Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

Før valget stilte jeg spørsmålet om hvor SV ville gå etter valget. Jeg antok da at regeringen ville miste flertallet sitt. Det skjedde ikke. Men spørsmålet er ikke mindre aktuelt etter Stoltenbergs siste maktdemonstrasjon. SV har til fulle vist seg villige til å bli tråkket på, og ta det med et smil.

Om avgift på biodislel er lurt eller ikke kan diskuteres. En overgang til biodisel vil føre til lavere utslipp og hvis klima er det viktigste burde det være avgjørende. På den andre side bruker biler fortsatt areal, de forurenser også på annet vis. En avgift på bruken av bioenergi virker derfor ikke helt urimelig. Men disse vurderingen er av mindre interesse.

Det interessante med de siste dagers øvelse er at både SV og Sp har vært klar på at de var imot avgiften, at saken ikke har vært behandlet i tråd med reglene (tatt opp i stortingsgruppene) og at de følte seg overkjørt. Svaret fra Ap har vært hold kjeft, ikke ypp dere! Arbeiderpartiet har visst å bruke partipisken på sine egne i alle år. “En politiker er en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad” skrev Finn Gustavsen. En øvelse som er velprøvd i Arbeiderpartiet, men som altså SV også skal trenes opp i. Jens Arup Seip mente arbeiderpartiet besto av høvdinger og kaniner. Når Stoltenberg er høvdingen, kan ingen være i tvil om hvem som skal bli kaninene som skal lære sangen om lydighet. Og SV lot seg tukte. Selv Hallgeir Langeland stemte for, selv om mange trodde han stemte mot på grunn av en teknisk feil.

Nå var neppe saken stor nok for en regjeringskrise. Så den er kanskje ikke noe bevis for at SV har latt seg tukte for godt. Kanskje sparer de opprøret og oppgjøret til viktigere spørsmål. Slik sett er det mer spennende om Rødt i en vippeposisjon ville felt regjeringen på biodiselsaken, eller om fredningsvedtaket også hadde dekket denne saken.

Det har imidlertid skjedd noen spennende skifter i SV. Venstrefløyens kanskje vikitigste frontfigur Audun Lysbakken har gått inn i som statsråd, en nesten like viktig frontfigur, Ingrid Fiskaa har også gått inn i regjeringen. SV står derfor bedre rustet til å ha en skarpere profil i regjeringen enn de foregående 4 år. De kan i større grad utforme sosialistiske alternativer som utfordrer regjeringen fra fagbevegelsens ståsted.

Hvorfor satte Ap hardt mot hardt?

Og her finner vi kanskje et mulig årsak til at Ap velger å kjøre hardt fra starten av. SV må settes på plass før de får innbille seg at de har handlingsrom. Det kan også tenkes at Stoltenberg ville vise handlekraft etter å ha blitt hengt ut som svak og med beslutningsvegring i et par bøker. Vi vet før at han valgte å støtte slakten av Valla bl.a. fordi en avistegner hadde plassert han på fanget hennes. Vi kan også tenke oss at Stoltenberg faktisk mente at biodiselavgiften var verd å slåss for.  Som ektefødt barn av teknokraten Gro Harlem Brundland, som mer var styrt av vitenskap enn av sunn fornuft, kan vi tiltro Stoltenberg at han følger en økonomisk modell – og ikke tenker!

Hvorfor bøyde SV av?

Like interessant som spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet valgte å opptre som bøllen i skolegården, er hvorfor SV valgte å spille rollen som pinglen. Hva var det som drev partiet til først å akseptere avgiften, deretter blir mot den, utbasunere at de hadde sovet i timen, og at dette skulle de ordne for siden å bli ydmyket og pisket på plass.

På den ene siden kan det være årets tur på plenen. Der SV protesterer for all verden, men velger å bli med på ferden. En nødvendig øvelse for å vise at partiet har egne meninger og forøvrig er maktesløse. Det er ikke tilfeldig at det er en øvelse som må brukes med omhu.

På den andre side kan det ha vært usikkerhet på hvor sterkt Stoltenberg ville stå på avgiften, og mer en unnskyldning for hvorfor de ikke hadde oppdaget det før. Når de skjønte at Arbeiderpartiledelsen sto på forslaget, valgte de bevisst å bøye av. Ikke fordi de var enige, men fordi saken var for liten. Ikke for liten til å ta en konflikt på, men for liten å bryte ut på.

Det kan naturligvis tenkes at alle saker er av en slik karakter, at det å sitte i regjering har en egenverdi høyere enn noen enkelt sak. At det eneste som kan hindre Ap-ledelsen faneflukt tilbake til 2001 er SV og Sp i regjering. Det betyr jo at partiet egentlig har kledd av seg og sier pisk meg! For med den innstillingen kan Ap gjøre hva de vil. De er i flertall i regjeringen, og kan gjøre hva de vil. SV vil alltid følge med på ferden! Men hva skal vi da med SV?

Jeg tviler likevel på at SV trakk sterke venstresiderepresentatnter inn i regjeringen for at de skulle lære seg hvordan bli tuktet. Svaret er derfor trolig at biodiselsaken var for liten. Spørsmålet blir derfor hvilken sak mener SV er stor nok at den er verd å bryte på.

Saker det kan være verd å dø for

Det kan være Afghanistan. Men det tror jeg ikke. For i den saken er SV allerede tuktet, de har vært med på det meste, de støtter ISAF-operasjonen. I den saken er dessuten i et klart mindretall i Stortinget, og krigen i Afghanistan avgjøres uansett ikke i Norge, men i Afghanistan og i USA.

EU-saken er en mer sannsynlig som bruddredskap. Men den er mer av typen «goes without saying», og EU-saken er uansett større enn regjeringen for begge parter. Det er ikke SV og Sp som holder Norge utenfor EU, men ap-elitens frykt for et tredje Nei.

Hva med oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen? Er det denne saken som får SV til å samle krutt i løydom, mens de lar seg piske i offentligheten? Det er en mer sannsynlig kandidat, fordi SV markerte det så sterkt i valgkampen. SV kan vanskelig sitte i en regjering som gir dette området til oljekapitalen, og hvis SV viser seg som lydige trekkhunder for Ap-elitens andre prosjekter, kan Ap utsette oppstart, siden det uansett ikke kan startes boring før om noen år.

En annen mulig kandidat er sykelønnsordningen. Denne flotte reformen fra 1977 som likebehandler arbeidere med funksjonærer. Folk i fastlønnstillinger har naturligvis alltid hatt lønn under sykdom, men stemplingskortyrkene hadde det ikke. Sykelønnsordningen, som ble gjennomført under Nordliregjeringen hadde derfor et klart klasseperspektiv. Spådommene fra høyresiden var at det ville føre til en kraftig øking av sykefraværet (på samme måte som de mente aborttallene ville eksplodere med sjølbestemt abort). Både sjukelønn og sjølbestemt abort hadde naturligvis overklassen og store deler av middelklassen i praksis fra før. Det var når disse godene ble utvidet til arbeiderklassen at misbruket ville eksplodere, mente de borgerlige. Men de tok feil. Både aborttall og korttidsfravær har vært overraskende stabile. Høyresiden har imidlertid aldri glemt sin tro, aldri tvilt på riktigheten av sin diagnose: Valig folk er ikke til å stole på! De slutrer unna så fort de kan, og hvis vi ikke har arbeidsformenn, politi, ledere, kontroll, kontroll, kontroll så faller det hele sammen. Den sittende regjerings bidrag til denne kontrollkulturen er å utvide den. Nå er det ikke tilstrekklig at legene skal kontrollere de notorisk unnasluntrende arbeidere, nei nå skal fastlegene også kontrolleres – for de er for slepphendte med sykemeldingene. Når Stoltenbergfløyen har pekt ut sykefraværet som velferdsstatens store utfordring er det grunn til å vente at angrepene på ordningen kommer, med full støtte fra høyresiden i Stortinget. Her vil et SV i regjering kunne utgjøre en forskjell, og et angrep på ordningen er ikke for liten til å forlate regjeringen på.

Innvandrings- og integreringspolitikken kan også bli en sak der konflikter raskt kan oppstå. Deler av Ap tror ar kampen om stemmene med FrP først og fremst står her. Det vil kunne lede til kraftigere innstramminger enn de SV tok dissens på sist, og denne gangen er det en SVer som har ansvaret for integreringspolitikken. Om angrepene tar form av angrep på islam, angrep på kriminelle, på familiegjenforening eller på dyre integreringstiltak er vabskelig å si, men at de vil komme synes sannsynlig. Hva vil da være regjeringens politikk, og hvor vil SV sette ned foten – ikke bare på hvilke vedtak de er med på i form av dissenser, men med hvilke vedtak de kan leve med å administrere – altså å sette regjeringens liv på spill?

Det er derfor nok av saker hvor SV kan vise mot, holdning og konsekvens. Å være pingle kan være taktisk lurt, og kan vinne partiet litt sympati. Men hvis partiet ikke også viser at det kan stå med rett rygg for det de mener klarer de neppe å mobilisere hverken bevegelse eller velgere for sine krav.

Jeg ser fram til et SV som finner en sak som er stor nok til å slåss for og dø om så det gjelder!

Arbeiderpartiet er valget vinner. Med 35.4% gjorde Ap sitt beste valg side 36.9 i 1993, og også bedre enn valget i 1989 da de fikk 34,3. Går vi lenger tilbake var det valget i 1973 som var et katastroferesultat (35,3) som var det første valget under 40% siden krigen som er mest sammenlignbart. Arbeiderpartiet har derfor grunn til å være fornøyd.

Høyresiden har aldri vært sterkere. 40,1% stemte Fr.P eller Høyre. Vi må helt tilbake til 1909 for å finne en sterkere høyreside i norsk politikk! Da fikk Høyre 41,4. Siden har den samlede høyresiden aldri vært i nærheten av 40-tallet. Selv under høyrebølgens beste valg i 1981 fikk høyresiden 36,3% (Fordelt med 31,8 på Høyre og 4,5 til Fr.P). Høyresiden har altså styrket seg kraftig, og den minst sympatiske delen av den har styrket seg mest.

Sentrum (Venstre og Kr,F) fikk til sammen 9,4%. Dette er et absolutt historisk lavmål. Kr.F må tilbake til 1936 for å finne en lik dårlig resultat (da stilte de knapt andre steder enn Hordaland), men da fikk Venstre 16%. For Venstre er resultatet mer ”normalt”, under sperregrensen har vært normen etter splittelsen av partiet i 1972.

Hva så med venstresida? Valget var katastrofalt dårlig! SV fikk  6,1% og Rødt fikk 1,3. Vi må tilbake til Høyrebølgen for å finne et svakere resultat (1981 og 1985). Riktignok fikk SV 6.0% i 1997, med da fikk RV 1,7%, så samlet var det et sterkere valg.

Utover at vi fikk gjenvalg av den rødgrønne regjering – med et styrket Ap og svekket SV – er det altså ingen grunn til å være fornøyd. Dette krever nytenking på venstresida!

SV

SV gjorde altså et meget dårlig valg – selv om det ikke var uventet. Både skolevalg og de fleste meningsmålinger spådde partiet i det området. Prisen for å sitte i regjering stopper ikke der. I tillegg er de store politiske bevegelser som partiet alltid har levd på, demobilisert. Og SV har stor skyld for det selv, fordi de ikke har ønsket å fokusere på sine nederlag. Kraftfull mobilisering av opposisjon på anti-krig, miljø, anti-rasisme, fattigdom, anti-EØS ligger nede, fordi bare et aktivt SV kan styrke disse bevegelsene som hver for seg har stor sympati i folket. Et svekket SV i regjering, mer oppsatt på å ikke gjenta sine feil (fokus på nederlag) peker bare i retning av større demobilisering og nederlag i framtida.

Rødt

 Rødt gjorde et dårlig valg. Etter 4 år med rødgrønn regjering, et SV svinebundet til Aps moderniniseringsprosjekter og uten opposisjon fra venstre, klarte Rødt en framgang på 0,1. I Oslo var det likevel bare 0,1% fra å lykkes med å få Folkvord på tinget. Andre steder er resultatet direkte dårlig. Torstein Dahle fikk 2,5% av stemmene og en tilbakegang på 0,9%. I Bergen var tilbakegangen på hele 1,4% til 3,3%. Et svekket SV står altså med et svekket Rødt til venstre for seg, på tross av Rødts framgang på 0,9% i Oslo. Den impotensen Rødt viser i Bergen er jo ikke overraskende for oss som har vært med der noen år. Bergenslagets klare vending mot dogmatikk og dyrking av nederlag etter sammenslåingen av RV og AKP kunne neppe ende i noe annet. Og så lenge partiet ikke er villig til å ta et oppgjør med den dogmatiske arv er det trolig dømt til å være på den størrelse det år etter år bekrefter at det er.

Hva må gjøres?

 Det er naturligvis for tidlig å dømme SV og Rødt nord og ned. Men sannsynligheten for at regjerings-SV vil bli enda tyngre i partiet er stor. Og sannsynligheten for at Rødt blir et åpent, inkluderende parti for opposisjonen til venstre er tilsvarende liten. Noen må derfor begynne å tenke nytt. Hva slags parti trenger venstresida? Hva slags parti kan bygge og lære av bevegelsene? Hva slags parti trengs for å stoppe det stadig større og sterkere høyresida? Hva slags parti kan ta opp i seg ny radikalisering? Dette er spørsmål alle på venstresida nå må stille seg – og de bør ikke tro at svaret er en multiple choice test med ap, SV og Rødt som 1,x,2.

 Dette  vil gi fortsatt Rødgrønt flertall fordi AP får veldig mange nye mandater  med en slik oppslutning som vil kompensere mer enn nok for en tilbakegang for SV.

Det mest spesielle med min spådom er Frp s lave oppslutning. Jeg skal forsøke å begrunne  denne spekulasjonen med å beskrive SV syndromet.

SV gjorde et  brakvalg i 2001  med over 12 % oppslutning, i kontrast til Aps sammenbrudd. Partiet gjentok suksessen  ved lokalvalget i 2003. Partiet hadde selvtillit. Media løftet Kristin opp, meningsmålingene lå stabilt mellom 15 og 20 %. Partiet satset for første gang mot regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet og Sp. Fram mot valgkampen var media preget av alt SV skulle få gjennom i regjering og spekulasjoner om SV ministre både her og der.

Valgkampen i 2005 ble preget av en SV ledelse som:

• begynte å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• måtte bevise overfor borgerlig retorikk at venstresosialister kunne være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som varmt skolemåltid ble skutt ned av media ogpolitiske motstandere og vant ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i SV  programmet  ble kritisk saumfart av media, og SV ledelsen framsto som vaklende og bortforklarende.

SV framsto som  et parti med sterk regjeringsslitasje  lenge før valget var gjennomført.

SV gikk inn i valgkampen  med over 15 % og inntil uken før valget  lå partiet fremdeles over 13 %. Valgresultatet ble på svært overraskende  lave 8,8%.

Meningsmålingene fanget riktignok tendensen til fall i oppslutning , men var ute av stand til å få med seg kraften i fallet. SV velgerne fra tidligere ville ikke ha et utvannet SV, da var vel  det ”orginale” Arbeiderpartiet  å foretrekke.

Nå er Frp i den samme posisjonen, og Siv Jensen har ved flere anledninger sagt at FrP ikke skal gjøre de samme feilene som SV gjorde i 2005. Mye tyder på at  forsøket på å vaksinere seg mot SV syndromet har mislyktes.

• Begynner å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• må bevise overfor rødgrønn retorikk at overbudsliberalister  kan være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som 100 dagersprogrammet  blir skutt ned av media og politiske motstandere og vinner ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i FRp  programmet  blir kritisk saumfart av media, og FrP ledelsen framstår som vaklende og bortforklarende.

FrP har kruset høyt på meningsmålingene basert på  rekordvalget i 2005, men til nå har partiet falt bare et par prosent på målingene og ligger nesten 3% over 2005 resultatet. Men inntrykket er et gråere, utydelig, slitent og alminneliggjort FrP. Dette er et type parti velgere flykter fra. Mange vil gå til det ”orginale” Høyre, noen til Ap, mange vil holde seg hjemme.

Konklusjon: FrP har fått SV –syndromet. Sykdommen får særlig sterke utslag siste uken før valg: FrP faller som en stein fra dagens målte nivå på 25% til under 21 %.

Selv om det er sterke elementer av håp i mine spekulasjoner tror  i alle fall jeg på dem selv.

Vi andre  må derimot mobilisere alle til å møte opp og stemme for et fortsatt rødgrønt flertall!

jeg har lenge trodd at det skulle bli rødgrønt på meg i år. I det siste har imidlertid tvilen begynt å nage meg mer og mer. Årsaken til dette er de norske soldatene i Afghanistan.

Jeg klarer ikke helt å tro at SV kan ordne opp her. Og derfor ber jeg dere om å hjelpe meg – kan jeg virkelig stemme SV i år?

(Fra Alice i Eventyrland)

De siste meningsmålingene peker i retning av de rødgrønnes fall. Om resultatet blir en regjering av Arbeiderpartiet alene, de tre borgerlige, eller en Høyre-FrP-regjering er tilsynelatende det eneste spenningsmoment.

Vi kan trygt slå fast at faller regjeringen så faller den for eget grep. Som påvist av mange er den entusiasmen for et rødgrønt flertall som eksisterte for fire år siden, bortimot vekke. Med unntak av noen viktige markeringer i Soria-Moria-erklæringen, og noen viktige grep for å styrke arbeidernes rettigheter mot en tøylesløs kapital (som vi ikke skal undervurdere betydningen av) er det lite regjeringen har fått til.  Og selv om den har stått for en rekke små, men viktige skritt i riktig retning, har den ikke klart å mobilisere noen entusiasme for disse. Endringer fra oven blir aldri forsvart på samme måte som endringer kjempet gjennom nedenifra.

Og de store grepene som kunne skape entusiasme – som å få sykehusene under folkevalgt kontroll, legge kraftig om til fornybar energi, latt krisa ramme de som har tjent stort på nyliberalismen heller enn å redde dem, få styrkene våre hjem fra Afghanistan, gi skolen et skikkelig løft, tatt et krafttak for likelønn og utryddet fattigdommen, for å nevne noen saker, har vi ikke sett noe til.

Regjeringens eneste håp for å vinne valget er at alternativet er så uendelig mye verre, men det tør de ikke engang si klart og tydelig. Jens mot Jensen debattene er høflige meningsutvekslinger, og gir ikke noe bilde av drama. Forklaringen er vel at Jens ikke ser så mye annet som dramatisk enn budsjettbalansen – og den gir de fleste av oss blanke i.

Den politiske impotensen til Rødt i denne situasjonen viser at en kraftfull opposisjon fra venstre ikke kan vokse ut av en allianse av gammelmaoister og unge radikale.

Det sentrale spørsmålet er derfor hvor SV går herfra. Vil de fortsette den rødgrønne alliansen i opposisjon, eller vil de reise opposisjon mot både den nye høyreregjeringen (enten det nå blir sammen med FrP eller de småborgerlige) og den sosialdemokratiske elitens moderniseringsprosjekter – som inneholder både å styrke oljekapitalen og den øvrige finanskapital, trakassering av de syke og svake for å få dem i arbeid, liberalisering av arbeidslivet for å gjøre det mer dynamisk,  fortsatt deltakelse i USAs kriger og en innvandringspolitikk som etterligner FrP så mye de tør.

Velger SV det siste, må de bevege seg ut av Stortinget, ikke bare ut på plenen, men ut for å bygge bevegelser. Legge vekten på å bygge egen organisasjon, sakte, sikkert og møysommelig – som FrP har gjort i snart 20 år.  Og for å bygge og mobilisere store og sterke bevegelser. Håpet for en bedre framtid, for folkemakt mot kapitalmakt ligger ikke i allianser i Stortinget, men i mobilisering av en sterk fagbevegelse, en sterk miljøbevegelse, en sterk fredsbevegelse, en sterk anti-rasistisk bevegelse, en sterk bevegelse for internasjonal solidaritet. Jo sterkere bevegelsene blir, jo mer entusiasme de skaper jo viktigere blir det for SV å utvikle politiske svar på utfordringene de kommer med og med styrke bære dem inn i Stortinget.  Mens SV da vil være isolert på Stortinget kan de ha store allierte i folket.

Velger de derimot å fortsette det rødgrønne samarbeidet i opposisjon, bevise sin fortsatte samarbeidsvilje ved å ikke true Ap fra venstre, fortsatt la finansdepartementet styre den økonomiske politikken, og være så systemlojale som samvittigheten tillater, så øker vel sannsynligheten for en retur til regjeringskontorene ved neste korsvei. Men uten at en rødgrønn regjering II vil mobilisere annen entusiasme enn å bli kvitt høyreregjeringen.

Så hvor skal SV gå? Det avhenger for en stor del av hvor de vil.

Kampen står nå om oljekapitalen og utbyggingstilhengerne skal få åpnet opp for boring i de svært sårbare og kystnære områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Vi som er mot denne utbyggingen står overfor svært tunge og sterke motkrefter: Statoil, internasjonal oljekapital, norsk leverandørindustri, viktige deler av LO i privat sektor, Høyre, FrP og et etter alle solemerker solid flertall i Aps besluttende organer.

Kampen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen blir et svært viktig slag. Det må vinnes  i høst, og vi må regne med at oljeinteressene vil ta kampen på nytt dersom det blir både varig og midlertidig vern.  Derfor må vi også forberede oss på nye kamper.

 I denne situasjonen velger KrF, Venstre og Rødt hver for seg å gjøre den partipolitiske spydspissen i denne kampen -SV- til  det eneste angrepsmålet.

SV blir utfordret på at de må gå ut av regjeringen hvis ikke Lofoten og Vesterålen blir vernet. KrF og Venstre vil  ikke sitte i en regjering som fremmer forslag om utbygging, Rødt vil på tinget for at et forslag om nei blir fremmet i Stortinget. Både KrF og Venstre slår seg for brystet med at deres Bondevik 1 regjering gikk av fordi Stortingsflertallet sa ja til gasskraftverk og vil at SV skal gjøre det samme.

Det er mulig det føles godt å gå av fordi  en led nederlag , eller fremmer et forslag som blir nedstemt på Stortinget. Men resultatet  er jo at motkreftene som har vunnet.  Et nederlag er et nederlag. Når den første Bondevikregjeringen gikk var det jo AP, Frp og Høyre som vant og miljøet som tapte!  I denne saken har vi minst av alt råd til heroiske nederlag – for det er ikke mulig å ta omkamp når oljeinteressene har  festet klørne sine i denne ”godbiten”.

For oljekapitalen er dette valget viktig. Oljekapitalen er mindre opptatt av hvilke partier som kommer i regjering bare det ikke er en Rødgrønn flertallsregjering som vinner. Da kan miljøbevegelsen, SV og Sp stoppe utbygging, men ved enhver mindretallsregjering vil det være flertall av minst Ap og FrP for utbygging uansett. Oljeinteressene syns det er ett fett om det er Jensen, Solberg eller Stoltenberg som er regjeringsjefer – det eneste de ikke vil ha er en regjering der Kristin Halvorsen og SV er del av flertallet.

Dersom SV begynner å forherlige nederlag  slik KrF, Venstre og Rødt gjør har partiet sviktet sin oppgave. Nå er den:

Det skal ikke bli oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. 

Det krever sterk folkelig mobilisering, en samlet politisk front på sak fra de partiene som er mot utbygging, et sterkere SV på Stortinget og en fortsatt Rødgrønn flertallsregjering.

Jeg har i mange år jobbet som faglig tillitsvalgt med å hindre misbruk av ringevikarer og andre midlertidig ansatte.  Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde i 2005 var å stoppe de borgerlige partienes vedtatte og arbeidsgiverapplauderte uthuling av opparbeidede rettigheter i Arbeidsmiljøloven.   I vår ble skift – og turnusarbeid likestilt i forhold til arbeidstidsreduksjon, i to runder har det kommet lover og tiltak mot sosial dumping, likelønnskommisjonen ble nedsatt og har kommet med viktige forslag som en ny rødgrønn regjering må sørge for blir gjennomført under tariffoppgjøret i 2010.

Veldig mye av dette er krav som fagbevegelsen og viktige deler av AP har stått hardt på i mange år. Vi ser et sterkere og mer vitalisert AP grunnplan enn på lang tid.  Det er det all grunn til anerkjenne styrken i.  Enda viktigere er LOs krav og mobilisering fra Aps valgkatastrofe i 2001. Dette er den aller viktigste kraften bak disse viktige seirene.

Men uten SV som en del av et rødgrønt flertall, tror jeg at vi ikke hadde fått så gode resultater.  Det har for eksempel vært svært viktig for fagbevegelse og kvinnebevegelse at SV  i regjering og har stått på i forhold til å likestille skift og turnus.

 Det er i viktige saker klasseforskjell med SV i regjering.

Nå for tiden er det mange som kritiserer SV for at de har slukt for mange kameler i regjering.  Mange radikale er skuffet over SV.

 Det er betimelig å minne om hva slags politikk som ble ført forrige gang Stoltenberg var statsminister. Politikken var preget av markedstankegang og privatisering. Delprivatiseringen  av Statoil var kanskje kronen på ”verket”  sammen med at sykehusene ble fristilte foretak uten lokal folkevalgt kontroll og innflytelse.

Det er all mulig grunn til å være kritiske til at regjeringen for eksempel ikke har stoppet bruken av bedriftsøkonomiske styringssystemer i offentlig sektor, men den rødgrønne regjeringen beveger Norge i en helt annen retning en den markedsliberale Stoltenberg 1 regjeringen. Det er ganske åpenbart for meg som har stemt til venstre for SV siden 1985.

Tror tidligere skuffede SV velgere at de viktige forbedringene og kraftige radikaliseringen  av den politikken AP også fronter nå hadde vært den samme uten SV i regjering?

 Viktige skritt som kan tas nå med støtte i LO kongressens vedtak, er å få gjennomført store likelønnstiltak og å få  feid vekk den markedsorienterte foretaksformen på landets sykehus.

Det er helt avgjørende at vi får en fortsatt rødgrønn regjering med et sterkt og tydelig SV for  at dette skal bli virkelighet og at markedstsunamien skal stoppes og presses tilbake.

Partiet Venstre befinner seg akkurat der. Stemmer du Venstre får du ikke mer Venstrepolitikk, men sannsynligvis Siv Jensen som statsminister for et mindretallsregime av bare FrP eller en allianse mellom FrP og Høyre. Venstres eget foretrukne regjeringsalternativ H+Krf+V mønstrer nå ikke mer enn omtrent 25 % på meningsmålingene. Frp alene er større. Ap alene er adskillig større.

Når i tillegg langt flere Venstrevelgere i en måling 31. mai sier de foretrekker Stoltenberg som statsminister framfor Erna og ingen vil ha den sannsynlige borgerlige kandidaten – Siv Jensen blir det ikke enkelt å stemme Venstre.

Ved stortingsvalget i 2005 hadde Venstre betydelig framgang gjennom valgkampen som juniorpartner i Bondevik regjeringen. Sponheim kjørte da sterkt på at borgerlige velgere måtte stemme Venstre fordi et Venstre over sperregrensen på 4 % var en forutsetning for fortsatt borgerlig regjering. Det hadde Sponheim rett i , men heldigvis ble borgerlige regjeringskoalisjoner uinteressante når de rødgrønne vant valget. Likevel var Sponheim taktikken god for Venstre. De greidde å heve seg fra et resultat på forsmedelige 3,9 % i 2001 til 5,9 % ved valget i 2005. I hovedsak hentet de stemmene i sluttfasen fra Høyre som endte på historisk lave 14,1 % oppslutning ( Høyre har aldri hatt lavere oppslutning så lenge Norge har vært en selvstendig nasjon!).

Nå vil Venstrevelgerne heller ha Stoltenberg som statsminister, de gamle Høyrevelgerne kan være troløse, ”ordentlige Venstrevelgere ser at de får dårligere miljøpolitikk, strammere innvandringspolitikk, og ekstrem liberalisme ved å stemme på Venstre –fordi det øker sjansen for Siv i statministerstolen.

Politisk har Venstre kjørt fram at de er det eneste partiet som garanterer at de ikke vil gå inn i en regjering som ikke sier nei til oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Dette er en garanti som uansett ikke en gang vil være en hump i veien for oljeutbyggingsinteressene. Selv om Høyre som det mest utbyggingspositive partiet skulle akseptere Venstres oljeultimatum, ville denne slik meningsmålingene ser ut meget teoretiske regjeringskonstellasjonen, tape saken med dunder og brak mot alliansen FrP + Ap. Altså en stemme til Venstre er nærmere en garanti for at det blir oljeutvinning i Lofoten /Vesterålen!

Venstre går med liv og lyst inn for full liberalisering av posten –som kan føre til et fullstendig rasert posttilbud i distriktsnorge . Venstre med et betydelig stemmetall i distriktskommunene i alle de 4 Vestlandsfylkene de områdene som vil rammes hardest av postliberaliseringen. At de tør!

SV har valgt en fornuftig strategi i begge disse spørsmålene.

Landsmøtet var krystallklart på at saken om nei til utvinning i Lofoten og Vesterålen var SVs viktigste sak foran nye regjeringsforhandlinger og at organisering og mobilisering av folkelig og lokal mobilisering er avgjørende forutsetning for å få gjennomslag, I saken om liberalisering av Posten har SV vært krystallklar på at liberaliseringen må stoppes med regjeringsveto mot direktivet i allianse med sterk LO motstand mot direktivet.

På et punkt kan SV i motsetning til Venstre gi en absolutt garanti: En stemme til SV ER garantien mot både Erna og Siv i statsministerstolen.