Tittelen på programmet var ‘Født sånn er blitt sånn’ som også er tittelen på boka frå serien. Rosinen i pølsa var Viktor som tidlegare heitte Viktoria og hadde vorte fødd med usikkert kjønn, såkalla intersex, i 1986. Han/ho hadde vorte operert tidlegare og vorte vedtatt å bli til kvinne og dette var med grunnlag i ein teori om at kjønnsidentiteten festar seg i laupet av dei første to åra. Denne tåredryppande historien som er eit spørsmål om medisinsk feilbehandling, blir då brukt for alt det er verdt i forhold til kjønnsforskarane som aldri har vore inne i biletet. Fordi dei har eit avvikande syn, så blir dei den store stygge ulven som er moralsk ansvarlege for denne behandlinga. Merkverdig og fullstendig villeiande.

Ein kan berømme Diseth for å ha sett foten ned og forandra opplegget, men kvifor alt hastverket med å dra fram skalpellen? Han viste til foreldras eksistensielle krise med å få eit barn utan klart kjønn, men hastar det? Dette poenget var også drege fram i ein artikkel av Elsa Almås med fleire i Dagbladet. Det første spørsmålet ein får når ein har fått eit barn er jo nettopp: blei det gut eller jente? Det blir krise i samfunnet sine todelte kategoriar når det er verken eller. Poenget til Eia og co er: Det kan berre vere to kjønn og du blir fødd sånn. Men det finst samfunn som Mexico, Brasil, India og Indonesia der eit tredje kjønn absolutt er ein akseptabel kategori. Det er såleis ikkje umogleg i eit samfunn å akseptere det. Dette hindrar sjølvsagt ikkje at kroppane til dei av tredje kjønn biologisk sett er mannlege eller kvinnlege vurdert ut frå X og Y kromosom, hormonproduksjon osb.

Harald Eia og Martin Ihle har i ein kronikk i Dagbladet før programmet ein påstand om at “den tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen i arv/miljø-debatten gjør oss intellektuelt dovne og fører galt avsted”. Dette er ein interessant påstand for dersom vi tek ein tilstand som intersex, så er det nettopp eit resultat av miljøet i mors liv. Intersex er truleg arveleg, men eit individ er alltid eit resultat av interaksjonen mellom gener og miljø. Eit barns tilkomst og utvikling både i mors liv og etterpå er prega av historiske prosessar der tilfeldige hendingar kan spele inn. Dette gjer f.eks. at einegga tvillingar ikkje har like fingeravtrykk og det kan av og til vere ganske ulik kroppsvekt ved fødselen. Den store norske Mor og Barn undersøkinga har nettopp som poeng at ein skal kunne finne moglege langtids-effektar av hendingar i svangerskapet. Det er  fullstendig elementær biologi at fenotype (alle observerbare trekk ved ein organisme) er eit resultat av interaksjon mellom genar (genotype) og miljø. Kven er det som er mest intellektuelt doven her?

Men det er sjølvsagt ikkje biologi Eias serie handlar om. Heller ikkje handlar den om psykologi eller psykiatri som er dei vitskapane han reellt sett nyttar seg av. Den handlar om å ta knekken på den ideologien som velferdsstaten byggjer på og som i stor grad kjem frå samfunnsvitskapane. 1968-generasjonen er dei som inkarnerer denne ideologien og dei er forferdeleg irriterande og sjølvgode for alle som er yngre. Kjønnsforskinga er hatobjekt nummer ein, fordi den er så angiveleg politisk. No er det meste av samfunnsforsking politisk styrt ved at den er programforsking. Klagen om politikk blir litt merkeleg når ein lar Simon Le Vay peike på at biologisk forsking om det finst ein homsehjerne eller eit homsegen kan styrke homsanes plass i det amerikanske samfunnet. Eit politisk motiv ikkje ulikt det som i si tid dreiv fram feminismen? Javisst!All forsking er orientert av ein interesse og i eit samfunn vil den ofte vere politisk motivert også.

Eia og co’s motiv er berre tilsynelatande å endre forskingspolitikken, men kva vil dei med desse programma? Det er tydeleg at dei vil problematisere velferdsstaten og likestillingspolitikkens grenser, men basert på ein biologisk orientert politikk? Dette er uklart, men det kan kanskje bli tydelegare i tida som kjem.

Synes dere å ha hørt det før: At samfunnshierarkiet er naturlig, at de som sitter øverst har et annet blod enn de som er under, at den hvite rase er best egnet til å lede, mens de andre må slite. Det er som om hele føydalismens og kolonialismens teori har fått en ny fødsel, men nå under navnet IQ-forskning og evolusjonspsykologi. Hvorfor Harald Eia og NRK ønsker å spre dette kan en bare undre seg over.

For å sette scenen: I nazistenes raselære var menneskeheten inndelt i raser, som hadde ulikt blod. Noen raser var bestemt til å herske, andre til å slave, og andre igjen til å dø. Arierne satt på toppen, slaverne var undermennesker, jødene var bakterier som måtte utryddes. De samlet mye data for å belegge denne hypotesen. De mente også at det innenfor den ariske rase var utskudd og råtne gener som måtte vekk. Rasehygiene ble det kalt – og var en del av forskningen som gikk langt utover den politiske nazismen. I Norge hadde vi storstilte steriliseringsprogrammer kunne bare kvantitativt skilles fra nazismens utryddelse. Sterilisering sikter mot det samme (utryddelse), men over 2 generasjoner. I nazismen var rase og grad av renhet kvalifikasjoner i seg selv for om du skulle herske, slave eller dø.

Dette heksebrygget, som bidro til tenking og legitimering av massedrap er det Harald Eia bader i. Og han finner forskere som mener at det er distinkte forskjeller mellom rasene, som gjør det rimelig å sette dem i et hierarki.Nå er det ikke blodet som er ulikt, en intelligensen. Og han gir denne forskningen legitimitet.  Når Eia tidligere har ”bevist” at IQ er arvelig, så er jo den naturlige konklusjonen

a)      at menneskerasene er hierarkisk inndelt i raser med ulik intelligens +

b)      intelligens er i det alt vesentlige arvelig =

c)       at raseforskjeller finnes og vil bestå

Noen av Eias forskere går langt i å mene at en klassestruktur basert på intelligens vil vokse fram/har vokst fram, og at sosiale problemer som fattigdom, kriminalitet, uærlighet, rusavhengighet etc. er en følge av lav intelligens, i hvert fall at problemer av denne karakter svært sterkt overrepresentert i gruppen av mennesker med  lavere intelligens. (Murray i The Bell Curve) Sosialpolitikk er derfor meningsløs bruk av penger, det samme er kvotering for å få dem inn i stillinger, og spesialundervisning i skolen etc. De er genetisk bestemt til å være lengst nede på samfunnsstigen. På samme måte som de som sitter øverst: De er genetisk bestemt til å sitte øverst, ha privilegiene – penger, makt og det som det fører med seg.

I boka «The Bell Curve» påstår forfatterne, Herrnstein og Murray at hvite har en sntt-IQ på 100, svarte har en snitt-IQ på 85 og Hispanics har ca midt i mellom. Som rasisten Richard Lynn (han som forsøkte å vise de enkle bevegelsene til en søppeltømmer) angir de yrkesvalg for de ulike gruppene: De hvite passer best til kompliserte oppgaver som f.eks ledelse, hispanics til håndverksoppgaver (snekker, rørlegger, taktekker etc.) mens svarte passer best i faglært arbeid. Robert Plomin som Eia trakk fram i det andre Hjernevask-programmet gikk ut og støttet boka og påstandene om store forskjeller i intelligens og i naturlig yrkesvalg mellom folkegrupper. Murray forsøkte i møtet med Eia å påstå at moderne genetikk går så fort framover at vi alle vil se dette. Eia tok det for god fisk, tok det med til Almås i Aftenposten som gikk i full retrett.

Men det måtte han vel hvis dette er sant? Hva hvis forskerne har rett i at intelligens og sosial skjebne er nært knyttet sammen, at det er klare, markerte og konsistente forskjeller mellom rasene i IQ, og at forskjellene er arvelige og ikke miljøskapte? Kan vi undertrykke slike data fordi vi ikke liker dem? Jeg tror da at det fornuftige svaret er ”handle with care”.  Men ut fra foreliggende forskning virker det som om Eias forskere ikke har belegg for sine påstander.

Forskere som har studert raser sier at de genetiske forskjellene er små, og variasjonene mellom rasene er langt mindre enn variasjonene innenfor hver ”rase”. Størst variasjon finner de blant afrikanere – noe som er naturlig siden det er derfra vi stammer alle sammen – og variasjoner vil alltid være størst der de har sitt utspring.   Forskere finner også at intelligens er stigende, dvs. at når flere utdanner seg, så stiger også intelligensen og i USA har gjennomsnittsintelligensen steget så mye at den har fått et navn (Flynn-effekten – etter han som oppdaget det). I så tilfelle er arvelighetskomponenten lavere (genene har neppe forandret seg noe særlig på samme tid). Andre som har målt forskjeller mellom intelligens hos ulikefolkegrupper i USA finner langt mindre forskjeller, og også forskjeller som ligger innenfor feilmarginen og de kan i sin helhet forklares med sosial klasse. Middelklassebarn i alle etniske grupper trenes systematisk opp i ferdigheter som måles på IQ-tester, barn i arbeiderklassen i alle etniske grupper trenes i dette i langt mindre grad. (Jane Mercer, “Ethnic Differences in IQ Scores: What Do They Mean?) .

Nye studier av materialet til Murray som fant at sosiale problemer er genetisk betinget viser at ved et noe bredere begrep for miljø så forsvinner effekten av arv helt (Claude S. Fisher m. flere: Inquality by design. Cracking the Bel Curve Myth) . Det viste seg også at ”The Bell Curve” som i 1994 startet mye av ballet, i all hovedsak å hente datamaterialet sitt fra ”The Pioneer Fund”. Ved denne stiftelsen jobbet Robert Lynn, og han er en av de fem som ble takket i forordet. Nesten alt materialet som brukes er samlet inn av forskere med støtte fra denne stiftelsen.

The Pioneer Fund en rasistisk stiftelse opptatt av rasehygiene, og som ”sterkt fraråder å se sentimentalt på de store spørsmål . Evolusjonært framskritt betyr at de mindre tilpassede dør ut. Dette er et naturens faktum”, hevder de. For en som tilbrakte deler av påsken med å lese Guido Knopps bok om SS, er formuleringen til forveksling lik Heinrich Himmlers formaning til SS-soldatene, som skulle sørge for at de lavest stående raser skulle dø ut.

Det nye fokuset på gener, raser og IQ er ikke ”ren vitenskap”, det er ideologi og en tilpasning av data til ideologi.  Det er slik sett kvasivitenskap, tilpasset en bestemt politisk agenda. Målet er å naturalisere det sosiale, å gjøre resultatene av utbytting og myrderier naturlige – ment slik fra naturens side. Mens Eia tidligere har hatt en artig påpekning av en redsel for biologi, har han nå havnet i den heksegryta som er årsaken til at biologiske forklaringer på sosiale fenomener blir skydd. Da hjelper hans åpenbare ubehag lite – for Murray ble ikke på noe punkt konfrontert med spørmål eller innvendinger som kunne svekket hans utsagn.

Hva dette er for noe, hvorfor NRK sender det og hvorfor de mener dette er underholdning vet vi kanskje mer om etter det syvende og siste programmet. Hvis de tror at de kan framstille forskning med klart rasistisk islett som sant, i en serie der norske meningsbærere systematisk framstilles som trangsynte og uopplyste, og oppheve effekten av det med litt antirasisme på slutten, så tror jeg de tar feil.

I en undesøkelse blant tyske kvinner fra midten av 1970-tallet om hvilken enkeltfaktor som hadde bidratt mest til kvinnefrigjøring, fant forskerne store forskjeller mellom generasjonene. Blant bestemødrene var elektrisitet og særlig elektrisk komfyr det vanligste svaret. Blant mødrene var det det vaskemaskinen som var det vanligste svar. Blant de unge jentene var det p-pillen.

Fram til pillen var seksualitet og forplantning nær koblet sammen, ihvertfall som potensiale. Å ha sex innebar for kvinner muligheten til å bli gravid. Å bli gravid innebar en endring av livet, for resten av livet.

Hvor dypt sitter denne erfaringen i kvinners tanker? Hvor dypt sitter den i menns tanker? Evolujonspsykologiens modus operandi er følgende:  Finn et trekk ved mennesker idag. Før det tilbake til en funksjon i steinalderen. Og vips (som pulverheksa sier) så har du en evolusjonær forklaring. I sin logikk er det snublende nær strukturfunksjonalismen som kunne forklare enhver struktur med en funksjon (hvorfor har vi banker? Fordi de har en funksjon i samfunnet). Hvordan kunne de vite at en struktur hadde en funksjon? Jo ellers ville den ikke eksistere – strukturer uten funksjon dør. Vi er her naturligvis inne i en sirkelslutning – det handler bare om å finne funksjonen, så er strukturen forklart. Som alle store sirkelslutninger høres det tilforlatelig ut (regnestykket går alltid opp) – og som alle store sirkelslutninger har den svært vanskelig å redegjøre for hvilke funn som vil falsifisere teorien. (Astrid Meland har skrevet svært interessante artikler om dette på Dagbladets nettside, f.eks. http://www.dagbladet.no/2010/03/25/magasinet/biologi/forskning/evolusjonspsykologi/10891971/

Seksualitetens funksjon i naturen er forplantning. Uten forplantning dør alt. Men er det hele historien? Hvis forplantning er seksualitetens mål, hvorfor er sterile seksuelt aktive? Hvorfor er homofile seksuelt aktive? Hvorfor mister vi ikke lysten når prevensjon innføres? Det er altså mer enn forplantning knyttet til seksualitet. Men la oss likevel ta utgangspunkt i evolusjonspsykologiens teori: Menn ønsker å spre sine gener til flest mulig og ser for seg mange seksuelle partnere, kvinner vet at de bare kan bære fram relativt få barn, og ser derfor for seg færre seksuelle partnere. Selv om vi ikke tenker forplantning når vi er på byen for å sjekke, så ligger dette mønsteret så sterkt i oss at vi følger det biologiske skjema uten selv å vite det, altså uten å være det bevisst.

Da får vi et problem. For hvis dette skjemaet virker bak vår bevissthet, hvorfor kommer det da til uttrykk på et spørreskjema (som vi antar fylles ut når vi er ved bevissthet). og ikke i atferd? For uansett hvordan vi regner, så må kvinner og menn i gjennomsnitt være like seksuelt aktive – hvis vi antar at de er det med hverandre. At altså guttene er mindre promiskuøse enn de selv ønsker. eller at kvinner er mer promiskuøse enn de selv ønsker – eller at de møtes på midten. Så spørsmålet er altså: Hva kommer det av at programmer som virker bak vår bevissthet og styrer våre handlinger uten at vi tenker over det, dukker opp nettopp i vår bevissthet, men ikke i vår handling? Her må det være noe som ikke går opp. Men det er fullt mulig at det som ikke går opp er menns ambisjoner.

Jeg lar meg i denne sammenheng overbevise av empiri: Når menn ønsker flere seksuelle partnere i alle land enn kvinner, og homofile menn har dramatisk flere seksuelle partnere enn hetrofile menn (dvs. der menns seksualitet ikke er avhengig av ev villig kvinne), så er det vanskelig å si at det er kultur alene. Det er noen forskjeller som har en statistisk signifikans som er hinsides det vi ellers vil kalle for sikre funn.

Samtidig er det variasjon. Mens kvinner og menn for 100 år siden så for seg en seksuell partner i løpet av et liv, og idag ser for seg langt flere, og kvinner i sterkt kvinneundertrykkende safunn ser for seg langt færre seksuelle partnere enn i land med støøre grad av kvinnefrigjøring så er begge deler et resultat av kultur og samfunn, og avspeiler det .

Begge parter i diskusjonen Eia konstruerte har derfor gode data på hånden som støtter deres hypotese. Evolusjonspsykologene kan forklare noen grunnleggene trekk ved mennesket som art, samfunnsforskerne kan forklare variasjoner innen for denne arten, med kortere tidshorisont. (Variasjoner som evolusjonspsykologene naturligvis ikke kan forklare). Vitenskaper har med andre ord ulike oppgaver, skal forklare ulike fenomener. Drømmen om en enhetsvitenskap som kunne forklare alt, er en vakker drøm (og ligger vel til grunn for mye religion, som hadde samme ambisjon). Men det vil nok alltid bare forbli en drøm. Slik sett er Harald Eia en drømmer.

Om noen av kjønnsforskerne er like store drømmere, men mener det er de som er enhetsvitenskapen om kjønn, skal være usagt, fordi vi ikke vet hvordan de er klippet. Men tidvis virker de frenetisk opptatt av ikke å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Det er aldri vakkert hos forskere.

Er mennesket voldelig av natur? Det er det jo grunn til å tro. Vi er kjøttetende, og måtte gjennom vår historie jevnt og trutt drepe for å skaffe mat, ofte ved utøvelse av vold.  Et slags drapsinstinkt må derfor ligge i oss. Det er først i de siste 100 årene (som er som sekunder i menneskehetens liv) at vi har egne drapskommandoer (slakterier) som utfører drapene for oss, slik at vi kan handle den kjøttmaten vi trenger i butikker.

Er menn mer voldelige enn kvinner? Siden menn i større del deltok i jakt, mens kvinnene i større del deltok i samling i jakt- og samlesamfunn, så er det ikke urimelig å anta at drapsinstinktet sitter dypere i menn enn kvinner.  At flere menn er jegere også i våre dager ( som en friluftsfornøyelse) enn kvinner kan derfor lett forklares med ulike roller gjennom menneskehetens historie. At gutter leker mer voldslignende leker enn jenter ser vel de fleste som har barn av begge kjønn.

Når vi kommer til drap på andre mennesker stiller saken seg annerledes.  Her ble Eias «bevis» mer tvilsomme. Eia hadde funnet en psykolog som mente at i små grupper (som alle mennesker levde i det meste av menneskehetens historie)  var det å drepe en kvinne som forlot deg bra for din evne til å få barn, mens de som aksepterte det, ikke fikk etterkommere. Altså burde de som er født med “konedrepergenet” bli flere. Men her er empirien tvilsom. At 82 menn i Norge i de senere år har drept kvinner som forlot dem er naturligvis 82 for mange. Men med alle avsluttede kjæresteforhold, samboerforhold og ekteskap som vi har i moderne tid, er tallet svært lavt hvis det skulle være et suksessrikt gen! Det virker det som en spekulativ  teori som bygger på svært tynt grunnlag

Det empiriske faktum er at de færreste menn dreper. Noen mener at alle drapsmenn er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Sannsynligheten for å bli drapsmann hvis du er mann er større enn hvis du er kvinne, men vi snakker om promiller av promiller. Drap på mennesker er en høyst uvanlig og avvikende adferd som ikke på noen måte kan sies å karakterisere det moderne menneske. Ikke menn og i enda mindre grad kvinner.

Det tilfelle som skiller seg ut er krig. I krig drepes det. I 1. verdenskrig ble millioner av soldater drept. I kollektive selvmord stormet de ut av skyttergravene og døde. I 2. verdenskrig ble det drept enda flere, og her overgikk sivile tap nesten antall drepte soldater. Kriger er orgier i vold og drap – og det er stort sett bare menn som deltar i det.

Men dreper de fordi de ønsker det? Eller er krig ikke et uttrykk for drapslyst, men for makt og politikk, der det mer er menns villighet til å gå inn i hierarkier og adlyde enn deres drapslyst som testes. Hva vet vi egentlig om menn i krig? Trives de med drapet?

I boka An Intimate History of Killing: Face-to-Face Killing in Twentieth-Century Warfare, av Joanna Bourke, viser hun til drapslyst. Når krigsveteraner er uvillig til å snakke om det de har opplevd er det ikke fordi det er så forferdelig at de ikke vil rippe opp i det, påstår hun. Nei det er det at de elsket det, som er forbudt, og som de ikke kan snakke om – opplevelsen av å leve sterkt, på kanten av døden, spenningen, fellesskapet og det frigjørende drapet på fienden, der det var deg eller han som skulle leve, og det ble deg. Hvordan opplevelsen av drapet var ekstatisk, god, berusende. Det finnes det ikke noe språk for i fredstid. Derfor taushet. Men Bourke sine kilder er vesentlig litteratur og film, i tillegg til noen få brev hjem fra fronten, der noen eksempler hentes, men uten at det er noe representativt utvalg av brev..

I boka On Killing av Dave Grossmann er det den motsatte historien som fortelles. Historien om soldater som på tross av at de er i livsfare, at de har nære kamerater som er i livsfare, ikke makter å avfyre sitt våpen i retning av fienden. I en (metodisk svært omdiskutert) studie av S.L.A. Marshall, Men against Fire , fra 1947 hevder forfatteren at bare 16% av soldatene ved fronten i stillehavskrigen avfyrte sine våpen i retning av fienden. Deres motvilje mot å drepe var sterkere enn deres frykt for å bli drept.  Grossmann aksepterer at tallet (16%) er grepet ut av luften, men Grossmann mener å finne det samme ved en gjenlesning av tidligere studier av kriger fra antikken og framover.  Det er bare et lite mindretall av soldater som tar del i dreping. Straks vi beveger oss over på moderne stridsmidler som langtskytende granater, bombing fra stor høyde og bruk av droner stiller det seg annerledes. Det er langt enklere å drepe når vi ikke ser de vi dreper – når drapshandlingen er et tastetrykk. Også i Napoleonskrigen og den amerikanske borgerkrig var det artilleriet som var drapsmaskinen.

Grossmann mener dette gir grunnlag for en positiv konklusjon på menneskehetens vegne.. Det skal svært mye til for å bryte ned et menneskets motvilje mot å drepe et annet menneske, selv når det andre mennesket aksepteres som en fiende som forsøker å drepe deg. Menneske som en biologisk bestemt voldsutøver og drapsmaskin finner altså liten støtte i empirisk forskning fra et felt der drap er ønskverdig, nødvendig og en forpliktelse mot kamerater (for å redde deres liv). Det kan nesten kalles en kritisk test. Hvis vi selv ikke i slike situasjoner finner drapsmaskinen – hvor finner vi han da?

Den moderne menneskenatur synes derfor å ha store aversjoner mot drap. Kulturens vanskeligste oppgave synes ikke å være å lære unge (gutter) ikke å bruke vold, men å avlære dem motviljen mot vold når de er soldater. Og selv omfattende avlæringsprogrammer viser seg å være lite virkningsfulle.

Det hadde vært mer spennende om Eia hadde utfordret evolusjonspsykologene sine på dette. Men å utfordre evolusjonspsykologer er ikke agendaen hans.

Eias utgangspunkt denne gangen var skolens reproduksjon av ulikhet. Skyldes det arv eller skyldes det miljø? Eia intervjuet noen forskere som var helt sikre på at det var arv – at foreldre ikke betyr noen ting for barns utvikling utover å overlevere gener. Det kom desverre ikke fram hvordan de hadde kommet fram til dette. En forsker hadde funnet at adoptivbarn fikk sine biologiske foreldres IQ og ikke sine adoptivforeldres. Men hvor sterk var tendensen? Det spurte ikke Eia om.  Derfra  å slutte til at foreldre ikke betyr noe er jo ganske drøyt. Andre empiriske funn ble ikke presentert. Synd at ikke Eia opptrådde som en kritisk journalist her.

At gener kan forklare disposisjoner hos enkeltindivider ikke kontroversiellt. Jeg tok i del 1 opp forskningen om røyking som Eia refererete her. Men forklarer det nesten 100% som Eia påstår? Eller 50-70% som en av hans intervjuobjekter sa?

La meg diskutere dette med basis i Eias eget eksempel. Den moderne skole, etter at de sosiale skiller (at talentfulle barn ikke hadde råd til utdanning)  forsvant med lånekassen. (Jeg tror dette er overdrevet – lånekassen og store lån kan framstå som skremmende nok), fortsetter å produsere ulikhet i resultater, som reproduserer foreldregenerasjonen.  Men hva mer vet vi om skolen idag?

Norske barn lærer stadig mindre på skolen. Ihvertfall hvis vi skal stole på undersøkelser som PISA og TIMMSS. Særlig dårlig går det med barna våre i matte og naturfag, men det står ikke bra til med lesing heller. Kort fortalt er gutter mye dårligere enn jenter, og antall pedagogiske hjelpemidler i hjemmet har økende betydning for barns skoleresultater.

Hvorfor det er slik er et stort og viktig spørsmål. Er det feminiseringen av oppveksten, der barna møter kvinner som førskolelærere og lærere gjennom hele oppveksten, som gjør at gutter gjør det stadig dårligere enn jenter? Er det omleggingen til mer gruppearbeid og prosjektarbeid som gjør at noen klarer å sluntre unna, mens de pliktoppfylende mellomlagsbarna (særlig jentene) drar lasset? Eller er det overgang til den radikale pedagogikken som har liten tro på plikt og tvang og stor tro på elevenes egen lærelyst som drivkraften i undervisningen – som passer de pliktoppfyllende jentene og guttene fra akademikerhjem, men er lite tilpasset de som ser på skolen som et ork, og gjerne gjør så lite de kan.

Eller skyldes det seinkapitalismen? At vi ikke har noe framtidsprosjekt, ingen ting vi som samfunn strever mot som krever kunnskap. Mens opptil 85% av elevene mener det er viktig for dem å kunne matematikk i de fattigste land i verden, er det under 10% som er av den oppfatning blant norske elever. Hvorfor skal de gidde å anstrenge seg (og kunnskapstilegning krever anstrengelse) hvis det ikke oppleves som viktig? I land der egen framtid og landets framtid er avhengig av kunnskap og kompetanse blir kunnskap viktig. I et land som skal leve av avkastningen av oljefondet, og der veien til lykke går gjennom finansnæringens spekkhoggervirksomhet, hvorfor i all verden gidde å anstrenge seg for annet enn å tjene penger.

Men Harald Eia har en annen forklaring: Gener som går i arv. Gløgge foreldre får gløgge barn og derfor gjør de det bedre på skolen. Vi gifter oss med folk på omtrent samme utdanningsnivå som oss selv – og får derfor barn som er omtrent like skoleflinke som oss selv. Å arbeide for at skolen skal gi kunnskaper til alle er derfor fåfengt – rett og slett mot naturen!

Så alle de mulige forklaringene jeg listet opp over kan legges vekk. (Hvorfor det bare er døtrene som arver IQ og dessuten gjør det stadig bedre må skyldes de samme genetiske endringene som gjør at de nå overtar flere tidligere mannsbastioner som legeyrket, juristyrket, siviløkonomstudiet etc.).

Det finnes ulike typer av intelligens. Noen ser praktiske løsninger som er blinde for andre, som til gjengjeld kan forstå teorier som er som gresk for den praktiske. Noen er flinke til å forstå teorier, men opptrer som rene idioter i sosiale samvær. Det finnes ulike begreper for disse ulike intellegenstypene. Noen er selvfølgelig gløgge på alle områder, andre har sine arenaer der de glitrer – og andre hvor de glitrer mindre.

Kanskje går disse egenskapene i arv, kanskje gjør de det i noen grad, kanskje i relativt liten grad. IQ (den teoretiske intellegens som er nyttig for å bli skoleflink) er nemlig ikke et gen. Sosiologen Jon Ivar Elstad viste i en artikkel i Klassekampen 8. august 2009 at teorien om en fremavlet intellegent klasse henter liten støtte i biologisk teori. IQ er ikke et gen, men en kombinasjon av et større antall genestiske varianter – og ingen vet hvor mange gener og genetiske varianter som er innblandet – og noen av de genetiske variantene som inngår i kombinasjonen er svært utbredt. Tidvis kan kombinasjonen videreføres til barn, andre ganger ikke. Av og til vil den oppstå tilfeldig. Foreldre med høy IQ kan derfor få barn som har lavere IQ og foreldre med lav IQ kan få barn med høyere. Det er mer sannsynlig at foreldre med høy IQ får barn med høy IQ, men det er ikke en lovmessighet, dvs. at det er variasjon. Synd engelskmannen med adoptivbarnstudien ikke ble spurt om det var en statistisk korrelasjon han observerte eller en 1-1 sammenheng. Jeg antar det var en statistisk korrelasjon – å i så tilfelle har vi å gjøre med en hypotese og ikke et bevis. En sosiolog som Eia vet forskjellen – han hadde vel sine grunner til å ikke spørre.

Hvis Eia har rett – så kan variasjon i genmateriale, hvis vi antar at skoleflinkhet (IQ) er arvelig  forklare at skolen reproduserer sosiale mønstre der barn av skoleflinke gjør det i snitt bedre enn andre.  Det vil være snodig om de timene skoleflinke foreldre sitter sammen med sine håpefulle og jobber med lekser, ikke kunne har noen effekt. Men jeg kan være åpne for det.

Men da åpnes et annet mysterium: At skoleresultatene blir dårligere når antallet barn født av høyt utdannede foreldre øker (med det økende utdanningsnivået i samfunnet) taler mot hypotesen.  At jenter i økende grad gjør det langt bedre enn gutter taler vel også mot hypotesen – hvis det ikke kan dokumenteres at de skoleflinke i større grad enn andre får jenter).

Det er derfor lite sannsynlig genetikk kan forklare de omfattende og relativt nye mønstrene som vi finner i skolen, selv om biologi kan være med på å forklare reproduksjon av skoleflinkhet (det er det vel heller ingen som har benektet). Eia burde nok satt seg bedre inn i problemet og konfrontert genfundamentalistene hardere. Men det hadde selvfølgelig ikke passet prosjektet hans!

Arv: Du er den du er på grunn av de gener som ble overlevert deg fra dine foreldre.

Miljø: Du er den du er på grunn av den oppdragelse, de verdier og den kultur du vokste opp i.

Når debatten er gammel og uavgjort, er det enkelt og greit fordi spørsmålet vanskelig lar seg besvare empirisk.

Mens naturvitenskapen har en mulighet for kontroll, ved å foreta eksperimenter i laboratoriet der de ulike mulige påvirkningsmulighetene kan isoleres og kontrolleres, står ikke samfunnsvitenskapen i samme situasjon. Det er ikke mulig å gjenta oppveksten i en annen familie, eller i en annen kultur eller med andre venner. Når oppveksten er gjennomlevd, så kan den ikke gjentas. Så lenge de som har gitt sine gener til oss, også er de som påvirker oss sosialt er det vanskelig å si hva som kommer av hva.

Unntaket – som det forskes intensivt på,  er eneggede tvillinger skilt ved fødsel (de har samme genetiske arv, men er vokst opp i ulike miljø) og adopterte barn. For eksempel viser eneggede tvillinger store likheter i smak (både i valg av ektefelle og gradiner) og yrkesvalg. En studie av røyking gjengitt av Malcolm Gladwell i Blink, viser at barn av røykende foreldre i større grad røyker som voksne enn barn av ikke-røykende foreldre. Men er de påvirket genetisk eller sosialt? Studien viser at om du begynner å røyke er avhengig av vennene – hva de kule i klassen gjør, de du vil identifisere deg med i gjengen. Det er ikke avhengig av hva foreldre gjør. Men de fleste som begynner å røyke i ungdommen slutter i våre dager når 20-tallet går mot slutten. Hvem slutter og hvem gjør det ikke? Det er avhengig av om foreldrene røyker eller ikke. Unge voksne med røykende foreldre fortsetter, unge voksne med ikke-røykende foreldre slutter. Men fortsatt: Er det arv eller miljø? Her kommer de adopterte barna inn. For de begynner i like stor grad som andre unge å røyke, og de slutter i like stor grad – men det samvarierer ikke med hva (adoptiv)foreldrene gjør. Det peker mot en biologisk forklaring: Et avhengighetsgen er ute og går. Noen er mer disponert for å bli hekta på noe enn andre – og det kan være genetisk.

Som vist i mange sammenhenger: Noen egenskaper går igjen gjennom flere generasjoner: For eksempel musikkinteresse i slekten Schubert. Både bestefar, far, barn og barns barn var over gjennomsnittet interessert i musikk og viste stor begavelse. Hadde de et musikalsk gen eller var det et resultat av et sosialt miljø med musikk, musikkinstrumenter og spillekvelder i alle rom? Det er vel grunn til å tro at det var et samspill – at et musikalsk gen gikk igjen som en disposisjon, mens en musikalsk aktiv familie gjorde at denne disposisjonen (muligheten) fikk rom og lyst til å spille seg ut og bli realisert. At gener altså ikke er determinanter (det vil si at de kan bestemme noe som er forutbestemt i dem), men mer disposisjoner (muligheter) som kan utvikles eller ikke utvikles og om det ene eller det andre skjer er i stor grad bestemt av det sosiale miljø.

Så langt er det greit. De færreste vil benekte at de er et resultat av sine foreldre både i form av genetisk arv, og oppvekst.

Spennende blir det først når vi hever dette opp på gruppenivå. Har noen grupper av mennesker en genetisk arv som gjør dem annerledes enn andre grupper av mennesker.?

Her er vi i det teoretiske miljø som nazisme og rasehygiene oppsto i – at noen grupper kan identifiseres (”raser” )som bærer på andre gener enn andre grupper (”raser”) og at det mellom disse genene skjer en kamp om overlevelse, der noen genetiske trekk er andre overlegne og derfor skal de herske over de andre (med unntak av de genetiske arvene som er degenererte, sykelige – de skal utryddes).

Her ser den oppmerksomme leser at det tas mange skritt: 1. det er forskjeller, 2. forskjellene står i motsetning, 3. de kan settes i et hierarki og 4. de som står øverst har krav på større makt.

Men de 3 siste skrittene følger ikke logisk av det første. Og skritt 3 og 4 følger heller ikke logisk av det andre.

Hvis noen altså skulle finne at det er genetiske forskjeller mellom kvinner og menn som gjør at de velger ulike yrker (som altså er Harald Eias foretrukne forklaring på likestillingsparadokset), så er det ikke dermed gitt at det ”mannlige” valget (teknikk og mekanikk) er mer verdifullt og bør være bedre betalt enn det ”kvinnelige” valget (omsorg og relasjoner).

Samtidig skal vi være uhyre forsiktige med å tolke trekk ved dagens arbeidsmarked som genetiske. Eias genetiske forklaring ville tidlig på 1960-tallet funnet det naturlig at kvinner var hjemme og passet barn, og at universiteter, høyskoler, politikk, legeyrket, lektoryrket , presteyrket var genetisk tilpasset menn (ellers var det jo umulig å forklare hvorfor alle forskere, politikere, leger, lærere og prester var menn i alle kryssnasjonale undersøkelser som måtte bli gjennomført tidelig på 1960-tallet).

I dag vet vi at alle disse yrkene i stor grad er overtatt av kvinner, på samme måte som kvinnene er på full fart inn i lederstillinger i næringslivet. Det kan tenkes at fokus på mennesker og relasjoner heller enn ting og teknikk, er gode egenskaper i de aller fleste yrker og lederstillinger – om enn ikke hos ingeniører. Men ville den tanken ha slått Eia hvis han hadde undersøkt dette på begynnelsen av 1960-tallet? Neppe, for da ville statistikk vist noe annet enn i dag. Det er også mer enn tvilsomt at det har skjedd genetiske endringer hos kvinner fra midten av 1960-tallet og framover. Det er derfor vanskelig å forstå fortidens tilstand som noe annet enn kvinneundertrykking og dagens tilstand som noe annet enn frigjøring fra denne undertrykte tilstand – altså klassiske miljøfaktorer.

Det avgjørende er altså at det ikke er ”farlig” å si at menn og kvinner bærer i seg ulike egenskaper (så lenge man tilføyer at dette er relativt, dvs at variasjonene innenfor gruppen kvinner og innenfor gruppen menn er vel så stor som variasjonen mellom gjennomsnittene i de to gruppene). Det farlige skjer hvis noen ut fra det mener at menns arbeid er mer verdifullt enn kvinners – og det har genene bestemt. Gener uttaler seg ikke om hva som er mest verdifullt. At kvinneyrkene er dårligere betalt skyldes markedet, så hvis problemet ikke løser seg på andre måter, får vi vel kvitte oss med det i stedenfor.