Asbjørn Sunde

Ellers kan Asbjørns Sundes erindringer om Osvaldgruppen anbefales på det sterkeste – “Menn i mørket” utgitt på Spartacus. Boken er spennende og (overraskende) velskrevet. Lars Borgersrud har også skrevet om Osvaldgruppen og Wollweber-organisasjonen. Jeg har desverre ikke lest noe av det han har skrevet, men kanskje noen kan komme med anbefalinger?

Uansett, dokumentaren var innsiktsfull og (opp)rørende, og ikke minst er det utrolig hvor mange av gruppens medlemmerde hadde fått med. Anbefales på det sterkeste.

Father and Sons (1924)

Heartfield var født Helmut Herzfeld, men skiftet navn til Heartfield pga den ekstreme tyske nasjonalismen som oppsto under 1. verdenskrig. Han var dadaist og pioner innen fotomontasje.

Mer informasjon finner om Heartfield finner du her og her.

For kva representerer Framstegspartiet? For mange er dei første og fremst protestpartiet i norsk politikk. Også folk på venstresida har lett for å henfalle til å gje dei merkelappen ‘populistisk’, men er ikkje mykje av Frps politikk eit uttrykk for at ‘vanleg’ parti-politikk er for kompakt? Det er visse saker som har store vanskar med å kome opp på dagsorden for å bli debattert. Handlar ikkje nettopp demokrati om dette? Tvert om blir mange saker organisert bort frå dagsorden eller dei blir omgjorde til tekniske spørsmål. Merkelappen ‘populistisk’ fungerer berre som ein grensemarkering for kva som er utanfor reviret til oligarkane som vi har å velje blant i dei ulike partia.

Det er sjølvsagt ikkje sånn at eg meiner at idéane som Framstegspartiet står for er gode eller viktige: Lågare bensinpris, full fart i vegbygginga, knallharde straffer for kriminelle, ein endå meir rasistisk behandling av innvandrarar, kutt i løyvingane til Bergen Filharmoniske Orkester (der eg er abonnent og får 80% av kostnaden dekka over kulturbudsjettet), osb. er ein politikk som går tvert i motsett retning av det eg ynskjer. Likevel, protest-segmentet av Framstegspartiet sine veljarar representerer noko genuint demokratisk i motsetning til teknokratane som vi elles har å velje blant. Trass i skilnader i den faglege politikken,  som Steinar har påvist, så er Arbeiderpartiet det store liberaliseringspartiet gjennom omdanninga av Telenor, Posten, målstyring i offentleg sektor, einaugd satsing på oljeutvinning,  osb. Finanskrisa har også vist korleis Jens er pengefolkas nærmaste ven og Røkkes redningsmann. Alt dette er eit resultat av at Gro Harlem Bruntland stal Høgres politikk på slutten av 1980-talet. Vidare, så er det bortimot ingen skilnad på dei store partia i synet på utanrikspolitikken eller innvandringspolitikken. Det kompakte i den oligarkiske politikken er det som er det dominerande biletet, og det er når veljarane oppdagar at Frp er i same båt at dei sviktar også dette partiet. Å vere ein anti-elitistisk elite inneber for mange vanskelege balansegangar. For oss som vil ha ein annan politisk kurs i Noreg, så blir valet ein blåmandag uansett.

I den anledning har den britiske avisen The Guradian foretatt en rundspørring blant en del av Storbritannias fremst historikere, om hvorvidt denne framgangen kan sammenliknes med situasjonen i mellomkrigstiden. I stor grad kan de berolige oss, men særlig interessant er kommentaren fra Eric Hobsbawm, som hevder at dette snarere dreier seg om venstresidens krise:

We have been here before, in the 1930s when the net effect of the Depression was to strengthen the right and nullify the left – Labour was reduced to 50 MPs in 1931. The left rose again, but I am not optimistic about it being able to do so this time. Social democratic parties across Europe are in decline. That decline is not as dramatic as the communists a generation ago, but it is still marked. The European left relied on a working class that no longer exists in its old form, and in order to recover it will need to find a new constituency. That may be hard.

Spørsmålet er altså om venstresiden kan revitaliseres og bli en reell kraft i Europa. Til det trengs det en eller form for folkelig moblisering. 

Ta dokkar sammen, venstreside!