Den taktiske situasjonen for den palestinske motstandskampen har endret seg en rekke ganger. Tragisk nok ble de palestinske gruppene som sterkest rettet seg mot arabisk reaksjon tvunget til å søke støtte og beskyttelse nettopp hos disse. Bare Arafats Al Fatah klarte å opprettholde en begrenset uavhengighet. Men uten arabiske revolusjoner kunne heller ikke den palestinske revolusjonen seire. Den ble fanget inn i det storpolitiske spillet og tvunget inn i ydmykende nederlag. Intifadaen, som nesten klarte å tvinge den mektige israelske hæren i kne, og fjerne tilliten israelerne hadde til okkupasjonspolitikken, var et grasrotopprør utenfor den palestinske ledelsen, som satt i Tunis, sin kontroll. Med Osloavtalen lovet Arafat å stanse Intifadaen, mot en intensjon om to stater. Den intensjonen var lite verd. Israel fikk mye i Oslo-avtalen, palestinerne nesten ingen ting. 8Se http://arbeidermakt.no/2009/05/palestinernes-strategi/ for en nærmere analyse)

Fortsatt var den palestinske revolusjon avhengig av en arabisk revolusjon, som ikke kom. De reaksjonære arabiske herskerne ble lydige soldater for den amerikansk-israelske ”freden”.

Samtidig som den palestinske revolusjon led nederlag, led den arabiske venstreside nederlag. Tilliten til at arabisk nasjonalisme og sosialisme kunne gi frigjøring forsvant. Håpet ble heller knyttet til Islam. En islamsk vekkelse, der målet ikke lenger var folkets makt og frigjøring gjennom sekulære stater, men en tilbakevending til de islamske dyder (underkastelse under Gud) overtok, sterkt inspirert av revolusjonen i Iran, som ble stjålet av mullaene. Den arabiske elendighet hadde sin bakgrunn i at folket hadde vendt seg vekk fra den ekte Islam. Hvis de vendte tilbake til den ville elendigheten forsvinne. Den islamske vekkelsen ble til et nytt argument for de autokratiske herskerne, de demmet opp for noe som var farligere – og ble de snille guttene i ”krig mot terror”-klassen. Slik kunne de forlenge sine liv.

Med revolusjonen i Tunis, den pågående revolusjon i Egypt, tilløp til opprør i Jemen, Jordan, Marokko og Algerie kan vi med Lana Asfour si at den arabiske verden har hatt sitt Berlin-øyeblikk (http://www.counterpunch.org/asfour02012011.html). Det er ingen grense for hva som nå kan skje. I skrivende stund har Mubarak sluppet en voldelig mobb løs på de fredelige demonstrantene, trolig i håp om at hæren skal gripe inn for å ”gjenopprette ro og orden”. Det kan fort vise seg å bli for lite for seint. Alle skjønner hvem som eskalerte fra fredlige demonstrasjoner til voldelige sammenstøt

I likhet med de øst-europeiske revolusjonene i 1989, er ikke de arabiske revolusjoner sosialistiske. De er demokratiske (på samme måte som den franske i 1789, russiske i mars 1917 og iranske i 1979). Utfallet kan bli et nytt autokratisk styre, eller regimer som har forankring i folket, som må lytte til folket, og som kan felles i valg hvis de ikke gjør det (demokratiske regimer). Det som øker sannsynligheten for det siste er at revolusjonen i Tunis og den pågående revolusjon i Egypt er sekulære, dvs ikke eies av et parti eller et prestskap som krever eiendomsretten (som ødela de demokratiske revolusjonene i Frankrike, Russland og Iran – se http://arbeidermakt.no/2009/06/revolusjoners-genealogi/). De bærer derfor i seg spiren til demokrati.

De store taperne i dette spillet er USA og Israel. USA ved at de regimene de har støttet for å oppnå stabilitet nå står for fall. De vil måtte forholde deg til nye arabiske ledere, som utmerket godt husker deres støtte til undertrykkerne. Israel ved at de ikke lenger kan hevde å være det eneste demokrati i Midt-Østen, og ikke lenger vil være det eneste regime hvis politiske handlingsfrihet er begrenset av hva folket mener. For de arabiske folk er mer pro-palestinske enn deres herskere, og vil kreve en klar støtte til Palestina, av sine nye valgte ledere. Fortsetter de med pro-palestinsk retorikk og pro-israelsk praksis vil folket velte dem i nye valg. Israel må altså komme til en forståelse ikke bare med herskere som er bestukket av USA, men med folkene i sin naboland. Da er det ingen mulighet for at den folkerettsstridige okkupasjonspolitikken, den folkerettstridige bosettingspolitikken og den apartheid-lignende behandlingen av de israelske araberne vil kunne fortsette.

Slik sett er parolen ”Bekjemp arabisk reaksjon” og tesen om at den palestinske revolusjonen bare kan lykkes som en del av en arabisk revolusjon like sann i dag som den var på det langt mer optimistiske 1970-tall. Til Israels og USAs skrekk har frihetens tog begynt å rulle, og det stopper trolig ikke før mange reaksjonære regimer har gått under.

Som de post-stalinistske herskerne i Øst-Europa oppdaget, er frihetslengsel smittsomt. I løpet av en sen sommer og høst var alle regimene falt.. De reaksjonære herskerne i de arabiske land oppdager nå at frihet er like smittsomt hos dem. Mens revolusjonene mot de poststalinistiske regimene førte til at Sovjetunionen mistet sin kontroll over sine tidligere allierte, vil USA oppdage det samme når regimene de har støttet faller for folkets vrede og folkets glede over å velte dem. Noe håp om å gjenvinne innflytelse kan USA bare få ved å oppgi sin ensidige og vanvittige lojale støtte til Israel. Frihetens øyeblikk er i sannhet et mareritt for andre!

I dag passer vel denne historien neppe bedre på noen annen enn Israel. De har den største, sterkeste og mektigste arme i Midtøsten. Og tidvis settes den i spill. Men hver gang vendes seierne til nederlag.  

De lyktes i å erobre Libanon fram til Beirut, men gjennom å knuse sivil infrastruktur på veien (og bidra til massakrene i Sabra  og Shatilla)la de grunnlaget for årelang innflytelse for Syria i Libanon og etter hvert fremveksten av Hizbolla.

For å svekke PLOs innflytelse blant palestinerne oppmuntret og støttet de Hamas som et alternativ som kunne utfordre PLO. Men i Intifada 1 samarbeidet grunnplanaktivistene fra PLO og Hamas, og utviklet motstandsstrategier Israel ikke klarte å svare på. De sto der med verdens mest avanserte arme, men uten noen ide om hva den kunne brukes til. Og Hamas vokste seg sterke på motstand mot okkupasjon.

En ny krig mot Libanon måtte til for å gjenopprette æren, etter at deres siste styrker var jaget ut derfra av Hizbolla. Men krigen endte i nederlag – uventede tap og mål som ikke ble nådd. Armeen var sterk nok, men den var som en elefant i en glassbutikk – raserte alt, uten evne til å finne det den lette etter.

Så en krig mot Gaza. Eller krig? Krigføring krever to parter. Voldtekt, overfall eller massakre passer vel bedre som betegnelse på ”krigen” mot Gaza. Igjen: Ingen makt i verden kunne stoppe Israel militært på Gaza, men når de dro hjem var det ikke som seierherrer. Nå fikk blokaden gjøre det som tanksene og kanonene ikke hadde fått til: Knekke palestinernes motstandsvilje.

Og nå: Sivile skip, med sivile solidaritetsaktivister skal bringe inn sivile forsyninger til Gazas hardt prøvede befolkning sjøveien, og dermed symbolsk bryte Israels folkerettsstridige blokade. Israels svar er selvfølgelig militært: Sende elitesoldater, kapre skipene i internasjonalt farvann, arrestere aktivistene, beslaglegge hjelpen. I utgangspunktet et prosjekt som ikke virker lovende. Så ender det altså med at disse elitesoldatene blir redde, og startet å skyte og drepe solidaritetsaktivister. Enda en gang fiasko – og enda en gang gikk de inn i det med åpne øyne!

” Herren skal slå deg med vanvidd, blindhet og forvirring” heter det i 5. mosebok 28:28. Og det er nettopp det han synes å ha gjort. Israelernes bruk av sine soldater synes mer og mer vanvittig, hinsides en rasjonalitet resten av verden kan forstå, de ser ikke konsekvensene av sine handlinger, er blinde for hva aksjonene vil føre til. Og de er forvirret, forstår ikke hva som skjer, forstår ikke verdenes reaksjon.

Og det hele toppes av at alt de gjør har støtte i den israelske befolkning. Vanviddet, blindheten og forvirringen er ikke begrenset til den politiske og militære ledelsen, men gjennomsyrer også innbyggerne.

Dette må få en slutt. Verden kan ikke vente på demografi, eller på at USA ser galskapen. De andre (alle unntatt USA) må nå vise et politisk lederskap som bryter blokaden av Gaza, starten gjenoppbyggingen, får revet muren og sakte men sikkert skaper varig fred i Midtøsten . Så kan historikerne om 100 år reise spørsmålet om hvordan en kollektiv, selvmorderiske galskap kunne sette seg og selvdestruere et helt land, slik den tidligere har selvdestruert imperier og stormakter. En får nesten troen på at noen guddommer leker med menneskene og vil bevise at hovmod står for fall, gang på gang

Hvilken parole går du bak i år?

West Bank

av Sophie Ristelhueber

ISBN: 978-0500542989
Utgitt: Thames & Hudson Ltd (2005)

West Bank / Sophie Ristelhueber

What am I doing, flattened on the roof of this car? Perhaps I tell myself «it is sweet to see, from the safe and distant shore, others in distress amidst billows and in raging gales; not drawing delight from another’s misfortune, but rejoicing over being spared such desperation»? Doubtless, as an artist, I am at war, too.
— Sophie Ristelhueber (med utdrag fra Lucretius, De Rerum Natura.)

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

West Bank / Sophie Ristelhueber

Påstanden i dette innlegget er at palestinerne i det jeg kaller Intifada 1 (1987-1993) bedrev det som kalles 4. generasjons krigføring og vant, men at de i årene etter og særlig i Intifada 2 (Al aqsa-intifadaen) bedrev som kalles 2. generasjons krigføring og led nederlag. Israels har etterpå gjort to forsøk på å militært påtvinge henholdsvis Hizbolla og Hamas sin vilje uten å lykkes. Likevel har ikke disse organisasjonene i likhet med Fatah, lært av den 1. Intifada.  Hvis palestinerne ikke finner tilbake til den strategien de brukte i Intifaden vil de mest sannsynlig tape.

Før jeg går inn på palestinernes strategi skal jeg redegjøre kort for noen utviklingstrekk i krigers karakter.

Litt militærteori

Gjennom militærhistorien er det utviklet mange militære strategier. Blant noen militærteoretikere deles disse inn i generasjoner. Etter min oppfatning er generasjonsbegrepet ikke helt treffende, fordi det krever en form for linearitet som ikke finnes. Men som pedagogisk verktøy kan det være nyttig:

1. generasjons krigføring handlet om linjer og kolonner

Soldatene stilte seg opp på rekker, hadde fullstendig standardiserte bevegelsesmønstre, og opptrådte som en kropp, som adlød alle de ordrer de fikk. Fokuset var på orden og kontroll, og det ble utviklet en nøye hierarki av kommanderende posisjoner som vi i dag gjenfinner i nesten alle militære organisasjoner. På grunn av den sterkt økte ildkraften som fulgte utviklingen av maskingeværet på slutten av 1800-tallet ble denne formen for krigføring til gigantiske selvmordsbrigader. I første verdenskrig førte denne krigføringsformen til ufattelige nedslaktninger, der soldater marsjerte som på en parade mot maskingeværstillinger og ble massakrert.

2. generasjons krigføring handler om ildkraft

Den ble utviklet av franskmennene under 1.verdenskrig under navnet «metodisk krigføring», der ideen var at en ved hjelp av massiv og overlegen ildkraft kunne slite ut en motstander slik at han deretter kunne tas enkelt. Våpenutvikling, større og bedre kanoner, og etter hvert luftmakt ble fokuset.  Fokuset er fortsatt på orden og kontroll, men vekten er nå på ildkraft. Dette kalles ofte for utmattelseskrigføring. Mot slutten av 1.verdenskrig ble denne teorien utvidet med et luftaspekt gjennom teorien om strategisk bombing. Den italienske luftmaktteoretikeren Giulo Douhet hadde sett hva fly kunne gjøre mot slutten av krigen, og mente at kriger nå kunne avgjøres med luftmakt. Ved å bombe sivilbefolkningen og påføre dem enorm lidelse, ville sivilbefolkningen kreve av sin regjering av de endret sin politikk slik at de ikke ble bombet mer. Dermed kunne krigen vinnes ved luftmakt alene, sa teorien Både Tyskland, England og USA prøvde teorien ut under 2. Verdenskrig – og mislyktes. Terrorbombingen av engelske byer førte likevel ikke til svekket oppslutning om Churchill, men økt støtte til haukene, den engelske luftmarskalk Arthur Harris bombet bevisst tyske boligområder heller enn industri fordi han var overbevist om teoriens riktighet og myrdet minimum 600 000 sivile. Trolig forkortet det ikke krigen med en dag – og svekket ikke naziregimet. USA forsøkte å bombe Nord-Vietnam til å endre sin politikk, og slapp flere bomber over landet enn det som ble sluppet av alle makter til sammen i 2. verdenkrig. Uten ønsket effekt. Men troen på at overlegen ildkraft kan vinne kriger overlever, i hvert fall hos de som besitter denne ildkraften.

3. generasjons krigføring foregår på et mentalt plan

Den ble utviklet av prøysserne og etter 1870 av tyskerne. Det er ikke alltid den sterkeste som vinner, det er like ofte den smarteste. Gjennom å desentralisere organisasjonen, spre beslutningsmakt til lavere ledd, og tillate initiativ og stor selvstendighet på lavere nivå forsøkte de å skape en organisasjon som kunne forstå situasjonen og deretter aktivt endre denne til egen fordel å sette motstanderne mentalt sjakk matt. Motstanderne opplevde at de ikke forsto hva som skjedde, kommandolinjene deres var så trege at de ikke fikk med seg den nye situasjonen før den var endret mange ganger, de opplevde kaos, forvirring og ga opp. Med et i ettertid sjokkerende lavt antall soldater tok Tyskland Norge på denne måten, de erobret Frankrike på svært kort tid, på tross av de var underlegne i alt – de hadde færre soldater, dramatisk færre kanoner, dramatisk færre fly og noen færre tanks. Men de styrte begivenhetene. 3. generasjons krigføring fører ofte til at en motstander gir seg selv om hans direkte tap i form av drepte soldater og ødelagt materiell kan være små. Denne krigføringsformen, ofte kalt manøverkrigføring er forsøkt kopiert av mange. Uten å lykkes noe særlig – den bryter med den ordens- og kontrollkulturen som militære organisasjoner er.

4. generasjons krigføring er den fattige manns krig

Det er en krigføringsform som den fattige benytter mot den rike. Soldatene er ofte svært dårlig utrustet. De er nesten aldri uniformert, og de er så svake at de aldri går ut åpent på slagmarken. Men når de møter en stor, sterk, overlegent utrustet moderne arme – så vinner de. Alltid. England tapte mot 4.generasjons krigere i India, Palestina, Kenya, Aden. Frankrike tapte i Indokina og i Algerie, Nederland i Indonesia, Belgia i Kongo, Portugal i Angola, Mosambik og Guinnea Bissau. USA tapte i Vietnam, Somalia og Libanon (og taper i Irak), Sovjet tapte i Afghanistan. og Israel tapte i Sør-Libanon, to ganger. Mens 1. og 2. genrerasjons krigføring har fokus på det fysiske planet, og 3. generasjons krigføring har fokus på det mentale planet, har 4. generasjons krigføring fokus på det moralske plan. Hensikten er sjelden å påføre motstanderen store militær tap, men å påvirke beslutningstakerne. Den grunnleggende ideen er at en overlegen politisk vilje kan seire over overlegne våpen og økonomi. Heller enn å knuse motstanderens arme forsøker den å knuse den politiske viljen til å fortsette. Handlingene til 4. generasjons krigere må alltid forstås ut fra deres politiske hensikt heller enn militære hensikt. De sikter ikke mot å slå fienden militært (å forsøke det ville være selvmord), men å undergrave hans politiske ståsted. Etter hvert vil den sterke framstå som bøllen, miste sympati, miste støtte og krigen vil framstå uten mening. Da vil også alle tap framstå som meningsløse. Relativt små tapstall kan drive en stor makt ut av krigen. (England mistet 60 000 soldater på den første dagen av slaget ved Somme, like mange som USA mistet i Vietnam på 10 år. Ingen stilte engang spørsmål ved om England burde trekke seg ut av krigen, men for USA var tapstallene ikke til å bære).

Mens 1., 2. og 3. generasjons kriger har blitt utkjempet mellom armeer, er 4. generasjons krig preget av at det står en arme mot en opprørstyrke, med folkelig oppslutning. Den engelske general Rupert Smith kaller det «war amongst the people» – og han hevder at vestens militære er ytterst dårlig forberedt og tilpasset på å slåss slike kriger.

Påstanden i det videre er at mens palestinerne kjempet en vellykket 4. generasjonskrig mot Israel i Intifada 1 (1987-93) forsøkte de seg på 2. generasjons krigføring i Intifada 2 (Al Aqsa-itifadaen (2000-2004?) som måtte ende med totalt nederlag. Hvis ikke det palestinske lederskapet finner tilbake til en type krig som kan vinnes, er palestinernes sak tapt.

Intifada 1.

8. desember i 1987 kjørte en israelsk lastebil inn i en bil med palestinske arbeidere på Gazastripen, der 4 ble drept og en hardt såret. Det var ikke noe spesielt med det. Trafikkulykker skjer. Men det førte til palestinske demonstrasjoner. Det var heller ikke så uvanlig – og ingen la egentlig merke til at noe var på gang. Israelerne sendte en patrulje for å oppløse demonstrasjonen, men den ble drevet tilbake til leiren sin (ganske uvanlig) og deretter angrep palestinere leiren, med steiner og brannbomber. Israelerne skjøt noen skudd i luften (førte vanligvis til at demonstrasjonen oppløses), men det skjedde ikke. Så de satt seg ned og ventet på at palestinerne skulle gå hjem. Men det gikk ikke over. Tvert imot var det langt flere demonstranter som sluttet seg til, og over hele Gaza begynte folk å utfordre okkupasjonsmakten. Hver eneste patrulje israelerne sendte ut ble møtt med steiner og brannbomber. Palestinerne begynte å forstå at noe var på gang, og sluttet seg til, men det tok lang tid før israelerne oppdaget det.. Først 18. desember, opprørets 11. dag sendte Israel forsterkninger til Gazastripen.

Like overrasket var det palestinske lederskapet i Tunis. De så først ikke hva som skjedde, tok ingen initiativer, og oppfordret først til opprør når opprøret hadde var over fire uker, midten av januar 1988.  Da hadde det både spredd seg til Vestbredden og til palestinere bosatt i Israel. Selv om det palestinske lederskapet i Tunis forsøkte å hevde at de hadde både tatt initiativ til og ledet opprøret var det tydelig at de var haleheng. Mahmoud Abbas, ansvarlig for okkuperte områder i PLOs lederskap, var overbevist om at opprøret ville ebbe ut – en tro han delte med israelske myndigheter. I mens vokste det fram et ungt lederskap for opprøret, som analyserte taktikken og modifiserte den. Målet var å spre opprøret til byen, og få de velstående palestinerne med på det. Disse var fanget i et dilemma som var uløselig – støtte opprøret kunne drive dem konkurs, støtte okkupantene ville frata dem kunder og kanskje livet. Det ble konstituert et hemmelig lederskap, og løpesedler skulle spre ledelsens budskap. Noe av det første ledelsen gjorde var å forby bruk av våpen i opprøret. Kniver, pistoler, brannbomber ble beslaglagt. Jo mer det ville ligne væpnet kamp, jo mer ville Israel vinne, jo mindre det lignet væpnet kamp, jo mer rådville ville israelerne være. Steinkastende ungdommer mot topp væpnede soldater var bildet som skulle ut, israelerne skulle oppdage at de okkuperte områdene var ustyrlige.

Palestinerne organiserte intifadaen som et selvorganisert nettverk. Mens besluttende myndigheter i både Israel og PLO-ledelsen gjennom hierarkiske kommunikasjonskanaler forsøkte å finne ut hva som skjedde, organiserte palestinerne på grunnplanet. Ledelsen spredde målet med opprøret til alle – å opprettholde et opprør over hele det okkuperte territoriet. Konkrete mål ble spredd på titusener av løpesedler med enkle, sinte budskap: “Alle veier skal være stengt for okkupantene, de skal hindres å komme inn i byer og leire, bare steiner skal brukes, palestinske flagg skal vaie fra alle bygninger og minareter, vi skal gjøre okkupasjonen umulig og ikke gi oss før vi har en uavhengig stat med hovedstad Jerusalem.” Lederskapet fortsatt å spre løpesedler og skape enhet og mål i opprøret. De beholdt anonymiteten sin – og dette var viktig fordi israelerne da ikke kunne arrestere lederne. Det gjorde de, flere ganger, men som et nettverk var det lett å skape nye ledere, som undertegnet løpesedlene med det samme (Forente nasjonale kommando). For den vanlige deltaker i opprøret var derfor ledelsen intakt helle tiden. Og ledelser ble etablert i hver landsby, i hvert boligstrøk som fant ut sine lokale taktiske tilpasninger til hovedmålet – å gjøre området umulig å okkupere.

Fordi opprøret var fullstendig desentralisert, fordi ledelsen var hemmelig og selvrekrutterende, fordi målene var delt og alle visste hva de kunne gjøre, viste opprøret seg å være umulig å knekke. Over hele verden så folk at Israel skjøt ubevæpnede ungdommer. De så topp trente, topp utrustede soldater som skjøt på demonstranter – de så en brutal okkupasjon. Israel mistet støtte over hele verden. Til og med i USA var det sterke krefter som krevde en slutt på okkupasjonen (AFL-CIO, amerikansk LO, krevde slutt på okkupasjonen, utenkelig både før og siden). Israelerne fikk det vanskeligere og vanskeligere med å forklare sin posisjon. I Israel oppsto det en fredsbevegelse og soldater begynte å nekte å tjenestegjøre som okkupasjonssoldater.  Palestinerne førte nå en klassisk 4. generasjons krig som rettet seg mot den politiske viljen til motstanderen, og brukte alle midler for å svekke den viljen, samtidig som deres framgang styrket deres egen vilje, deres tro på at dette kunne gå. De var på vei mot seier.

Mange så at Israel var presset og mange ville hjelpe. Noen av dem åpnet Oslo-kanalen, og trakk der inn de to ofrene for krigen som var i ferd med å bli dinosaurer: Lederskapet i Israel og PLOs lederskap i Tunis. Resultatet er kjent: PLO vendte tilbake til Vestbredden, Arafat ble valgt til president. Og videre detaljer skulle utvikles etter hvert. Men veien til en palestinsk stat var lagt.

Al Aqsa-intifadaen

Med det gamle palestinske lederskapet på plass, tuniskulturen forankret i Ramallah mistet lederskapet i Intifada 1 ledelsen. Nettverkene forsvant til fordel for hierarkiet. Og i Israel satt kloke hjerner seg sammen for å finne ut hvordan de kunne gjenvinne initiativet og få konflikten tilbake på deres spor: Stakkars forfulgte jøder må forsvare seg mot en militær overlegen araberverden som vil drepe dem. Først sto de rådville, men den militære mesterhjernen Ariel Sharon visste hvordan han skulle spille spillet: Fra å være en politisk død mann, med ansvar for massakrene i Sabra og Shatilla, med ansvar for den mislykkede politikken i Sør-Libanon, og nedstemt av velgerne som heller trodde at Arbeiderpartiet kunne løse konflikten, tok han grep.

Første fase var sabotasje av fredsprosessen, øke antall boliger på vestbredden og deretter med et tydeligere og tydeligere språk som sa at palestinerne ikke hadde noe håp. Det åpenbare ønsket var å undergrave Arafats posisjon og tvinge fram palestinske reaksjoner. Og reaksjonen kom i form av politisoldater som skjøt tilbake mot israelerne. Når Sharon så tok sine menn opp til Al Aqsa-moskeen begynte en ny intifada. Men denne gangen ble den ikke ledet av de som ledet den første intifaden, men av Arafat. Lederskapet fra den første intifaden var satt til side. Og mens lederne av intifada 1 forsto krigen i kontekst av alt annet, så Arafat – i likhet med Sharon, krigen i kontekst av krig. Dermed begynte en bølge av selvmordsbombere i Israel, og Israel kunne definere krigen som selvforsvar.

Dermed begynte en katastrofal ny krig, men nå hadde Israel erobret den moralsk høyverdige posisjon, mens palestinerne igjen var redusert til terrorister. Den politiske støtten til palestinernes sak forvitret og Israel kunne uhindret bygge sin skammens mur.

I bunn og grunn falt Arafat tilbake til 2. generasjons krigføring. Gjennom terrorbombing av israelske sivile skulle viljen til å fortsette okkupasjonspolitikken bombes vekk. Men i likhet med det alle som har forsøkt strategisk bombing har oppdaget gir den motsatt resultat. Folk som bombes ønsker ikke å gi etter for bomberne, men at de som bomber skal straffes for det. Høyrefløyen i israelsk politikk ble styrket.

Hizbolla og Hamas synes også fanget i 2. generasjons tenking. Rakettskytingen deres mot Israel kan ikke ha andre mål enn å bombe vekk befolkningen vilje til å fortsette okkupasjonspolitikken – altså teorien om strategisk bombing. Men det skjer naturligvis ikke – det styrker som alltid bare viljen til å ta igjen. Israels problem er at de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Både krigen mot Hizbolla i Libanon  (2006) og krigen mot Hamas i Gaza (2008) viste at Israels formidable militære overmakt bare kan brukes til å drepe masse mennesker (men det kan den brukes til), men ikke å vinne kriger. Krigen mot Hizbolla var både politisk og militært en fiasko. For det første møtte de betydelig større motstand enn de forventet, og de fikk den politiske verdensopinion mot seg på grunn av meningsløse myrderier av sivile. De som kom styrket ut av krigen var nettopp de som skulle knuses – Hizbolla.

Krigen mot Hamas i 2008 viste noe av det samme. Riktignok gikk krigen bedre rent militært – Israel mistet få soldater, men de oppnådde ikke annet enn å drepe masse palestinere. Men når krigen var slutt var mange fortsatt i live, med større hat og motstandsvilje enn de hadde, og Israel sto igjen med mindre politisk støtte enn de hadde før krigen begynte.

Israel støter her på et annet av den 4. generasjons krigsførings paradokser: Den sterke synes alltid å tape, jo sikrere jo mer overlegen han er. Den israelske krigshistorikeren Martin van Creveld har påpekt at når det sterke slår den svake får den svake all sympati, slår den svake tilbake får han beundring. Skulle den sterke vinne møter han likevel forakt, men vinner den svake oppstår en indre jubel hos tilskuerne. Det gjelder i skolegården og det gjelder i den virkelige verden.

Israel kan derfor, med sitt formidable og fryktinngytende militærapparat aldri vinne. De kan fortsette å myrde – og miste sympati, men for hver krig overlater de den moralske høyden til sine motstandere. Bare hvis de lykkes med å utrydde alle sine motstandere kan de vinne militært.

Men med sin militære overlegenhet kan de tillate seg å vente. Israels «modus operandi» har siden den første sionistiske innvandring til Palestina vært å skape fakta på bakken, og deretter tvinge omverden til å akseptere dem. Gjennom stadige nye bosetninger, utvidelser av gamle bosetninger og ulevelige levekår for palestinerne kan de satse på at tiden jobber for dem. Palestinerne har ikke den tiden. De presse stadig ut av nye områder, de terroriseres og trakasseres. De må på offensiven igjen

Nøkkelen til en slik offensiv ligger i å avvise 2.generasjons taktikk. Israel vil alltid besitte overlegen ildkraft.  Bare med å vende tilbake til 4. generasjons krigføring, kan palestinerne ha mulighet til igjen å komme på offensiven og ha det strategiske initiativ. Det forutsetter at det igjen utvikles et lokalt lederskap, at fokuset settes på okkupasjonen, at våpnene legges ned og at verden får se et ubevæpnet folk som slåss mot en militær maskin. 4. generasjons krigføring handler om å undergrave motstanderens politiske vilje gjennom å erobre de moralske høydene, vise at din sak er rettferdig, mens motstanderens sak er urettferdig. Palestinerne har alt å tjene på dette, på grunn av den grunnleggende brutale og urettferdige okkupasjonen de opplever. Men det krever at de lærer av det de gjorde riktig i Intifada 1, og av det de gjorde feil i Al Aqsa-intifadaen, feil som ble gjentatt av Hizbolla og Hamas.