Jack Layton and Gilles Duceppe greet a young constituent at the Fête nationale du Québec, June 24, 2006. (Wikimedia Commons)

Men ressursene er begrenset, også i et sosialistisk drømmerike. Og er det da virkelig slik at vi skal bruke så mye midler på gunstige permisjonsordninger, for ikke å snakke om å utvide dem enda mer?

Det er også gode grunner til å tro at kvinner taper på all permisjonen i et livsløps- og karriereperspektiv. Så hva kan vi stille som argumentene for?

- Ammeargumentet er selvsagt viktig, særlig de første seks mnd. da det anbefales at barnet skal fullammes. Jeg er helt med på den. Samtidig er det ikke tvil om at ammekjøret har tatt helt av, og at man i prinsippet kan begynne i jobb igjen etter seks mnd. uten at hverken ammingen eller barnet går under av den grunn.

- Det er selvsagt problematisk å gi opp en rettighet vi har fått opparbeidet uten å vite om man får noe tilbake. Det mener jeg ikke man skal heller. Men hvorfor ikke heller innføre sekstimersdag, for småbarnsforeldre, eller for alle, egentlig. Er det virkelig slik at det første året er så hellig, trenger ikke ungene oppfølging når de blir litt større, trenger ikke syke, gamle foreldre pleie, og trenger vi ikke tid til å delta i samfunnet rundt oss? Selvsagt er det en utopi å få innført dette, og nettopp det gjør det problematisk å argumentere for en forkorting av fødselspermisjonen per i dag.

- Likestilling. En kortere permisjon ville gjort det vanskeligere å avsette en fast kvote til faren. Det vil åpenbart være feil å tvinge kvinnen hurtig tilbake på jobb når hun forventes å fullamme til seks mnd. og amme til tolv mnd. Egentlig synes jeg det generelt er feil å være for rigid med fedrekvoten – det kan være greit å gå kjapt tilbake til jobb når man i stor grad kan styre sin egen arbeidsdag, men med hardt arbeid, turnus og liten kontroll blir saken en annen. Dette gjør forsåvidt at jeg kanskje mener at utvidingen av fedrekvoten var fiel. Litt usikker på den.

Uansett: Jeg har ikke svarene, men jeg mener det må være lov å ta en debatt om det som tydeligvis har blitt det norske samfunnets hellige ku – småbarnsfamilien.