”Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling. Det høres kanskje teit ut, men det er bedre enn å knulle.”

”Fem av oss har tatt talibanliv. Man blir sykt gira rett før man trekker av”.

”Dere er rovdyret. Taliban er byttet. Til Valhall”

Dette er noen av de sitatene som både militær og sivil forsvarsledelse er sjokkert over. De kaller det en ukultur, som de skal bli kvitt. Det burde for så vidt være lett. Det er bare å hente soldatene hjem, og gi beskjed til NATO at Norge ikke lenger vil delta i ”væpnende ikke- internasjonale konflikter”

Et språk for krig

Men hvis de ønsker at norske soldater skal delta i krigslignende operasjoner, må de akseptere at det blant soldatene utvikler seg et språk som gjør det mulig å leve med fare og mulig død. For krig handler blant annet om å drepe, handler blant annet om å ofre seg for kamerater, handler blant annet om å dø ung. Det handler om å oppsøke fare. Det trygge ville naturligvis være å gjemme seg under senga i brakkene, Men da kunne vi like gjerne vært hjemme. Derfor må soldatene ut av leiren, oppsøke lokalbefolkning, utsette seg for veibomber, snikskyttere, motstandere.

Skal du oppsøke fare, risikere å dø, risikere å drepe, risikere ved feighet å få kamerater drept, risikere ved handlingslammelse å utsette alle for fare, da er et språk som kan skape den nødvendige motivasjon, den nødvendige trygghet og tillit og den nødvendige aggresjon faktisk ikke uheldig, men nødvendig!

Gir kamp på liv og død en adrenalinkick? Ja, trolig. Det er i hvert fall beskrevet utallige ganger.  I boka An Intimate History of Killing: Face-to-Face Killing in Twentieth-Century Warfare, av Joanna Bourke, hevder forfatteren at krigsveteraners motvilje mot å snakke om krigen ikke skyldes uvilje mot å rippe opp i det vonde, men visshet om at lytteren aldri vil kunne forstå at de på et plan elsket det – at det faktisk var bedre enn sex.

Fravær av troverdig Grand Strategy

Hvilken type språk soldater utvikler for å skape mening, motivasjon og nødvendig aggresjon henger kanskje sammen med krigens mening. I eksistensielle konflikter, der det står om en mulig framtid eller ikke kan man dø med ord som ”for konge og fedreland” eller ”Stalin” på leppene. Da handler krigen om å forsvare noe du elsker, om dine barns framtid, ditt folks framtid. Å dø med ”for jenteskoler og Karzai” på leppene høres noe mer urealistisk ut. Hva vi er villig til å dø for kalles i militærteorien for Grand Strategy:

Hvorfor slåss vi? Hva er vår sak? Hvorfor er det viktig at vi vinner og fienden taper? Har vi en god Grand Strategy vil vi og våre venner styrkes i troen (pumpe opp sine egnes kampmoral), de nøytrale vil tendere til å støtte oss så godt de kan og selv fienden vil tvile på sin sak. Har vi derimot en dårlig Grand Strategy vet vi knapt hvorfor vi slåss, vi har vage ideer om målet, og kan vanskelig begrunne hvorfor det er viktig at vi vinner. Da vil både vi og være venner fylles med tvil om det er riktig å slåss, de nøyrale forblir så nøytrale de kan, og fienden vil fylles opp av tro og kampmoral. Grand Strategy er ikke soldatenes ansvar, men politikernes. Det er politikkens bidrag til krigen

Problemet er: Jo bedre arbeid politikerne har gjort med Grand Strategy, jo mer vil krigens mening være tilstrekkelig motivasjon. Omvendt: Jo dårligere arbeid med Grand Strategy, jo mer må soldatene selv gi mening til det de holder på med, å skape et språk for å uttrykke denne meningen. Sitatene fra våre Afghanistan-soldater avspeiler etter hva jeg kan forstå, nettopp det dårlige Grand Strategy – arbeidet til den politiske og militære toppledelse.

Krigen i Afghanistan: En kamp om afghanernes ”hearts and minds”

Det som gjør sitatene fra de norske soldatene problematisk er ikke at det har oppstått en ”uheldig kultur” – den er som sagt nødvendig hvis du er i krig og enda mer nødvendig hvis du ikke helt vet hvorfor du er der. Det problematiske er at en krigerkultur ikke er i overensstemmelse med oppdraget i Afghanistan: Å vinne afghanernes støtte. Støtte for en regjering som er vestlig orientert, som representerer demokrati, likestilling og litt sekularisme og som vil slåss mot muslimsk fundamentalisme.

Det krever mye: Du må kjenne området du er i, nesten bedre enn de lokale, du må gi et sympatisk førsteinntrykk, du må vite hva folk er opptatt av, hva som motiverer dem og hva som fremmedgjør dem, du må få folk til å fortelle hva de vet om hvordan fienden er organisert, la befolkningen bli dine viktigste spioner, du må gi dem tillit til at du kan beskytte dem hvis fienden vil hevne seg – og at det ikke bare gjelder en periode, men til fienden ikke er i stand til å hevne seg,  (Er du nysgjerrig på hvordan NATO tenker om anti-opprør (Counterinsurgency) anbefales David Kilcullens bok Counterinsurgency. Er utgitt i praktisk plastbind, så du kan ha den med ut i skogen).

En ”krigerkultur” som heroiserer kampen, krigen, drapet på fienden er trolig dysfunksjonell for å gjøre dette. En arme som ser Taliban som fienden som skal drepes, når Taliban er umulig å skille fra voksne menn i sin alminnelighet vil trolig bli fremmedgjort fra befolkningen og vinne flere ”Hearts and Minds” for fienden enn for seg selv. Den vil over tid mer og mer bli oppfattet som kilden til ustabilitet og vold. Løsningen vil for folk flest være at armeen forsvinner, ikke at de vinner.

At Norge ikke lykkes i dette, at veien fra en ”hjelpekultur” til en ”krigerkultur” var svært kort når volden flyttet seg til ”norske” områder, er ikke overraskende. Land med dramatisk mye større erfaring enn Norge med kolonisering (England, Frankrike, Belgia, Nederland, Portugal) har tapt mot lokale opprørere, USA har tapt og Sovjetunionen har tapt. Å vinne et folk for fremmede verdier, pådyttet av soldater er et prosjekt av stor vanskelighetsgrad.

Konsekvenser for Forsvaret

Forsvaret står overfor en stor utfordring. Og den er ikke at det har utviklet seg en ukultur blant våre soldater i Afghanistan. Utfordringen er at Forsvaret ledes av soldater som aldri har vært i kamp, aldri har opplevd det som stadig flere soldater og unge offiserer nå opplever. Mens det før var en antagelse at de eldre hadde både større kunnskap og mer erfaring – og derfor hadde autoritet og makt, som får vi en situasjon der de yngste sitter med både erfaringen og kunnskapen, men ikke har et legitimt språk å uttrykke dette med. Å svare på denne utfordringen med å gjøre språket deres mer illegitimt er å undergrave sin egen autoritet ytterligere.

I følge en artikkel i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3331774.ece) har boka ”Lessons in disaster. McGeorge Bundy and the path to war in Vietnam” av Gordon Goldstein gått som en farsott i Obama-administrasjonen. Det blir spennende å se om de har lært noe av den. For hvis de virkelig har lest den burde svaret være åpenbart: Trekk de amerikanske styrkene ut!

McGeorge Bundy var sikkerhetspolitisk rådgiver både for John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsen. Han var en sentral drivkraft i opptrappingen av krigen i Vietnam. På sin alderdom gikk han kritisk gjennom hva han hadde bidradd til, og forfatteren av boka, Gordon M. Goldstein, hadde tilgang til hans evalueringer og arbeidet tett sammen med han, før Bundy døde.

I boka får vi i nærbilde se hvordan den politiske forståelsen for Vietnam vokste fram i USA, og hvilke vurderinger de gjorde som ledet fram til katastrofen. Krigen kostet flere millioner vietnamesere livet, la store deler av landet i grus, forgiftet store landområder og kostet også amerikanerne i underkant av 60 000 døde – men med langt flere med ødelagte liv på grunn av krigsopplevelser. Hvilke feilvurderinger gjorde de og hvorfor?

Goldstein viser for det første at politikken gikk ut på å støtte opp om et råttent regime i Sør-Vietnam som ikke på egen hånd klarte å stanse et opprør mot seg. Å støtte dette regimet ble ansett som viktig for å stoppe videre kommunistisk ekspansjon. Teorien ble kalt dominoteorien – landene i sør-Asia var dominobrikker, og falt en (Sør-Vietnam) ville alle de andre også falle). Problemet var at regimet i Saigon var korrupt og upoulært, og at geriljaen hadde heltestatus fra krigen mot franskmennene 10 år tidligere. Ikke ulikt Afghanistan i det hele tatt med andre ord. Der sitter også et korrupt regime, med en gerilja med heltestatus fra krigen mot russerne, og regimet må støttes opp fordi hvis Afghanistan tapes til muslimske fundamentalister vil fundamentalistene fortsette å ta land etter land.

Den amerikanske ambassadøren i Saigon advarte sterkt mot å sende amerikanske bakkestyrker. Da ville krigen amerikaniseres – og geriljaen ville få økt oppslutning fordi de nå også slåss mot en okkupant. Slett ikke ulikt den amerikanske ambassadøren i Kabul som advarer sterkt mot flere amerikanske soldater i Afghanistan.

Men advarslene ble ikke hørt, og ambassadøren i Saigon ble skiftet ut når opptrappingen begynte.

Feilslått strategi

Tanken bak amerikanernes strategi i Vietnam var at et økende amerikansk militært nærvær ville hindre fienden å nå sine mål, at økende tap for dem ville koste mer enn det smakte og at det etter hvert ville bli en militært fastlåst situasjon som ville tvinge de vietnamesiske kommunistene til forhandlingsbordet. Men dette bygde på antakelser som ikke var testet: Ville vietnameserne ha et kompromiss – var det noe som tydet på at de ville oppgi sine ambisjoner om å samle landet? Var det noe som tydet på at all volden amerikanerne påførte dem svekket deres vilje til fortsatt å slåss? Svaret i ettertid er at det var det ikke. Strategien var derfor feil. Og den bygde dessuten på høyst usikre antakelser: Hvor mange bomber ville det kreve å ta fram dem viljen til å nå sine mål. Hvor mange amerikanske soldater ville det ta før de skjønte at de ikke kunne vinne? Hvor mange drepte i kamp ville det ta før de ga seg? Disse svarene var i det blå – dvs det var aldri forsøkt verken utredet eller besvart (Goldstein s.179)

Tanken var å tvinge opprørerne til forhandlinger. Men som Bundy så 30 år senere – hva hvis de ikke vil forhandle, hva om de ikke er villig til å oppgi kampen?

Afghanistan – gjentakelse av de samme feilene.

Nøyaktig de samme spørsmål burde Obama-administrasjonen nå stille om Afghanistan hvis de har lest boka: Hva hvis Taliban ikke vil forhandle? Hva om de er villig til å ta de tap som kreves for å drive NATO ut av Afghanistan? Hva om de er drevet av en annen og sterkere motivasjon enn NATO? Kan NATO kvantifisere hva det vil ta å fravriste dem viljen til å bli herrer i eget hus? Hvor mange bomber, hvor mange tropper, hvor mange drepte?

I Vietnam ledet strategien fram til en utmattelseskrig – som USA var dømt til å tape. Opprørerne visste at før eller siden måtte USA dra hjem. Da ville det bare være et spørsmål om tid før deres quislingregime også ville falle, uansett hvor mye våpenhjelp de fikk. Det samme vet Taliban. NATO kan stå i Afghanistan lenge, men ikke lenger enn afghanerne selv. Så lenge de fortsetter kampen vil de måtte seire til slutt.

Feilslåtte målsettinger

Bundy – og Goldstein tror ikke at utfallet kunne blitt noe annet i Vietnam. Slik sett var det ikke strategien som var feil, men målet som var uoppnåelig. Som en rekke studier forut for krigen viste – den nasjonale frigjøringskampen til vietnameserne ville lykkes. Håpet om at om en opptrapping av konflikten med massiv bombing, en halv million amerikanske soldater, fri ildsoner der alt som beveget seg var fiender, bruk av alt de hadde av teknologiske våpen ville tvinge fram forhandlinger, der vietnameserne oppga et mål de visste de ville nå til slutt var fåfengt. Resultatet ble som det måtte bli: Et forent Vietnam under Nord-Vietnams ledelse. Men i tillegg kom flere millioner drepte vietnamesere, nesten 60 000 drepte amerikanere, et ødelagt land, framveksten av Røde Khmer i Kambodsja med de følger det fikk. Det kunne amerikanerne ha forhindret med en annen politikk, ved å ikke amerikanisere krigen.

Og det er trolig Obamas dilemma i Afghanistan. USA og NATO vil tape. Utenlandske styrker kan ikke slå ned et opprør næret av nasjonalisme, kan aldri vinne befolkningens “hearts and minds”. Tyskerne bygde flyplasser og veier i Norge, oppretthold orden, var høflige og hadde hele folket i arbeid. Men de vant få hjerter. Folk så at de også forfulgte, torturerte og myrdet nordmenn som ikke var enig. De ville aldri oppnå folkelig oppslutning. USA og NATO i Afghanistan skiller seg bare fra tyskerne med at de dreper sivile i langt større grad, og trolig vinner “hearts and minds” tilsvarende mindre. Spørsmålet er derfor mer hvor mye ødeleggelse NATO skal foreta seg før de trekker seg ut. Og hvordan det vil påvirke styrkeforholdet mellom de moderate og radikale i Taliban.

En norsk Bundy

En annen som burde lese boka er  Janne Haaland Matlary som er inne i samme logikk når hun i Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/meninger/article453835.ece) hevder at nye styrker er nødvendig fordi ” McChrystal er altså den som ber om mer militærmakt for å komme på offensiven mot Taliban i et avgjørende støt for å dominere nok til å forhandle med Taliban uten å kompromisse på grunn av svakhet”.

Matlary er for det første like naiv som Bundy var. Også han trodde på generalene når de sa at 32 ooo soldater ville knekke oppstanden, så ba de om om en økning til 82 ooo, men bare noen måneder senere var det nødvendig med 140 000 soldater.  Slik fortsatte det det det på det meste sto over 550 000 soldater i Vietnam. Ingen må tro at General McCrystal vil stoppe nå. Men i tillegg viderefører Matlary de gale forutsetningene Bundy og amerikanerne bygde på i fullt monn. Nye styrker skal påføre Taliban et avgjørende støt slik at de vil forhandle ut fra svakhet. Hva bygger Matlary på som vi ikke får vite: Hvor mange soldater må til for å påføre Taliban et slikt støt? Er det overhode mulig å tenke seg at det er færre enn russerne hadde uten å lykkes? Og vil Taliban forhandle? Ingenting tyder på det. Og vil de noensinne akseptere å forhandle ut fra svakhet? Uten å kunne svare på slike spørsmål er ikke dette strategi, det er bare ordgyteri.

Hvis fredsprisvinner Obama har lest Goldsteins bok, slik Aftenposten påstår, vet han dette. Så får vi se om han har politisk mot nok til å si at nok er nok – ikke mer unødvendig lidelse, vi drar hjem!