I ”Brennpunkt” på NRK 16. november fikk vi se en grotesk sak. En stor gruppe tannlegeassistenter som hadde vært i nærkontakt med store mengder kvikksølv, som ble brukt i fyllinger, var blitt syke. Leger over hele landet mente årsaksforholdet var klart: De var kvikksølvforgiftet og hadde krav på yrkesskadeerstatning. Men NAV mente noe annet. De mente at skadene tannlegeassistentene kunne dokumentere, ikke kunne knyttes til kvikksølvforgifting. Hvem er så disse ekspertene på kvikksølvets virkninger? Nyutdannende jurister i yrkesskadeavdelingen. Som i tillegg er umulig å få kontakt med, så ingen kan få høre hvor de har sine kunnskaper om kvikksølv fra.

Historien er som hentet fra Kafka. Det er innledet en prosess, men hva den handler om, hvilke kilder som brukes og hvem som treffer beslutninger er ukjent.

Arbeidslinja

Men bak lurer noe som kalles arbeidslinja og som ligger i kjernen av NAV

Den går ut på at folk ikke skal låses fast i passivitet i form av støtte eller trygd. Heller skal de ut i arbeid. Det offentliges oppgave er å finne deres resterende arbeidsevne, og samtale med arbeidsgivere om tilrettelegging av arbeid i forhold til resterende arbeidsevne.

Arbeidslinja kan være fornuftig. Selv om Marx helt riktig sier at det ikke er en lykke å være lønnsarbeider, men en ulykke, så er tilværelsen som trygdet ikke bedre. Med arbeidet kommer opplevelse av mestring, sosiale fellesskap, et skille mellom arbeid og fritid. Det kommer en opplevelse av å bidra, en opplevelse av å være til nytte. Arbeid har derfor en rekke goder med seg som kommer i tillegg til lønn.

Men ikke alle kan jobbe. Noen har blitt skadet, noen er syke, noen klarer ikke å tilpasse seg arbeidslivet. Før arbeiderklassen fikk politisk innflytelse døde de ofte, eller de bodde i fattighus og levde på andres veldedighet. Målet var at de i så tilfelle ikke skulle få mer enn akkurat nok til å overleve, for ellers ville ikke folk søke arbeid.

3 velferdsstatsmodeller

Etter hvert som arbeiderklassens makt vokste begynte statlige velferdsordninger å vokse fram. Men som den svenske velferdsstatsforskeren Gøsta Esping-Andersen har vist, vokste den fram på ulike måter i ulike typer av regimer. Det liberale regimet holdt fast på små overføringer, som skulle gjøre arbeidsmarkedet attraktivt, og skapte et skarpt skille mellom verdige og uverdige trengende. Den ble særlig praktisert i de engelskspråklige landene. I USA kom de første velferdsordninger for krigsenker og krigsinvalider etter borgerkrigen. Med krisen i 1929 vokste problemene ut av hendene på de veldedige organisasjonene og under Roosevelts new deal-politikk vokste nye ordninger fram. Under presidentene Johnsen og Nixon kom nye velferdsordninger. Demonteringen av velferdsordningene begynte under president Reagan og fortsatte ufortrødent under Clinton. ”The Personal Responsibility Act” sa at alle som selv hadde skyld for sitt behov for velferd (De uverdig trengende) skulle få den i en sterkt tidsbegrenset periode. Deretter måtte de jobbe og kunne ikke få støtte en gang til.. Resultatet ble en enorm vekst i ufaglært arbeidskraft, som presset lønningene ned til langt mindre enn til å leve av. Folk måtte ofte ha 2-3 jobber for å leve. Helt nye bransjer som bare kunne overleve med svært dårlige arbeidsvilkår fikk en kjempevekst. Veksten i arbeidsplasser i USA under Clinton kom i stor grad fra disse.

Den kontinentale-konservative modellen er preget av subsidaritet. Det vil si at velferd skal gis nærmest mulig den som trenger det. Dvs. At familien er den som skal styrkes og støttes for å ta seg av de trengende, deretter lokale humanitære organisasjoner (kirken), deretter delstaten og til slutt føderalstaten. Modellen skiller mellom verdige og uverdig trengende, og virker til å bevare samfunnets institusjoner (familien og kirken) som like viktig som å støtte. Også disse modellene har gjennom hele 90-tallet og 2000-tallet vært utsatt for store innstramminger, og Aftenposten meldte i dag (17/11 2010) om at stadig flere i Tyskland blir ”working poor” – som har en lønn de ikke kan leve av og derfor må ha flere jobber eller motta sosialstønad ved siden av lønn.

Den skandinaviske modellen skiller seg ut fra begge disse ved at den i større grad har lagt vekt på å være dekommodifiserende. Det betyr: Marx viser at kapitalismen gjør arbeidskraften til en vare (commodity), som må selge seg på markedet. Prisen på arbeidskraften bestemmes av hva det koster å reprodusere den, altså bestemt av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Strategien til de nordiske sosialdemokratiske partiene var å bygge velferdsordninger som var såpass gode og lett tilgjengelige at arbeidskraften ikke måtte selge seg til kapitalisten. De kunne velge å stå utenfor arbeidsmarkedet. Det svekket kapitalistenes makt (betalte de for dårlig kunne folk nekte å jobbe for dem) og styrket arbeiderklassens makt ved at den i noen grad kunne bestemme prisen på arbeidskraften på to nivåer – gjennom lønnsforhandlinger og gjennom velferdspolitikk.

Farvel til den skandinaviske velferdsstaten

Den nye velferdspolitikken og i særlig grad arbeidslinja er et angrep på denne dekommodifiseringen. Den ble vedtatt under Bondevik II-regjeringa og iverksatt under den rød-grønne regjering. Logikken i arbeidslinja er at folk skal i arbeid. Mens tanken før var at folk ikke var i arbeid fordi arbeidsmarkedet ikke ville ha dem, er tanken nå at folk ikke vil i arbeid fordi de er for dovne eller fordi velferdsordningene er for bra. Det er altså folks egen feil. Skal folk ut i arbeid må det tas to grep.

1.      velferdsordningene må krympes, og ligge godt under det som er laveste lønn (slik at de ikke blir attraktive) og

2.       Folk må presses ut i arbeid gjennom at velferdssystemet endres fra å være innrettet på å hjelpe folk til i større grad å få dem ut i arbeid (enten gjennom lett mobbing, tilbakeholdelse av støtte, utilgjenglighet etc.)

På den måten kan det moderne sosialdemokrati rive ned de dekommodifiserende sidene ved det klassiske sosialdemokratiets reformer, altså de sidene som svekket kapitalens makt og styrket arbeiderklassens. Derfor må også SV oppgi målet om å avskaffe fattigdom. For det kan bare gjøres gjennom velferdspolitikk – og den skal under arbeidslinja nettopp skape fattigdom.

Forskjellene Esping-Andersen i sin bok fra 1985 fant mellom de tre kapitalistiske velferdsmodellene er med andre ord i ferd med å forsvinne. De blir likere, de blir mindre sjenerøse og  velferdsbyråkratene blir opplevd som mer sjikanøse.

Brennpunktredaksjonen avsluttet gårsdagens program med å oppfordre andre som hadde negative erfaringer med NAV om å ta kontakt på epost. Den epostboksen blir nok fort full

Den ivrige Rødt-bloggeren Anders Hamre Sveen drøfter saken her:

http://venstrevrien.wordpress.com/2009/09/03/rødt-og-stortingsvalget/

Et av hans hovedpoenger er at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk, og at høyredreining ikke kan stoppes ved å dreie sin egen overbevisning til høyre. Dette høres tilsynelatende ut som et fornuftig argument – hvor rødere politkere som kommer på Stortinget, jo rødere må jo politikken bli, og hvis du vil ha politikken til venstre må du stemme like langt til venstre som du selv er.

Grunnen til at det virker tilforlatelig er at de er i tråd med klassisk vestlig tenking. Et viktig kjennetegn ved vestlig tenking som stammer fra gresk filosofi, jødisk religion og vitenskapens gjennombrudd er begrepet om linearitet. I vårt daglige liv baserer vi oss ofte på lineære tanker:

• Proporsjonalitet (små input gir små resultater, store input gir store resultater)
• Additivitet (helheten er lik summen av delene)
• Replikasjon (samme handling vil gi samme resultat)

Vestens feirede gjennombrudd i vitenskapen med Newton og Descartes som sentrale figurer bygger på denne tanken.

Men hva om det er feil? Hva om 2+2 ikke alltid er 4?  Dette kalles kompleksitetsteori, og i vitenskapen har både natur- og samfunnsvitenskapen tatt inn over seg at den har større gyldighet. Vi ser stadig at store anstrengelser ikke gir noe resultat overhode, mens små anstrengelser tidvis gir store resultat. Vi ser stadig at resultatet av våre handlinger ikke blir det vi tror, men noe annet, og om ikke noe helt annet så i hvert fall med noen uventede effekter. Det fleste har vel opplevd at å kopiere en handling ikke gir samme resultat hver gang – at det siste faktisk er mer sjelden. Og i bunn og grunn er det mer logisk – samme handling i en annen situasjon vil jo utfall være påvirket av andre krefter. Innsikten er ikke ny. Den før-sokratiske filosofen Heraklit skrev at du aldri kan bade i den samme elven to ganger. Med det mente Heraklit trolig at vannet i elven renner kontinuerlig og derfor hele tiden skiftes ut.

Så hva har dette med Rødt og Stortingsvalget å gjøre?

Hva om en liten tue (Rødt) kan velte et stort lass (Rødgrønn regjering). Hva om Sp+Ap+SV ikke er summen av delene, men en egen størrelse som både svinebinder SV til delvis høyresosialdemokratiske prosjekter, men som også binder Senterpartiet og høyresiden i Ap til å lytte til fagbevegelsen – at det altså ikke er de tre enkelte partier som er poenget, men alliansen mellom dem.

Hvis de rødgrønne mister flertall kan politikken gå til høyre, uansett om de mister flertallet til Rødt. Altså at en stemme til venstre gir politikk til høyre. Hvordan kan det skje? For eksempel ved at regjeringen går av, erstattes av en ny ren Ap-regjering, som i store struktursaker vil støtte seg på høyresiden – slik Gro gjorde og Jens også når han var i regjering alene sist, og som Nordli og Bratteli gjorde når de satt på SVs nåde.

Og Senterpartiet kan bli trukket mot sine gamle sentrumskamerater og sammen med Høyre forsøke å gjenerobre det politiske hegemoni på borgerlig side, dvs. at bøndenes allianse med arbeiderklassen blir brutt.

Rødt på vippen kan altså føre politikken til høyre, ikke bare for 4 år men for mange år framover. Vet vi at det er det som vil skje? Nei. Bare at det er en mulighet, jeg tror til og med sannsynlighet.

Men en annen mulighet er at Regjeringen blir sittende, og hører på Rødt i noen saker som takk for at Rødt støtter dem i andre. Det vil neppe falle Rødt vanskelig, ettersom støtten bare vil trengs når Fr.P Høyre, De Kristelige og de næringslivsliberale (bedre kjent under navnet Venstre) står sammen.  Står de 4 sammen om noe er det aldri for noe bra.

Men selv det kan vi altså ikke vite. Tidvis lytter Høyreregjeringer mer på fagbevegelsen, fordi de er nødt til det, tidvis overkjører Arbeiderpartiet fagbevegelsen, fordi de kan. Noen reformer er det faktisk bare Arbeiderpartiet som kan gjennomføre hvis motstanden i fagbevegelsen er massiv.

Bare den stokk reaksjonære President Nixon kunne åpne USAs forhold til Maos Kina. En politiker til venstre ville blitt kalt kryptokommunist eller ”weak on communism” om han hadde gjort det samme. Bare AP kunne få oss inn i NATO. Eksemplene er uendelige.

Så det er mulig at Sveen Hamre har rett at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk. Men jeg tror det ikke. Jeg tror det vil gi en markant blåere politikk. Problemet er altså at ingen av oss vet. Jeg tror for eksempel at SVs eneste håp for å vokse og bli en kraft igjen er å komme seg ut av regjeringen og bygge opposisjon sammen med bevegelser i folket (se  og i en http://arbeidermakt.no/2009/08/hvor-gar-sv-etter-valget/ og en omskrevet dansk versjon http://www.socialistiskinformation.dk/side.php?id=343. ) Jeg håper at Rødt på vippen vil velte regjeringen og erstatte den med en blåere, for at vi deretter skal få en voksende opposisjon mot en blåere politikk som vil mobilisere bredt og rødt. Men også det bygger på en lineær tankegang – en slags krisemaksimering som ofte er feil – selv om det også kan være rett.

Blir det et problem på valgdagen? Ikke hvis alle gjør det de kan for å få gjenvalgt regjeringen i alle fylker hvor Rødt ikke har en sjanse (som er de aller fleste) og stemmer Rødt der de har en sjanse. Da vil vi få et rødtgrønt flertall med en venstreopposisjon til denne som bonus –  som vil kunne vise alternativer til venstre og presse SV til å stå hardere på primærstandpunkter. Da må noen stemme til høyre for sin overbevisning, men andre må stemme til venstre for sin. Har de da garantier for at resultatet blir som skissert?

Overhode ikke. Welcome to the world!

Kampen står nå om oljekapitalen og utbyggingstilhengerne skal få åpnet opp for boring i de svært sårbare og kystnære områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Vi som er mot denne utbyggingen står overfor svært tunge og sterke motkrefter: Statoil, internasjonal oljekapital, norsk leverandørindustri, viktige deler av LO i privat sektor, Høyre, FrP og et etter alle solemerker solid flertall i Aps besluttende organer.

Kampen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen blir et svært viktig slag. Det må vinnes  i høst, og vi må regne med at oljeinteressene vil ta kampen på nytt dersom det blir både varig og midlertidig vern.  Derfor må vi også forberede oss på nye kamper.

 I denne situasjonen velger KrF, Venstre og Rødt hver for seg å gjøre den partipolitiske spydspissen i denne kampen -SV- til  det eneste angrepsmålet.

SV blir utfordret på at de må gå ut av regjeringen hvis ikke Lofoten og Vesterålen blir vernet. KrF og Venstre vil  ikke sitte i en regjering som fremmer forslag om utbygging, Rødt vil på tinget for at et forslag om nei blir fremmet i Stortinget. Både KrF og Venstre slår seg for brystet med at deres Bondevik 1 regjering gikk av fordi Stortingsflertallet sa ja til gasskraftverk og vil at SV skal gjøre det samme.

Det er mulig det føles godt å gå av fordi  en led nederlag , eller fremmer et forslag som blir nedstemt på Stortinget. Men resultatet  er jo at motkreftene som har vunnet.  Et nederlag er et nederlag. Når den første Bondevikregjeringen gikk var det jo AP, Frp og Høyre som vant og miljøet som tapte!  I denne saken har vi minst av alt råd til heroiske nederlag – for det er ikke mulig å ta omkamp når oljeinteressene har  festet klørne sine i denne ”godbiten”.

For oljekapitalen er dette valget viktig. Oljekapitalen er mindre opptatt av hvilke partier som kommer i regjering bare det ikke er en Rødgrønn flertallsregjering som vinner. Da kan miljøbevegelsen, SV og Sp stoppe utbygging, men ved enhver mindretallsregjering vil det være flertall av minst Ap og FrP for utbygging uansett. Oljeinteressene syns det er ett fett om det er Jensen, Solberg eller Stoltenberg som er regjeringsjefer – det eneste de ikke vil ha er en regjering der Kristin Halvorsen og SV er del av flertallet.

Dersom SV begynner å forherlige nederlag  slik KrF, Venstre og Rødt gjør har partiet sviktet sin oppgave. Nå er den:

Det skal ikke bli oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. 

Det krever sterk folkelig mobilisering, en samlet politisk front på sak fra de partiene som er mot utbygging, et sterkere SV på Stortinget og en fortsatt Rødgrønn flertallsregjering.

Jeg har i mange år jobbet som faglig tillitsvalgt med å hindre misbruk av ringevikarer og andre midlertidig ansatte.  Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde i 2005 var å stoppe de borgerlige partienes vedtatte og arbeidsgiverapplauderte uthuling av opparbeidede rettigheter i Arbeidsmiljøloven.   I vår ble skift – og turnusarbeid likestilt i forhold til arbeidstidsreduksjon, i to runder har det kommet lover og tiltak mot sosial dumping, likelønnskommisjonen ble nedsatt og har kommet med viktige forslag som en ny rødgrønn regjering må sørge for blir gjennomført under tariffoppgjøret i 2010.

Veldig mye av dette er krav som fagbevegelsen og viktige deler av AP har stått hardt på i mange år. Vi ser et sterkere og mer vitalisert AP grunnplan enn på lang tid.  Det er det all grunn til anerkjenne styrken i.  Enda viktigere er LOs krav og mobilisering fra Aps valgkatastrofe i 2001. Dette er den aller viktigste kraften bak disse viktige seirene.

Men uten SV som en del av et rødgrønt flertall, tror jeg at vi ikke hadde fått så gode resultater.  Det har for eksempel vært svært viktig for fagbevegelse og kvinnebevegelse at SV  i regjering og har stått på i forhold til å likestille skift og turnus.

 Det er i viktige saker klasseforskjell med SV i regjering.

Nå for tiden er det mange som kritiserer SV for at de har slukt for mange kameler i regjering.  Mange radikale er skuffet over SV.

 Det er betimelig å minne om hva slags politikk som ble ført forrige gang Stoltenberg var statsminister. Politikken var preget av markedstankegang og privatisering. Delprivatiseringen  av Statoil var kanskje kronen på ”verket”  sammen med at sykehusene ble fristilte foretak uten lokal folkevalgt kontroll og innflytelse.

Det er all mulig grunn til å være kritiske til at regjeringen for eksempel ikke har stoppet bruken av bedriftsøkonomiske styringssystemer i offentlig sektor, men den rødgrønne regjeringen beveger Norge i en helt annen retning en den markedsliberale Stoltenberg 1 regjeringen. Det er ganske åpenbart for meg som har stemt til venstre for SV siden 1985.

Tror tidligere skuffede SV velgere at de viktige forbedringene og kraftige radikaliseringen  av den politikken AP også fronter nå hadde vært den samme uten SV i regjering?

 Viktige skritt som kan tas nå med støtte i LO kongressens vedtak, er å få gjennomført store likelønnstiltak og å få  feid vekk den markedsorienterte foretaksformen på landets sykehus.

Det er helt avgjørende at vi får en fortsatt rødgrønn regjering med et sterkt og tydelig SV for  at dette skal bli virkelighet og at markedstsunamien skal stoppes og presses tilbake.

«Arbeiderpartiet er et parti med en stolt historie på sysselsetting og industribygging. Men de siste årene har det blitt tydeligere og tydeligere at partiet ikke lenger er noe arbeiderparti», sier Bjørnar Moxnes, stortingskandidat for Rødt i Oslo. «Den unge Rødt-politikeren beklager at Arbeiderpartiet har forlatt sine gamle idealer.»

Rødt har tydeligvis som visjon å gjenreise Arbeiderpartiets stolte sosialdemokratiske tradisjoner?

Vi  trodde Rødt var et parti som hadde som sin eksistensberettigelse i at en ikke kan reformere seg fram til sosialismen, men har som utgangspunkt at kapitalismen ikke kan endres uten revolusjon. Rødts klassiske dogme har vært at kapitalismen kun kan administreres, ikke styres i retning av en mer rettferdig verdensordning. Hvorfor går da Rødt til valg på Arbeiderpartiets gamle slagord? Har Rødt blitt et sosialdemokratisk parti som har gått fra revolusjon til reform for å kaste sosialdemokratiske blår i øynene til folk, eller er partiprogrammet lagt på hyllen til fordel for populistisk Arbeiderpartinostalgi?

Rødt ville aldri styrt etter parolene som har vært Arbeiderpartiets hovedsaker i 80 år. Rødtbevegelsen  har alltid ment at Arbeiderpartiet og LO ledelsen har vært en del av borgerskapet. I gjeldende prinsipprogram heter det:

«Toppene i LO og Arbeiderpartiet har siden andre verdenskrig hatt en korporativ samarbeidsmodell med tilknytting til ulike organer og utvalg. LO-toppene går inn og ut av statsrådsposter og styreverv. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.»

Selv om vi har meldt oss ut av Rødt til fordel for medlemsskap i sosialdemokratiske partier er vi begge innforstått med at det beste en kan oppnå innenfor det kapitalistiske systemet er å bremse hastigheten i den kapitalistiske utviklingen gjennom mer samfunnsstyring av økonomien. Vi er derfor svært imponert over hvor langt den rødgrønne regjeringen har klart det på kort tid. Selvsagt er det lang vei å gå, markedsliberalistisk tenking må ytterligere må bremses og snus, for eksempel innenfor organisering av helsevesenet, barnevernet, rusomsorgen og New Public Management-organisering av kommunesektoren. Nettopp derfor trenger vi å få gjenvalgt denne regjeringen.

Det kan være grunn til å se med kritiske øyne på Arbeiderpartiets politikk, ikke minst fram mot partiets valgnederlag i 2001. Arbeiderpartiet gikk alt for langt på 90-tallet i markedsliberalistisk retning. Valgnederlaget i 2001 førte til selvransaking i Arbeiderpartiet. LO sitt engasjement i forbindelse med valgkampen fram mot 2005-valget, har gjort at Arbeiderpartiet igjen har knyttet seg mye sterkere til den sosiale basisen partiet springer ut av. Det faglig politiske samarbeidet (klassesamarbeidet i Rødts terminologi) har gitt svært konkrete resultater for arbeiderklassen i Norge.

Et godt eksempel er at regjeringen har lagt fram handlingsplaner mot sosial dumping som er fulgt opp og utvidet i statsbudsjettet og konkretisert i nye lovforslag i vår. Bygg og anleggsbransjen ble prioritert først, nå er det i hotell, restaurant og renhold at fagbevegelsen får nye virkemidler til å slå tilbake sosial dumping.  Innføring av solidaransvar som gjør hovedentrepenører ansvarlige for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår hos selv den minste underleverandør. Disse tiltakene har styrket fagbevegelsens makt i Norge til å slå tilbake kapitaloffensiven for å undergrave lønn, trygghet og faglige rettigheter til norske og utenlandske arbeidere.

Vi har altså en regjering som på et viktig punkt angriper markedsliberale prinsipper og flytter makt fra kapitalkreftene til arbeiderklassen.  Dette er en politikk som er enestående, vekker oppsikt og begeistring i fagbevegelse og sosialistiske partier rundt om i Europa. Vi mener dette «Bygger landet» bidrar til «Hele folket i arbeid» på trygge og sterke faglige rettigheter. For oss er dette styrking av arbeiderrettigheter og arbeidermakt og et viktig eksempel på at Arbeiderpartiet, SV og SP faktisk har staket ut en ny kurs for arbeidsfolks rettigheter.

Gjennom Soria Moria og gjennomførte lovnader (stanse privatskoler, endre arbeidsmiljøloven, sikre offentlig eierskap til kraftressurssene, omgjøring av vedtaket om å oppheve Postens enerett til å distribuere brev) ser vi at høyreutviklingen faktisk er blitt bremset kraftig, på enkeltområder er høyreutviklingen snudd og det er grunnlag for å virkelig forandre retning.

Dette gjelder også absolutt arbeidsløsheten. Under store deler av Bondevikregjeringens tid lå arbeidsløsheten stabilt høyt. I april 2005 var det 127 572 mennesker som var registrert helt eller delvis arbeidsløse. Ved utgangen av april i år er tallet 101 862. Dette er etter at den verste  krisen i verdensøkonomien har herjet i over et halvt år.

Det er veldig spesielt at Rødt særlig kritiserer regjeringen for manglende tiltak mot stigende  arbeidsløshet når den er så ekstremt mye mindre i Norge enn i andre land. Utviklingen i Norge i vekker oppsikt internasjonalt. Senest 14. mai 2009 var det mest «twittrede» ordet «Norway», pga av intervju med Kristin Halvorsen i New York Times om Norges unike innsats for å motvirke finanskrisens virkninger og om statlig styring av norsk økonomi. Arbeiderpartiet er helt tydelig på at hovedfokuset framover, og også i valgkampen, er Arbeid til alle.  Et eksempel er at i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram 15. mai økte regjeringen opp til 80 000 sysselsettingstiltaksplasser.

Kommunene i Norge ble rammet hardt av renteøkningen i fjor. At Moxnes påstår at underskuddene er større enn noen sinne, kan vi gjerne gi han rett i, men samtidig har aktiviteten i norske kommuner økt til et nivå uten historisk sidestykke. Fra fjerde kvartal i 2005 til fjerde kvartal i 2008 økte antall årsverk i kommunen med 34 980 årsverk i norske kommuner. Hadde Rødt kommet med en del av denne kritikken i forbindelse med valgkampen i 2001, hadde de truffet rett skive, nå er det total skivebom.

Markedsretting, konkurranseutsetting, svekking av stillingsvern, skjøt fart under den borgerlige Bondevikregjeringen. Alt dette er stanset av et mer markedskritsk SP, et Arbeiderparti som virkelig er mer kritisk til 90-tallets privatisering og et SV som ønsket å sette samfunnsmessig styring ut i livet. Resultatet er en av verdens mest progressive regjeringer under et kaptialisk verdensordning.

Høyres landsmøte vedtok å svekke bestemmelsene om i stillingsvern, oppsigelsesvern og midlertidige  ansettelser. Det vil øke arbeidsløsheten og utryggheten blant norske arbeidstakere. Frp har sitt landsmøte denne helgen, politikken som blir lagt der blir neppe langt unna Siv Jensens utsagn i Finansavisen 21. februar 2009: «Det finnes ikke et område der markedet skal holdes ute». Hvorfor angriper ikke Rødt denne politikken?

Rødt angriper på sin variant av den gamle Arbeiderparti plakaten «Hele folket i arbeid» regjeringen for å gi 150 milliarder til private banker. De vil ha krisepakke til folk, ikke banksjefer. Tror Moxnes og Rødt på sine egne slagord? Uten omfattende  ordninger for økt kapitaltilgang i banksystemet, (ikke bevilgninger og gaver til banksjefer) uten Regjeringens krisepakker til finansmarkedene ville titusenvis av norske arbeidsplasser vært radert bort på de få vintermånedene vi har bak oss. Vi mener dette var en av flere avgjørende grep fra regjeringens side for nettopp å sikre «Hele folket i arbeid». Mener Rødt at regjeringen skulle gitt blaffen i å finanssektoren og bare gitt kommunene noen milliarder ekstra?

På en rekke områder mener vi at det rødgrønne flertallet ikke har gjort nok for å slå tilbake markedsliberalismen. Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må presse hardt på for å svekke markedsliberalisme og privatisering. Vi vet at sterke motkrefter i kapital- og næringsliv ønsker å presse regjeringen i motsatt retning. Retningen endres ikke ved enkle fingerknips, men gjennom langsiktig arbeid og viktigst ved at motkreftene særlig i fagbevegelsen  mobiliseres til støtte for mer politisk styring utenfor markedet og skritt for skritt reversere markedstenking og privatisering av offentlige kjerneoppgaver.

Men dersom vi ikke ser at den rødgrønne regjeringen har gjennomført viktige tiltak, gitt fagbevegelse og arbeiderklasse mer makt og lagt et grunnlag for på flere områder å slå tilbake høyreutviklingen, er det en politisk skivebom. En skivebom som enten rammer skytteren selv eller i verste fall svekker mulighetene for å få gjenvalgt regjeringen slik at vi faktisk fortsatt kan beholde en av verdens mest radikale regjeringer. En regjering som fagbegelse og andre folkelige bevegelser kan jobbe sammen med og videre utfordre for å hindre ytterligere flere arbeidsløse, mindre privatisering og konkurranseutsetting, bedre og flere rettigheter for vanlige folk og en sterkere statlig styring av norsk økonomi.

Sett utenfra er dette lett underlig: Hva er det som gjør at partiet kan samles om dette prosjektet? Med unntak av noen viktige seire i Soria Moria-erklæringen har SV i liten grad fått betalt for innsatsen. SV kan ramse opp en rekke små skritt der SV har satt sitt stempel på politikken. Men mange av disse er saker en kunne fått gjennom også utenom regjeringen, hvis en da ikke tolker Arbeiderpartiets venstredreining etter 2001-valget som SVs ære, og ikke velgernes klare nei til det nyliberale prosjektet Stoltenberg forsøkte seg på i sin første regjering. Men både i asylpolitikken, tjenestedirektivet og kjøp av jagerfly er SV parkert. Opptrappingen i Afghanistan skjer med støtte i Soria-Moria, i noe som ble oppfattet som en SV-seier, men i dag framstår den som hul.

Om vi aksepterer SVs situasjonsbeskrivelse – at de har vunnet mange små seire, og aksepterer SV-ledelsens fokus på de slagene de vinner heller enn de som de taper (tross alt vet vi alle at SV fikk under 10% oppslutning ved valget i 2005), så er det likevel noe som gjenstår. For hva er prisen venstresiden betaler for å ha SV i regjering – hva betaler venstresida for at SV skal få sine små seire? Det spørsmålet berøres sjeldent og jeg har ikke registrert at venstreopposisjonen i SV har tatt det opp.

Hovedforskjellen på SV i opposisjon og SV i regjering er at det eksisterer en venstreopposisjon.  En venstreopposisjon som kraftfullt argumenterer mot regjeringen og som bidrar til mobilisering av bevegelsen (det venstreorienterte massegrunnlaget). Den bevegelsen som ofte bare klarer å sette saker på dagsorden og støtte den parlamentariske venstresida, men som tidvis kan vokse til så stor bevegelse at den kan stoppe krigsdeltakelse, som massemobiliseringen mot Irak-krigen sørget for.

I dag finnes ikke noen opposisjon til venstre for regjeringen, heller ikke i saker hvor den fører en tradisjonell høyrepolitikk. Det ser vi tydelig i de militærpolitiske saker som krigføringen i Afghanistan og kjøp av amerikanske jagerbombefly, som er tilpasset USAs framtidige kriger. Utfordringene for venstresida står i kø. Svarene ligger ikke nødvendigvis i parlamentarisk politikk, men de bør kunne forankres der. Men for å nevne 3 eksempler, så er SVs regjeringsdeltakelse til hinder for en mobilisering:

a) Et sosialistisk svar på den økonomiske krisa

– men dette krever et annet svar enn Finansdepartementet sitt, som er mer penger til bankene og mer shopping i middelklassen. Så lenge SVs leder sitter som sjef i Finansdepartementet kan ikke SV utvikle en alternativ politikk – men krisa roper på et sosialistisk svar.  Om SV besitter ressursene til å bidra til å utvikle det kan nok diskuteres, men de er nå i en situasjon som er til hinder for at det skjer.

b) Kampen mot NATOs «AfPak»-strategi

(utvidelse av Afghanistankrigen til Pakistan ) – men dette krever et brudd med NATO-lojaliteten. USA kjenner bare en måte å føre krig på: Oppsøk og lokaliser fienden og bruk deretter overlegen ildkraft (hels fra luften) for å utrydde han. Men denne “taktikken” dreper alltid langt flere sivile, og skaper større oppslutning om motstanderen. Etter at taktikken har ført til at Taliban kontrollerer stadig større deler av Afghanistan, har USA identifisert problemet som grenseområdene i Pakistan. Akkurat slik som USA i 1970 trodde den økte oppslutningen om FNL i Vietnam skyldtes grenseområdene mot Kambodsja. Men like lite som en utvidelse av krigen i Vietnam til Kambodsja hjalp USA – tvert imot førte det til en destabilisering av Kambodsja som ledet fram til Røde Khmer – vil en utvidelse av krigen i Afghanistan til Pakistan hjelpe NATO. Langt mer sannsynlig vil det føre til en destabilsering av Pakistan og en mulig Talibanseier der – og dermed kontroll over atomvåpen. Så lenge SV sitter i regjering med krigspartier, og har akseptert en opptrapping av Norges engasjement i Afghanistan er det vanskelig å skape en bred bevegelse mot den galskapen Obama og NATO nå går inn i.

c) Kampen om klimaet

Kampen om klimaet er viktigere for hvert år, for selv om vi trolig allerede har tapt, er alternativet å gi opp og la klimaet leve sitt eget liv et langt verre alternativ. Men for hvert år som venter, kreves kraftigere tiltak. SVs store seier var CO2-rensing. Men finanskrisa setter en stopper for det. Nederlagene – oljeboring i nord, gasskraft og fortsatte milliarder til veibygging mens det går småpenger i forhold til jernbane, er det ingen mobilisering mot. Det kan det heller ikke bli så lenge SV sitter i regjering.

Er det nødvendig at mobilisering fra venstre svekkes når SV sitter i regjering? Svaret på det er trolig ja. SV kan ikke både være et opposisjonsparti og et regjeringsparti. Forsøkene på det, da SVs stortingsrepresentanter flyttet protesten mot Afghanistan-krigen ut av Stortingssalen og ut på plenen høsten 2005 fristet ikke til gjentakelse. SV ble hengt ut som useriøse, patetiske og umodne regjeringsdeltakere. SV har etter hvert blitt flinkere til å «fremheve sine seire og tie om sine nederlag». Og nederlagene er nettopp der en venstreopposisjon hadde vært nødvendig!

I Fredsinitiativet har SV jobbet for å dempe all kritikk av regjeringen, og i kampanjen «Hent soldatene hjem» er SV fraværende. Ikke fordi de fleste SVere ikke er enig, men fordi de ikke ønsker fokus på sine nederlag i regjeringen. SVere som før var drivkraften i massemobiliseringer er i dag aktive demobilisere.

Når denne siden av politikken – politikk som folkelig mobilisering – ikke regnes på minussiden i regnskapet, så skyldes det trolig SVs syn på politikk som parlamentarisk aktivitet. Minussiden i SV-regnskapet for SV selv er saker de har tapt i regjering – men de ville de jo også tapt som opposisjon, så derfor spiller det egentlig ingen rolle. Derfor er regjeringsdeltakelse hevet over debatt – alle er tvunget til å være enig siden det bare er fordeler. Den eneste mulige ulempe er av taktisk natur – det blir vanskeligere å vinne nye stemmer når SV er i skyggen av storebror i regjering.

Men SVs styrke som parti har aldri vært at de hadde parlamentarisk flertall for politikken sin. Når SV sto sterkt var det fordi de hadde brede og aktive folkebevegelser bak politikken sin. SF ble skapt av folkebevegelsen mot atomopprustning, SV av folkebevegelsen mot EEC/EF, SVs framgang på 80-tallet av miljøbevegelsen og på 2000-tallet av fredsbevegelsen. Et SV som demobiliserer bevegelsene, som ikke reiser kamp fra venstre, men forsøker å dempe kampen, og som tier av lojalitet til regjeringen – det er et SV vi ikke har bruk for.