Nederlaget som politisk mål?

Steinar Nørstebø — Mon, 10 Aug 2009 22:53:29 +0000

Krf, Venstre og Rødt angriper SV for regjeringens miljøpolitikk. Særlig får SV kritikk for at olje- og gassutvinningen stadig foregår i mye områder som Barentshavet, at det skal konsekvensutredes for boring ved Jan Mayen, at det nå er seismikkundersøkelser i Lofoten og Vesterålen. SV har alltid stått for en politikk med lavere utvinningstempo og med en kritisk holdning til boring i nye og mer krevende områder. Denne linjen har vært SVs rettesnor også i regjeringen.
Det er en realitet at SV ikke er i nærheten av å få gjennom sine primærstandpunkter i disse sakene. Til tross for at noen områder i Barentshavet er skjermet, er det Ap (med viktige deler av fagbevegelsen som pådriver )og de svært sterke nasjonale og internasjonale oljeinteressene som har fått klart mest gjennomslag(med Høyre og FrP som heiagjeng).

Kampen står nå om oljekapitalen og utbyggingstilhengerne skal få åpnet opp for boring i de svært sårbare og kystnære områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Vi som er mot denne utbyggingen står overfor svært tunge og sterke motkrefter: Statoil, internasjonal oljekapital, norsk leverandørindustri, viktige deler av LO i privat sektor, Høyre, FrP og et etter alle solemerker solid flertall i Aps besluttende organer.

Kampen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen blir et svært viktig slag. Det må vinnes i høst, og vi må regne med at oljeinteressene vil ta kampen på nytt dersom det blir både varig og midlertidig vern. Derfor må vi også forberede oss på nye kamper.

I denne situasjonen velger KrF, Venstre og Rødt hver for seg å gjøre den partipolitiske spydspissen i denne kampen -SV- til det eneste angrepsmålet.

SV blir utfordret på at de må gå ut av regjeringen hvis ikke Lofoten og Vesterålen blir vernet. KrF og Venstre vil ikke sitte i en regjering som fremmer forslag om utbygging, Rødt vil på tinget for at et forslag om nei blir fremmet i Stortinget. Både KrF og Venstre slår seg for brystet med at deres Bondevik 1 regjering gikk av fordi Stortingsflertallet sa ja til gasskraftverk og vil at SV skal gjøre det samme.

Det er mulig det føles godt å gå av fordi en led nederlag , eller fremmer et forslag som blir nedstemt på Stortinget. Men resultatet er jo at motkreftene som har vunnet. Et nederlag er et nederlag. Når den første Bondevikregjeringen gikk var det jo AP, Frp og Høyre som vant og miljøet som tapte! I denne saken har vi minst av alt råd til heroiske nederlag – for det er ikke mulig å ta omkamp når oljeinteressene har festet klørne sine i denne ”godbiten”.

For oljekapitalen er dette valget viktig. Oljekapitalen er mindre opptatt av hvilke partier som kommer i regjering bare det ikke er en Rødgrønn flertallsregjering som vinner. Da kan miljøbevegelsen, SV og Sp stoppe utbygging, men ved enhver mindretallsregjering vil det være flertall av minst Ap og FrP for utbygging uansett. Oljeinteressene syns det er ett fett om det er Jensen, Solberg eller Stoltenberg som er regjeringsjefer – det eneste de ikke vil ha er en regjering der Kristin Halvorsen og SV er del av flertallet.

Dersom SV begynner å forherlige nederlag slik KrF, Venstre og Rødt gjør har partiet sviktet sin oppgave. Nå er den:

Det skal ikke bli oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen.

Det krever sterk folkelig mobilisering, en samlet politisk front på sak fra de partiene som er mot utbygging, et sterkere SV på Stortinget og en fortsatt Rødgrønn flertallsregjering.

arbeidermakt.no » KrF

Nederlaget som politisk mål?