Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

Hvilken parole går du bak i år?

Throughout the history of socialist movements and ideas, the fundamental divide is between Socialism-from-Above and Socialism-from-Below.

Hal Draper (1914-1990) var en amerikansk sosialist som var medlem av ulike partier og grupper, bl.a. Socialist Workers Party og International Socialists, men endte som uavhengig sosialist.

Draper sto for en slags tredje vei mellom stalinisme og kapitalisme, med fokus på grasrotorganisering. Dette fokuset ble utkrystallisert i teorien om “sosialisme nedenfra” som ble utviklet i pamfletten “The Two Souls of Socialism” (1966).  Draper foretar en historisk gjennomgang av den sosialistiske tradisjonen og hevder at en kan skille mellom to tradisjoner, Socialism-From-Above og Socialism-From-Below. De to tradisjonene skiller seg i synet på massenes evne til egen frigjøring:

What unites the many different forms of Socialism-from-Above is the conception that socialism (or a reasonable facsimile thereof) must be handed down to the grateful masses in one form or another, by a ruling elite which is not subject to their control in fact. The heart of Socialism-from-Below is its view that socialism can be realized only through the self-emancipation of activized masses in motion, reaching out for freedom with their own hands, mobilized “from below” in a struggle to take charge of their own destiny, as actors (not merely subjects) on the stage of history. “The emancipation of the working classes must be conquered by the working classes themselves”: this is the first sentence in the Rules written for the First International by Marx, and this is the First Principle of his lifework.

I ettertid kan man kanskje si at denne dikotomiske framstillingen av to motstridende tradisjoner er overdrevent forenklet, og det er klart at det f.eks. var åpenbare  historiske forhold som gjorde at folk støttet stalinismen. Samtidig er det fremdeles slik at en del ikke har tatt det oppgjøret Draper mente var nødvendig, så denne teksten har nok sin misjon også i dag. Ikke minst når det gjelder forholdet mellom ledelse og grasrot innad i partiene.

Vi avslutter med et utdrag fra siste del av teksten:

Although we have been considering a particular line of apologia, the two points which emerged do in fact apply all over the world, in every country, advanced or developing, capitalist or Stalinist. When the demonstrations and boycotts of the Southern Negroes threatened to embarrass President Johnson as he faced an election, the question was: which side are you on? When the Hungarian people erupted in revolt against the Russian occupier, the question was: which side are you on?When the Algerian people fought for liberation against the “socialist” government of Guy Mollet, the question was: which side are you on? When Cuba was invaded by Washington’s puppets, the question was: which side are you on? and when the Cuban trade unions are taken over by the commissars of the dictatorship, the question is also: which side are you on?

Since the beginning of society, there has been no end of theories “proving” that tyranny is inevitable and that freedom-in-democracy is impossible; there is no more convenient ideology for a ruling class and its intellectual flunkies. These are self-fulfilling predictions, since they remain true only as long as they are taken to be true. In the last analysis, the only way of proving them false is in the struggle itself. That struggle from below has never been stopped by the theories from above, and it has changed the world time and again. To choose any of the forms of Socialism-from-Above is to look back to the old world, to the “old crap.” To choose the road of Socialism-from-Below is to affirm the beginning of a new world.

Begrepet er hentet fra teksten Kapitalismens dødskamp og 4. Internationales opgaver (Overgangsprogrammet) (1938), som var ment som et diskusjonsdokument til den 4. Internasjonales stiftelseskongress. (NB! Det er ikke nødvendigvis det at Trotski er så genial, men idéen om ovegrangsprogrammet gir et godt utgangspunkt for å tenke over forholdet mellom dagens samfunn og en annen type, sosialistisk, samfunn. Det holder også og lese den delen som heter “Maksimumsprogrammet og overgangsprogrammet” for å få med seg idéen).

I denne teksten skiller Trotski mellom minimumsprogrammet og maksimumsprogrammet slik de har kommet til uttrykk i det klassiske sosialdemokratiet. Det første omhandler “brødkrav” som lar seg løse innenfor rammen av kapitalismen, mens maksimumsprogrammet innebærer en oppheving av kapitalismen, altså revolusjon. Men denne strategien er ikke god nok, mener Trotski, den bør kompletteres av krav som kan vise veien over til en annen type samfunn:

Det er nødvendigt at vi i den daglige kamps udvikling hjælper masserne til at finde en bro mellem de øjeblikkelige krav og revolutionens socialistiske program. Denne bro bør omfatte et system af overgangskrav, der udgår fra dagens betingelser og fra dagens bevidsthed hos brede lag af arbejderklassen, og som uafvendeligt fører til een endelig slutning: proletariatets erobring af magten.

Hvilken type krav kan så dette være? Arbeidstidsforkortelse er jo et godt eksempel, fordi det fåkker med logikken i arbeidsmarkedet og overfører verdier fra arbeidskjøper til arbeider. Gratis kollektivtransport vil også kunne være det, fordi det viser vei mot et samfunn hvor ikke alt måles i penger. Krav om utviding av demokratiet er spesielt interessante, synes jeg, og det vil være interessant å se om SVs forsøk på å starte en demokratidebatt vil kunne utvikles i denne retningen.

I denne forelesningen fra European Graduate School i 2007 gir Hardt noen forslag til hvordan.

Mange senere marxister har lest Marx funn i kritikken av den politiske økonomi i lys av hans tidligere historiefilosofiske antagelser om at kapitalismen med nødvendighet vil gå over til sosialisme, like nødvendig som føydalismen måtte gå over til kapitalisme. Krisene blir da det som vil velte kapitalismen, Finanskrisen vil da kunne tolkes som dødsklokken for kapitalismen. En slik tanke ville nok ikke vært så fjern for Marx da han begynte med studiene av økonomien, men ville vært svært fjern for Marx da studiene nærmet seg slutten.

Marx i eksil og fattigdom

Etter de politiske nederlagene i Tysklands 1848-revolusjon, og Marx egne politiske feil, som ikke var personlige, men tvert imot nært knyttet til hans politiske teori, trakk Marx seg tilbake fra den politiske scene, delvis for å oppsummere erfaringene, men først og fremst for å studere. Det han følte behov for å studere var det borgerlige samfunn anatomi, dvs. dets økonomi.

Allerede i hans dager som politisk aktivist, i Paris, Brüssel og Køln, hadde Marx tatt for seg økonomien, men uten at det hadde blitt til noen systematiske studier. Dette fikk han imidlertid anledning til da han og familien hans ble utvist fra Tyskland våren 1849. Ved ankomsten til England går Marx inn i et 15-årig politisk eksil. Politikken ledet ikke fram – vitenskapen må derfor i høysete.

Først i 1864, etter at representanter for arbeidergrupper i flere land møtes med eksilmiljøene i London under verdensutstillingen der, og blir enig om å danne Den Internasjonale Arbeiderassosiasjon, hiver Marx seg inn i politikken igjen.

Men i 1849 “bosetter seg” Marx seg på British Museum, og leser det han kommer over av økonomiske skrifter. Fordi familien var overvåket av prøyssisk politi, som sendte rapporter hjem kjenner vi noe til hans arbeidesmetode:

“Han drikker for mye. Han vandrer ofte omkring i dagesvis uten å gjøre noe som helst. Men når han har spekulert ferdig, skriver han dag og natt med utrettelig flid.”

Men økonomistudiene drar i langdrag, familien sulter, alt de eier er pantsatt og tre av barna dør (ett på 3 måneder, og to som var henholdsvis 3 og 9 år gamle) av tradisjonelle mangelsykdommer. Og Marx selv blir syk av en byllesykdom. Han skriver da til Engels våren 1851:

“Det verste er at jeg nå plutselig er blitt forhindret i mine bibiloteksstudier. Jeg har kommet så langt, at jeg om fem uker kan være ferdig med alt det økonomiske lort. Og når det har skjedd vil jeg utarbeide “økonomien” og på museet kaste meg over en annen vitenskap.”

Brevet endte, som de fleste av Marx brev til Engels, med en bønn om penger. Engels er svært fornøyd med at avslutningen av økonomistudiene nærmer seg:

“Saken har virkelig trukket for meget i langdrag”.

skriver han tilbake.[1]

Optimismen var overdrevet. De fem ukene ble til 32 år, dvs. resten av Marx levetid. Dette ikke var ingen tilfeldighet. For mens de økonomiske studiene i utgangspunktet var tenkt som et kort arbeid, for å passe de borgerlige økonomiske kategorier inn i et revolusjonsteoretisk prosjekt, så ble gjennomtrengningen av disse kategoriene, og gjennom kritikken av dem en framstilling av den kapitalistiske produksjonsmåte etter hvert selve Prosjektet for Marx. Det var bare gjennom en kritikk av økonomien at han kunne være i stand til å vise at den borgerlige frigjøring, gjennom økende konsumpsjon og velstand – også for arbeiderne – ikke representerte noen frigjøring, men en grunnleggende tvang.

Marx vei til en utvikling av de økonomiske kategorier

I sine første tilnærminger til økonomikritikken , de “økonomisk-filsosofiske manuskripter fra 1844″, var Marx fanget inn i en erkjennelsesteoretisk subjekt-objekt logikk, der subjektenes (enkeltindividens) streben etter å gjøre verden (objektene) forståelig for seg er i sentrum – og hvordan fremmedgjøringen av det som kan gjøre den forståelig for dem, nemlig deres arbeidsprodukter, hindrer dem i en slik gjenkjennelse av seg selv med verden. Her var det ikke plass til kollektive størrelser som “klasser” etc.. Marx er på dette tidspunkt dessuten direkte fiendtlig til å ha en verditeori, og er særlig kritisk til en arbeidsverditeori, ettersom dette bare er abstraksjoner[2].

I den neste tilnærmingen, “Filosofiens elendighet” og “Lønnsarbeid og kapital” har han imidlertid brutt med denne tilnærmingen. Det nye som har kommet inn hos Marx i denne perioden er det som skrek ut sitt fravær i den forutgående – klasser og klassekamp og en arbeidsverditeori. Men Marx beveger seg i denne perioden ikke utover Ricardo. I “Filosofien elendighet” slår Marx fast at Ricardos teori var den vitenskapelige sannhet om kapitalismen. Ricardo var forøvrig benyttet av en rekke sosialistiske “utopikere”, som en kritikk av kapitalismen. Marx bruker Ricardos teorier, for det første til å formulere  minimumslønnsloven (den jernharde lønnslov, som han forøvrig kritiserer sterkt i Gotha-programmet), for det andre utvider han denne med en lov om forarmelse av proletariatet, og for det tredje utvikler han Ricardos teorier om kriser til en revolusjonsteori. Sammenhengen mellom forarmelse (tidligere fremmedgjøring) – økonomisk krise (tidligere absolutt fremmedgjøring) og revolusjon, beholdes med andre ord, selv om det er bare det tredje momentet som er felles. Men ikke på noe område overskrider Marx her Ricardo, han beveger seg helt innenfor hans økonomiske kategorier, men trekker andre konklusjoner og politiske slutninger av dem. Der Ricardo vil vise kapitalismen slik den bør være, viser Marx at den samme kapitalismen ikke er et gode, at den fører til kriser, som igjen vil føre til revolusjon[3].

Det er gjennom de økonomiske studiene, som utvikles videre fra “Grundrisse” i 1857, “Til kritikken av den politiske økonomi” i 1859 og til “Kapitalen”s 4 bind fra 1867 og utover, at Marx klarer å begripe at det grunnleggende problemet med kapitalismen ikke er at den ikke er en perfekt kapitalisme (overproduksjonskriser etc.), men at den er kapitalisme overhodet.

I 1858 beskriver Marx det økonomiske prosjektet, med få ord, i et brev til Lasalle:

“Det arbeid det først og fremst dreier seg om, er kritikk av de økonomiske kategorier eller if you like, det borgerlige økonomiske system kritisk framstilt. Det er framstilling av systemet og gjennom framstillingen kritikk av det samme systemet.”[4]

I denne setningen er hovedpunktene i “Kapitalen” fanget inn. Verket dreier seg rett å slett om å beskrive de borgerlige økonomers kategorier, og gjennom en kritikk av disse kategoriene vise de sosiale forhold som skjuler seg bak kategoriene – og hvordan disse kategoriene underlegger seg alt menneskelig liv som kommer i kontakt med dem. Det begrep Marx svært hyppig setter på samfunn hvor dette skjer, er det “moderne”, hvor modernisering rett og slett innebærer at kapitalforholdet sprer seg til stadig nye områder. Prosessen er irreversibel fordi den fører til at samfunnsmessige og menneskelige forskjeller homogeniseres og underlegges tendensielt universelle standarder, f.eks. tids- og livsrytmer[5].

Marx utvikling av økonomiske kategorier har slik gått fra en første oppmerksomhet på dem, fordi filosofien ikke var i stand til å forklare verden bedre enn økonomene, til en overtakelse av dem for å realisere det egentlige prosjektet – en politisk revolusjonsteori, til en gjennomtrengende kritikk av de samme kategorier fordi en negering av selve den kapitalistiske produksjonsmåte (som er noe langt mer enn en overvinning av kapitalistene, eiendomsforholdene, statsmakten etc.) var det eneste som kan frigjøre menneskene fra den moderne tvang.

Hovedpunktene i den marx’ske analyse av det moderne samfunn

De grunnleggende kategorier Marx utvikler i kritikken av den politiske økonomi er for så vidt allment kjente.

Utgangspunktet er varen, det moderne samfunns elementærform. At et arbeidsprodukt tar vareform innebærer at dets bruksverdi-side (produksjon for tilfredstillelse av menneskelige behov) underordnes dets bytteverdi-side (produksjon for profitt). Dette er selve kjernen i den kapitalistiske produksjonsmåte – og den kapitalistiske produksjonsmåtes utbredelse kan enkelt måles i graden av vareproduksjon.

Videre får varen verdi gjennom arbeidstid, men ikke gjennom konkret arbeid, men gjennom abstrakt arbeid, dvs. arbeid overhode, likgyldig til hva. Dette leder til skillet mellom arbeidet som arbeids-prosess og verdiøknings-prosess.

Det sentrale moment er hvordan arbeidet under kapitalismen skaper grunnlaget for merverdi – ved at arbeidskraften betales etter sin verdi, mens arbeideren arbeider langt ut over sin arbeidskrafts verdi – og dermed skaper et merprodukt som tar form av merverdi.

Dette danner igjen grunnlaget for kapitalforholdet – at de ulike klasser konstitueres ut fra deres relasjoner til produksjonen. Det levende arbeid subsumeres under kapitalen i stadig sterkere grad i kapitalens evige verdiøkingstvang. Men mens dette tidligere ledet til en forarmelses-tese, er Marx nå i stand til å se at så ikke er tilfelle. For merverdiproduksjonen kan ta form av absolutt merverdiproduksjon og relativ merverdiproduksjon. Og mens den første innebærer utarming, så kan den andre foregå og videreutvikles samtidig med reallønnsøking, dvs. bedre levevilkår. I så tilfelle er det i prinsippet åpnet for en kapitalisme som bringer velstand til alle.  Dermed har også elendighetsteoriens revolusjonsteoretiske moment blitt forlatt.

Når Marx likevel avviser en kapitalisme med rikdom for alle som en historisk mulighet knyttes det til kriseteorien. Marx opererer med to typer av kriser: For det første disproposjonalitetskriser – at kapitalismen grunnleggende anarkiske karakter gjør at forholdet mellom produksjon og konsumpsjon ikke vil være stabilt (overproduksjonskriser). Men disse krisene er ikke systemtruende, bare systemregulerende. For det andre profitt-kriser. For kapitalen kan deles i to bestanddeler – konstant kapital og variabel kapital. Den første består av maskiner, råvarer, teknologi etc. og kalles konstant fordi den bare overfører sin egen verdi til varene, dvs. ikke endrer sin størrelse gjennom vareproduksjonen, mens den andre består av det levende arbeid, og derfor skaper ny verdi (merverdi). Sammensetningen av kapitalen ut fra disse to delene av kapitalen kalles kapitalens organiske sammensetning, og Marx viser hvordan den konstante kapitals andel i forhold til den variable kapital er stigende, mens det fortsatt bare er den variable kapital (levende arbeid) som kan skape verdi. Dette er kjernen i teorien om profittraten tendensielle fall. Det er imidlertid noe usikkert om Marx mente at dette var en type krise som ville innevarsle sammenbrudd. Riktignok vil problemet øke, fordi en stadig øking av kapitalens organiske sammensetning gjør profitabel produksjon svært vanskelig. Men Marx selv opererer ikke med noen sammenbruddsteori i denne sammenheng.

Kapitalismen vil derfor gå gjennom regelmessige kriser, og derigjennom er arbeidernes liv under kapitalismen preget av en grunnleggende usikkerhet. Men krisene er ikke “dødsklokker” – de innevarsler ikke at kapitalismen av seg selv vil gå under. At kriser leder til forarmning og krig er ikke det samme som at det ikke finnes nye muligheter for akkumulasjon etterpå – tvertimot er det selve hensikten med krisene – å skape nytt rom for akkumulasjon.

Marx har dermed gått inn i den borgerlige økonomis kategorier, han har vist hvordan de alle skjuler sin doble karakter, og ved å framstille denne doble karakteren har han vist hvordan de økonomiske kategorier skjuler sosiale forhold. Og han har vist hvordan kapitalen reproduserer disse sosiale forhold, og virker til å universialisere dem, ved kapitalens evige trang til verdiøking.

Det som er “tapt” i denne prosessen i forhold til hans tidligere verker, er den nære sammenhengen mellom krise og revolusjon, den allmenne historiefilosofi om en “historisk materialisme”, og den historiske finalisme – at det var føydalismen som hadde “skapt” kapitalismen og at kapitalismen vil produsere verden over i kommunismen.

Det som er “vunnet” er en forståelse av hva kapitalismen som produksjonsmåte er – og derved hva som må til for å overvinne den. På samme måte som føydalismen åpnet for kapitalismen som mulighet, produserer kapitalismen rikdom og produksjonsmidler som gjør kommunismen til en mulighet. Men kapitalismen, gjennom den nødvendige opprettholdelse av lønnsarbeidsformen og verdiøkingstrangen vil aldri kunne realisere “friheten rike”. Ikke fordi kapitalistene ikke vil, men fordi kapitalen er en selvstyrende og selvutviklende prosess, hvis “frihet” innebærer en underlegging av alle livsformer under verdiøkingstrangen.

Hva er det Marx’ske prosjekt?

Marx utvikling kan kort skisseres i tre faser. I den første er han sterkt preget av en venstre-hegeliansk problematikk, der økonomikritikken ikke får mulighet til å spille seg ut. I den andre perioden har han overtatt de ricardianske begrepene, men snur dem til en anti-kapitalistisk problematikk, uten at begrepene derved endrer innhold. Først gjennom kritikken av den politiske økonomi, altså i den tredje fase, klarer Marx å trenge gjennom disse begrepene, vise hvordan de skjuler det grunnleggende ved det moderne prosjekt, nemlig de sosiale forhold som er bygget inn i produksjonsmåten.

Gjennom analysen i “Kapitalen”, som er en logisk oppbygging av de allmenne trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåte, etablerer han – og det er dette “Kapitalen” trolig bør leses som, en idealtype over den kapitalistiske personlighet. Dette signaliseres allerede i forordet:

“Et ord for å unngå mulige misforståelser. Figurer som kapitalisten og jordbesitteren tegner jeg på ingen måte i et rosenrødt lys. Men det dreier seg her bare om personer, for såvidt som de er karaktermasker av økonomiske kategorier, bærere av bestemte klasserelasjoner og klasseinteresser”

“Kapitalen” handler med andre ord om en gjennomtrenging av de borgerlige økonomiske kategorier, for å vise hvordan disse skjuler sosiale forhold – og gjennom en analyse av kapitalens logikk, vise hvordan disse sosiale forhold med nødvendighet setter seg igjennom, i det øyeblikk den kapitalistiske produksjonsmåte er etablert.

“Kapitalen” er derfor ikke en analyse av de kapitalistiske samfunnsformasjoner, heller ikke av alle klasserelasjonene i de kapitalistiske samfunn. Det er en analyse av hvordan de sosiale relasjonene innenfor den kapitalistiske produksjon konstitueres og reproduseres.

Jo mer den kapitalistiske produksjon gjennomtrenger samfunnet, jo mer den kapitalistiske personlighet (verdiøkingstvangen) sprer seg til ulike sektorer, jo mer vil imidlertid dette bilde av den kapitalistiske produksjonsmåte i sin alminnelighet, ligne på den kapitalistiske hverdag vi lever i.

Og tilsvarende: Jo sterkere de ikke-merverdiproduserende sektorers autonomi er, jo sterkere alternative “personligheter” er (f.eks. arbeiderklassens motstand), i jo mindre grad vil denne analysen ligne på hverdagen.

Når Marx gjennomfører denne analysen slik, er det ut fra hans overbevisning at det er selve kapitalforholdet, den kapitalistiske form for rikdomsopphopning, som nettopp ikke er knyttet til individuelle valg (”slemme kapitalister”) som stenger for en “rik, allsidig og fri individualitet” – uttrykk Marx kommer tilbake til stadig oftere på slutten av sitt liv. Derfor er de tidligere forenklinger – at en oppheving av den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er tilstrekkelig for å oppheve kapitalismen – ikke lenger gyldig for han. Det kapitalistiske prosjekt (det moderne) er noe langt mere omfattende, som innebærer en transformasjon av alle sosiale relasjoner.

Marx prosjekt er derfor noe langt mer enn det startet ut med. Kommunismen var da et enkelt prosjekt, som lå kort fram i tid, og hvis prinsipper framsto som enkle – en oppheving av den private eiendomsretten. Den voksende erkjennelsen av at kapitalismen var noe langt mer, at den konstituerte langt mer grunnleggende former enn private eiendomsrett, gjør at den samfunnsmessige omveltning må være langt mer omfattende av langt mer. Stalin ironiserte engang over såkalte “marxister” som tidlig på 20-tallet ikke ville ha kapitalistiske jernbanespor – og derfor gikk inn for å bryte opp alle de gamle jernbanespor og erstatte dem med nye, sosialistiske. For den eldre Marx hadde problemstillingen neppe vært absurd[6]. For mens produktivkreftene hos den unge Marx var noe universalhistorisk ytre (som det også var for Lenin og Stalin og hele marxismen – leninismen), ser Marx i “Kapitalen” de kapitalistisk frambrakte produktivkreftene som sosiale relasjoner – som en del av den kapitalistiske personlighet. Og en frigjøring fra kapitalismen innebar en negering av hele den kapitalistiske personlighet – altså langt mer enn eiendomsretten til produktivkreftene.

Samtidig er imidlertid Marx prosjekt blitt langt mindre: Mens han tidligere pretenderte å subsumere hele samfunnet under sin analyse, har han begrenset seg til å studere kapitalforholdet, altså den delen av samfunnet som er underlagt kapitalens verdiøkingstvang.

En måte å lese “Kapitalen” på er at dette er hele samfunnet – at analysen i “Kapitalen” altså er en analyse av hele det kapitalistiske samfunn. Og kritikken har da gjerne blitt rettet mot at Marx overvurderer kapitalens gjennomtrengningsevne, en kritikk som gjerne er kombinert med en kunnskapssosiologisk forklaring – at Marx i stor grad satt avsondret fra den virkelige arbeiderklassen, og derfor ikke så den motstand og den styrke den faktisk utviste, og derfor ikke innkapslet arbeidermotstand som i det minste en bremse på kapitalens prosjekt. Jeg tror det er en feillesning av “Kapitalen” – den er en idealtypisk framstilling av kapitalens verdiøkingstvang, og ingen empirisk samfunnsanalyse som sådan.

En annen kritikk, som går i samme retning er at Marx blir kapitalens fremste apologet, fordi han velger i sin analyse å gi den all makt, og redusere motkreftene til intet. En representant for en slik lesemåte er den franske stalinisten Andre Glucksmann[7]:

“At arbeiderne blir adskilt (fra hverandre og fra sine arbeidsbetingelser), at bare individet blir fratatt alt det har og sperres inne i en fullstendig atomisert ensomhet, at det “levende” arbeidet underkastes det “døde” arbeidet, som har blitt kapital – alt dette er kjente trekk ved det hegelianske mønster (…). Det er like ens arbeidsgiverprosjektets drøm om å kunne fullbyrdres. (…..) Eiendom er voldtekt: Marx driver undersøkelsene av voldtekstforbryterens fantasier, kryssforhøret av herrens vilje – av Kapitalen så langt som overhodet mulig. Ut fra en grunnantakelse han deler med hele den tyske idealisme og som går ut på at en herredømmestruktur skal leses ut fra herske-siden, at den som hersker sitter med sannheten om den som blir behersket. (….) Kapitalen-som-voldtar er fetisjist, han vil eie “alt”. (…) Å tro at han virkelig eier alt og alle, er ikke det å ta del i hans fetisjisme?”[8]

Men dette er ikke en kritikk som rammer Marx. For selv om han i “Kapitalen” utvilsomt analyserer kapitalen med dens tvang til stadig akkumulasjon, så er det nettopp denne grunnform (som jeg altså har kalt den kapitalistiske personlighet) han tar sikte på å avsløre, fordi den er mystifisert i den borgerlige økonomi. Men bare en lesning av “Kapitalen” som analysen av hvordan kapitalismen må få utfolde seg for å virkeliggjøre sosialismen rammes av kritikken. I hvilken grad dette skjer empirisk er ikke et spørsmål “Kapitalen” berører, fordi det ikke er det den omhandler.

Hvilke sosiale relasjoner som er subsumert under kapitalforholdet, hvilke som i løsere grad kan subsumeres under dette, og hvilke sosiale relasjoner som ikke er det, er nettopp en konkret analyse “Kapitalen” forplikter marxister i å gjennomføre, og ikke et spørsmål Marx i “Kapitalen” tok sikte på å besvare.

I hvilken grad er kritikken av den politiske økonomi brukbar idag?

Marx avdekker i “Kapitalen” den indre struktur i den kapitalistiske økonomi. Han viser dermed hvordan kapitalismen reproduseres som kapitalisme. De grunnleggende innsiktene Marx her kommer med, er av avgjørende betydning for alle som ønsker å bygge et ikke-kapitalistisk samfunn. Marx viser hvordan kapitalismen er en produksjonsmåte basert på vareproduksjon – og kapitalenes tvang til verdiøkning – og at denne produksjonsmåtens opphevelse krever en negering av alle dens forhold. Forenklede analyser som ikke ser dette vil heller enn å oppheve kapitalismen bare kunne reprodusere den.

Slik sett er det Marx’ske prosjektet i kritikken av den politiske økonomi ikke bare holdbart, men helt nødvendig å bruke og videreføre for enhver bevegelse som har en omstyrting av de kapitalistiske forhold som mål.

Marx viser i “Kapitalen” at den borgerlige økonomiske tradisjons begreper inneholder mystifikasjoner og fordreininger, som bevares – også av de som kritiserer kapitalismen med disse begrepene (som er en klar sjølkritikk i forhold til hans egne tidligere formuleringer av politisk økonomi). Men i tillegg viser han at de borgerlige økonomenes forklaringer på kapitalismens opprinnelse ikke er holdbare, mens faktisk forutsetter kapitalismens eksistens. Og hele den begrepsarkeologi som Marx gjennomfører, og som viser at forklaringer som arbeidsomhet, sparsommelighet, selvkontroll ikke er forhold som går forut for kapitalismen, men er en del av den og at disse forhold selv er historiske forhold som krever en historisk forklaring, inneholder en kritikk av hele opplysningstidens historiefilosofi – og dermed også av hans egne programmatiske utsagn om en historisk materialisme.

Kritikken av den politiske økonomi har altså en betydning for oss i dag, ved at den representerer en veiledning hos Marx av hva som er holdbart hos Marx – og det som i særlig grad har karakterisert venstresiden er at den har fastholdt det Marx, på bakgrunn av kritikken av den politiske økonomi, fant å måtte forkaste.

Men den tredje betydningen kritikken av den politiske økonomi har for oss i dag, er at den viser hvordan Marx (og også en revolusjonær bevegelse) ikke alene retter seg mot bestemte undertrykkende og utbyttende forhold under kapitalismen – men er en kritikk – og dermed anvisning for overskriding – av hele den moderne sivilisasjon: For kapitalismen er en blind utviklingsform. Den stiller ingen spørsmål om hva som er verd å bevare i det gamle, ingen spørsmål om hva den vil. Ingen kan skaffe seg oversikt over hvor utviklingens tendens fører hen, ikke engang hvilket siktemål den skal ha. Om den videre kapitalistiske utvikling er av det gode eller av det onde, er et spørsmål det kapitalistiske utvikling ikke kan besvare. Den utvikler seg etter sin egen grunnleggende lov – verdiøkingstvangen.[9]

Og dette er en kritikk av kapitalismen som bør ramme den langt hardere enn fokuset på kriser. Hvis hovedproblemet med kapitalismen er at den produserer kriser, så er problemet med kapitalismen vekk når krisen er overvunnet. Men krisene synes historisk sett heller å ha styrket kapitalismen enn å ha svekket den. De utgjør motoren i kapitalismen.

I dette ligger også den frigjørende kraft i marxismen  ikke i at den har forutsett at kapitalismen produserer kriser – men at marxismen utgjør en kraftkilde for en kritikk av den kapitalistiske sivilisasjon overhode. Det innebærer selvfølgelig ikke at den utgjør verken den eneste eller nødvendigvis den beste av slike kritikker: Foucaults kritikk av disiplineringssamfunnet (Alle henter sitt mønster fra fabrikkene – skolene, sykehusene, byråkratiet – og fabrikkene henter sitt mønster fra fengslene), Marcuses kritikk av det endimensjonale mennesket, den feministiske bevegelsens kritikk av de patriarkalske makt- og voldsmønstre, økologenes kritikk av naturødeleggelsene viser det. Men den Marx’ske kritikk er grunnleggende ved at den viser hvordan den spesifikke kapitalistiske form for modernisering er en hovedkraft i moderniseringen: Som Carlsen m.fl. utrykker det:

“Kapitalen inneholder en iboende akkumulations- og ekspanisonstendens. Det betyder civilisationsteoretisk, at det moderne samfund som kapitalistisk moderne har indbygget en forandringsnødvendighed. Eller måske bedre: en moderniseringstvang. Frem for alt er det kapitalistiske moderne kendetegnet ved at være moderniseringstvangens samfundsform. Og tvang skal i den forbindelse forstås præcist, nemlig som tvang i kapitalistisk tingsliggjort form. Den “stumme tvang” som udspringer av kapitalismens sociale processer.”[10]

Dette innebærer ikke at alt kan reduseres til økonomi. Tvert imot er det en posisjon Marx hadde i sine yngre år, og som nå er forlatt. Men i jo større grad de fanges inn av den kapitalistiske personlighet i jo større grad vil de preges av denne moderniseringstvang. Og i jo mindre grad de fanges inn av den kapitalistiske personlighet, i jo mindre grad vil de være fanget inn av denne moderniseringstvang.

“Kapitalen” omhandler ikke dette eksplisitt, ved at den omhandler nettopp en kritikk av den politiske økonomi. På den annen side pretenderer den ikke å være en fullstendig samfunnsanalyse. At Marx ikke selv presiserer hvilke forhold hans avdekkinger ikke virker inn på, eller virker inn på i mindre grad, er ikke identisk med en påstand om at det omfatter alt.

Fotnoter

[1] Denne framstillingen er hentet fra Carlsen, Schanz, Schmidt og Thomsen: Karl Marx og den moderne verden, dansk Gyldendal 1984, s.65-66.

[2] For en nærmere drøfting av dette, se Hans-Jørgen Schanz: Antikritik, Aarhus 1977, s.24-26

[3] Det tar lang tid før Marx overvant denne forestillingen. Langt ut på 1850-tallet er han overbevist om at økonomisk krise vil lede til revolusjon. Under arbeidet med “Grundrisse” skriver han til Engels an han skriver som en gal for å bli ferdig før syndefloden, dvs. at hans analyse av kapitalismen skal bli ferdig før kapitalismen som system er over. At kapitalismens kriser ikke er “døødsklokker”, men tvert imot en integral del av kapitalismen, for å rense ut de minst produktive enhetene og derved legge grunnlaget for mer akkumulasjon, erkjenner Marx først under skrivingen av det som skulle bli Kapitalen 2. og 3. bind. For en nærmere drøfting av dette, og konsekvense av det se Carlsen m.fl. s.155-157.

[4] Marx i brev til Lasalle 22.februar 1858, MEW bind 29 s.550, her sitert fra Vitalij S. Vygodskji: Hvordan Kapitalen ble til, Gyldendal 1974, s. 11.

[5] Det er derfor ikke tilfeldig at tids- og livsrytmene først ble standarisert ved kapitalismens framvekst – og siden er standarisert til bortimot en universell tid for hele kloden. For en uhyre stimulerende framstilling av konsekvensene av endring fra lokal og partiklulær tid til en universell og almen tid, se Charles Tilly (1993).

[6] Eksempelet er hentet fra Hans-Jørgen Schanz Civilisationskritik og socialisme, Modtryk, Århus 1882 s. 24. Schanz gir her en grundig drøfting av hvordan produktivkraftbegrepet konstitueres ulikt i ulike faser av Marx forfatterskap, og han dokumenterer svært overbevisende at den venstremarxistiske tradisjons insitering på at det kapitalistiske produktivkraftsbegrepet ikke kan være felles med et sosialistisk produktivkraftsbegrep, er mer i overenstenmelse med Marx bruk av det i kritikken av den politiske økonomi, enn Kominterntradisjonens “verdinøytrale” produktivkraftbegrep.

[7] Når Glucksmann – som den fremste representant for de franske “nye filosofene”, som ble kjent på slutten av 70-tallet for sin kritikk av marxismen, kan kalles stalinist, henger det sammen med hans lesemåte: Den unge Glucksmann så Stalin som en nødvendig følge av Marx, og hevdet derfor at “fordi jeg er marxist må jeg også være stalinist”. Når han senere oppdaget Stalin gjennom lesingen av Solsjenitskys “Gulag-arkipelet”, snudde han om på tesen: “Fordi jeg har blitt anti-stalinist må jeg også bli anti-marxist”. Noen ytterligere forståelse for marxismen som noe grunnleggende forskjellig fra stalinismen hadde dermed ikke inntredd.

[8] Andre Glucksmann: Herretenkerne, Gyldendal 1978, s. 238-239.

[9] Der vi kanskje tydeligst ser det idag er innenfor økologien og innenfor et spesialtilfell av denne – genteknologien. Investeringeri genteknologi krever profitabilitet. Alle forsøk på å begrense den, eller lovregulere den støter mot denne grense. Genteknologiens utvikling vil hverken være bestemt av etikk eller politikk, men av hvilke deler av den som er lønnsom, og hvilker deler som ikke er det.

[10] Carlsen m.fl. s.195.

Kommentaren fra forsker Jon Rognlien var at de stadige utmelingene viste at partiet Rødt var dømt til å gå under, fordi et samliv mellom pragmatikere og leninister er umulig. Mens de ene ønsker å oppnå resultater, er de andre både uinteressert i og full av forakt for arbeid innenfor rammen av de borgerlige institusjoner.

Fra Rødt side ble dette naturligvis avvist. Mimir Kristiansson var raskt ute og aviste en slik motsetning. Og Rødt i dag var ikke leninistisk, men heller en anelse anarkistisk.

Men med dette er ikke Rognliens påstand tilbakevist, for hans påstand var ikke at Rødt var leninistisk i organisatorisk forstand.

For å få på tak i hva som plager Rødt er vi nødt til å se nærmere på hva som karakteriserer leninismen.

4 ulike sider ved leninismen

1) Organisatorisk

Mange kjenner Lenins kamp mot det demokratiske massepartiet og for organisering av den profesjonelle revolusjonære elite, fortroppen, i et stramt disiplinert parti som skulle fungere som en hær, med en generalstab som tenkte og ga ordre, og en lydig hær som ga informasjon (rapporterte) og utførte. Hvor demokratisk var det, og hvor sentralistisk var det? Det varierte med situasjonen – når Lenin var i mindretall skulle det i hvert fall være tillatt å kjempe for å endre partiets syn.  Trotsky så tidelig at dette kunne gi et parti som etablerte en diktator.

2) Forholdet parti-klasse

Lenin var konsekvent på at arbeiderklassen aldri kunne utvikle en revolusjonær bevissthet, at arbeiderklassen aldri kunne styre. Det kunne bare dens organiserte fortropp, dvs. partiet.  Bare fortroppen hadde den teoretiske innsikt, den revolusjonære vilje til makt, den nødvendige besluttsomhet. Lenin var derfor ingen demokrat,  og tilhenger av arbeidermakt bare i den abstrakte betydning av ordet – makt til arbeiderklassen gjennom dets revolusjonære fortropp.  Trotsky påviste tidelig at denne substitusjonismen (å ha partiet som substitutt for arbeiderklassen) sammen med Lenins partimodell snart ville sette sentralkomiteen  som substitutt for partiet og lederen som substitutt for sentralkomiteen – altså et diktatur i arbeiderklassens navn. Så lenge teorien gikk ut på at arbeiderklassens objektive interesser var åpenbart i marxismen, og at den som behersket denne vitenskapen kunne tjene arbeiderklassens objektive interesser langt bedre enn de som ikke hadde denne innsikten, var diktaturet finurlig legitimert.

3) Bruken av den ytterste terror mot fienden

Forsøkene på å trekke et vannskille mellom Stalin og Lenin er historisk tvilsomme.  Stalins metoder – konsentrasjonsleire og arbeidsleire for de som tilhørte feil kategori, massehenrettelser for å sette eksempler, sentralstyrt terror, sensur og forbud mot alle andre retninger etc. var alt sammen arv fra Lenin.  Lenin satt personlig og underskrev dødsdommer i enorme antall (noen dager nærmest 1000 dødsdommer), og skjelte ut kamerater som ikke var villig til å bruke terroren fullt ut.  Han skjelte ut partikamerater som motsatte seg stengningen av avisene til mensjevikene og de sosialrevolusjonære, og lo av dem når de pekte på at kravet om trykkefrihet var et sentralt bolsjevikkrav før revolusjonen (dette skjedde to dager etter revolusjonen). Når Lenin skrev om proletariatets diktatur var nok proletariatet ment i overført betydning, som proletariatets selvutnevnte fortropp, men diktatur var ment ganske så presist.

4) Forakten for deltakelse i borgelige-liberale organer

For Lenin var de borgerlige friheter bare skuebrød, som skulle skjule den egentlige makten. Trykkefrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, frihet til å stille til valg var alt sammen skuebrød. Kommunistenes oppgave var å avsløre dette og naturligvis avskaffe dem når de selv hadde makten.  Han var også konsekvent mot forpliktende samarbeid med andre sosialistiske retninger, for bolsjevikpartiet var det eneste revolusjonære parti. Lenin jobbet frenetisk mot forsøkene på å utvide basisen for regimet ved å trekke mensjeviker og venstrerevolusjonære inn i regjeringen.

–

Rødt er ikke et demokratisk sentralistisk parti. RV var mer preget av å være et nettverk av lokallag enn et parti, med en meget svak sentralledelse og stor vilje til å tilpasse politikken lokalt. (Svak betyr i denne sammenheng ikke politisk svak, men svak fordi den hadde liten evne til å bestemme politiske linjer lokalt). Rødt har på mange måter arvet dette – og har svært lite likhet med et leninistisk kaderparti, ledet som en hær i krig.

Rødt har også programmessig tatt avstand fra Lenins ide om proletariatets diktatur gjennom at dets organiserte fortropp har makten. Tvert imot peker partiet i programmet (6.5) på nettopp denne forståelsen som en av de mulige årsaker til at prosjektet gikk galt.

Rødt står heller ikke i den diktatoriske tradisjon, der folket skal terroriseres til å støtte regimet når de ikke gjør det frivillig. Rødt er i denne sammenheng langt fra noe leninistisk parti.

Men på det fjerde punktet er det sterke tendenser innad i Rødt som er klare leninister. Rødt ser på seg selv som et parti av en annen karakter enn de andre partiene. Det stiller riktignok til valg på et program med «brødkrav», men det er et annet system enn kapitalismen som er partiets mål. Når Rødt stiller til valg er det for å få opprørere inn i kommunestyre, de samlede krav i programmet sprenger alle budsjettrammer, og er ikke reformkrav det skal vinnes oppslutning om, men krav som like mye skal vise kapitalismens begrensninger.

Et sentralt medlem av Rødt, Terje Valen uttrykte det klart i Rødts første diskusjon om valgkampstrategi i Bergen. Han understreket der at det var en reformistisk feil å forsøke å vinne saker. Tvert imot måtte målet være å tape de sakene vi slåss for. Klarte vi å mobilisere mange og bredt bak et krav for deretter å lide et sviende nederlag var det å regne som full utelling. For da hadde vi bidratt til å avsløre de andre partiene.

Å jakte på seire eller nederlag er mer enn semantikk. Å jobbe i politiske organ innebærer ofte å bygge allianser, bygge tillit med allierte (for eksempel til at argumenter er reelle og ikke taktiske) og argumentere og lytte.  Tidvis skal vi forsøke å bidra til en deliberativ logikk, der det beste argumentet vinner, heller enn de som har flest representanter, og tidvis skal vi delta i polemikk, sette forskjellen mellom oss og andre så skarpt vi klarer.  Hvis formålet vårt alltid er å avsløre de andre som svikere, som er mer lojale mot kapitalens krav enn mot folks krav vil det naturlig nok være få som har interesse av allianser, tillit vil aldri oppstå og argumentene vil aldri bli lyttet til.

Dette vet naturligvis leninistene, men så er heller ikke allianser, konkrete reformer, tillitsbygging av så stor interesse. De skal ta makten selv. De tenker ikke politikk som utvikling av argumentasjon, alliansebygging, læring, tillitsbygging med andre politiske krefter. De tenker politikk som erobring av statsmakten gjennom andre metoder enn de politiske-demokratiske.

Og ut fra denne delen av leninismen er det klart mange leninister igjen i Rødt og Rødt bærer videre på RVs schizofreni mellom på den ene siden å være et parlamentarisk parti som stiller til valg og har mange folkevalgte representanter, samtidig som de er et antiparlamentarisk parti som ser på parlamentet som et sidespor, en talerstol som ikke er viktig og som ikke spiller noen rolle for det strategiske målet – sosialismen.

Å benekte at denne motsigelsen eksisterer ved å vise til andre sider av leninismen, slik både tidligere og nåværende leder i Rød Ungdom gjorde i Klassekampen i forbindelse med den siste utmeldingen, kan tenkes å være en overlevelsesstrategi. Men motsigelsen eksisterer. Den gang RV var RV og AKP var AKP kunne motsigelsen leve med tyngdepunktet i hver sin organisasjon. Med Rødt ble det problematisk og det er neppe tilfeldig at det er folk med erfaring fra parlamentariske organ som i særlig grad ikke orker mer, på samme måte som avskallingene fra AKP i særlig grad kom fra folk som drev konkret politikk i fagbevegelsen.

Leninismen er ikke en teori for normalt politisk arbeid – for det hadde Lenin aldri annet enn den ytterste forakt.

Som parti sikter altså NPA langt bredere enn de tradisjonelt relativt smale franske trotskistpartiene. Partiets første ildprøve blir sommerens valg til Europaparlamentet. Se partiets valgsider på npa-europeennes2009.org

Som en smakebit på NPAs politikk kommer her et utdrag fra partiets grunnprinsipper.

En annen verden er mulig:
Sosialisme for det 21. århundrede

Størsteparten av befolkningen utgjøres av arbeidere, håndsarbeidere eller åndsarbeidere : De som bare råder over egen abreidskraft og som oftest bytter den i lønnsarbeid, om de har arbeid eller er arbeidsløse, om de er i arbeid eller pensjonister eller trygdet. Storparten av unge under utdanning kommer til å bli en del av denne klassen av arbeidere.

For arbeiderne og det undertrykte folket som helhet er det ingen annen løsning enn å angripe selve roten til det systemet som nå er i krise. Det finnes ingen “god “, produktiv kapitalisme som har blitt ledet på vidvanke av en uhemmet finanskapitalisme. Industrikapital og finanskapital har lenge vært uadskillelige. Den kapitalistiske globaliseringen har vært borgerskapet i industrilandene sitt svar på den fallende profittraten etter at etterkrigstidens oppgangstider tok slutt.

[...]

Å gjøre slutt på krisen innebærer at man må gjøre slutt på utbyttingen, altså på den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene og midler for utveksling og kommunikasjon, som utgjør grunnlaget for denne utbyttingen. Finanssystemet, grunnleggende tjenester og store virksomheter må komme under arbeidernes og befolkningens kontroll, slik at de kan overta eierskapet og styre det innenfor rammene av en demokratisk planlegging. Frigjort fra eiendommen og kapitalistisk tilegning kan produksjonen og fordelingen av rikdom komme hele samfunnet til gode. Mat, varme, husly, helsetjenester, utdanning, kultur og transport er grunnleggende behov som alle må garanteres tilgang til.

Sosialismen, økososialismen, er arbeidermakt på alle områder og på alle nivåer av det politiske, økonomiske og sosiale livet. Det er et demokrati av forente produsenter som fritt og uavhengig bestemmer hva som skal produseres, hvordan og til hvilke formål. En slik omorganisering av økonomien og samfunnet forutsetter et første nivå av frigjøring av arbeidet for at arbeider- og innbyggerkollektiver virkelig skal kunne ta over styringen av bedrifter og offentlige tjenester. En betydelig reduksjon av arbeidstiden, muliggjort av de teknologiske fremskrittene, vil bidra til dette, samtidig som det kan redusere arbeidsledigheten og fordele det nødvendige arbeidet på alle.

[...]

Sosialismen har selvfølgelig ingenting å gjøre med den kapitalistiske politikken til sosial-liberale formasjoner som det franske “Sosialistpartiet”. På samme måte står den i radikal motsetning til de byråkratiske diktaturene, fra Sovjetunionen til Kina, som tilranet seg dette navnet samtidig som de reproduserte akkurat de utbyttingsmekanismene de hevdet å bekjempe. Vi vil jobbe for selvorganisering og et demokratisk selvstyre av samfunnet, og det impliserer størst mulig organisasjons- og ytringsfrihet. De demokratiske friheter som er vunnet under kapitalismen må konsolideres og videreutvikles. Sosialismen er det mest reelle og utvidete demokratiske styresettet.

[...]

Vi vil skape et system for kollektiv organisering som oppmuntrer alle menneskers individuelle utfoldelse, «en forening hvor hver enkelts frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling» (Det kommunistiske manifest, Marx og Engels, 1848), hvor mennesket er et mål og ikke lenger et middel. Kapitalismen hviler på et normsett av dominans og en hierarkisk inndeling av befolkningen. Minoritetene møtes av moralsk utpressing, stigmatisering, avvisning og verbal, moralsk og fysisk vold hvis de nekter å adlyde normene og innordne seg den eksisterende orden. Sosialismen betyr slutten på all undertrykking, all rasisme og all diskriminering; samt respekt for kulturer, språk, seksuell orientering, filosofisk og religiøs overbevisning og en sekulær offentlig administrasjon og styre.

[...]

Sosialismen er nødvendigvis internasjonalistisk. Den betyr slutten på utbyttingsforhold og imperialistisk underordning, slik det nykoloniale Frankrike utøver den i Afrika, i de oversjøiske områdene og andre steder. Sosialismen anerkjenner folkenes rett til selvbestemmelse, samt ernæringsmessig suverenitet, dvs. tilgang til vann,og  hvert folks rett til selv å bestemme over sin egen fremtid. Vi  støtter de nasjonale frigjøringskampene til undertrykte folk, ikke minst i de siste franske koloniene. Vi vet også at sosialismen ikke kan skapes hvis en forblir innenfor rammene av Frankrike. Hver antikapitalistisk seier i Frankrike eller et naboland må umiddelbart ta sikte på spre seg i Europa og i verden.

Vi er i startgropen og publiserer de første artiklene i dag, 15. mai 2009. Følg med i fortsettelsen!