Throughout the history of socialist movements and ideas, the fundamental divide is between Socialism-from-Above and Socialism-from-Below.

Hal Draper (1914-1990) var en amerikansk sosialist som var medlem av ulike partier og grupper, bl.a. Socialist Workers Party og International Socialists, men endte som uavhengig sosialist.

Draper sto for en slags tredje vei mellom stalinisme og kapitalisme, med fokus på grasrotorganisering. Dette fokuset ble utkrystallisert i teorien om “sosialisme nedenfra” som ble utviklet i pamfletten “The Two Souls of Socialism” (1966).  Draper foretar en historisk gjennomgang av den sosialistiske tradisjonen og hevder at en kan skille mellom to tradisjoner, Socialism-From-Above og Socialism-From-Below. De to tradisjonene skiller seg i synet på massenes evne til egen frigjøring:

What unites the many different forms of Socialism-from-Above is the conception that socialism (or a reasonable facsimile thereof) must be handed down to the grateful masses in one form or another, by a ruling elite which is not subject to their control in fact. The heart of Socialism-from-Below is its view that socialism can be realized only through the self-emancipation of activized masses in motion, reaching out for freedom with their own hands, mobilized “from below” in a struggle to take charge of their own destiny, as actors (not merely subjects) on the stage of history. “The emancipation of the working classes must be conquered by the working classes themselves”: this is the first sentence in the Rules written for the First International by Marx, and this is the First Principle of his lifework.

I ettertid kan man kanskje si at denne dikotomiske framstillingen av to motstridende tradisjoner er overdrevent forenklet, og det er klart at det f.eks. var åpenbare  historiske forhold som gjorde at folk støttet stalinismen. Samtidig er det fremdeles slik at en del ikke har tatt det oppgjøret Draper mente var nødvendig, så denne teksten har nok sin misjon også i dag. Ikke minst når det gjelder forholdet mellom ledelse og grasrot innad i partiene.

Vi avslutter med et utdrag fra siste del av teksten:

Although we have been considering a particular line of apologia, the two points which emerged do in fact apply all over the world, in every country, advanced or developing, capitalist or Stalinist. When the demonstrations and boycotts of the Southern Negroes threatened to embarrass President Johnson as he faced an election, the question was: which side are you on? When the Hungarian people erupted in revolt against the Russian occupier, the question was: which side are you on?When the Algerian people fought for liberation against the “socialist” government of Guy Mollet, the question was: which side are you on? When Cuba was invaded by Washington’s puppets, the question was: which side are you on? and when the Cuban trade unions are taken over by the commissars of the dictatorship, the question is also: which side are you on?

Since the beginning of society, there has been no end of theories “proving” that tyranny is inevitable and that freedom-in-democracy is impossible; there is no more convenient ideology for a ruling class and its intellectual flunkies. These are self-fulfilling predictions, since they remain true only as long as they are taken to be true. In the last analysis, the only way of proving them false is in the struggle itself. That struggle from below has never been stopped by the theories from above, and it has changed the world time and again. To choose any of the forms of Socialism-from-Above is to look back to the old world, to the “old crap.” To choose the road of Socialism-from-Below is to affirm the beginning of a new world.

I følge en artikkel i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3331774.ece) har boka ”Lessons in disaster. McGeorge Bundy and the path to war in Vietnam” av Gordon Goldstein gått som en farsott i Obama-administrasjonen. Det blir spennende å se om de har lært noe av den. For hvis de virkelig har lest den burde svaret være åpenbart: Trekk de amerikanske styrkene ut!

McGeorge Bundy var sikkerhetspolitisk rådgiver både for John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsen. Han var en sentral drivkraft i opptrappingen av krigen i Vietnam. På sin alderdom gikk han kritisk gjennom hva han hadde bidradd til, og forfatteren av boka, Gordon M. Goldstein, hadde tilgang til hans evalueringer og arbeidet tett sammen med han, før Bundy døde.

I boka får vi i nærbilde se hvordan den politiske forståelsen for Vietnam vokste fram i USA, og hvilke vurderinger de gjorde som ledet fram til katastrofen. Krigen kostet flere millioner vietnamesere livet, la store deler av landet i grus, forgiftet store landområder og kostet også amerikanerne i underkant av 60 000 døde – men med langt flere med ødelagte liv på grunn av krigsopplevelser. Hvilke feilvurderinger gjorde de og hvorfor?

Goldstein viser for det første at politikken gikk ut på å støtte opp om et råttent regime i Sør-Vietnam som ikke på egen hånd klarte å stanse et opprør mot seg. Å støtte dette regimet ble ansett som viktig for å stoppe videre kommunistisk ekspansjon. Teorien ble kalt dominoteorien – landene i sør-Asia var dominobrikker, og falt en (Sør-Vietnam) ville alle de andre også falle). Problemet var at regimet i Saigon var korrupt og upoulært, og at geriljaen hadde heltestatus fra krigen mot franskmennene 10 år tidligere. Ikke ulikt Afghanistan i det hele tatt med andre ord. Der sitter også et korrupt regime, med en gerilja med heltestatus fra krigen mot russerne, og regimet må støttes opp fordi hvis Afghanistan tapes til muslimske fundamentalister vil fundamentalistene fortsette å ta land etter land.

Den amerikanske ambassadøren i Saigon advarte sterkt mot å sende amerikanske bakkestyrker. Da ville krigen amerikaniseres – og geriljaen ville få økt oppslutning fordi de nå også slåss mot en okkupant. Slett ikke ulikt den amerikanske ambassadøren i Kabul som advarer sterkt mot flere amerikanske soldater i Afghanistan.

Men advarslene ble ikke hørt, og ambassadøren i Saigon ble skiftet ut når opptrappingen begynte.

Feilslått strategi

Tanken bak amerikanernes strategi i Vietnam var at et økende amerikansk militært nærvær ville hindre fienden å nå sine mål, at økende tap for dem ville koste mer enn det smakte og at det etter hvert ville bli en militært fastlåst situasjon som ville tvinge de vietnamesiske kommunistene til forhandlingsbordet. Men dette bygde på antakelser som ikke var testet: Ville vietnameserne ha et kompromiss – var det noe som tydet på at de ville oppgi sine ambisjoner om å samle landet? Var det noe som tydet på at all volden amerikanerne påførte dem svekket deres vilje til fortsatt å slåss? Svaret i ettertid er at det var det ikke. Strategien var derfor feil. Og den bygde dessuten på høyst usikre antakelser: Hvor mange bomber ville det kreve å ta fram dem viljen til å nå sine mål. Hvor mange amerikanske soldater ville det ta før de skjønte at de ikke kunne vinne? Hvor mange drepte i kamp ville det ta før de ga seg? Disse svarene var i det blå – dvs det var aldri forsøkt verken utredet eller besvart (Goldstein s.179)

Tanken var å tvinge opprørerne til forhandlinger. Men som Bundy så 30 år senere – hva hvis de ikke vil forhandle, hva om de ikke er villig til å oppgi kampen?

Afghanistan – gjentakelse av de samme feilene.

Nøyaktig de samme spørsmål burde Obama-administrasjonen nå stille om Afghanistan hvis de har lest boka: Hva hvis Taliban ikke vil forhandle? Hva om de er villig til å ta de tap som kreves for å drive NATO ut av Afghanistan? Hva om de er drevet av en annen og sterkere motivasjon enn NATO? Kan NATO kvantifisere hva det vil ta å fravriste dem viljen til å bli herrer i eget hus? Hvor mange bomber, hvor mange tropper, hvor mange drepte?

I Vietnam ledet strategien fram til en utmattelseskrig – som USA var dømt til å tape. Opprørerne visste at før eller siden måtte USA dra hjem. Da ville det bare være et spørsmål om tid før deres quislingregime også ville falle, uansett hvor mye våpenhjelp de fikk. Det samme vet Taliban. NATO kan stå i Afghanistan lenge, men ikke lenger enn afghanerne selv. Så lenge de fortsetter kampen vil de måtte seire til slutt.

Feilslåtte målsettinger

Bundy – og Goldstein tror ikke at utfallet kunne blitt noe annet i Vietnam. Slik sett var det ikke strategien som var feil, men målet som var uoppnåelig. Som en rekke studier forut for krigen viste – den nasjonale frigjøringskampen til vietnameserne ville lykkes. Håpet om at om en opptrapping av konflikten med massiv bombing, en halv million amerikanske soldater, fri ildsoner der alt som beveget seg var fiender, bruk av alt de hadde av teknologiske våpen ville tvinge fram forhandlinger, der vietnameserne oppga et mål de visste de ville nå til slutt var fåfengt. Resultatet ble som det måtte bli: Et forent Vietnam under Nord-Vietnams ledelse. Men i tillegg kom flere millioner drepte vietnamesere, nesten 60 000 drepte amerikanere, et ødelagt land, framveksten av Røde Khmer i Kambodsja med de følger det fikk. Det kunne amerikanerne ha forhindret med en annen politikk, ved å ikke amerikanisere krigen.

Og det er trolig Obamas dilemma i Afghanistan. USA og NATO vil tape. Utenlandske styrker kan ikke slå ned et opprør næret av nasjonalisme, kan aldri vinne befolkningens “hearts and minds”. Tyskerne bygde flyplasser og veier i Norge, oppretthold orden, var høflige og hadde hele folket i arbeid. Men de vant få hjerter. Folk så at de også forfulgte, torturerte og myrdet nordmenn som ikke var enig. De ville aldri oppnå folkelig oppslutning. USA og NATO i Afghanistan skiller seg bare fra tyskerne med at de dreper sivile i langt større grad, og trolig vinner “hearts and minds” tilsvarende mindre. Spørsmålet er derfor mer hvor mye ødeleggelse NATO skal foreta seg før de trekker seg ut. Og hvordan det vil påvirke styrkeforholdet mellom de moderate og radikale i Taliban.

En norsk Bundy

En annen som burde lese boka er  Janne Haaland Matlary som er inne i samme logikk når hun i Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/meninger/article453835.ece) hevder at nye styrker er nødvendig fordi ” McChrystal er altså den som ber om mer militærmakt for å komme på offensiven mot Taliban i et avgjørende støt for å dominere nok til å forhandle med Taliban uten å kompromisse på grunn av svakhet”.

Matlary er for det første like naiv som Bundy var. Også han trodde på generalene når de sa at 32 ooo soldater ville knekke oppstanden, så ba de om om en økning til 82 ooo, men bare noen måneder senere var det nødvendig med 140 000 soldater.  Slik fortsatte det det det på det meste sto over 550 000 soldater i Vietnam. Ingen må tro at General McCrystal vil stoppe nå. Men i tillegg viderefører Matlary de gale forutsetningene Bundy og amerikanerne bygde på i fullt monn. Nye styrker skal påføre Taliban et avgjørende støt slik at de vil forhandle ut fra svakhet. Hva bygger Matlary på som vi ikke får vite: Hvor mange soldater må til for å påføre Taliban et slikt støt? Er det overhode mulig å tenke seg at det er færre enn russerne hadde uten å lykkes? Og vil Taliban forhandle? Ingenting tyder på det. Og vil de noensinne akseptere å forhandle ut fra svakhet? Uten å kunne svare på slike spørsmål er ikke dette strategi, det er bare ordgyteri.

Hvis fredsprisvinner Obama har lest Goldsteins bok, slik Aftenposten påstår, vet han dette. Så får vi se om han har politisk mot nok til å si at nok er nok – ikke mer unødvendig lidelse, vi drar hjem!

Den norske m-l-bevegelsen er grundig behandlet i litteratur. Dag Solstad har behandlet den i flere romaner, og forfattere som Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Per Petterson har alle skrevet romaner som skal forsøke å forstå fenomenet. Men fenomentet er ikke bare behandlet litterært, flere historiske hovedoppgaver er skrevet – av vekslende kvalitet selvfølgelig, som hovedoppgaver ofte er, men noen av dem er knakende gode. En rekke tidligere m-lere skrev forsøksvise oppsummeringer og kritiske analyser av egne erfaringer i  boka (m-l), redigert av Terje Tvedt i 1989 og  Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik utga i 2008 boka ”ekte 68ere” som er en statistisk analyse basert til et spørreskjema til en tilfeldgig (dvs. representativt) utvalg som hadde vært studenter i årene rundt 1968. M-lerne var der en stor kategori. Sosiologen Jon Ivar Elstad har dessuten skrevet mange artikler om ulike sider av m-l-bevegelsen. Og noen av lederne har skrevet flere bøker om tida si som topper i bevegelsen, både Øgrim og Steigan har skrevet flere. Og enda finnes det sikkert flere som jeg ikke har lest.

Spørsmålet en stiller seg når det kommer en stor og påkostet bok om det allerede godt beskrevne fenomen er jo hva den bidrar med. Har den noe nytt å bringe til torgs? Svaret er både ja og nei. Lange spekulasjoner om våpentrening bringer intet nytt, selv om de har funnet noen som stjal dynamitt (men på eget initiativ og ikke partiets) og som gravde det ned uten noensinne å grave det opp igjen. At m-lerne var aktive i litteraturen og tidvis dominerte det litterære felt, er ikke nytt, og heller ikke at plateselskapet Mai utga mange plater. Men som dokumentasjon for framtidige generasjoner er det ting som må med i den store boka om bevegelsen.

Det som er nytt og som jeg synes fikk noe ut av er intervjuene. Her møter vi fire jevnaldrende fra Volda, vi møter m-l-ere fra Mo i Rana, vi møter to jenter fra Bodø som gikk inn som 13-åringer, og vi møter et par m-l-unger fra Romsås. I tillegg møter vi spredt om i boka andre aktivister som redegjør for sin historie. Og det som slår meg når jeg leser disse innsiktsfulle intervjuene, full av gode refleksjoner om en svunnen tid (de fleste var ute allerede tidelig på 1980-tallet og tidligere) er at disse intervjuene er overraskende like – og slett ikke ulikt fortellingene til både Tor Obrestad og Dag Solstad.

M-L-livets fire faser

M-l-universet kan deles i fire perioder – det første er forelskelsen. Det sødmefulle møte med en ideologi som satte ord på det man opplevde. Når sosialdemokratiet var størknet til byråkrati, systemlojalitet og USA-støtte, når frigjøringsbevegelser vokste fram i hele den tredje verden og vestlig militærmakt var på vikende front, når framtida var åpen, normene usikre og opprøret lette etter en form, så var maoismen en tiltrekkende pakke. De tilbød teori, de tilbød aktivisme og de var de tøffeste gutta og jentene i skolegården, som både kunne sette lærerne til veggs og male slagord på skoleveggen. I alle intervjuene synes jeg å gjenkjenne forelskelsen.

Men overgangen fra forelskelse til kjærlighet er vanskelig. For det sødmefylte møtet med aktivister med samme glød som en selv ble fylt med møter og forpliktelser. Det ble altoppsugende. Og pliktene blir etter hvert tunge å bære. Men jo mer de investerer i forholdet, jo vanskeligere blir det å bryte. Og flere av de intervjuede har refleksjoner om episoder som de ikke forstår at ikke gjorde forholdet slutt og ved å gjenoppleve dem lurer på hva i all verden som fikk dem til å bli. Men bevegelsen hadde effektiv tankekontroll – gjennom stadige kadervurderinger, kampen mellom den borgerlige og proletære sida i den enkelte, kunne feilaktige tanker feies bort. Dette er for øvrig glitrende beskrevet av Terje Tvedt i boka (m-l).

Så kommer proletariseringa. Veien fra student til arbeider. Nesten alle de intervjuede har gått den veien. En av dem var arbeider i utgangspunktet – og opplever etter hvert at det blir brukt mot han (du har ikke ofret så mye som oss – så din mening er mindre verd!). Men det spennende i beskrivelsen av det proletariserte tilværelse er ikke at arbeidet var så ille, selv om det ikke er tvil om at arbeiderklassen lever en vesentlig hardere liv enn mellomlagene, men AKPernes totale mangel på lyst til å rekruttere sine arbeidskolleger. Ikke fordi de i og for seg ikke ønsket å styrke partiet, men fordi de visst hva slags helvete partiet var og de ønsket ingen andre så vondt.

Etter hvert går det opp for dem at det ikke vil bli bedre, at de ikke vil finne tilbake til det sødmefylte møtet og de benytter sjansen til å gli ut. Men de melder seg ikke ut. En forteller at laget ble nedlagt pga. albaniasympatier etter bruddet mellom Kina og Albania, og fordi det ikke fantes medlemskartotek visste ingen hvem som da mistet laget sitt. Han velger da å gjemme seg vekk, ikke melde seg for andre lag, og lever i 2-3 år i redsel for at partiet skal oppsøke han og trekke han inn igjen. Det tar år før han slapper av. Andre flytter til nye steder uten å melde flyttingen til partiet og klarer å gli ut på den måten.

Som en som sto i nærkamp med bevegelsen, som SFU/SVU/SU-medlem gjennom hele 70-tallet, er det overraskende hvor lite politikk spilte inn for det sluknende kjærlighet. Vår kritikk av stalinisme, av ettpartimodell, av substitusjonisme, av sekterismen etc. har ikke gjort inntrykk på noen av de intervjuede. Sammenbruddet i den interne konstruksjonen (bruddet mellom Kina og Albania, Kinas angrep på Vietnam, Vietnams angrep på Kambodsja, Pol Pots galskap, Maos død og firerbandens fall, rehabiliteringen av Deng etc) har spilt en litt større rolle, men heller ikke denne synes avgjørende. Det viktigste synes å være slitet – forpliktelsene. Partiet krevde dem 24/7/365 – og det tærer. Det er grenser for hvor mye du kan kreve av mennesker og over hvor lang tid, uten at belønningen er i sikte.

Et parti med oppofrelse som sentralt, og forpliktelse, moralisme, kadervurdering, ”de med høyest nivå skal styre” etc. skaper et rom for maktmennesker og for maktmisbruk. Og alle fortellingene er fulle av dette. Mens kadervurderingene til å begynne med oppleves som nytt og spennende, som mye skryt og konkrete forslag til forbedring, så oppleves de etter hvert som et middel til å holde folk nede, full av giftige, sårende kommentarer, som et bittert gammelt ektepar som bruker venners tilstedeværelse til å slenge giftigheter mot hverandre.

Metodiske kritiske bemerkninger

Det er etter min mening, mye å få ut av intervjumaterialet til Rognlien og Brandal. Men de redegjør dessverre i overraskende liten grad for hva som er utvalget, hva som er uttrekkskriterier, hva som er gjennomgående i materialet og hva som er unikt. Utvalget er laget ved selvutvelgelse – dvs. de som ønsket har tatt kontakt. Dette åpner naturligvis for store skjevheter ved at noen kategorier folk kan ha større sannsynlighet fior å velge seg inn, mens andre kan ha tilsvarende liten. (Det kan f.eks. tenkes en stor overvekt av de som har noe negativt å fortelle). De selvutvalgte skal ha vært ca. 160 som er en svært liten andel av trolig mer enn 10 000 som har vært innom bevegelsen i noen tid. Av disse 160 plukkes noen ut til å bli gjengitt i boka, men færre enn 10% (16). Hva er kriteriet for det?  Det redegjøres det ikke for. Er det stedene (Volda og Mo i Rana) eller er det historiene – at de har tatt med de som var mest verd å gjengi?

I innledningen nevnes Bergen som et sentralt sted, fordi nest største by ofte er sentral i opposisjon til sentralen. Men det intervjues ingen herfra. I Bergen brøt en meget stor gruppe ut av AKP (m-l) i 1981 – på et relativt klart politisk grunnlag. Hva er grunnen til at ingen av disse er intervjuet? Tok de ikke kontakt, eller falt de ut av andre grunner. At tanker var å få dem med tyder jo innledningen på. Dette er desverre ikke noe boka gir oss svar på.

Ut fra særlig Rognliens harselerende omgang med en bevegelse, et engasjement, en begeistring og en evne til forpliktelse han tydligvis ikke har kunne forstå i tidligere ting produsert på kaderprosjektets nettside, er jeg likevel positivt overrasket over boka. Litt harselering må være lov. Fenomentet AKP ber jo nesten om å bli harselert med. Og Rognlien faller av og til for fristelsen. Men i all hovedsak tas fenomentet på alvor, intervjuobjektene får gode spørsmål, får rom og tid til å svare og deres kloke refleksjoner legges fram for oss uten redigering. Og det er til å bli klok av.

Dette er spørsmål Svein Tuastad reiser i sin bok ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer”.

Boka begynner med norske særheter – at vi aldri har trodd på herrer, og viser til at internasjonalt kjente størrelser har kåret den skandinaviske modell til vinnere, ”uansett  hvilken sosial indikator du velger å måle på”. Deretter tegner han et bilde av hvordan det ble slik – om den kamp folket måtte føre for å overvinne de autoriteter som undertrykte dem. Han viser også at den norske modellen fungerer – i fotball, der alle spiller og alle får spille like mye. Der det ikke er tillatt for trenere å spesialisere eller toppe lagene. Så demokratisk som det tenkes kan. I motsetning til for eksempel Holland, der forfatteren tidvis er, der utvelgelse av talenter og topping av lagene i 1,2,3,4, og 5 lag skjer fra 5-årsalderen. Likevel gjør Norge det langt bedre i fotball i aldersbestemte lag helt opp til juniornivå. Kan det være at den norske modellen er overlegen nettopp fordi alle skal med? Den amerikanske forskningsjournalisten Malcolm Gladwell tar i sin siste bok, Outliers opp et fenomen i Canada: Nesten alle spillere på highschool-lagene i ishockey er plukket i av talentspeidere allerede i femårsalderen. Og de er nesten alle født i de tre første månedene av året! Noen sammenheng? Ja selvfølgelig – jo tidligere du ser etter talenter, jo mer vil du forveksle talent og alder. Blant femåringer er som kjent de som er født i januar og februar og mars eldre enn de som er født på høsten, og virker derfor bedre. Du høster altså bare av en knapp fjerdedel av talentene. Langt bedre blir det når utvelgelsen skjer mye seinere, og alle skal med så langt som mulig.

Tuastad tar oss deretter gjennom klassekampen – den knallharde klassekampen da arbeiderklassen reiste seg mot kapitalen og tidvis vant, men oftere tapte, med bitre konsekvenser. Tuastad forteller historien til streikegeneralen og fagforeningskjempen Adolf Olsen, som ledet en kamp mot lock-out av havnearbeiderne i 1921, og måtte tilbringe seks måneder i fengsel.  Og som på femtitallet så tilbake på kamptiden og sier at ingen vil tilbake dit, til sulten, nøden og trangboddheten. Men den norske modellen er ikke bare at arbeiderbevegelsen fikk politisk makt, men også indre justis for å tvinge gjennom sentraliserte tarifforhandlinger. For den norske modellen ble en forhandlingsmodell, der prisen har vært at vi alle har fått det bedre. Og underlig nok, viser forfatteren – dyret kan fly! Mens de liberalistiske økonomiene har hatt store omstillingsvansker etter krisen i 1990, har de nordiske landene lyktes i omstillingen. De kommer alle på topp av OECDs liste over konkurransedyktige økonomier.

Hvis Norge og den nordiske modell er så god, hva er venstresidas oppgave? Dermed er Tuastad tilbake til utgangspunktet: Venstresidas seier har vært så totalt og resultatet så overveldende bra, at oppgaven er løst! (Så naiv er naturligvis ikke forfatteren – det kommer mange forbehold): Det gjenstår to forhold. Det ene er at vi kan bli egoistiske, feite og fornøyde, og holde verden vekk fra vår rikdom, det andre er at denne rikdommen fortsatt er svært ulikt fordelt. Vel er lønnsforskjellene relativt små, men makten over kapitalen er konsentrert på ganske så få hender.

EU

Det neste målet må derfor være for Tuastad være å komme seg inn i EU. Ikke fordi Norge trenger EU, men fordi EU trenger Norge. Det EU trenger Norge til er å vise den nordiske modell, å spre det glade budskap, slik at hele Europa skal få ta del i vår velferdsstatsmodell. Dette mener jeg er et svært lite gjennomtenkt argument. De skandinaviske velferdsstatene er et resultat av klassekamp og demokrati. Kampen arbeiderklassen første for å skape sikkerhet uavhengig av kapitalistenes luner, det Esping-Andersen så treffende kaller decommodification – at arbeiderne ikke skulle være tvunget til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten fordi alternativet var å sulte i hjel – var lang og hard. Svein beskriver deler av den i sin bok. Men den forutsatte nasjonale fagorganisasjoner som kunne koordinere, den forutsatte riksdekkende aviser som kunne skape opinion og den forutsatte nasjonale tariffavtaler som skapte solidaritet og et representativt parlament hvor krav kunne omsettes til politikk.

Spørsmålet er om dette er en modell som kan eksporteres, som et ovenfra og ned prosjekt. Og ikke minst til et EU som grunnlovsfester markedsliberalismen og mangler de organer som de skandinaviske nasjonalstatene hadde som ramme. Å tro at EU kan utvikle seg til en velferdsstat er derfor illusorisk. Det krever opphevelse av alle traktater fra Romatrakten til Lisboa-avtalen.

Nytt liv for Høyres selveierdemokrati?

Hans andre mål er å ta kampen om demokrati i økonomien. I bokas siste del peker Tuastad ganske riktig på at demokratiet stanser ved markedets dør. Mens klassekompromisset åpnet for at staten skulle lytte til folket, der hver mann og kvinne hadde hver sin stemme, så er markedet styrt av en annen logikk – der har hver aksje en stemme, dvs. de rikeste bestemmer. En videre demokratisering må være å legge økonomien under demokratiet. Tuastad sitt forslag er at dette skal skje gjennom Høyres selveierdemokrati – at de ansatte eier aksjer.  Så kan venstresiden kalle det sosialisme. Spørsmålet blir da hva det gjør med oss å bli aksjeeiere. Marx gir i Kapitalen en idealtype av den kapitalistiske personlighet, som han i forordet skriver om ”Figurer som kapitalisten og jordbesitteren tegner jeg på ingen måte i et rosenrødt lys. Men det dreier seg her bare om personer, for såvidt som de er karaktermasker av økonomiske kategorier, bærere av bestemte klasserelasjoner og klasseinteresser”. Kapitalisten er altså ikke personlig ond, eller endimensjonal, men kapitalismen tvinger han til å tenke lønnsomhet, ellers går han konk. Det er spis eller bli spist. Her ligger kapitalismens grunleggende tvang – at det eneste spørsmålet kapitalismen kan besvare om hva vil vil, hvor vi skal gå, hva som skal bevares og hva som skal endres, er lønnsomhet. Kan vi tjene penger på det gjør vi det, kan vi ikke gjør vi det ikke.

Spørsmålet blir med andre ord om forslaget ikke vil omgjøre oss alle til kapitalistiske personligheter som ikke stiller andre spørsmål enn lønnsomhet. Og snakker vi ikke da om det motsatte av sosialisme.

Samtidig viser Tuastad sin bok på en fortreffelig måte at reformismen har kommet til veis ende. Reformer innenfor rammen av kapitalismen har nådd svært langt i å skape et godt liv for de privilegerte i verden. Langt bedre enn Marx sikkert kunne forestille seg. Men til en stor pris – store deler av verden ligger i fattigdom,ufattelig mange  barn sulter i hjel, og det dumpes gifter fra de rikes bord i de fattiges verden hele tiden. Der boka strander er i forslagene til videre reformer. De blir begge illusoriske, EU vil fortsette å være en byråkratiske, elitistisk union, mer bekymret over europeisk kapital sine betingelser enn vanlige folks liv. Det er det EU er skapt for, og det kan det neppe reformeres bort fra. Og forslaget om selveierkapitalismen er nesten verre! Aksjeformen gjorde ikke kapitalismen annerledes enn når det var en kapitalist, aksjeeierens grådighet er ikke mindre enn kapitalistens. Og aksjeeierens usympatiske, ensidige, grådige og snevre livsverden, er det ikke noe som helst frigjørende med.

Tuastads bok viser derfor, uten at forfatteren trekker den konklusjonen, at videre reformer må peke ut over kapitalismen, ut over markedet, ut over p – v – p’. Dermed går det inn i den spennende debatten Dietlef Martens forsløker å trekke opp i Klassekampen: Hva skiller Rødt og SV (hvis vi ser bort fra fraseologi og besvergelser). Hvis det er at Rødt krever 10% mer enn SV ville de trolig oppnådd mer som en fraksjon i SV. Men hvis de vil et annet samfunn, må de begynne å formulere politikk som peker i den retning. Og det er en utfordring som også går til venstresida i SV.

Virkelig god politisk design kan si mer enn 1000 kronikker og denne boken viser et stor utvalg av plakater, annonser og buttons. Og fargeleggingsbok fra Tyrkia, gatekunst fra Argentina eller brosjyre fra Polen. Men det skal sier at de fleste bidragene er fra USA og at boken har et visst amerikansk preg. Temaene er delt inn i kapitler som dekker over alt fra dyrevern til våpenkontroll, men også med alle venstresidens favorittsaker.

The Design of Dissent
Socially and Politically Driven Graphics

av Milton Glaser og Mirko Ilic

ISBN: 978-1592531172
Utgitt: Rockport Publishers (2005)
Se nyere paperback-utgave hos Amazon.

Cooper Greene / Chaz Maviyane-Davis

iRaq plakat av Cooper Greene (USA, 2004)
Non-Suicide Bomber postkort av Chaz Maviyane-Davis (USA, 2004)

The Art Collective for Community Action

73% of America is pro-choice. (Why doesn’t it seem that way?)
Billboard av Rodney Abbot, Debra Drovillo, Lisa Mangano, Alexandra Min, Louise Scovell og Lisa Shoglow / The Art Collective for Community Action (USA, 1992)

Patrick Thomas

Fantastisk tøft aktivistisk postkort av Patrick Thomas (Spania, 2002).

Lisa Gibson

Peace on Earth Better luck next year.
Antikrigs-julekort av Lisa Gibson (USA, 2003).

Stefan Sagmeister og Hjalti Karlsson

Move Our Money kaffekrus av Stefan Sagmeister og Hjalti Karlsson (USA, 1999).

Tan Kien Eng

Plakat av Tan Kien Eng for Women’s Aid Organization i Malaysia.

Cedomir Kostovic

Plakat av Cedomir Kostovic (USA, 1998).

Trio Sarajavo

Sarajevo postkort av Trio Sarajavo (Bosnia-Hercegovina, 1993).

Ceci n’est pas une comic av Peter Kuper «with apologies to Magritte».

West Bank

av Sophie Ristelhueber

ISBN: 978-0500542989
Utgitt: Thames & Hudson Ltd (2005)

West Bank / Sophie Ristelhueber

What am I doing, flattened on the roof of this car? Perhaps I tell myself «it is sweet to see, from the safe and distant shore, others in distress amidst billows and in raging gales; not drawing delight from another’s misfortune, but rejoicing over being spared such desperation»? Doubtless, as an artist, I am at war, too.
— Sophie Ristelhueber (med utdrag fra Lucretius, De Rerum Natura.)

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

Images of the Cultural Revolution

Weng Naiqiang Photographic Works

Fotografi: 翁乃强 / Weng Nai Qiang
Utgitt: 789 Photo Gallery

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Jepp, det er formannen selv som står der som en annen styrmann oppe på Tian’anmen.

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Rødegardister på den himmelske fredsplass.

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Fugletitting på Tian’anmen à la 1966.

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Tibetanske barn som flittig studerer sin lille røde…

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Enda flere rødegardister på den himmelske fredsplass.

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Rødegardister som pugger Mao-sitater mens de tråkker opp igjen den lange marsjen, her i Huang Yang Jie.

翁乃强 / Weng Nai Qiang

Rødegardister krysser Lu Gou broen i Beijing.

My pursuit is to record time.
- 翁乃强 / Weng Nai Qiang

Les mer om utstillingen og om fotografen.

I bokhyllen min har jeg en bok som har samlet et lite utvalg (200 stykk), av det som ble laget som til motstand mot Irak-krigen. Gjennom nettet ble plakatene distribuert fritt – uten copyright – til antikrigs-bevegelsen verden over. Nettsteder som Another Poster for Peace meldte om over 75.000 nedlastninger i løpet av en tre måneders periode i starten av krigen.

Som grafisk designer, blir jeg imponert (og inspirert) over hvordan andre klarer å bruke sine ferdigheter til å produsere kraftfulle symboler som så mange andre etterpå kan ta i bruk som aktivister.

Peace Signs:
The Anti-War Movement Illustrated

av James Mann, Howard Zinn og Nicolas Lampert

ISBN: 978-3283004873
Utgitt: Edition Olms (2004)
Se boken hos Amazon.

Det er slettes ikke samtlige to hundrede plakater i boken som er like fantastiske, men for å sitere fritt etter vårt alles kjære favorittband Chumbawamba:
man kan jo aldri ha for mange antikrigs-plakater.

Peace Signs: The Anti-War Movement Illustrated

Luis Miguel Munilla, Spania

Etienne Mommaerts, Belgia

Ward Sutton, USA

Zhao, USA

Guerilla Girls, USA

Det feministiske kunstnerkollektivet Guerilla Girls med oppfordring om at verden trenger en østrogen bombe.

Leon Kuhn, England

Josh MacPhee, USA

Se mange flere politiske plakater fra samme designer på justseeds.org/artists/josh_macphee.

ukjent designer (fra Think Again / protestgraphics.org)

Philip Stanton, Spania

«Den spanske striden er reaksjonens kamp mot folket, mot friheten. Mitt hele kunstnerliv har vært en evinnelig kamp mot reaksjonen og kunstens død. Hvordan kunne noen da et øyeblikk tenke seg at jeg ville samstemme i reaksjon og død?»

«I dette arbeidet, som jeg vil kalle Guernica, og i alle mine senere arbeider har jeg lagt inn min avsky for den militære kasten som har senket Spania i et hav av lidelse og død.» – Pablo Picasso om Guernica.