For kva representerer Framstegspartiet? For mange er dei første og fremst protestpartiet i norsk politikk. Også folk på venstresida har lett for å henfalle til å gje dei merkelappen ‘populistisk’, men er ikkje mykje av Frps politikk eit uttrykk for at ‘vanleg’ parti-politikk er for kompakt? Det er visse saker som har store vanskar med å kome opp på dagsorden for å bli debattert. Handlar ikkje nettopp demokrati om dette? Tvert om blir mange saker organisert bort frå dagsorden eller dei blir omgjorde til tekniske spørsmål. Merkelappen ‘populistisk’ fungerer berre som ein grensemarkering for kva som er utanfor reviret til oligarkane som vi har å velje blant i dei ulike partia.

Det er sjølvsagt ikkje sånn at eg meiner at idéane som Framstegspartiet står for er gode eller viktige: Lågare bensinpris, full fart i vegbygginga, knallharde straffer for kriminelle, ein endå meir rasistisk behandling av innvandrarar, kutt i løyvingane til Bergen Filharmoniske Orkester (der eg er abonnent og får 80% av kostnaden dekka over kulturbudsjettet), osb. er ein politikk som går tvert i motsett retning av det eg ynskjer. Likevel, protest-segmentet av Framstegspartiet sine veljarar representerer noko genuint demokratisk i motsetning til teknokratane som vi elles har å velje blant. Trass i skilnader i den faglege politikken,  som Steinar har påvist, så er Arbeiderpartiet det store liberaliseringspartiet gjennom omdanninga av Telenor, Posten, målstyring i offentleg sektor, einaugd satsing på oljeutvinning,  osb. Finanskrisa har også vist korleis Jens er pengefolkas nærmaste ven og Røkkes redningsmann. Alt dette er eit resultat av at Gro Harlem Bruntland stal Høgres politikk på slutten av 1980-talet. Vidare, så er det bortimot ingen skilnad på dei store partia i synet på utanrikspolitikken eller innvandringspolitikken. Det kompakte i den oligarkiske politikken er det som er det dominerande biletet, og det er når veljarane oppdagar at Frp er i same båt at dei sviktar også dette partiet. Å vere ein anti-elitistisk elite inneber for mange vanskelege balansegangar. For oss som vil ha ein annan politisk kurs i Noreg, så blir valet ein blåmandag uansett.

 Dette  vil gi fortsatt Rødgrønt flertall fordi AP får veldig mange nye mandater  med en slik oppslutning som vil kompensere mer enn nok for en tilbakegang for SV.

Det mest spesielle med min spådom er Frp s lave oppslutning. Jeg skal forsøke å begrunne  denne spekulasjonen med å beskrive SV syndromet.

SV gjorde et  brakvalg i 2001  med over 12 % oppslutning, i kontrast til Aps sammenbrudd. Partiet gjentok suksessen  ved lokalvalget i 2003. Partiet hadde selvtillit. Media løftet Kristin opp, meningsmålingene lå stabilt mellom 15 og 20 %. Partiet satset for første gang mot regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet og Sp. Fram mot valgkampen var media preget av alt SV skulle få gjennom i regjering og spekulasjoner om SV ministre både her og der.

Valgkampen i 2005 ble preget av en SV ledelse som:

• begynte å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• måtte bevise overfor borgerlig retorikk at venstresosialister kunne være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som varmt skolemåltid ble skutt ned av media ogpolitiske motstandere og vant ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i SV  programmet  ble kritisk saumfart av media, og SV ledelsen framsto som vaklende og bortforklarende.

SV framsto som  et parti med sterk regjeringsslitasje  lenge før valget var gjennomført.

SV gikk inn i valgkampen  med over 15 % og inntil uken før valget  lå partiet fremdeles over 13 %. Valgresultatet ble på svært overraskende  lave 8,8%.

Meningsmålingene fanget riktignok tendensen til fall i oppslutning , men var ute av stand til å få med seg kraften i fallet. SV velgerne fra tidligere ville ikke ha et utvannet SV, da var vel  det ”orginale” Arbeiderpartiet  å foretrekke.

Nå er Frp i den samme posisjonen, og Siv Jensen har ved flere anledninger sagt at FrP ikke skal gjøre de samme feilene som SV gjorde i 2005. Mye tyder på at  forsøket på å vaksinere seg mot SV syndromet har mislyktes.

• Begynner å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• må bevise overfor rødgrønn retorikk at overbudsliberalister  kan være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som 100 dagersprogrammet  blir skutt ned av media og politiske motstandere og vinner ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i FRp  programmet  blir kritisk saumfart av media, og FrP ledelsen framstår som vaklende og bortforklarende.

FrP har kruset høyt på meningsmålingene basert på  rekordvalget i 2005, men til nå har partiet falt bare et par prosent på målingene og ligger nesten 3% over 2005 resultatet. Men inntrykket er et gråere, utydelig, slitent og alminneliggjort FrP. Dette er et type parti velgere flykter fra. Mange vil gå til det ”orginale” Høyre, noen til Ap, mange vil holde seg hjemme.

Konklusjon: FrP har fått SV –syndromet. Sykdommen får særlig sterke utslag siste uken før valg: FrP faller som en stein fra dagens målte nivå på 25% til under 21 %.

Selv om det er sterke elementer av håp i mine spekulasjoner tror  i alle fall jeg på dem selv.

Vi andre  må derimot mobilisere alle til å møte opp og stemme for et fortsatt rødgrønt flertall!