krigen mot russerne, og regimet må støttes opp fordi hvis Afghanistan tapes til muslimske fundamentalister vil fundamentalistene fortsette å ta land etter land.

Den amerikanske ambassadøren i Saigon advarte sterkt mot å sende amerikanske bakkestyrker. Da ville krigen amerikaniseres – og geriljaen ville få økt oppslutning fordi de nå også slåss mot en okkupant. Slett ikke ulikt den amerikanske ambassadøren i Kabul som advarer sterkt mot flere amerikanske soldater i Afghanistan.

Men advarslene ble ikke hørt, og ambassadøren i Saigon ble skiftet ut når opptrappingen begynte.

Feilslått strategi

Tanken bak amerikanernes strategi i Vietnam var at et økende amerikansk militært nærvær ville hindre fienden å nå sine mål, at økende tap for dem ville koste mer enn det smakte og at det etter hvert ville bli en militært fastlåst situasjon som ville tvinge de vietnamesiske kommunistene til forhandlingsbordet. Men dette bygde på antakelser som ikke var testet: Ville vietnameserne ha et kompromiss – var det noe som tydet på at de ville oppgi sine ambisjoner om å samle landet? Var det noe som tydet på at all volden amerikanerne påførte dem svekket deres vilje til fortsatt å slåss? Svaret i ettertid er at det var det ikke. Strategien var derfor feil. Og den bygde dessuten på høyst usikre antakelser: Hvor mange bomber ville det kreve å ta fram dem viljen til å nå sine mål. Hvor mange amerikanske soldater ville det ta før de skjønte at de ikke kunne vinne? Hvor mange drepte i kamp ville det ta før de ga seg? Disse svarene var i det blå – dvs det var aldri forsøkt verken utredet eller besvart (Goldstein s.179)

Tanken var å tvinge opprørerne til forhandlinger. Men som Bundy så 30 år senere – hva hvis de ikke vil forhandle, hva om de ikke er villig til å oppgi kampen?

Afghanistan – gjentakelse av de samme feilene.

Nøyaktig de samme spørsmål burde Obama-administrasjonen nå stille om Afghanistan hvis de har lest boka: Hva hvis Taliban ikke vil forhandle? Hva om de er villig til å ta de tap som kreves for å drive NATO ut av Afghanistan? Hva om de er drevet av en annen og sterkere motivasjon enn NATO? Kan NATO kvantifisere hva det vil ta å fravriste dem viljen til å bli herrer i eget hus? Hvor mange bomber, hvor mange tropper, hvor mange drepte?

I Vietnam ledet strategien fram til en utmattelseskrig – som USA var dømt til å tape. Opprørerne visste at før eller siden måtte USA dra hjem. Da ville det bare være et spørsmål om tid før deres quislingregime også ville falle, uansett hvor mye våpenhjelp de fikk. Det samme vet Taliban. NATO kan stå i Afghanistan lenge, men ikke lenger enn afghanerne selv. Så lenge de fortsetter kampen vil de måtte seire til slutt.

Feilslåtte målsettinger

Bundy – og Goldstein tror ikke at utfallet kunne blitt noe annet i Vietnam. Slik sett var det ikke strategien som var feil, men målet som var uoppnåelig. Som en rekke studier forut for krigen viste – den nasjonale frigjøringskampen til vietnameserne ville lykkes. Håpet om at om en opptrapping av konflikten med massiv bombing, en halv million amerikanske soldater, fri ildsoner der alt som beveget seg var fiender, bruk av alt de hadde av teknologiske våpen ville tvinge fram forhandlinger, der vietnameserne oppga et mål de visste de ville nå til slutt var fåfengt. Resultatet ble som det måtte bli: Et forent Vietnam under Nord-Vietnams ledelse. Men i tillegg kom flere millioner drepte vietnamesere, nesten 60 000 drepte amerikanere, et ødelagt land, framveksten av Røde Khmer i Kambodsja med de følger det fikk. Det kunne amerikanerne ha forhindret med en annen politikk, ved å ikke amerikanisere krigen.

Og det er trolig Obamas dilemma i Afghanistan. USA og NATO vil tape. Utenlandske styrker kan ikke slå ned et opprør næret av nasjonalisme, kan aldri vinne befolkningens “hearts and minds”. Tyskerne bygde flyplasser og veier i Norge, oppretthold orden, var høflige og hadde hele folket i arbeid. Men de vant få hjerter. Folk så at de også forfulgte, torturerte og myrdet nordmenn som ikke var enig. De ville aldri oppnå folkelig oppslutning. USA og NATO i Afghanistan skiller seg bare fra tyskerne med at de dreper sivile i langt større grad, og trolig vinner “hearts and minds” tilsvarende mindre. Spørsmålet er derfor mer hvor mye ødeleggelse NATO skal foreta seg før de trekker seg ut. Og hvordan det vil påvirke styrkeforholdet mellom de moderate og radikale i Taliban.

En norsk Bundy

En annen som burde lese boka er  Janne Haaland Matlary som er inne i samme logikk når hun i Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/meninger/article453835.ece) hevder at nye styrker er nødvendig fordi ” McChrystal er altså den som ber om mer militærmakt for å komme på offensiven mot Taliban i et avgjørende støt for å dominere nok til å forhandle med Taliban uten å kompromisse på grunn av svakhet”.

Matlary er for det første like naiv som Bundy var. Også han trodde på generalene når de sa at 32 ooo soldater ville knekke oppstanden, så ba de om om en økning til 82 ooo, men bare noen måneder senere var det nødvendig med 140 000 soldater.  Slik fortsatte det det det på det meste sto over 550 000 soldater i Vietnam. Ingen må tro at General McCrystal vil stoppe nå. Men i tillegg viderefører Matlary de gale forutsetningene Bundy og amerikanerne bygde på i fullt monn. Nye styrker skal påføre Taliban et avgjørende støt slik at de vil forhandle ut fra svakhet. Hva bygger Matlary på som vi ikke får vite: Hvor mange soldater må til for å påføre Taliban et slikt støt? Er det overhode mulig å tenke seg at det er færre enn russerne hadde uten å lykkes? Og vil Taliban forhandle? Ingenting tyder på det. Og vil de noensinne akseptere å forhandle ut fra svakhet? Uten å kunne svare på slike spørsmål er ikke dette strategi, det er bare ordgyteri.

Hvis fredsprisvinner Obama har lest Goldsteins bok, slik Aftenposten påstår, vet han dette. Så får vi se om han har politisk mot nok til å si at nok er nok – ikke mer unødvendig lidelse, vi drar hjem!