Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

Før valget stilte jeg spørsmålet om hvor SV ville gå etter valget. Jeg antok da at regeringen ville miste flertallet sitt. Det skjedde ikke. Men spørsmålet er ikke mindre aktuelt etter Stoltenbergs siste maktdemonstrasjon. SV har til fulle vist seg villige til å bli tråkket på, og ta det med et smil.

Om avgift på biodislel er lurt eller ikke kan diskuteres. En overgang til biodisel vil føre til lavere utslipp og hvis klima er det viktigste burde det være avgjørende. På den andre side bruker biler fortsatt areal, de forurenser også på annet vis. En avgift på bruken av bioenergi virker derfor ikke helt urimelig. Men disse vurderingen er av mindre interesse.

Det interessante med de siste dagers øvelse er at både SV og Sp har vært klar på at de var imot avgiften, at saken ikke har vært behandlet i tråd med reglene (tatt opp i stortingsgruppene) og at de følte seg overkjørt. Svaret fra Ap har vært hold kjeft, ikke ypp dere! Arbeiderpartiet har visst å bruke partipisken på sine egne i alle år. “En politiker er en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad” skrev Finn Gustavsen. En øvelse som er velprøvd i Arbeiderpartiet, men som altså SV også skal trenes opp i. Jens Arup Seip mente arbeiderpartiet besto av høvdinger og kaniner. Når Stoltenberg er høvdingen, kan ingen være i tvil om hvem som skal bli kaninene som skal lære sangen om lydighet. Og SV lot seg tukte. Selv Hallgeir Langeland stemte for, selv om mange trodde han stemte mot på grunn av en teknisk feil.

Nå var neppe saken stor nok for en regjeringskrise. Så den er kanskje ikke noe bevis for at SV har latt seg tukte for godt. Kanskje sparer de opprøret og oppgjøret til viktigere spørsmål. Slik sett er det mer spennende om Rødt i en vippeposisjon ville felt regjeringen på biodiselsaken, eller om fredningsvedtaket også hadde dekket denne saken.

Det har imidlertid skjedd noen spennende skifter i SV. Venstrefløyens kanskje vikitigste frontfigur Audun Lysbakken har gått inn i som statsråd, en nesten like viktig frontfigur, Ingrid Fiskaa har også gått inn i regjeringen. SV står derfor bedre rustet til å ha en skarpere profil i regjeringen enn de foregående 4 år. De kan i større grad utforme sosialistiske alternativer som utfordrer regjeringen fra fagbevegelsens ståsted.

Hvorfor satte Ap hardt mot hardt?

Og her finner vi kanskje et mulig årsak til at Ap velger å kjøre hardt fra starten av. SV må settes på plass før de får innbille seg at de har handlingsrom. Det kan også tenkes at Stoltenberg ville vise handlekraft etter å ha blitt hengt ut som svak og med beslutningsvegring i et par bøker. Vi vet før at han valgte å støtte slakten av Valla bl.a. fordi en avistegner hadde plassert han på fanget hennes. Vi kan også tenke oss at Stoltenberg faktisk mente at biodiselavgiften var verd å slåss for.  Som ektefødt barn av teknokraten Gro Harlem Brundland, som mer var styrt av vitenskap enn av sunn fornuft, kan vi tiltro Stoltenberg at han følger en økonomisk modell – og ikke tenker!

Hvorfor bøyde SV av?

Like interessant som spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet valgte å opptre som bøllen i skolegården, er hvorfor SV valgte å spille rollen som pinglen. Hva var det som drev partiet til først å akseptere avgiften, deretter blir mot den, utbasunere at de hadde sovet i timen, og at dette skulle de ordne for siden å bli ydmyket og pisket på plass.

På den ene siden kan det være årets tur på plenen. Der SV protesterer for all verden, men velger å bli med på ferden. En nødvendig øvelse for å vise at partiet har egne meninger og forøvrig er maktesløse. Det er ikke tilfeldig at det er en øvelse som må brukes med omhu.

På den andre side kan det ha vært usikkerhet på hvor sterkt Stoltenberg ville stå på avgiften, og mer en unnskyldning for hvorfor de ikke hadde oppdaget det før. Når de skjønte at Arbeiderpartiledelsen sto på forslaget, valgte de bevisst å bøye av. Ikke fordi de var enige, men fordi saken var for liten. Ikke for liten til å ta en konflikt på, men for liten å bryte ut på.

Det kan naturligvis tenkes at alle saker er av en slik karakter, at det å sitte i regjering har en egenverdi høyere enn noen enkelt sak. At det eneste som kan hindre Ap-ledelsen faneflukt tilbake til 2001 er SV og Sp i regjering. Det betyr jo at partiet egentlig har kledd av seg og sier pisk meg! For med den innstillingen kan Ap gjøre hva de vil. De er i flertall i regjeringen, og kan gjøre hva de vil. SV vil alltid følge med på ferden! Men hva skal vi da med SV?

Jeg tviler likevel på at SV trakk sterke venstresiderepresentatnter inn i regjeringen for at de skulle lære seg hvordan bli tuktet. Svaret er derfor trolig at biodiselsaken var for liten. Spørsmålet blir derfor hvilken sak mener SV er stor nok at den er verd å bryte på.

Saker det kan være verd å dø for

Det kan være Afghanistan. Men det tror jeg ikke. For i den saken er SV allerede tuktet, de har vært med på det meste, de støtter ISAF-operasjonen. I den saken er dessuten i et klart mindretall i Stortinget, og krigen i Afghanistan avgjøres uansett ikke i Norge, men i Afghanistan og i USA.

EU-saken er en mer sannsynlig som bruddredskap. Men den er mer av typen «goes without saying», og EU-saken er uansett større enn regjeringen for begge parter. Det er ikke SV og Sp som holder Norge utenfor EU, men ap-elitens frykt for et tredje Nei.

Hva med oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen? Er det denne saken som får SV til å samle krutt i løydom, mens de lar seg piske i offentligheten? Det er en mer sannsynlig kandidat, fordi SV markerte det så sterkt i valgkampen. SV kan vanskelig sitte i en regjering som gir dette området til oljekapitalen, og hvis SV viser seg som lydige trekkhunder for Ap-elitens andre prosjekter, kan Ap utsette oppstart, siden det uansett ikke kan startes boring før om noen år.

En annen mulig kandidat er sykelønnsordningen. Denne flotte reformen fra 1977 som likebehandler arbeidere med funksjonærer. Folk i fastlønnstillinger har naturligvis alltid hatt lønn under sykdom, men stemplingskortyrkene hadde det ikke. Sykelønnsordningen, som ble gjennomført under Nordliregjeringen hadde derfor et klart klasseperspektiv. Spådommene fra høyresiden var at det ville føre til en kraftig øking av sykefraværet (på samme måte som de mente aborttallene ville eksplodere med sjølbestemt abort). Både sjukelønn og sjølbestemt abort hadde naturligvis overklassen og store deler av middelklassen i praksis fra før. Det var når disse godene ble utvidet til arbeiderklassen at misbruket ville eksplodere, mente de borgerlige. Men de tok feil. Både aborttall og korttidsfravær har vært overraskende stabile. Høyresiden har imidlertid aldri glemt sin tro, aldri tvilt på riktigheten av sin diagnose: Valig folk er ikke til å stole på! De slutrer unna så fort de kan, og hvis vi ikke har arbeidsformenn, politi, ledere, kontroll, kontroll, kontroll så faller det hele sammen. Den sittende regjerings bidrag til denne kontrollkulturen er å utvide den. Nå er det ikke tilstrekklig at legene skal kontrollere de notorisk unnasluntrende arbeidere, nei nå skal fastlegene også kontrolleres – for de er for slepphendte med sykemeldingene. Når Stoltenbergfløyen har pekt ut sykefraværet som velferdsstatens store utfordring er det grunn til å vente at angrepene på ordningen kommer, med full støtte fra høyresiden i Stortinget. Her vil et SV i regjering kunne utgjøre en forskjell, og et angrep på ordningen er ikke for liten til å forlate regjeringen på.

Innvandrings- og integreringspolitikken kan også bli en sak der konflikter raskt kan oppstå. Deler av Ap tror ar kampen om stemmene med FrP først og fremst står her. Det vil kunne lede til kraftigere innstramminger enn de SV tok dissens på sist, og denne gangen er det en SVer som har ansvaret for integreringspolitikken. Om angrepene tar form av angrep på islam, angrep på kriminelle, på familiegjenforening eller på dyre integreringstiltak er vabskelig å si, men at de vil komme synes sannsynlig. Hva vil da være regjeringens politikk, og hvor vil SV sette ned foten – ikke bare på hvilke vedtak de er med på i form av dissenser, men med hvilke vedtak de kan leve med å administrere – altså å sette regjeringens liv på spill?

Det er derfor nok av saker hvor SV kan vise mot, holdning og konsekvens. Å være pingle kan være taktisk lurt, og kan vinne partiet litt sympati. Men hvis partiet ikke også viser at det kan stå med rett rygg for det de mener klarer de neppe å mobilisere hverken bevegelse eller velgere for sine krav.

Jeg ser fram til et SV som finner en sak som er stor nok til å slåss for og dø om så det gjelder!

Arbeiderpartiet er valget vinner. Med 35.4% gjorde Ap sitt beste valg side 36.9 i 1993, og også bedre enn valget i 1989 da de fikk 34,3. Går vi lenger tilbake var det valget i 1973 som var et katastroferesultat (35,3) som var det første valget under 40% siden krigen som er mest sammenlignbart. Arbeiderpartiet har derfor grunn til å være fornøyd.

Høyresiden har aldri vært sterkere. 40,1% stemte Fr.P eller Høyre. Vi må helt tilbake til 1909 for å finne en sterkere høyreside i norsk politikk! Da fikk Høyre 41,4. Siden har den samlede høyresiden aldri vært i nærheten av 40-tallet. Selv under høyrebølgens beste valg i 1981 fikk høyresiden 36,3% (Fordelt med 31,8 på Høyre og 4,5 til Fr.P). Høyresiden har altså styrket seg kraftig, og den minst sympatiske delen av den har styrket seg mest.

Sentrum (Venstre og Kr,F) fikk til sammen 9,4%. Dette er et absolutt historisk lavmål. Kr.F må tilbake til 1936 for å finne en lik dårlig resultat (da stilte de knapt andre steder enn Hordaland), men da fikk Venstre 16%. For Venstre er resultatet mer ”normalt”, under sperregrensen har vært normen etter splittelsen av partiet i 1972.

Hva så med venstresida? Valget var katastrofalt dårlig! SV fikk  6,1% og Rødt fikk 1,3. Vi må tilbake til Høyrebølgen for å finne et svakere resultat (1981 og 1985). Riktignok fikk SV 6.0% i 1997, med da fikk RV 1,7%, så samlet var det et sterkere valg.

Utover at vi fikk gjenvalg av den rødgrønne regjering – med et styrket Ap og svekket SV – er det altså ingen grunn til å være fornøyd. Dette krever nytenking på venstresida!

SV

SV gjorde altså et meget dårlig valg – selv om det ikke var uventet. Både skolevalg og de fleste meningsmålinger spådde partiet i det området. Prisen for å sitte i regjering stopper ikke der. I tillegg er de store politiske bevegelser som partiet alltid har levd på, demobilisert. Og SV har stor skyld for det selv, fordi de ikke har ønsket å fokusere på sine nederlag. Kraftfull mobilisering av opposisjon på anti-krig, miljø, anti-rasisme, fattigdom, anti-EØS ligger nede, fordi bare et aktivt SV kan styrke disse bevegelsene som hver for seg har stor sympati i folket. Et svekket SV i regjering, mer oppsatt på å ikke gjenta sine feil (fokus på nederlag) peker bare i retning av større demobilisering og nederlag i framtida.

Rødt

 Rødt gjorde et dårlig valg. Etter 4 år med rødgrønn regjering, et SV svinebundet til Aps moderniniseringsprosjekter og uten opposisjon fra venstre, klarte Rødt en framgang på 0,1. I Oslo var det likevel bare 0,1% fra å lykkes med å få Folkvord på tinget. Andre steder er resultatet direkte dårlig. Torstein Dahle fikk 2,5% av stemmene og en tilbakegang på 0,9%. I Bergen var tilbakegangen på hele 1,4% til 3,3%. Et svekket SV står altså med et svekket Rødt til venstre for seg, på tross av Rødts framgang på 0,9% i Oslo. Den impotensen Rødt viser i Bergen er jo ikke overraskende for oss som har vært med der noen år. Bergenslagets klare vending mot dogmatikk og dyrking av nederlag etter sammenslåingen av RV og AKP kunne neppe ende i noe annet. Og så lenge partiet ikke er villig til å ta et oppgjør med den dogmatiske arv er det trolig dømt til å være på den størrelse det år etter år bekrefter at det er.

Hva må gjøres?

 Det er naturligvis for tidlig å dømme SV og Rødt nord og ned. Men sannsynligheten for at regjerings-SV vil bli enda tyngre i partiet er stor. Og sannsynligheten for at Rødt blir et åpent, inkluderende parti for opposisjonen til venstre er tilsvarende liten. Noen må derfor begynne å tenke nytt. Hva slags parti trenger venstresida? Hva slags parti kan bygge og lære av bevegelsene? Hva slags parti trengs for å stoppe det stadig større og sterkere høyresida? Hva slags parti kan ta opp i seg ny radikalisering? Dette er spørsmål alle på venstresida nå må stille seg – og de bør ikke tro at svaret er en multiple choice test med ap, SV og Rødt som 1,x,2.

«Arbeiderpartiet er et parti med en stolt historie på sysselsetting og industribygging. Men de siste årene har det blitt tydeligere og tydeligere at partiet ikke lenger er noe arbeiderparti», sier Bjørnar Moxnes, stortingskandidat for Rødt i Oslo. «Den unge Rødt-politikeren beklager at Arbeiderpartiet har forlatt sine gamle idealer.»

Rødt har tydeligvis som visjon å gjenreise Arbeiderpartiets stolte sosialdemokratiske tradisjoner?

Vi  trodde Rødt var et parti som hadde som sin eksistensberettigelse i at en ikke kan reformere seg fram til sosialismen, men har som utgangspunkt at kapitalismen ikke kan endres uten revolusjon. Rødts klassiske dogme har vært at kapitalismen kun kan administreres, ikke styres i retning av en mer rettferdig verdensordning. Hvorfor går da Rødt til valg på Arbeiderpartiets gamle slagord? Har Rødt blitt et sosialdemokratisk parti som har gått fra revolusjon til reform for å kaste sosialdemokratiske blår i øynene til folk, eller er partiprogrammet lagt på hyllen til fordel for populistisk Arbeiderpartinostalgi?

Rødt ville aldri styrt etter parolene som har vært Arbeiderpartiets hovedsaker i 80 år. Rødtbevegelsen  har alltid ment at Arbeiderpartiet og LO ledelsen har vært en del av borgerskapet. I gjeldende prinsipprogram heter det:

«Toppene i LO og Arbeiderpartiet har siden andre verdenskrig hatt en korporativ samarbeidsmodell med tilknytting til ulike organer og utvalg. LO-toppene går inn og ut av statsrådsposter og styreverv. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.»

Selv om vi har meldt oss ut av Rødt til fordel for medlemsskap i sosialdemokratiske partier er vi begge innforstått med at det beste en kan oppnå innenfor det kapitalistiske systemet er å bremse hastigheten i den kapitalistiske utviklingen gjennom mer samfunnsstyring av økonomien. Vi er derfor svært imponert over hvor langt den rødgrønne regjeringen har klart det på kort tid. Selvsagt er det lang vei å gå, markedsliberalistisk tenking må ytterligere må bremses og snus, for eksempel innenfor organisering av helsevesenet, barnevernet, rusomsorgen og New Public Management-organisering av kommunesektoren. Nettopp derfor trenger vi å få gjenvalgt denne regjeringen.

Det kan være grunn til å se med kritiske øyne på Arbeiderpartiets politikk, ikke minst fram mot partiets valgnederlag i 2001. Arbeiderpartiet gikk alt for langt på 90-tallet i markedsliberalistisk retning. Valgnederlaget i 2001 førte til selvransaking i Arbeiderpartiet. LO sitt engasjement i forbindelse med valgkampen fram mot 2005-valget, har gjort at Arbeiderpartiet igjen har knyttet seg mye sterkere til den sosiale basisen partiet springer ut av. Det faglig politiske samarbeidet (klassesamarbeidet i Rødts terminologi) har gitt svært konkrete resultater for arbeiderklassen i Norge.

Et godt eksempel er at regjeringen har lagt fram handlingsplaner mot sosial dumping som er fulgt opp og utvidet i statsbudsjettet og konkretisert i nye lovforslag i vår. Bygg og anleggsbransjen ble prioritert først, nå er det i hotell, restaurant og renhold at fagbevegelsen får nye virkemidler til å slå tilbake sosial dumping.  Innføring av solidaransvar som gjør hovedentrepenører ansvarlige for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår hos selv den minste underleverandør. Disse tiltakene har styrket fagbevegelsens makt i Norge til å slå tilbake kapitaloffensiven for å undergrave lønn, trygghet og faglige rettigheter til norske og utenlandske arbeidere.

Vi har altså en regjering som på et viktig punkt angriper markedsliberale prinsipper og flytter makt fra kapitalkreftene til arbeiderklassen.  Dette er en politikk som er enestående, vekker oppsikt og begeistring i fagbevegelse og sosialistiske partier rundt om i Europa. Vi mener dette «Bygger landet» bidrar til «Hele folket i arbeid» på trygge og sterke faglige rettigheter. For oss er dette styrking av arbeiderrettigheter og arbeidermakt og et viktig eksempel på at Arbeiderpartiet, SV og SP faktisk har staket ut en ny kurs for arbeidsfolks rettigheter.

Gjennom Soria Moria og gjennomførte lovnader (stanse privatskoler, endre arbeidsmiljøloven, sikre offentlig eierskap til kraftressurssene, omgjøring av vedtaket om å oppheve Postens enerett til å distribuere brev) ser vi at høyreutviklingen faktisk er blitt bremset kraftig, på enkeltområder er høyreutviklingen snudd og det er grunnlag for å virkelig forandre retning.

Dette gjelder også absolutt arbeidsløsheten. Under store deler av Bondevikregjeringens tid lå arbeidsløsheten stabilt høyt. I april 2005 var det 127 572 mennesker som var registrert helt eller delvis arbeidsløse. Ved utgangen av april i år er tallet 101 862. Dette er etter at den verste  krisen i verdensøkonomien har herjet i over et halvt år.

Det er veldig spesielt at Rødt særlig kritiserer regjeringen for manglende tiltak mot stigende  arbeidsløshet når den er så ekstremt mye mindre i Norge enn i andre land. Utviklingen i Norge i vekker oppsikt internasjonalt. Senest 14. mai 2009 var det mest «twittrede» ordet «Norway», pga av intervju med Kristin Halvorsen i New York Times om Norges unike innsats for å motvirke finanskrisens virkninger og om statlig styring av norsk økonomi. Arbeiderpartiet er helt tydelig på at hovedfokuset framover, og også i valgkampen, er Arbeid til alle.  Et eksempel er at i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram 15. mai økte regjeringen opp til 80 000 sysselsettingstiltaksplasser.

Kommunene i Norge ble rammet hardt av renteøkningen i fjor. At Moxnes påstår at underskuddene er større enn noen sinne, kan vi gjerne gi han rett i, men samtidig har aktiviteten i norske kommuner økt til et nivå uten historisk sidestykke. Fra fjerde kvartal i 2005 til fjerde kvartal i 2008 økte antall årsverk i kommunen med 34 980 årsverk i norske kommuner. Hadde Rødt kommet med en del av denne kritikken i forbindelse med valgkampen i 2001, hadde de truffet rett skive, nå er det total skivebom.

Markedsretting, konkurranseutsetting, svekking av stillingsvern, skjøt fart under den borgerlige Bondevikregjeringen. Alt dette er stanset av et mer markedskritsk SP, et Arbeiderparti som virkelig er mer kritisk til 90-tallets privatisering og et SV som ønsket å sette samfunnsmessig styring ut i livet. Resultatet er en av verdens mest progressive regjeringer under et kaptialisk verdensordning.

Høyres landsmøte vedtok å svekke bestemmelsene om i stillingsvern, oppsigelsesvern og midlertidige  ansettelser. Det vil øke arbeidsløsheten og utryggheten blant norske arbeidstakere. Frp har sitt landsmøte denne helgen, politikken som blir lagt der blir neppe langt unna Siv Jensens utsagn i Finansavisen 21. februar 2009: «Det finnes ikke et område der markedet skal holdes ute». Hvorfor angriper ikke Rødt denne politikken?

Rødt angriper på sin variant av den gamle Arbeiderparti plakaten «Hele folket i arbeid» regjeringen for å gi 150 milliarder til private banker. De vil ha krisepakke til folk, ikke banksjefer. Tror Moxnes og Rødt på sine egne slagord? Uten omfattende  ordninger for økt kapitaltilgang i banksystemet, (ikke bevilgninger og gaver til banksjefer) uten Regjeringens krisepakker til finansmarkedene ville titusenvis av norske arbeidsplasser vært radert bort på de få vintermånedene vi har bak oss. Vi mener dette var en av flere avgjørende grep fra regjeringens side for nettopp å sikre «Hele folket i arbeid». Mener Rødt at regjeringen skulle gitt blaffen i å finanssektoren og bare gitt kommunene noen milliarder ekstra?

På en rekke områder mener vi at det rødgrønne flertallet ikke har gjort nok for å slå tilbake markedsliberalismen. Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må presse hardt på for å svekke markedsliberalisme og privatisering. Vi vet at sterke motkrefter i kapital- og næringsliv ønsker å presse regjeringen i motsatt retning. Retningen endres ikke ved enkle fingerknips, men gjennom langsiktig arbeid og viktigst ved at motkreftene særlig i fagbevegelsen  mobiliseres til støtte for mer politisk styring utenfor markedet og skritt for skritt reversere markedstenking og privatisering av offentlige kjerneoppgaver.

Men dersom vi ikke ser at den rødgrønne regjeringen har gjennomført viktige tiltak, gitt fagbevegelse og arbeiderklasse mer makt og lagt et grunnlag for på flere områder å slå tilbake høyreutviklingen, er det en politisk skivebom. En skivebom som enten rammer skytteren selv eller i verste fall svekker mulighetene for å få gjenvalgt regjeringen slik at vi faktisk fortsatt kan beholde en av verdens mest radikale regjeringer. En regjering som fagbegelse og andre folkelige bevegelser kan jobbe sammen med og videre utfordre for å hindre ytterligere flere arbeidsløse, mindre privatisering og konkurranseutsetting, bedre og flere rettigheter for vanlige folk og en sterkere statlig styring av norsk økonomi.