En mulig forklaring er at svarene på vår tids utfordringer ikke ligger til venstre. At kapitalismen fungerer utmerket, at krig og imperialisme er et tilbakelagt stadium i historien, at klimaskeptikerne har bevist sin sak, at verden går mot en likere fordeling.

Men slik er det ikke i den verden jeg lever i.

Kapitalismens finanskrise herjer og byrdene må vanlig folk bære. Voldsomme angrep på fremkjempede rettigheter skjer over hele Europa. Kapitalismens sjokkterapi skal gjenta suksessen fra post-sovjet: Knus arbeidernes framkjempede rettigheter, selg ut felleseiendom og la de største bandittene få de største formuene. Dette er den virkeligheten som nå rammer Hellas, med mange land (Portugal, Spania, Irland, Italia) i køen. Det er naivt å tro at oljeformuen, plassert i aksjer som den er, kan redde oss.

Frankrike var pådriveren for bombingen av Libya. De har innkassert sin belønning. 1/3 av Libyas olje er nå fransk. Opprørerene har massakrert afrikanske fremmedarbeidere i Tripoli, opprørsgrupper slåss mot hverandre, og bare ytterligere NATO-bombing synes å kunne knekke de siste regimeenklavene der Gadaffi kanskje – eller kanskje ikke – befinner seg. Norge har vært i front i denne kampanjen med et tynt ferniss av FN-mandat, med et stort flertall av SVs landsmøte som støttespillere.

Ekstremvær i tråd med klimakrisens antakelser, med enorme mengder nedbør, og en relativt kald sommer har vi rett bak oss. Mens vinterne gir Europa ekstremkulde med østavind, og gir USA ekstremkulde med vestavind er vinteren på Grønland blitt til vår: varmegrader og issmelting. Ikke noe av det er overraskende for klimaforskerne – vi ser bare begynnelsen av det. Men av grunner jeg ikke kan forstå er det taust om dette.

Det er altså i denne situasjonen, der de utfordringene venstresida har pekt på i årevis nå materialiserer seg foran øynene våre, at venstresida gjør et skikkelig møkkavalg, det dårligste på veldig mange år. Hva kan det skyldes?  Har ikke partiene klart å formidle de enorme utfordringene? Har de blitt boikottet av media?

Neida. Svaret er nok at de ikke har snakket om dem. Kapitalismekritikk er et fremmedord i SV, de er bare mot nyliberalismen. Krig snakker vi ikke om i kommunevalg, og i hvert fall ikke i stortingsvalg. Og miljø handler om frisk luft og kollektivtransport, ikke om et klima som går amok. Rødt snakker om det samme som andre, eldre og barn og unge. I grunnen var det svært lite av det Rødt-leder Turid Thomassen sa som ikke kunne vært sagt av en Ap-representant. Venstresida er så systemlojale at det er underlig at de ikke går inn i Ap. Ordførerkandidat for AP i Bergen gikk fra nestleder i RV til ordførerkandidat i Bergen, så karriereveiene er ikke stengt!

SVs krise er en systemkrise, ikke en personkrise

I SV valgte Kristin Halvorsen å varsle sin avgang. Det hadde hun nok tenkt å gjøre uansett, men håpet nok at det var fra et bedre utgangspunkt. Men SVs problem heter ikke Kristin Halvorsen. Det heter heller ikke Erik Solheim. SVs problem er regjeringsdeltakelse i et prosjekt som begynte bra, men som i dag administrerer kapitalismen uten visjoner. Det betyr ikke at det ikke vil bli verre hvis Høyre overtar, for det vil det. Men det gir ingen entusiasme å vite at ting kunne vært verre. SVs rolle i politikken, SVs mening har alltid vært å være en hissig lillebror som viser fram et alternativ: Sosialisme og fred, arbeidermakt og solidaritet. Det er det SV som vokste og surfet nær 20-tallet på meningsmålinger etter Stoltenbergs nyliberale eksperiment i 2001, og etter de enorme og vellykkede demonstrasjonene for å holde Norge utenfor angrepet på Irak i 2003. Det er dette SV som har forsvunnet, og velgerne med det.

Tilbake står partiet som er særparti for barn og unge og oljeskepsis. I skolepolitikken har de etterapet Høyre – og Høyre høster gevinsten av nasjonale prøver og testgalskap. Utover dette har ikke partiet profil. Her ligger utfordringen: Er det mulig å være et regjeringsparti, samtidig som det utvikles en slagkraftig kritikk av regjeringens politikk fra venstre? Svaret mitt tenderer mot nei, men det skal bli en spennende debatt i SV.

Rødts impotens

Rødt har i de siste 6 år hatt sin eksistensberettigelse som et opposisjonsparti til venstre. Rødt er det eneste partiet som er for sosialisme og mot krig, som nekter å være systemlojale, men fritt taler makta midt imot. De stiller med gode, populære kandidater mange steder. I Oslo var det i tillegg flere SV-veteraner som varslet at det ble Rødt i år. Resultatet: En tilbakegang fra 5,2% til 3,6% i Oslo. I Bergen gikk de fra 4,2 til 3,1%. Og på landsbasis gikk det fra 1,8 til 1,5%. Et håpløst dårlig resultat, som ikke gir noe inspirasjon til å lykkes med å komme på Stortinget i 2013. Depresjonen vil spre seg, før de tørker tårene og knytter nevene og djervt går mot nye nederlag. På samme måte som AKP (m-l) var en tragedie som skuslet bort venstrevinden på 1970-tallet, er alt de har tatt i siden blitt en fiasko. Den historiske hukommelsen om galskapen sitter for tungt i til at tillit kan skapes i litt brede velgerkretser. Derfor sliter partiet, på tross av mye god politikk, med å nå ut. Ikke ved dette valget spesielt, men ved alle valg partiet har stilt ved. Noen burde få tanken at nok er nok.

Hva vil skje fram mot 2013?

SV skal nå inn i en debatt om de veivalg som er gjort og de veivalg som må gjøres. Forhåpentligvis går Rødt inn i den samme prosessen. Debatten i SV kan få flere mulige utfall:

1. De mener det var rett å gå inn i regjering med Ap og Sp og vil fortsette med det. Den posisjonen er villig til å leke med sperregrensen ved neste valg, som trolig vil sende SV på hodet ut av Stortinget!
2. De mener det var rett å gå inn i regjering med AP og SV ut fra forutsetningen om et styrket SV og svekket Ap. Når denne forutsetningen ikke lenger er tilstede (og ikke har vært det siden 2009) vil regjeringens politikk uvergelig ligne mer på Aps og SVs profil vil drukne. SV må derfor finne en sak de kan gå ut av regjeringen på. Den posisjonen leker med SVs troverdighet som regjeringspartner.
3. De mener at det var feil å gå inn i regjering med et valgnederlag bak seg allerede i 2005, at regjeringsprosjektet i økende grad har fremmedgjort SV, at SV bør trekke seg snarest og varsle at en ny rødgrønn regjering vil kreve et betydelig sterkere SV før det er aktuelt på ny.

Skulle posisjon 2 eller 3 vinne gjennom (og jeg kan vanskelig se at noe annet er mulig) vil SV får en klassisk konflikt: Mellom de som nå har sitt levebrød av regjeringsdeltakelse (statsråder, statssekretærer, politiske sekretærer) og de som ser partiet gå under på grunn av dem. Hvis partiets flertall går inn for å bryte ut av regjeringen mot apparatchnikenes vilje, vil vi kanskje se et utbrudd, de flere statsråder og halve stortingsgruppen går til Ap, regjeringen fortsetter med gjenværende SV som parlamentarisk støtteparti. Skulle flertallet bestemme at SV blir i regjering, vil mindretallet måtte finne et sted å være før partiet går mot stupet i 2013

I en slik situasjon må Rødt kjenne sin besøkelsestid. Skulle regjerings-SVerne bryte ut og gå inn i AP, må veien være inn i SV. Skulle regjerings-SV vinne, må dørene åpnes for et fellesprosjekt med de nå hjemløse. Rødt slik vi kjenner det i dag må innse at det ikke har en framtid

Et slikt fellesprosjekt ville kunne samle langt bredere enn SV og Rødt hver for seg. Det kunne bli et samlende prosjekt for mange politiske prosjekter. Det kunne for eksempel kalles for Enhetslisten. 3 dager før valget til Folketing i Danmark ligger de på 8.4%, samtidig som dansk SF ligger i overkant av 10%.! Det danske valget blir ikke noe møkkavalg!

På 1970-tallet var det en tanke at marxismen var enn all-vitenskap. Det vil si at det var mulig å analysere alt i verden ved hjelp av marxismen. Det fantes en marxistisk historieteori, en marxistisk litteraturteori, en marxistisk kjønnsteori, en marxistisk filosofi, en marxistisk sosiologi, en marxistisk statsvitenskap, en marxistisk naturforståelse etc. Det vil si at det ikke var grenser for hva som kunne gis en marxistisk forklaring.

Denne tanken om en marxistisk helthetsvitenskap ble etter hvert oppgitt. Diskusjonen ble mer knyttet til hva som var marxismens omfangslogiske status – hvilke områder av livet kunne forståes ved hjelp av Marx, og hvilke områder ligger utenfor. Og etter hvert ble det særlig analysen av den kapitalistiske økonomi som kom i fokus – men det er ikke lite.

Noen henger kanskje likevel tilbake i drømmen om en allvitenskap. I hvert fall vekkes mistanken når poptekster tolkes som uttrykk for økonomiens bevegelser. Valen har tatt for seg tre av de mest banale – de norske Grand Prix –vinnerne, La det svinge, Nocturne og Fairytale – og funnet at de er avspeilinger av bevegelser i den kapitalistiske økonomi.

Artikkelen finnes her: http://home.online.no/~tervalen/poplitikk.htm

La det Svinge er  ”nærmest profetisk i sin beskrivelse av hvordan kapitalismen i sin nyliberale fase trakk med seg alle i en vill dans til også alle mistet all kontroll. Dansen opptrer i teksten som overtydelig metafor for den “nye” økonomien med lånopptak og spekulasjon som viktigste økonomiske stimulans. Det som gjelder er følelsen av rytmen og dansen her og nå”.

Bobbysocks har de også  ”en korrekt historisk forståelse av nyliberalismen kan vi se av at de synger at de melodiene de hører er gamle”.

Nocturne handler om at den økonomiske nedturen fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet nå er i ferd med å snu.

Analysen av Farytaile viser at Ryback er en tvers igjennom marxistisk analyse av både fremmedgjøring, varefetisjisme og kapitalismens kriser. Sangen Farytale har rett og slett noen revolusjonære kvaliteter – mener Terje Valen.

Dette skriker etter tolkninger! Hva er det den ledende marxist i Rødt forsøker å si?

Den åpenbare, ved første øyekast, rimeligste tolkningen er at mannen fleiper. Han kjedet seg, og skrev denne lille parodien. Men det strider jo mot den seriøsitet hans hjemmeside er preget av. Så tolkingen må avvises med basis i holismekriteriet – deler og helhet stemmer ikke overens.

En annen tolkning er at Valen vil slå et slag for den historiske materialisme. At menneskets tanker styres av den materielle virkelighet, og at de herskendes tanker blir de herskende tanker. At det altså ikke er mulig å skrive poptekster uten å avspeile den materielle virkelighet, som sniker seg inn bak vår (falske) bevissthet. Selv banale Grand Prix låter tvinges til å avspeile den materielle virkelighet – og blir slik ikke banale, men sofistikerte. Denne tolkningen hadde imidlertid krevd at alle sanger avspeiler utviklingen i basis – at det altså hadde vært mulig å analysere alle poptekster slik. For det kan vel ikke bare være vinnerne som gjør det?

En tredje tolkning er at det nettopp er vinnerne som avspeiler den materielle virkelighet – fordi vinnerne jo er avhengig av stemmer – at folket velger dem. Og fordi folk flest, med sin falske bevissthet, fremmedgjorte og uten av stand til å se at varene avspeiler sosiale realiteter, får et glimt av sannhet i disse sangene.  De skjærer gjennom deres falske bevissthet i tilstrekkelig mange sekunder til at de sender en SMS og stemmer. Det er konsistent med sangenes antatte revolusjonære potensiale. Men det høres jo litt rart ut.

En fjerde tolkning er at Valen her for første gang avslører at Rolf Løvland var 2.2er, dvs. blant de mest hemmelige medlemmene av AKP (m-l), som bare kunne uttrykke sitt revolusjonære standpunkt på forvridde måter som var uforståelig for borgerskapet. Og Rybak kommer jo fra Hviterussland, der han har nærkontakt (i hvert fall spiller for og lar seg avbilde med) med de siste rester av det stolte kommunistiske parti, som Valen mente bygde sosialismen i en despotisk form.

Det finnes sikkert flere tolkninger, men jeg kommer ikke på flere, men det gjør kanskje dere?

De som meldte seg ut i april 2008 sto ”nærast eigenhendig for Raudt/RV sitt utruleg kjipe og dårlege resultat sist lokalval” heter det (RV fikk 4,5% i 2007, en nedgang fra 5,9% i 2003). Arbeidermakt.no omtales gjentatte ganger som en furteside som driver med ”usakeleg furting”. Spørsmål om hva denne ”furtingen” består av besvares raskt med nye beskyldninger om furting. Fy og skam gjentas som mantra, og de utmeldte var udemokratiske og ondsinna. Skylden for årets tilbakegang i Bergen må de utmeldte, Rødts landstyre og fylkesstyre i Hordaland ta. Bergen Rødt bærer intet ansvar!

Hva står på spill?

Når følelsene er såpass sterke, ligger det ofte noe under. En kan skjønne sinne og frustrasjon – Bergen Rødt gjorde et svært dårlig valg, det dårligste på svært mange år. Årsakene til dette er neppe enkle, men min første tanke, at det avspeilte en svekket organisasjon, var kanskje både feil og overfladisk. Problemene sitter langt dypere enn som så. Det er den politiske tenkingen i Rødt Bergen som er på kollisjonskurs. Ikke med arbeidermakt.no, men med ledelsen i Rødt. I lys av at valget ga en framgang på ca. 1% og nesten et stortingsmandat i Oslo, mens resultatet ble et kraftig nederlag i Bergen, er det viktig å frikjenne Bergenslaget for ansvar. For det er Rødt Bergen som nå bygger seg opp som opposisjon til partiledelsen sentralt.

På sin hjemmeside har Terje Valen, den fremste ideologen i Rødt Bergen lagt fram sin analyse av valgresultatet: http://home.online.no/~tervalen/Oppsummering%20av%20stortingsvalet%202009.htm

Her er det tydelig at det er den reformistiske linjen til Rødt sentralt og fylkesstyret som skal angripes. Det norske politiske liv deles i dekonstruktører (de som vil dekonstruere alle hindre på kapitalens frie herjinger) og deformister som vil gå mer lempelig fram for å oppnå det samme. I Valens verden er DNA er dekonstruksjonsparti som har blitt presset i retning av deformisme, SV et deformistparti. Mellompartiene (Sp,Kr.F og V) er blandinger av dekonstruksjonisme og deformisme og høyrepartiene er klare dekonstruktører. Bare Rødt skiller seg ved å være mot kapitalens frie spill. Nettopp fordi Rødt ikke markerte dette, men la seg opp til deformistene gjorde de et fryktelig dårlig valg. Tapet skyldes et høyreavvik, som partiet må kvitte seg med.

Hvis partiet bare tar de tilstrekkelige skritt til venstre vil oppslutningen blomstre og mandatene sitte løst.  Mener Terje Valen. Her er lukten fra ”Teser om høyreavviket” fra 1975 lett gjenkjennelig. (Teser om høyreavviket ble utviklet av Trond Øgrim etter valgnederlaget i 1973, og ledet fram til avsettelsen av Sigurd Allern som leder, og innsettelsen av Pål Steigan og ledet den unge m-l-bevegelsen inn i sin mest sekteriske periode. Steigan skriver selv at de ledet ”til en ekstern og intern sekterisme, som var veldig skadelig, og at vi utvikla en partimodell som kan kalles krigskommunistisk”.  Rødt Bergen skal med andre ord føre kampen om velgerne inn på Tjen Folkets banehalvdel.

Atter en gang har gamle Marx profetiske evner: Historien gjentar seg. Første gang som tragedie, andre gang som komedie

Men det forklarer hvorfor medlemmer av Rødt Bergen sier så tydelig at feilene ble gjort i ledelsen i Rødt og i fylkesstyret – og ikke i Rødt Bergen. For i Rødt Bergen har de nå en helt alternativ linje, som ikke lefler med de rødgrønne, eller tenker smått (forsvare uføretrygden). Rødt Bergen skal tydeligvis lede det store Oppgjøret med Høyresiden. Derfor intensiteten i kommentarene på arbeidermakt.no.

Jeg får bare takke min gud og gode kamerater for at jeg kom meg ut i tide

Arbeiderpartiet er valget vinner. Med 35.4% gjorde Ap sitt beste valg side 36.9 i 1993, og også bedre enn valget i 1989 da de fikk 34,3. Går vi lenger tilbake var det valget i 1973 som var et katastroferesultat (35,3) som var det første valget under 40% siden krigen som er mest sammenlignbart. Arbeiderpartiet har derfor grunn til å være fornøyd.

Høyresiden har aldri vært sterkere. 40,1% stemte Fr.P eller Høyre. Vi må helt tilbake til 1909 for å finne en sterkere høyreside i norsk politikk! Da fikk Høyre 41,4. Siden har den samlede høyresiden aldri vært i nærheten av 40-tallet. Selv under høyrebølgens beste valg i 1981 fikk høyresiden 36,3% (Fordelt med 31,8 på Høyre og 4,5 til Fr.P). Høyresiden har altså styrket seg kraftig, og den minst sympatiske delen av den har styrket seg mest.

Sentrum (Venstre og Kr,F) fikk til sammen 9,4%. Dette er et absolutt historisk lavmål. Kr.F må tilbake til 1936 for å finne en lik dårlig resultat (da stilte de knapt andre steder enn Hordaland), men da fikk Venstre 16%. For Venstre er resultatet mer ”normalt”, under sperregrensen har vært normen etter splittelsen av partiet i 1972.

Hva så med venstresida? Valget var katastrofalt dårlig! SV fikk  6,1% og Rødt fikk 1,3. Vi må tilbake til Høyrebølgen for å finne et svakere resultat (1981 og 1985). Riktignok fikk SV 6.0% i 1997, med da fikk RV 1,7%, så samlet var det et sterkere valg.

Utover at vi fikk gjenvalg av den rødgrønne regjering – med et styrket Ap og svekket SV – er det altså ingen grunn til å være fornøyd. Dette krever nytenking på venstresida!

SV

SV gjorde altså et meget dårlig valg – selv om det ikke var uventet. Både skolevalg og de fleste meningsmålinger spådde partiet i det området. Prisen for å sitte i regjering stopper ikke der. I tillegg er de store politiske bevegelser som partiet alltid har levd på, demobilisert. Og SV har stor skyld for det selv, fordi de ikke har ønsket å fokusere på sine nederlag. Kraftfull mobilisering av opposisjon på anti-krig, miljø, anti-rasisme, fattigdom, anti-EØS ligger nede, fordi bare et aktivt SV kan styrke disse bevegelsene som hver for seg har stor sympati i folket. Et svekket SV i regjering, mer oppsatt på å ikke gjenta sine feil (fokus på nederlag) peker bare i retning av større demobilisering og nederlag i framtida.

Rødt

 Rødt gjorde et dårlig valg. Etter 4 år med rødgrønn regjering, et SV svinebundet til Aps moderniniseringsprosjekter og uten opposisjon fra venstre, klarte Rødt en framgang på 0,1. I Oslo var det likevel bare 0,1% fra å lykkes med å få Folkvord på tinget. Andre steder er resultatet direkte dårlig. Torstein Dahle fikk 2,5% av stemmene og en tilbakegang på 0,9%. I Bergen var tilbakegangen på hele 1,4% til 3,3%. Et svekket SV står altså med et svekket Rødt til venstre for seg, på tross av Rødts framgang på 0,9% i Oslo. Den impotensen Rødt viser i Bergen er jo ikke overraskende for oss som har vært med der noen år. Bergenslagets klare vending mot dogmatikk og dyrking av nederlag etter sammenslåingen av RV og AKP kunne neppe ende i noe annet. Og så lenge partiet ikke er villig til å ta et oppgjør med den dogmatiske arv er det trolig dømt til å være på den størrelse det år etter år bekrefter at det er.

Hva må gjøres?

 Det er naturligvis for tidlig å dømme SV og Rødt nord og ned. Men sannsynligheten for at regjerings-SV vil bli enda tyngre i partiet er stor. Og sannsynligheten for at Rødt blir et åpent, inkluderende parti for opposisjonen til venstre er tilsvarende liten. Noen må derfor begynne å tenke nytt. Hva slags parti trenger venstresida? Hva slags parti kan bygge og lære av bevegelsene? Hva slags parti trengs for å stoppe det stadig større og sterkere høyresida? Hva slags parti kan ta opp i seg ny radikalisering? Dette er spørsmål alle på venstresida nå må stille seg – og de bør ikke tro at svaret er en multiple choice test med ap, SV og Rødt som 1,x,2.

For kva representerer Framstegspartiet? For mange er dei første og fremst protestpartiet i norsk politikk. Også folk på venstresida har lett for å henfalle til å gje dei merkelappen ‘populistisk’, men er ikkje mykje av Frps politikk eit uttrykk for at ‘vanleg’ parti-politikk er for kompakt? Det er visse saker som har store vanskar med å kome opp på dagsorden for å bli debattert. Handlar ikkje nettopp demokrati om dette? Tvert om blir mange saker organisert bort frå dagsorden eller dei blir omgjorde til tekniske spørsmål. Merkelappen ‘populistisk’ fungerer berre som ein grensemarkering for kva som er utanfor reviret til oligarkane som vi har å velje blant i dei ulike partia.

Det er sjølvsagt ikkje sånn at eg meiner at idéane som Framstegspartiet står for er gode eller viktige: Lågare bensinpris, full fart i vegbygginga, knallharde straffer for kriminelle, ein endå meir rasistisk behandling av innvandrarar, kutt i løyvingane til Bergen Filharmoniske Orkester (der eg er abonnent og får 80% av kostnaden dekka over kulturbudsjettet), osb. er ein politikk som går tvert i motsett retning av det eg ynskjer. Likevel, protest-segmentet av Framstegspartiet sine veljarar representerer noko genuint demokratisk i motsetning til teknokratane som vi elles har å velje blant. Trass i skilnader i den faglege politikken,  som Steinar har påvist, så er Arbeiderpartiet det store liberaliseringspartiet gjennom omdanninga av Telenor, Posten, målstyring i offentleg sektor, einaugd satsing på oljeutvinning,  osb. Finanskrisa har også vist korleis Jens er pengefolkas nærmaste ven og Røkkes redningsmann. Alt dette er eit resultat av at Gro Harlem Bruntland stal Høgres politikk på slutten av 1980-talet. Vidare, så er det bortimot ingen skilnad på dei store partia i synet på utanrikspolitikken eller innvandringspolitikken. Det kompakte i den oligarkiske politikken er det som er det dominerande biletet, og det er når veljarane oppdagar at Frp er i same båt at dei sviktar også dette partiet. Å vere ein anti-elitistisk elite inneber for mange vanskelege balansegangar. For oss som vil ha ein annan politisk kurs i Noreg, så blir valet ein blåmandag uansett.

Den ivrige Rødt-bloggeren Anders Hamre Sveen drøfter saken her:

http://venstrevrien.wordpress.com/2009/09/03/rødt-og-stortingsvalget/

Et av hans hovedpoenger er at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk, og at høyredreining ikke kan stoppes ved å dreie sin egen overbevisning til høyre. Dette høres tilsynelatende ut som et fornuftig argument – hvor rødere politkere som kommer på Stortinget, jo rødere må jo politikken bli, og hvis du vil ha politikken til venstre må du stemme like langt til venstre som du selv er.

Grunnen til at det virker tilforlatelig er at de er i tråd med klassisk vestlig tenking. Et viktig kjennetegn ved vestlig tenking som stammer fra gresk filosofi, jødisk religion og vitenskapens gjennombrudd er begrepet om linearitet. I vårt daglige liv baserer vi oss ofte på lineære tanker:

• Proporsjonalitet (små input gir små resultater, store input gir store resultater)
• Additivitet (helheten er lik summen av delene)
• Replikasjon (samme handling vil gi samme resultat)

Vestens feirede gjennombrudd i vitenskapen med Newton og Descartes som sentrale figurer bygger på denne tanken.

Men hva om det er feil? Hva om 2+2 ikke alltid er 4?  Dette kalles kompleksitetsteori, og i vitenskapen har både natur- og samfunnsvitenskapen tatt inn over seg at den har større gyldighet. Vi ser stadig at store anstrengelser ikke gir noe resultat overhode, mens små anstrengelser tidvis gir store resultat. Vi ser stadig at resultatet av våre handlinger ikke blir det vi tror, men noe annet, og om ikke noe helt annet så i hvert fall med noen uventede effekter. Det fleste har vel opplevd at å kopiere en handling ikke gir samme resultat hver gang – at det siste faktisk er mer sjelden. Og i bunn og grunn er det mer logisk – samme handling i en annen situasjon vil jo utfall være påvirket av andre krefter. Innsikten er ikke ny. Den før-sokratiske filosofen Heraklit skrev at du aldri kan bade i den samme elven to ganger. Med det mente Heraklit trolig at vannet i elven renner kontinuerlig og derfor hele tiden skiftes ut.

Så hva har dette med Rødt og Stortingsvalget å gjøre?

Hva om en liten tue (Rødt) kan velte et stort lass (Rødgrønn regjering). Hva om Sp+Ap+SV ikke er summen av delene, men en egen størrelse som både svinebinder SV til delvis høyresosialdemokratiske prosjekter, men som også binder Senterpartiet og høyresiden i Ap til å lytte til fagbevegelsen – at det altså ikke er de tre enkelte partier som er poenget, men alliansen mellom dem.

Hvis de rødgrønne mister flertall kan politikken gå til høyre, uansett om de mister flertallet til Rødt. Altså at en stemme til venstre gir politikk til høyre. Hvordan kan det skje? For eksempel ved at regjeringen går av, erstattes av en ny ren Ap-regjering, som i store struktursaker vil støtte seg på høyresiden – slik Gro gjorde og Jens også når han var i regjering alene sist, og som Nordli og Bratteli gjorde når de satt på SVs nåde.

Og Senterpartiet kan bli trukket mot sine gamle sentrumskamerater og sammen med Høyre forsøke å gjenerobre det politiske hegemoni på borgerlig side, dvs. at bøndenes allianse med arbeiderklassen blir brutt.

Rødt på vippen kan altså føre politikken til høyre, ikke bare for 4 år men for mange år framover. Vet vi at det er det som vil skje? Nei. Bare at det er en mulighet, jeg tror til og med sannsynlighet.

Men en annen mulighet er at Regjeringen blir sittende, og hører på Rødt i noen saker som takk for at Rødt støtter dem i andre. Det vil neppe falle Rødt vanskelig, ettersom støtten bare vil trengs når Fr.P Høyre, De Kristelige og de næringslivsliberale (bedre kjent under navnet Venstre) står sammen.  Står de 4 sammen om noe er det aldri for noe bra.

Men selv det kan vi altså ikke vite. Tidvis lytter Høyreregjeringer mer på fagbevegelsen, fordi de er nødt til det, tidvis overkjører Arbeiderpartiet fagbevegelsen, fordi de kan. Noen reformer er det faktisk bare Arbeiderpartiet som kan gjennomføre hvis motstanden i fagbevegelsen er massiv.

Bare den stokk reaksjonære President Nixon kunne åpne USAs forhold til Maos Kina. En politiker til venstre ville blitt kalt kryptokommunist eller ”weak on communism” om han hadde gjort det samme. Bare AP kunne få oss inn i NATO. Eksemplene er uendelige.

Så det er mulig at Sveen Hamre har rett at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk. Men jeg tror det ikke. Jeg tror det vil gi en markant blåere politikk. Problemet er altså at ingen av oss vet. Jeg tror for eksempel at SVs eneste håp for å vokse og bli en kraft igjen er å komme seg ut av regjeringen og bygge opposisjon sammen med bevegelser i folket (se  og i en http://arbeidermakt.no/2009/08/hvor-gar-sv-etter-valget/ og en omskrevet dansk versjon http://www.socialistiskinformation.dk/side.php?id=343. ) Jeg håper at Rødt på vippen vil velte regjeringen og erstatte den med en blåere, for at vi deretter skal få en voksende opposisjon mot en blåere politikk som vil mobilisere bredt og rødt. Men også det bygger på en lineær tankegang – en slags krisemaksimering som ofte er feil – selv om det også kan være rett.

Blir det et problem på valgdagen? Ikke hvis alle gjør det de kan for å få gjenvalgt regjeringen i alle fylker hvor Rødt ikke har en sjanse (som er de aller fleste) og stemmer Rødt der de har en sjanse. Da vil vi få et rødtgrønt flertall med en venstreopposisjon til denne som bonus –  som vil kunne vise alternativer til venstre og presse SV til å stå hardere på primærstandpunkter. Da må noen stemme til høyre for sin overbevisning, men andre må stemme til venstre for sin. Har de da garantier for at resultatet blir som skissert?

Overhode ikke. Welcome to the world!

Kampen står nå om oljekapitalen og utbyggingstilhengerne skal få åpnet opp for boring i de svært sårbare og kystnære områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Vi som er mot denne utbyggingen står overfor svært tunge og sterke motkrefter: Statoil, internasjonal oljekapital, norsk leverandørindustri, viktige deler av LO i privat sektor, Høyre, FrP og et etter alle solemerker solid flertall i Aps besluttende organer.

Kampen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen blir et svært viktig slag. Det må vinnes  i høst, og vi må regne med at oljeinteressene vil ta kampen på nytt dersom det blir både varig og midlertidig vern.  Derfor må vi også forberede oss på nye kamper.

 I denne situasjonen velger KrF, Venstre og Rødt hver for seg å gjøre den partipolitiske spydspissen i denne kampen -SV- til  det eneste angrepsmålet.

SV blir utfordret på at de må gå ut av regjeringen hvis ikke Lofoten og Vesterålen blir vernet. KrF og Venstre vil  ikke sitte i en regjering som fremmer forslag om utbygging, Rødt vil på tinget for at et forslag om nei blir fremmet i Stortinget. Både KrF og Venstre slår seg for brystet med at deres Bondevik 1 regjering gikk av fordi Stortingsflertallet sa ja til gasskraftverk og vil at SV skal gjøre det samme.

Det er mulig det føles godt å gå av fordi  en led nederlag , eller fremmer et forslag som blir nedstemt på Stortinget. Men resultatet  er jo at motkreftene som har vunnet.  Et nederlag er et nederlag. Når den første Bondevikregjeringen gikk var det jo AP, Frp og Høyre som vant og miljøet som tapte!  I denne saken har vi minst av alt råd til heroiske nederlag – for det er ikke mulig å ta omkamp når oljeinteressene har  festet klørne sine i denne ”godbiten”.

For oljekapitalen er dette valget viktig. Oljekapitalen er mindre opptatt av hvilke partier som kommer i regjering bare det ikke er en Rødgrønn flertallsregjering som vinner. Da kan miljøbevegelsen, SV og Sp stoppe utbygging, men ved enhver mindretallsregjering vil det være flertall av minst Ap og FrP for utbygging uansett. Oljeinteressene syns det er ett fett om det er Jensen, Solberg eller Stoltenberg som er regjeringsjefer – det eneste de ikke vil ha er en regjering der Kristin Halvorsen og SV er del av flertallet.

Dersom SV begynner å forherlige nederlag  slik KrF, Venstre og Rødt gjør har partiet sviktet sin oppgave. Nå er den:

Det skal ikke bli oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. 

Det krever sterk folkelig mobilisering, en samlet politisk front på sak fra de partiene som er mot utbygging, et sterkere SV på Stortinget og en fortsatt Rødgrønn flertallsregjering.

«Arbeiderpartiet er et parti med en stolt historie på sysselsetting og industribygging. Men de siste årene har det blitt tydeligere og tydeligere at partiet ikke lenger er noe arbeiderparti», sier Bjørnar Moxnes, stortingskandidat for Rødt i Oslo. «Den unge Rødt-politikeren beklager at Arbeiderpartiet har forlatt sine gamle idealer.»

Rødt har tydeligvis som visjon å gjenreise Arbeiderpartiets stolte sosialdemokratiske tradisjoner?

Vi  trodde Rødt var et parti som hadde som sin eksistensberettigelse i at en ikke kan reformere seg fram til sosialismen, men har som utgangspunkt at kapitalismen ikke kan endres uten revolusjon. Rødts klassiske dogme har vært at kapitalismen kun kan administreres, ikke styres i retning av en mer rettferdig verdensordning. Hvorfor går da Rødt til valg på Arbeiderpartiets gamle slagord? Har Rødt blitt et sosialdemokratisk parti som har gått fra revolusjon til reform for å kaste sosialdemokratiske blår i øynene til folk, eller er partiprogrammet lagt på hyllen til fordel for populistisk Arbeiderpartinostalgi?

Rødt ville aldri styrt etter parolene som har vært Arbeiderpartiets hovedsaker i 80 år. Rødtbevegelsen  har alltid ment at Arbeiderpartiet og LO ledelsen har vært en del av borgerskapet. I gjeldende prinsipprogram heter det:

«Toppene i LO og Arbeiderpartiet har siden andre verdenskrig hatt en korporativ samarbeidsmodell med tilknytting til ulike organer og utvalg. LO-toppene går inn og ut av statsrådsposter og styreverv. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.»

Selv om vi har meldt oss ut av Rødt til fordel for medlemsskap i sosialdemokratiske partier er vi begge innforstått med at det beste en kan oppnå innenfor det kapitalistiske systemet er å bremse hastigheten i den kapitalistiske utviklingen gjennom mer samfunnsstyring av økonomien. Vi er derfor svært imponert over hvor langt den rødgrønne regjeringen har klart det på kort tid. Selvsagt er det lang vei å gå, markedsliberalistisk tenking må ytterligere må bremses og snus, for eksempel innenfor organisering av helsevesenet, barnevernet, rusomsorgen og New Public Management-organisering av kommunesektoren. Nettopp derfor trenger vi å få gjenvalgt denne regjeringen.

Det kan være grunn til å se med kritiske øyne på Arbeiderpartiets politikk, ikke minst fram mot partiets valgnederlag i 2001. Arbeiderpartiet gikk alt for langt på 90-tallet i markedsliberalistisk retning. Valgnederlaget i 2001 førte til selvransaking i Arbeiderpartiet. LO sitt engasjement i forbindelse med valgkampen fram mot 2005-valget, har gjort at Arbeiderpartiet igjen har knyttet seg mye sterkere til den sosiale basisen partiet springer ut av. Det faglig politiske samarbeidet (klassesamarbeidet i Rødts terminologi) har gitt svært konkrete resultater for arbeiderklassen i Norge.

Et godt eksempel er at regjeringen har lagt fram handlingsplaner mot sosial dumping som er fulgt opp og utvidet i statsbudsjettet og konkretisert i nye lovforslag i vår. Bygg og anleggsbransjen ble prioritert først, nå er det i hotell, restaurant og renhold at fagbevegelsen får nye virkemidler til å slå tilbake sosial dumping.  Innføring av solidaransvar som gjør hovedentrepenører ansvarlige for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår hos selv den minste underleverandør. Disse tiltakene har styrket fagbevegelsens makt i Norge til å slå tilbake kapitaloffensiven for å undergrave lønn, trygghet og faglige rettigheter til norske og utenlandske arbeidere.

Vi har altså en regjering som på et viktig punkt angriper markedsliberale prinsipper og flytter makt fra kapitalkreftene til arbeiderklassen.  Dette er en politikk som er enestående, vekker oppsikt og begeistring i fagbevegelse og sosialistiske partier rundt om i Europa. Vi mener dette «Bygger landet» bidrar til «Hele folket i arbeid» på trygge og sterke faglige rettigheter. For oss er dette styrking av arbeiderrettigheter og arbeidermakt og et viktig eksempel på at Arbeiderpartiet, SV og SP faktisk har staket ut en ny kurs for arbeidsfolks rettigheter.

Gjennom Soria Moria og gjennomførte lovnader (stanse privatskoler, endre arbeidsmiljøloven, sikre offentlig eierskap til kraftressurssene, omgjøring av vedtaket om å oppheve Postens enerett til å distribuere brev) ser vi at høyreutviklingen faktisk er blitt bremset kraftig, på enkeltområder er høyreutviklingen snudd og det er grunnlag for å virkelig forandre retning.

Dette gjelder også absolutt arbeidsløsheten. Under store deler av Bondevikregjeringens tid lå arbeidsløsheten stabilt høyt. I april 2005 var det 127 572 mennesker som var registrert helt eller delvis arbeidsløse. Ved utgangen av april i år er tallet 101 862. Dette er etter at den verste  krisen i verdensøkonomien har herjet i over et halvt år.

Det er veldig spesielt at Rødt særlig kritiserer regjeringen for manglende tiltak mot stigende  arbeidsløshet når den er så ekstremt mye mindre i Norge enn i andre land. Utviklingen i Norge i vekker oppsikt internasjonalt. Senest 14. mai 2009 var det mest «twittrede» ordet «Norway», pga av intervju med Kristin Halvorsen i New York Times om Norges unike innsats for å motvirke finanskrisens virkninger og om statlig styring av norsk økonomi. Arbeiderpartiet er helt tydelig på at hovedfokuset framover, og også i valgkampen, er Arbeid til alle.  Et eksempel er at i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram 15. mai økte regjeringen opp til 80 000 sysselsettingstiltaksplasser.

Kommunene i Norge ble rammet hardt av renteøkningen i fjor. At Moxnes påstår at underskuddene er større enn noen sinne, kan vi gjerne gi han rett i, men samtidig har aktiviteten i norske kommuner økt til et nivå uten historisk sidestykke. Fra fjerde kvartal i 2005 til fjerde kvartal i 2008 økte antall årsverk i kommunen med 34 980 årsverk i norske kommuner. Hadde Rødt kommet med en del av denne kritikken i forbindelse med valgkampen i 2001, hadde de truffet rett skive, nå er det total skivebom.

Markedsretting, konkurranseutsetting, svekking av stillingsvern, skjøt fart under den borgerlige Bondevikregjeringen. Alt dette er stanset av et mer markedskritsk SP, et Arbeiderparti som virkelig er mer kritisk til 90-tallets privatisering og et SV som ønsket å sette samfunnsmessig styring ut i livet. Resultatet er en av verdens mest progressive regjeringer under et kaptialisk verdensordning.

Høyres landsmøte vedtok å svekke bestemmelsene om i stillingsvern, oppsigelsesvern og midlertidige  ansettelser. Det vil øke arbeidsløsheten og utryggheten blant norske arbeidstakere. Frp har sitt landsmøte denne helgen, politikken som blir lagt der blir neppe langt unna Siv Jensens utsagn i Finansavisen 21. februar 2009: «Det finnes ikke et område der markedet skal holdes ute». Hvorfor angriper ikke Rødt denne politikken?

Rødt angriper på sin variant av den gamle Arbeiderparti plakaten «Hele folket i arbeid» regjeringen for å gi 150 milliarder til private banker. De vil ha krisepakke til folk, ikke banksjefer. Tror Moxnes og Rødt på sine egne slagord? Uten omfattende  ordninger for økt kapitaltilgang i banksystemet, (ikke bevilgninger og gaver til banksjefer) uten Regjeringens krisepakker til finansmarkedene ville titusenvis av norske arbeidsplasser vært radert bort på de få vintermånedene vi har bak oss. Vi mener dette var en av flere avgjørende grep fra regjeringens side for nettopp å sikre «Hele folket i arbeid». Mener Rødt at regjeringen skulle gitt blaffen i å finanssektoren og bare gitt kommunene noen milliarder ekstra?

På en rekke områder mener vi at det rødgrønne flertallet ikke har gjort nok for å slå tilbake markedsliberalismen. Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må presse hardt på for å svekke markedsliberalisme og privatisering. Vi vet at sterke motkrefter i kapital- og næringsliv ønsker å presse regjeringen i motsatt retning. Retningen endres ikke ved enkle fingerknips, men gjennom langsiktig arbeid og viktigst ved at motkreftene særlig i fagbevegelsen  mobiliseres til støtte for mer politisk styring utenfor markedet og skritt for skritt reversere markedstenking og privatisering av offentlige kjerneoppgaver.

Men dersom vi ikke ser at den rødgrønne regjeringen har gjennomført viktige tiltak, gitt fagbevegelse og arbeiderklasse mer makt og lagt et grunnlag for på flere områder å slå tilbake høyreutviklingen, er det en politisk skivebom. En skivebom som enten rammer skytteren selv eller i verste fall svekker mulighetene for å få gjenvalgt regjeringen slik at vi faktisk fortsatt kan beholde en av verdens mest radikale regjeringer. En regjering som fagbegelse og andre folkelige bevegelser kan jobbe sammen med og videre utfordre for å hindre ytterligere flere arbeidsløse, mindre privatisering og konkurranseutsetting, bedre og flere rettigheter for vanlige folk og en sterkere statlig styring av norsk økonomi.

Kommentaren fra forsker Jon Rognlien var at de stadige utmelingene viste at partiet Rødt var dømt til å gå under, fordi et samliv mellom pragmatikere og leninister er umulig. Mens de ene ønsker å oppnå resultater, er de andre både uinteressert i og full av forakt for arbeid innenfor rammen av de borgerlige institusjoner.

Fra Rødt side ble dette naturligvis avvist. Mimir Kristiansson var raskt ute og aviste en slik motsetning. Og Rødt i dag var ikke leninistisk, men heller en anelse anarkistisk.

Men med dette er ikke Rognliens påstand tilbakevist, for hans påstand var ikke at Rødt var leninistisk i organisatorisk forstand.

For å få på tak i hva som plager Rødt er vi nødt til å se nærmere på hva som karakteriserer leninismen.

4 ulike sider ved leninismen

1) Organisatorisk

Mange kjenner Lenins kamp mot det demokratiske massepartiet og for organisering av den profesjonelle revolusjonære elite, fortroppen, i et stramt disiplinert parti som skulle fungere som en hær, med en generalstab som tenkte og ga ordre, og en lydig hær som ga informasjon (rapporterte) og utførte. Hvor demokratisk var det, og hvor sentralistisk var det? Det varierte med situasjonen – når Lenin var i mindretall skulle det i hvert fall være tillatt å kjempe for å endre partiets syn.  Trotsky så tidelig at dette kunne gi et parti som etablerte en diktator.

2) Forholdet parti-klasse

Lenin var konsekvent på at arbeiderklassen aldri kunne utvikle en revolusjonær bevissthet, at arbeiderklassen aldri kunne styre. Det kunne bare dens organiserte fortropp, dvs. partiet.  Bare fortroppen hadde den teoretiske innsikt, den revolusjonære vilje til makt, den nødvendige besluttsomhet. Lenin var derfor ingen demokrat,  og tilhenger av arbeidermakt bare i den abstrakte betydning av ordet – makt til arbeiderklassen gjennom dets revolusjonære fortropp.  Trotsky påviste tidelig at denne substitusjonismen (å ha partiet som substitutt for arbeiderklassen) sammen med Lenins partimodell snart ville sette sentralkomiteen  som substitutt for partiet og lederen som substitutt for sentralkomiteen – altså et diktatur i arbeiderklassens navn. Så lenge teorien gikk ut på at arbeiderklassens objektive interesser var åpenbart i marxismen, og at den som behersket denne vitenskapen kunne tjene arbeiderklassens objektive interesser langt bedre enn de som ikke hadde denne innsikten, var diktaturet finurlig legitimert.

3) Bruken av den ytterste terror mot fienden

Forsøkene på å trekke et vannskille mellom Stalin og Lenin er historisk tvilsomme.  Stalins metoder – konsentrasjonsleire og arbeidsleire for de som tilhørte feil kategori, massehenrettelser for å sette eksempler, sentralstyrt terror, sensur og forbud mot alle andre retninger etc. var alt sammen arv fra Lenin.  Lenin satt personlig og underskrev dødsdommer i enorme antall (noen dager nærmest 1000 dødsdommer), og skjelte ut kamerater som ikke var villig til å bruke terroren fullt ut.  Han skjelte ut partikamerater som motsatte seg stengningen av avisene til mensjevikene og de sosialrevolusjonære, og lo av dem når de pekte på at kravet om trykkefrihet var et sentralt bolsjevikkrav før revolusjonen (dette skjedde to dager etter revolusjonen). Når Lenin skrev om proletariatets diktatur var nok proletariatet ment i overført betydning, som proletariatets selvutnevnte fortropp, men diktatur var ment ganske så presist.

4) Forakten for deltakelse i borgelige-liberale organer

For Lenin var de borgerlige friheter bare skuebrød, som skulle skjule den egentlige makten. Trykkefrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, frihet til å stille til valg var alt sammen skuebrød. Kommunistenes oppgave var å avsløre dette og naturligvis avskaffe dem når de selv hadde makten.  Han var også konsekvent mot forpliktende samarbeid med andre sosialistiske retninger, for bolsjevikpartiet var det eneste revolusjonære parti. Lenin jobbet frenetisk mot forsøkene på å utvide basisen for regimet ved å trekke mensjeviker og venstrerevolusjonære inn i regjeringen.

–

Rødt er ikke et demokratisk sentralistisk parti. RV var mer preget av å være et nettverk av lokallag enn et parti, med en meget svak sentralledelse og stor vilje til å tilpasse politikken lokalt. (Svak betyr i denne sammenheng ikke politisk svak, men svak fordi den hadde liten evne til å bestemme politiske linjer lokalt). Rødt har på mange måter arvet dette – og har svært lite likhet med et leninistisk kaderparti, ledet som en hær i krig.

Rødt har også programmessig tatt avstand fra Lenins ide om proletariatets diktatur gjennom at dets organiserte fortropp har makten. Tvert imot peker partiet i programmet (6.5) på nettopp denne forståelsen som en av de mulige årsaker til at prosjektet gikk galt.

Rødt står heller ikke i den diktatoriske tradisjon, der folket skal terroriseres til å støtte regimet når de ikke gjør det frivillig. Rødt er i denne sammenheng langt fra noe leninistisk parti.

Men på det fjerde punktet er det sterke tendenser innad i Rødt som er klare leninister. Rødt ser på seg selv som et parti av en annen karakter enn de andre partiene. Det stiller riktignok til valg på et program med «brødkrav», men det er et annet system enn kapitalismen som er partiets mål. Når Rødt stiller til valg er det for å få opprørere inn i kommunestyre, de samlede krav i programmet sprenger alle budsjettrammer, og er ikke reformkrav det skal vinnes oppslutning om, men krav som like mye skal vise kapitalismens begrensninger.

Et sentralt medlem av Rødt, Terje Valen uttrykte det klart i Rødts første diskusjon om valgkampstrategi i Bergen. Han understreket der at det var en reformistisk feil å forsøke å vinne saker. Tvert imot måtte målet være å tape de sakene vi slåss for. Klarte vi å mobilisere mange og bredt bak et krav for deretter å lide et sviende nederlag var det å regne som full utelling. For da hadde vi bidratt til å avsløre de andre partiene.

Å jakte på seire eller nederlag er mer enn semantikk. Å jobbe i politiske organ innebærer ofte å bygge allianser, bygge tillit med allierte (for eksempel til at argumenter er reelle og ikke taktiske) og argumentere og lytte.  Tidvis skal vi forsøke å bidra til en deliberativ logikk, der det beste argumentet vinner, heller enn de som har flest representanter, og tidvis skal vi delta i polemikk, sette forskjellen mellom oss og andre så skarpt vi klarer.  Hvis formålet vårt alltid er å avsløre de andre som svikere, som er mer lojale mot kapitalens krav enn mot folks krav vil det naturlig nok være få som har interesse av allianser, tillit vil aldri oppstå og argumentene vil aldri bli lyttet til.

Dette vet naturligvis leninistene, men så er heller ikke allianser, konkrete reformer, tillitsbygging av så stor interesse. De skal ta makten selv. De tenker ikke politikk som utvikling av argumentasjon, alliansebygging, læring, tillitsbygging med andre politiske krefter. De tenker politikk som erobring av statsmakten gjennom andre metoder enn de politiske-demokratiske.

Og ut fra denne delen av leninismen er det klart mange leninister igjen i Rødt og Rødt bærer videre på RVs schizofreni mellom på den ene siden å være et parlamentarisk parti som stiller til valg og har mange folkevalgte representanter, samtidig som de er et antiparlamentarisk parti som ser på parlamentet som et sidespor, en talerstol som ikke er viktig og som ikke spiller noen rolle for det strategiske målet – sosialismen.

Å benekte at denne motsigelsen eksisterer ved å vise til andre sider av leninismen, slik både tidligere og nåværende leder i Rød Ungdom gjorde i Klassekampen i forbindelse med den siste utmeldingen, kan tenkes å være en overlevelsesstrategi. Men motsigelsen eksisterer. Den gang RV var RV og AKP var AKP kunne motsigelsen leve med tyngdepunktet i hver sin organisasjon. Med Rødt ble det problematisk og det er neppe tilfeldig at det er folk med erfaring fra parlamentariske organ som i særlig grad ikke orker mer, på samme måte som avskallingene fra AKP i særlig grad kom fra folk som drev konkret politikk i fagbevegelsen.

Leninismen er ikke en teori for normalt politisk arbeid – for det hadde Lenin aldri annet enn den ytterste forakt.