Kommentaren fra forsker Jon Rognlien var at de stadige utmelingene viste at partiet Rødt var dømt til å gå under, fordi et samliv mellom pragmatikere og leninister er umulig. Mens de ene ønsker å oppnå resultater, er de andre både uinteressert i og full av forakt for arbeid innenfor rammen av de borgerlige institusjoner.

Fra Rødt side ble dette naturligvis avvist. Mimir Kristiansson var raskt ute og aviste en slik motsetning. Og Rødt i dag var ikke leninistisk, men heller en anelse anarkistisk.

Men med dette er ikke Rognliens påstand tilbakevist, for hans påstand var ikke at Rødt var leninistisk i organisatorisk forstand.

For å få på tak i hva som plager Rødt er vi nødt til å se nærmere på hva som karakteriserer leninismen.

4 ulike sider ved leninismen

1) Organisatorisk

Mange kjenner Lenins kamp mot det demokratiske massepartiet og for organisering av den profesjonelle revolusjonære elite, fortroppen, i et stramt disiplinert parti som skulle fungere som en hær, med en generalstab som tenkte og ga ordre, og en lydig hær som ga informasjon (rapporterte) og utførte. Hvor demokratisk var det, og hvor sentralistisk var det? Det varierte med situasjonen – når Lenin var i mindretall skulle det i hvert fall være tillatt å kjempe for å endre partiets syn.  Trotsky så tidelig at dette kunne gi et parti som etablerte en diktator.

2) Forholdet parti-klasse

Lenin var konsekvent på at arbeiderklassen aldri kunne utvikle en revolusjonær bevissthet, at arbeiderklassen aldri kunne styre. Det kunne bare dens organiserte fortropp, dvs. partiet.  Bare fortroppen hadde den teoretiske innsikt, den revolusjonære vilje til makt, den nødvendige besluttsomhet. Lenin var derfor ingen demokrat,  og tilhenger av arbeidermakt bare i den abstrakte betydning av ordet – makt til arbeiderklassen gjennom dets revolusjonære fortropp.  Trotsky påviste tidelig at denne substitusjonismen (å ha partiet som substitutt for arbeiderklassen) sammen med Lenins partimodell snart ville sette sentralkomiteen  som substitutt for partiet og lederen som substitutt for sentralkomiteen – altså et diktatur i arbeiderklassens navn. Så lenge teorien gikk ut på at arbeiderklassens objektive interesser var åpenbart i marxismen, og at den som behersket denne vitenskapen kunne tjene arbeiderklassens objektive interesser langt bedre enn de som ikke hadde denne innsikten, var diktaturet finurlig legitimert.

3) Bruken av den ytterste terror mot fienden

Forsøkene på å trekke et vannskille mellom Stalin og Lenin er historisk tvilsomme.  Stalins metoder – konsentrasjonsleire og arbeidsleire for de som tilhørte feil kategori, massehenrettelser for å sette eksempler, sentralstyrt terror, sensur og forbud mot alle andre retninger etc. var alt sammen arv fra Lenin.  Lenin satt personlig og underskrev dødsdommer i enorme antall (noen dager nærmest 1000 dødsdommer), og skjelte ut kamerater som ikke var villig til å bruke terroren fullt ut.  Han skjelte ut partikamerater som motsatte seg stengningen av avisene til mensjevikene og de sosialrevolusjonære, og lo av dem når de pekte på at kravet om trykkefrihet var et sentralt bolsjevikkrav før revolusjonen (dette skjedde to dager etter revolusjonen). Når Lenin skrev om proletariatets diktatur var nok proletariatet ment i overført betydning, som proletariatets selvutnevnte fortropp, men diktatur var ment ganske så presist.

4) Forakten for deltakelse i borgelige-liberale organer

For Lenin var de borgerlige friheter bare skuebrød, som skulle skjule den egentlige makten. Trykkefrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, frihet til å stille til valg var alt sammen skuebrød. Kommunistenes oppgave var å avsløre dette og naturligvis avskaffe dem når de selv hadde makten.  Han var også konsekvent mot forpliktende samarbeid med andre sosialistiske retninger, for bolsjevikpartiet var det eneste revolusjonære parti. Lenin jobbet frenetisk mot forsøkene på å utvide basisen for regimet ved å trekke mensjeviker og venstrerevolusjonære inn i regjeringen.

–

Rødt er ikke et demokratisk sentralistisk parti. RV var mer preget av å være et nettverk av lokallag enn et parti, med en meget svak sentralledelse og stor vilje til å tilpasse politikken lokalt. (Svak betyr i denne sammenheng ikke politisk svak, men svak fordi den hadde liten evne til å bestemme politiske linjer lokalt). Rødt har på mange måter arvet dette – og har svært lite likhet med et leninistisk kaderparti, ledet som en hær i krig.

Rødt har også programmessig tatt avstand fra Lenins ide om proletariatets diktatur gjennom at dets organiserte fortropp har makten. Tvert imot peker partiet i programmet (6.5) på nettopp denne forståelsen som en av de mulige årsaker til at prosjektet gikk galt.

Rødt står heller ikke i den diktatoriske tradisjon, der folket skal terroriseres til å støtte regimet når de ikke gjør det frivillig. Rødt er i denne sammenheng langt fra noe leninistisk parti.

Men på det fjerde punktet er det sterke tendenser innad i Rødt som er klare leninister. Rødt ser på seg selv som et parti av en annen karakter enn de andre partiene. Det stiller riktignok til valg på et program med «brødkrav», men det er et annet system enn kapitalismen som er partiets mål. Når Rødt stiller til valg er det for å få opprørere inn i kommunestyre, de samlede krav i programmet sprenger alle budsjettrammer, og er ikke reformkrav det skal vinnes oppslutning om, men krav som like mye skal vise kapitalismens begrensninger.

Et sentralt medlem av Rødt, Terje Valen uttrykte det klart i Rødts første diskusjon om valgkampstrategi i Bergen. Han understreket der at det var en reformistisk feil å forsøke å vinne saker. Tvert imot måtte målet være å tape de sakene vi slåss for. Klarte vi å mobilisere mange og bredt bak et krav for deretter å lide et sviende nederlag var det å regne som full utelling. For da hadde vi bidratt til å avsløre de andre partiene.

Å jakte på seire eller nederlag er mer enn semantikk. Å jobbe i politiske organ innebærer ofte å bygge allianser, bygge tillit med allierte (for eksempel til at argumenter er reelle og ikke taktiske) og argumentere og lytte.  Tidvis skal vi forsøke å bidra til en deliberativ logikk, der det beste argumentet vinner, heller enn de som har flest representanter, og tidvis skal vi delta i polemikk, sette forskjellen mellom oss og andre så skarpt vi klarer.  Hvis formålet vårt alltid er å avsløre de andre som svikere, som er mer lojale mot kapitalens krav enn mot folks krav vil det naturlig nok være få som har interesse av allianser, tillit vil aldri oppstå og argumentene vil aldri bli lyttet til.

Dette vet naturligvis leninistene, men så er heller ikke allianser, konkrete reformer, tillitsbygging av så stor interesse. De skal ta makten selv. De tenker ikke politikk som utvikling av argumentasjon, alliansebygging, læring, tillitsbygging med andre politiske krefter. De tenker politikk som erobring av statsmakten gjennom andre metoder enn de politiske-demokratiske.

Og ut fra denne delen av leninismen er det klart mange leninister igjen i Rødt og Rødt bærer videre på RVs schizofreni mellom på den ene siden å være et parlamentarisk parti som stiller til valg og har mange folkevalgte representanter, samtidig som de er et antiparlamentarisk parti som ser på parlamentet som et sidespor, en talerstol som ikke er viktig og som ikke spiller noen rolle for det strategiske målet – sosialismen.

Å benekte at denne motsigelsen eksisterer ved å vise til andre sider av leninismen, slik både tidligere og nåværende leder i Rød Ungdom gjorde i Klassekampen i forbindelse med den siste utmeldingen, kan tenkes å være en overlevelsesstrategi. Men motsigelsen eksisterer. Den gang RV var RV og AKP var AKP kunne motsigelsen leve med tyngdepunktet i hver sin organisasjon. Med Rødt ble det problematisk og det er neppe tilfeldig at det er folk med erfaring fra parlamentariske organ som i særlig grad ikke orker mer, på samme måte som avskallingene fra AKP i særlig grad kom fra folk som drev konkret politikk i fagbevegelsen.

Leninismen er ikke en teori for normalt politisk arbeid – for det hadde Lenin aldri annet enn den ytterste forakt.