Når jeg som ung mann på 1970-tallet bestemte meg for å bli Palestina-aktivist sto valget mellom Palestinafronten (PF) og Palestinakomiteen (PK). Som aktiv i SVs ungdomsorganisasjon SU, var det sannsynlige valget Palestinafronten, som det også ble. Men grunnen var i tillegg at Palestinafronten hadde parolen ”Bekjemp arabisk reaksjon”, noe Palestinakomiteen ikke hadde. Parolen om arabisk reaksjon hadde PF hentet fra PFLP, (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) . Kjernen i argumentet var det følgende: De reaksjonære, autokratiske arabiske regimene hadde ingen interesse av en løsning av palestinakonflikten. Tvert imot – så lenge konflikten kunne holdes ved live, legitimerte de også sine egne styrer. Eksistensen av konflikten ga dem legitimitet. De kunne derfor opprettholde en anti-israelsk retorikk, men hadde genuin interesse av å holde den palestinske motstanden nede. De fryktet at den palestinske revolusjon skulle smitte til deres eget folk.