Den norske m-l-bevegelsen er grundig behandlet i litteratur. Dag Solstad har behandlet den i flere romaner, og forfattere som Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Per Petterson har alle skrevet romaner som skal forsøke å forstå fenomenet. Men fenomentet er ikke bare behandlet litterært, flere historiske hovedoppgaver er skrevet – av vekslende kvalitet selvfølgelig, som hovedoppgaver ofte er, men noen av dem er knakende gode. En rekke tidligere m-lere skrev forsøksvise oppsummeringer og kritiske analyser av egne erfaringer i  boka (m-l), redigert av Terje Tvedt i 1989 og  Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik utga i 2008 boka ”ekte 68ere” som er en statistisk analyse basert til et spørreskjema til en tilfeldgig (dvs. representativt) utvalg som hadde vært studenter i årene rundt 1968. M-lerne var der en stor kategori. Sosiologen Jon Ivar Elstad har dessuten skrevet mange artikler om ulike sider av m-l-bevegelsen. Og noen av lederne har skrevet flere bøker om tida si som topper i bevegelsen, både Øgrim og Steigan har skrevet flere. Og enda finnes det sikkert flere som jeg ikke har lest.

Spørsmålet en stiller seg når det kommer en stor og påkostet bok om det allerede godt beskrevne fenomen er jo hva den bidrar med. Har den noe nytt å bringe til torgs? Svaret er både ja og nei. Lange spekulasjoner om våpentrening bringer intet nytt, selv om de har funnet noen som stjal dynamitt (men på eget initiativ og ikke partiets) og som gravde det ned uten noensinne å grave det opp igjen. At m-lerne var aktive i litteraturen og tidvis dominerte det litterære felt, er ikke nytt, og heller ikke at plateselskapet Mai utga mange plater. Men som dokumentasjon for framtidige generasjoner er det ting som må med i den store boka om bevegelsen.

Det som er nytt og som jeg synes fikk noe ut av er intervjuene. Her møter vi fire jevnaldrende fra Volda, vi møter m-l-ere fra Mo i Rana, vi møter to jenter fra Bodø som gikk inn som 13-åringer, og vi møter et par m-l-unger fra Romsås. I tillegg møter vi spredt om i boka andre aktivister som redegjør for sin historie. Og det som slår meg når jeg leser disse innsiktsfulle intervjuene, full av gode refleksjoner om en svunnen tid (de fleste var ute allerede tidelig på 1980-tallet og tidligere) er at disse intervjuene er overraskende like – og slett ikke ulikt fortellingene til både Tor Obrestad og Dag Solstad.

M-L-livets fire faser

M-l-universet kan deles i fire perioder – det første er forelskelsen. Det sødmefulle møte med en ideologi som satte ord på det man opplevde. Når sosialdemokratiet var størknet til byråkrati, systemlojalitet og USA-støtte, når frigjøringsbevegelser vokste fram i hele den tredje verden og vestlig militærmakt var på vikende front, når framtida var åpen, normene usikre og opprøret lette etter en form, så var maoismen en tiltrekkende pakke. De tilbød teori, de tilbød aktivisme og de var de tøffeste gutta og jentene i skolegården, som både kunne sette lærerne til veggs og male slagord på skoleveggen. I alle intervjuene synes jeg å gjenkjenne forelskelsen.

Men overgangen fra forelskelse til kjærlighet er vanskelig. For det sødmefylte møtet med aktivister med samme glød som en selv ble fylt med møter og forpliktelser. Det ble altoppsugende. Og pliktene blir etter hvert tunge å bære. Men jo mer de investerer i forholdet, jo vanskeligere blir det å bryte. Og flere av de intervjuede har refleksjoner om episoder som de ikke forstår at ikke gjorde forholdet slutt og ved å gjenoppleve dem lurer på hva i all verden som fikk dem til å bli. Men bevegelsen hadde effektiv tankekontroll – gjennom stadige kadervurderinger, kampen mellom den borgerlige og proletære sida i den enkelte, kunne feilaktige tanker feies bort. Dette er for øvrig glitrende beskrevet av Terje Tvedt i boka (m-l).

Så kommer proletariseringa. Veien fra student til arbeider. Nesten alle de intervjuede har gått den veien. En av dem var arbeider i utgangspunktet – og opplever etter hvert at det blir brukt mot han (du har ikke ofret så mye som oss – så din mening er mindre verd!). Men det spennende i beskrivelsen av det proletariserte tilværelse er ikke at arbeidet var så ille, selv om det ikke er tvil om at arbeiderklassen lever en vesentlig hardere liv enn mellomlagene, men AKPernes totale mangel på lyst til å rekruttere sine arbeidskolleger. Ikke fordi de i og for seg ikke ønsket å styrke partiet, men fordi de visst hva slags helvete partiet var og de ønsket ingen andre så vondt.

Etter hvert går det opp for dem at det ikke vil bli bedre, at de ikke vil finne tilbake til det sødmefylte møtet og de benytter sjansen til å gli ut. Men de melder seg ikke ut. En forteller at laget ble nedlagt pga. albaniasympatier etter bruddet mellom Kina og Albania, og fordi det ikke fantes medlemskartotek visste ingen hvem som da mistet laget sitt. Han velger da å gjemme seg vekk, ikke melde seg for andre lag, og lever i 2-3 år i redsel for at partiet skal oppsøke han og trekke han inn igjen. Det tar år før han slapper av. Andre flytter til nye steder uten å melde flyttingen til partiet og klarer å gli ut på den måten.

Som en som sto i nærkamp med bevegelsen, som SFU/SVU/SU-medlem gjennom hele 70-tallet, er det overraskende hvor lite politikk spilte inn for det sluknende kjærlighet. Vår kritikk av stalinisme, av ettpartimodell, av substitusjonisme, av sekterismen etc. har ikke gjort inntrykk på noen av de intervjuede. Sammenbruddet i den interne konstruksjonen (bruddet mellom Kina og Albania, Kinas angrep på Vietnam, Vietnams angrep på Kambodsja, Pol Pots galskap, Maos død og firerbandens fall, rehabiliteringen av Deng etc) har spilt en litt større rolle, men heller ikke denne synes avgjørende. Det viktigste synes å være slitet – forpliktelsene. Partiet krevde dem 24/7/365 – og det tærer. Det er grenser for hvor mye du kan kreve av mennesker og over hvor lang tid, uten at belønningen er i sikte.

Et parti med oppofrelse som sentralt, og forpliktelse, moralisme, kadervurdering, ”de med høyest nivå skal styre” etc. skaper et rom for maktmennesker og for maktmisbruk. Og alle fortellingene er fulle av dette. Mens kadervurderingene til å begynne med oppleves som nytt og spennende, som mye skryt og konkrete forslag til forbedring, så oppleves de etter hvert som et middel til å holde folk nede, full av giftige, sårende kommentarer, som et bittert gammelt ektepar som bruker venners tilstedeværelse til å slenge giftigheter mot hverandre.

Metodiske kritiske bemerkninger

Det er etter min mening, mye å få ut av intervjumaterialet til Rognlien og Brandal. Men de redegjør dessverre i overraskende liten grad for hva som er utvalget, hva som er uttrekkskriterier, hva som er gjennomgående i materialet og hva som er unikt. Utvalget er laget ved selvutvelgelse – dvs. de som ønsket har tatt kontakt. Dette åpner naturligvis for store skjevheter ved at noen kategorier folk kan ha større sannsynlighet fior å velge seg inn, mens andre kan ha tilsvarende liten. (Det kan f.eks. tenkes en stor overvekt av de som har noe negativt å fortelle). De selvutvalgte skal ha vært ca. 160 som er en svært liten andel av trolig mer enn 10 000 som har vært innom bevegelsen i noen tid. Av disse 160 plukkes noen ut til å bli gjengitt i boka, men færre enn 10% (16). Hva er kriteriet for det?  Det redegjøres det ikke for. Er det stedene (Volda og Mo i Rana) eller er det historiene – at de har tatt med de som var mest verd å gjengi?

I innledningen nevnes Bergen som et sentralt sted, fordi nest største by ofte er sentral i opposisjon til sentralen. Men det intervjues ingen herfra. I Bergen brøt en meget stor gruppe ut av AKP (m-l) i 1981 – på et relativt klart politisk grunnlag. Hva er grunnen til at ingen av disse er intervjuet? Tok de ikke kontakt, eller falt de ut av andre grunner. At tanker var å få dem med tyder jo innledningen på. Dette er desverre ikke noe boka gir oss svar på.

Ut fra særlig Rognliens harselerende omgang med en bevegelse, et engasjement, en begeistring og en evne til forpliktelse han tydligvis ikke har kunne forstå i tidligere ting produsert på kaderprosjektets nettside, er jeg likevel positivt overrasket over boka. Litt harselering må være lov. Fenomentet AKP ber jo nesten om å bli harselert med. Og Rognlien faller av og til for fristelsen. Men i all hovedsak tas fenomentet på alvor, intervjuobjektene får gode spørsmål, får rom og tid til å svare og deres kloke refleksjoner legges fram for oss uten redigering. Og det er til å bli klok av.