Hvilken parole går du bak i år?

Father and Sons (1924)

Heartfield var født Helmut Herzfeld, men skiftet navn til Heartfield pga den ekstreme tyske nasjonalismen som oppsto under 1. verdenskrig. Han var dadaist og pioner innen fotomontasje.

Mer informasjon finner om Heartfield finner du her og her.

I følge en artikkel i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3331774.ece) har boka ”Lessons in disaster. McGeorge Bundy and the path to war in Vietnam” av Gordon Goldstein gått som en farsott i Obama-administrasjonen. Det blir spennende å se om de har lært noe av den. For hvis de virkelig har lest den burde svaret være åpenbart: Trekk de amerikanske styrkene ut!

McGeorge Bundy var sikkerhetspolitisk rådgiver både for John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsen. Han var en sentral drivkraft i opptrappingen av krigen i Vietnam. På sin alderdom gikk han kritisk gjennom hva han hadde bidradd til, og forfatteren av boka, Gordon M. Goldstein, hadde tilgang til hans evalueringer og arbeidet tett sammen med han, før Bundy døde.

I boka får vi i nærbilde se hvordan den politiske forståelsen for Vietnam vokste fram i USA, og hvilke vurderinger de gjorde som ledet fram til katastrofen. Krigen kostet flere millioner vietnamesere livet, la store deler av landet i grus, forgiftet store landområder og kostet også amerikanerne i underkant av 60 000 døde – men med langt flere med ødelagte liv på grunn av krigsopplevelser. Hvilke feilvurderinger gjorde de og hvorfor?

Goldstein viser for det første at politikken gikk ut på å støtte opp om et råttent regime i Sør-Vietnam som ikke på egen hånd klarte å stanse et opprør mot seg. Å støtte dette regimet ble ansett som viktig for å stoppe videre kommunistisk ekspansjon. Teorien ble kalt dominoteorien – landene i sør-Asia var dominobrikker, og falt en (Sør-Vietnam) ville alle de andre også falle). Problemet var at regimet i Saigon var korrupt og upoulært, og at geriljaen hadde heltestatus fra krigen mot franskmennene 10 år tidligere. Ikke ulikt Afghanistan i det hele tatt med andre ord. Der sitter også et korrupt regime, med en gerilja med heltestatus fra krigen mot russerne, og regimet må støttes opp fordi hvis Afghanistan tapes til muslimske fundamentalister vil fundamentalistene fortsette å ta land etter land.

Den amerikanske ambassadøren i Saigon advarte sterkt mot å sende amerikanske bakkestyrker. Da ville krigen amerikaniseres – og geriljaen ville få økt oppslutning fordi de nå også slåss mot en okkupant. Slett ikke ulikt den amerikanske ambassadøren i Kabul som advarer sterkt mot flere amerikanske soldater i Afghanistan.

Men advarslene ble ikke hørt, og ambassadøren i Saigon ble skiftet ut når opptrappingen begynte.

Feilslått strategi

Tanken bak amerikanernes strategi i Vietnam var at et økende amerikansk militært nærvær ville hindre fienden å nå sine mål, at økende tap for dem ville koste mer enn det smakte og at det etter hvert ville bli en militært fastlåst situasjon som ville tvinge de vietnamesiske kommunistene til forhandlingsbordet. Men dette bygde på antakelser som ikke var testet: Ville vietnameserne ha et kompromiss – var det noe som tydet på at de ville oppgi sine ambisjoner om å samle landet? Var det noe som tydet på at all volden amerikanerne påførte dem svekket deres vilje til fortsatt å slåss? Svaret i ettertid er at det var det ikke. Strategien var derfor feil. Og den bygde dessuten på høyst usikre antakelser: Hvor mange bomber ville det kreve å ta fram dem viljen til å nå sine mål. Hvor mange amerikanske soldater ville det ta før de skjønte at de ikke kunne vinne? Hvor mange drepte i kamp ville det ta før de ga seg? Disse svarene var i det blå – dvs det var aldri forsøkt verken utredet eller besvart (Goldstein s.179)

Tanken var å tvinge opprørerne til forhandlinger. Men som Bundy så 30 år senere – hva hvis de ikke vil forhandle, hva om de ikke er villig til å oppgi kampen?

Afghanistan – gjentakelse av de samme feilene.

Nøyaktig de samme spørsmål burde Obama-administrasjonen nå stille om Afghanistan hvis de har lest boka: Hva hvis Taliban ikke vil forhandle? Hva om de er villig til å ta de tap som kreves for å drive NATO ut av Afghanistan? Hva om de er drevet av en annen og sterkere motivasjon enn NATO? Kan NATO kvantifisere hva det vil ta å fravriste dem viljen til å bli herrer i eget hus? Hvor mange bomber, hvor mange tropper, hvor mange drepte?

I Vietnam ledet strategien fram til en utmattelseskrig – som USA var dømt til å tape. Opprørerne visste at før eller siden måtte USA dra hjem. Da ville det bare være et spørsmål om tid før deres quislingregime også ville falle, uansett hvor mye våpenhjelp de fikk. Det samme vet Taliban. NATO kan stå i Afghanistan lenge, men ikke lenger enn afghanerne selv. Så lenge de fortsetter kampen vil de måtte seire til slutt.

Feilslåtte målsettinger

Bundy – og Goldstein tror ikke at utfallet kunne blitt noe annet i Vietnam. Slik sett var det ikke strategien som var feil, men målet som var uoppnåelig. Som en rekke studier forut for krigen viste – den nasjonale frigjøringskampen til vietnameserne ville lykkes. Håpet om at om en opptrapping av konflikten med massiv bombing, en halv million amerikanske soldater, fri ildsoner der alt som beveget seg var fiender, bruk av alt de hadde av teknologiske våpen ville tvinge fram forhandlinger, der vietnameserne oppga et mål de visste de ville nå til slutt var fåfengt. Resultatet ble som det måtte bli: Et forent Vietnam under Nord-Vietnams ledelse. Men i tillegg kom flere millioner drepte vietnamesere, nesten 60 000 drepte amerikanere, et ødelagt land, framveksten av Røde Khmer i Kambodsja med de følger det fikk. Det kunne amerikanerne ha forhindret med en annen politikk, ved å ikke amerikanisere krigen.

Og det er trolig Obamas dilemma i Afghanistan. USA og NATO vil tape. Utenlandske styrker kan ikke slå ned et opprør næret av nasjonalisme, kan aldri vinne befolkningens “hearts and minds”. Tyskerne bygde flyplasser og veier i Norge, oppretthold orden, var høflige og hadde hele folket i arbeid. Men de vant få hjerter. Folk så at de også forfulgte, torturerte og myrdet nordmenn som ikke var enig. De ville aldri oppnå folkelig oppslutning. USA og NATO i Afghanistan skiller seg bare fra tyskerne med at de dreper sivile i langt større grad, og trolig vinner “hearts and minds” tilsvarende mindre. Spørsmålet er derfor mer hvor mye ødeleggelse NATO skal foreta seg før de trekker seg ut. Og hvordan det vil påvirke styrkeforholdet mellom de moderate og radikale i Taliban.

En norsk Bundy

En annen som burde lese boka er  Janne Haaland Matlary som er inne i samme logikk når hun i Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/meninger/article453835.ece) hevder at nye styrker er nødvendig fordi ” McChrystal er altså den som ber om mer militærmakt for å komme på offensiven mot Taliban i et avgjørende støt for å dominere nok til å forhandle med Taliban uten å kompromisse på grunn av svakhet”.

Matlary er for det første like naiv som Bundy var. Også han trodde på generalene når de sa at 32 ooo soldater ville knekke oppstanden, så ba de om om en økning til 82 ooo, men bare noen måneder senere var det nødvendig med 140 000 soldater.  Slik fortsatte det det det på det meste sto over 550 000 soldater i Vietnam. Ingen må tro at General McCrystal vil stoppe nå. Men i tillegg viderefører Matlary de gale forutsetningene Bundy og amerikanerne bygde på i fullt monn. Nye styrker skal påføre Taliban et avgjørende støt slik at de vil forhandle ut fra svakhet. Hva bygger Matlary på som vi ikke får vite: Hvor mange soldater må til for å påføre Taliban et slikt støt? Er det overhode mulig å tenke seg at det er færre enn russerne hadde uten å lykkes? Og vil Taliban forhandle? Ingenting tyder på det. Og vil de noensinne akseptere å forhandle ut fra svakhet? Uten å kunne svare på slike spørsmål er ikke dette strategi, det er bare ordgyteri.

Hvis fredsprisvinner Obama har lest Goldsteins bok, slik Aftenposten påstår, vet han dette. Så får vi se om han har politisk mot nok til å si at nok er nok – ikke mer unødvendig lidelse, vi drar hjem!

jeg har lenge trodd at det skulle bli rødgrønt på meg i år. I det siste har imidlertid tvilen begynt å nage meg mer og mer. Årsaken til dette er de norske soldatene i Afghanistan.

Jeg klarer ikke helt å tro at SV kan ordne opp her. Og derfor ber jeg dere om å hjelpe meg – kan jeg virkelig stemme SV i år?

Virkelig god politisk design kan si mer enn 1000 kronikker og denne boken viser et stor utvalg av plakater, annonser og buttons. Og fargeleggingsbok fra Tyrkia, gatekunst fra Argentina eller brosjyre fra Polen. Men det skal sier at de fleste bidragene er fra USA og at boken har et visst amerikansk preg. Temaene er delt inn i kapitler som dekker over alt fra dyrevern til våpenkontroll, men også med alle venstresidens favorittsaker.

The Design of Dissent
Socially and Politically Driven Graphics

av Milton Glaser og Mirko Ilic

ISBN: 978-1592531172
Utgitt: Rockport Publishers (2005)
Se nyere paperback-utgave hos Amazon.

Cooper Greene / Chaz Maviyane-Davis

iRaq plakat av Cooper Greene (USA, 2004)
Non-Suicide Bomber postkort av Chaz Maviyane-Davis (USA, 2004)

The Art Collective for Community Action

73% of America is pro-choice. (Why doesn’t it seem that way?)
Billboard av Rodney Abbot, Debra Drovillo, Lisa Mangano, Alexandra Min, Louise Scovell og Lisa Shoglow / The Art Collective for Community Action (USA, 1992)

Patrick Thomas

Fantastisk tøft aktivistisk postkort av Patrick Thomas (Spania, 2002).

Lisa Gibson

Peace on Earth Better luck next year.
Antikrigs-julekort av Lisa Gibson (USA, 2003).

Stefan Sagmeister og Hjalti Karlsson

Move Our Money kaffekrus av Stefan Sagmeister og Hjalti Karlsson (USA, 1999).

Tan Kien Eng

Plakat av Tan Kien Eng for Women’s Aid Organization i Malaysia.

Cedomir Kostovic

Plakat av Cedomir Kostovic (USA, 1998).

Trio Sarajavo

Sarajevo postkort av Trio Sarajavo (Bosnia-Hercegovina, 1993).

Ceci n’est pas une comic av Peter Kuper «with apologies to Magritte».

West Bank

av Sophie Ristelhueber

ISBN: 978-0500542989
Utgitt: Thames & Hudson Ltd (2005)

West Bank / Sophie Ristelhueber

What am I doing, flattened on the roof of this car? Perhaps I tell myself «it is sweet to see, from the safe and distant shore, others in distress amidst billows and in raging gales; not drawing delight from another’s misfortune, but rejoicing over being spared such desperation»? Doubtless, as an artist, I am at war, too.
— Sophie Ristelhueber (med utdrag fra Lucretius, De Rerum Natura.)

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

I bokhyllen min har jeg en bok som har samlet et lite utvalg (200 stykk), av det som ble laget som til motstand mot Irak-krigen. Gjennom nettet ble plakatene distribuert fritt – uten copyright – til antikrigs-bevegelsen verden over. Nettsteder som Another Poster for Peace meldte om over 75.000 nedlastninger i løpet av en tre måneders periode i starten av krigen.

Som grafisk designer, blir jeg imponert (og inspirert) over hvordan andre klarer å bruke sine ferdigheter til å produsere kraftfulle symboler som så mange andre etterpå kan ta i bruk som aktivister.

Peace Signs:
The Anti-War Movement Illustrated

av James Mann, Howard Zinn og Nicolas Lampert

ISBN: 978-3283004873
Utgitt: Edition Olms (2004)
Se boken hos Amazon.

Det er slettes ikke samtlige to hundrede plakater i boken som er like fantastiske, men for å sitere fritt etter vårt alles kjære favorittband Chumbawamba:
man kan jo aldri ha for mange antikrigs-plakater.

Peace Signs: The Anti-War Movement Illustrated

Luis Miguel Munilla, Spania

Etienne Mommaerts, Belgia

Ward Sutton, USA

Zhao, USA

Guerilla Girls, USA

Det feministiske kunstnerkollektivet Guerilla Girls med oppfordring om at verden trenger en østrogen bombe.

Leon Kuhn, England

Josh MacPhee, USA

Se mange flere politiske plakater fra samme designer på justseeds.org/artists/josh_macphee.

ukjent designer (fra Think Again / protestgraphics.org)

Philip Stanton, Spania

«Den spanske striden er reaksjonens kamp mot folket, mot friheten. Mitt hele kunstnerliv har vært en evinnelig kamp mot reaksjonen og kunstens død. Hvordan kunne noen da et øyeblikk tenke seg at jeg ville samstemme i reaksjon og død?»

«I dette arbeidet, som jeg vil kalle Guernica, og i alle mine senere arbeider har jeg lagt inn min avsky for den militære kasten som har senket Spania i et hav av lidelse og død.» – Pablo Picasso om Guernica.