LipDub Jeunes UMP 2010 – Officiel
Uploaded by Jeunes-Populaires. – News videos hot off the press.

Før valget advarte Lars Haltbrekken med flere mot det rustne triangelet i Norsk politikk: Ap, Høyre og FrP. Da støvet la seg valgnatten var det nettopp disse tre som hadde styrket seg. De to beste miljøpartiene på Stortinget, SV og Venstre, led nederlag.

Du finner resten her.

Bloggen er nesten for god til å være sann, men morsom er den i allefall.

Arbeiderpartiet er valget vinner. Med 35.4% gjorde Ap sitt beste valg side 36.9 i 1993, og også bedre enn valget i 1989 da de fikk 34,3. Går vi lenger tilbake var det valget i 1973 som var et katastroferesultat (35,3) som var det første valget under 40% siden krigen som er mest sammenlignbart. Arbeiderpartiet har derfor grunn til å være fornøyd.

Høyresiden har aldri vært sterkere. 40,1% stemte Fr.P eller Høyre. Vi må helt tilbake til 1909 for å finne en sterkere høyreside i norsk politikk! Da fikk Høyre 41,4. Siden har den samlede høyresiden aldri vært i nærheten av 40-tallet. Selv under høyrebølgens beste valg i 1981 fikk høyresiden 36,3% (Fordelt med 31,8 på Høyre og 4,5 til Fr.P). Høyresiden har altså styrket seg kraftig, og den minst sympatiske delen av den har styrket seg mest.

Sentrum (Venstre og Kr,F) fikk til sammen 9,4%. Dette er et absolutt historisk lavmål. Kr.F må tilbake til 1936 for å finne en lik dårlig resultat (da stilte de knapt andre steder enn Hordaland), men da fikk Venstre 16%. For Venstre er resultatet mer ”normalt”, under sperregrensen har vært normen etter splittelsen av partiet i 1972.

Hva så med venstresida? Valget var katastrofalt dårlig! SV fikk  6,1% og Rødt fikk 1,3. Vi må tilbake til Høyrebølgen for å finne et svakere resultat (1981 og 1985). Riktignok fikk SV 6.0% i 1997, med da fikk RV 1,7%, så samlet var det et sterkere valg.

Utover at vi fikk gjenvalg av den rødgrønne regjering – med et styrket Ap og svekket SV – er det altså ingen grunn til å være fornøyd. Dette krever nytenking på venstresida!

SV

SV gjorde altså et meget dårlig valg – selv om det ikke var uventet. Både skolevalg og de fleste meningsmålinger spådde partiet i det området. Prisen for å sitte i regjering stopper ikke der. I tillegg er de store politiske bevegelser som partiet alltid har levd på, demobilisert. Og SV har stor skyld for det selv, fordi de ikke har ønsket å fokusere på sine nederlag. Kraftfull mobilisering av opposisjon på anti-krig, miljø, anti-rasisme, fattigdom, anti-EØS ligger nede, fordi bare et aktivt SV kan styrke disse bevegelsene som hver for seg har stor sympati i folket. Et svekket SV i regjering, mer oppsatt på å ikke gjenta sine feil (fokus på nederlag) peker bare i retning av større demobilisering og nederlag i framtida.

Rødt

 Rødt gjorde et dårlig valg. Etter 4 år med rødgrønn regjering, et SV svinebundet til Aps moderniniseringsprosjekter og uten opposisjon fra venstre, klarte Rødt en framgang på 0,1. I Oslo var det likevel bare 0,1% fra å lykkes med å få Folkvord på tinget. Andre steder er resultatet direkte dårlig. Torstein Dahle fikk 2,5% av stemmene og en tilbakegang på 0,9%. I Bergen var tilbakegangen på hele 1,4% til 3,3%. Et svekket SV står altså med et svekket Rødt til venstre for seg, på tross av Rødts framgang på 0,9% i Oslo. Den impotensen Rødt viser i Bergen er jo ikke overraskende for oss som har vært med der noen år. Bergenslagets klare vending mot dogmatikk og dyrking av nederlag etter sammenslåingen av RV og AKP kunne neppe ende i noe annet. Og så lenge partiet ikke er villig til å ta et oppgjør med den dogmatiske arv er det trolig dømt til å være på den størrelse det år etter år bekrefter at det er.

Hva må gjøres?

 Det er naturligvis for tidlig å dømme SV og Rødt nord og ned. Men sannsynligheten for at regjerings-SV vil bli enda tyngre i partiet er stor. Og sannsynligheten for at Rødt blir et åpent, inkluderende parti for opposisjonen til venstre er tilsvarende liten. Noen må derfor begynne å tenke nytt. Hva slags parti trenger venstresida? Hva slags parti kan bygge og lære av bevegelsene? Hva slags parti trengs for å stoppe det stadig større og sterkere høyresida? Hva slags parti kan ta opp i seg ny radikalisering? Dette er spørsmål alle på venstresida nå må stille seg – og de bør ikke tro at svaret er en multiple choice test med ap, SV og Rødt som 1,x,2.

For kva representerer Framstegspartiet? For mange er dei første og fremst protestpartiet i norsk politikk. Også folk på venstresida har lett for å henfalle til å gje dei merkelappen ‘populistisk’, men er ikkje mykje av Frps politikk eit uttrykk for at ‘vanleg’ parti-politikk er for kompakt? Det er visse saker som har store vanskar med å kome opp på dagsorden for å bli debattert. Handlar ikkje nettopp demokrati om dette? Tvert om blir mange saker organisert bort frå dagsorden eller dei blir omgjorde til tekniske spørsmål. Merkelappen ‘populistisk’ fungerer berre som ein grensemarkering for kva som er utanfor reviret til oligarkane som vi har å velje blant i dei ulike partia.

Det er sjølvsagt ikkje sånn at eg meiner at idéane som Framstegspartiet står for er gode eller viktige: Lågare bensinpris, full fart i vegbygginga, knallharde straffer for kriminelle, ein endå meir rasistisk behandling av innvandrarar, kutt i løyvingane til Bergen Filharmoniske Orkester (der eg er abonnent og får 80% av kostnaden dekka over kulturbudsjettet), osb. er ein politikk som går tvert i motsett retning av det eg ynskjer. Likevel, protest-segmentet av Framstegspartiet sine veljarar representerer noko genuint demokratisk i motsetning til teknokratane som vi elles har å velje blant. Trass i skilnader i den faglege politikken,  som Steinar har påvist, så er Arbeiderpartiet det store liberaliseringspartiet gjennom omdanninga av Telenor, Posten, målstyring i offentleg sektor, einaugd satsing på oljeutvinning,  osb. Finanskrisa har også vist korleis Jens er pengefolkas nærmaste ven og Røkkes redningsmann. Alt dette er eit resultat av at Gro Harlem Bruntland stal Høgres politikk på slutten av 1980-talet. Vidare, så er det bortimot ingen skilnad på dei store partia i synet på utanrikspolitikken eller innvandringspolitikken. Det kompakte i den oligarkiske politikken er det som er det dominerande biletet, og det er når veljarane oppdagar at Frp er i same båt at dei sviktar også dette partiet. Å vere ein anti-elitistisk elite inneber for mange vanskelege balansegangar. For oss som vil ha ein annan politisk kurs i Noreg, så blir valet ein blåmandag uansett.

Den ivrige Rødt-bloggeren Anders Hamre Sveen drøfter saken her:

http://venstrevrien.wordpress.com/2009/09/03/rødt-og-stortingsvalget/

Et av hans hovedpoenger er at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk, og at høyredreining ikke kan stoppes ved å dreie sin egen overbevisning til høyre. Dette høres tilsynelatende ut som et fornuftig argument – hvor rødere politkere som kommer på Stortinget, jo rødere må jo politikken bli, og hvis du vil ha politikken til venstre må du stemme like langt til venstre som du selv er.

Grunnen til at det virker tilforlatelig er at de er i tråd med klassisk vestlig tenking. Et viktig kjennetegn ved vestlig tenking som stammer fra gresk filosofi, jødisk religion og vitenskapens gjennombrudd er begrepet om linearitet. I vårt daglige liv baserer vi oss ofte på lineære tanker:

• Proporsjonalitet (små input gir små resultater, store input gir store resultater)
• Additivitet (helheten er lik summen av delene)
• Replikasjon (samme handling vil gi samme resultat)

Vestens feirede gjennombrudd i vitenskapen med Newton og Descartes som sentrale figurer bygger på denne tanken.

Men hva om det er feil? Hva om 2+2 ikke alltid er 4?  Dette kalles kompleksitetsteori, og i vitenskapen har både natur- og samfunnsvitenskapen tatt inn over seg at den har større gyldighet. Vi ser stadig at store anstrengelser ikke gir noe resultat overhode, mens små anstrengelser tidvis gir store resultat. Vi ser stadig at resultatet av våre handlinger ikke blir det vi tror, men noe annet, og om ikke noe helt annet så i hvert fall med noen uventede effekter. Det fleste har vel opplevd at å kopiere en handling ikke gir samme resultat hver gang – at det siste faktisk er mer sjelden. Og i bunn og grunn er det mer logisk – samme handling i en annen situasjon vil jo utfall være påvirket av andre krefter. Innsikten er ikke ny. Den før-sokratiske filosofen Heraklit skrev at du aldri kan bade i den samme elven to ganger. Med det mente Heraklit trolig at vannet i elven renner kontinuerlig og derfor hele tiden skiftes ut.

Så hva har dette med Rødt og Stortingsvalget å gjøre?

Hva om en liten tue (Rødt) kan velte et stort lass (Rødgrønn regjering). Hva om Sp+Ap+SV ikke er summen av delene, men en egen størrelse som både svinebinder SV til delvis høyresosialdemokratiske prosjekter, men som også binder Senterpartiet og høyresiden i Ap til å lytte til fagbevegelsen – at det altså ikke er de tre enkelte partier som er poenget, men alliansen mellom dem.

Hvis de rødgrønne mister flertall kan politikken gå til høyre, uansett om de mister flertallet til Rødt. Altså at en stemme til venstre gir politikk til høyre. Hvordan kan det skje? For eksempel ved at regjeringen går av, erstattes av en ny ren Ap-regjering, som i store struktursaker vil støtte seg på høyresiden – slik Gro gjorde og Jens også når han var i regjering alene sist, og som Nordli og Bratteli gjorde når de satt på SVs nåde.

Og Senterpartiet kan bli trukket mot sine gamle sentrumskamerater og sammen med Høyre forsøke å gjenerobre det politiske hegemoni på borgerlig side, dvs. at bøndenes allianse med arbeiderklassen blir brutt.

Rødt på vippen kan altså føre politikken til høyre, ikke bare for 4 år men for mange år framover. Vet vi at det er det som vil skje? Nei. Bare at det er en mulighet, jeg tror til og med sannsynlighet.

Men en annen mulighet er at Regjeringen blir sittende, og hører på Rødt i noen saker som takk for at Rødt støtter dem i andre. Det vil neppe falle Rødt vanskelig, ettersom støtten bare vil trengs når Fr.P Høyre, De Kristelige og de næringslivsliberale (bedre kjent under navnet Venstre) står sammen.  Står de 4 sammen om noe er det aldri for noe bra.

Men selv det kan vi altså ikke vite. Tidvis lytter Høyreregjeringer mer på fagbevegelsen, fordi de er nødt til det, tidvis overkjører Arbeiderpartiet fagbevegelsen, fordi de kan. Noen reformer er det faktisk bare Arbeiderpartiet som kan gjennomføre hvis motstanden i fagbevegelsen er massiv.

Bare den stokk reaksjonære President Nixon kunne åpne USAs forhold til Maos Kina. En politiker til venstre ville blitt kalt kryptokommunist eller ”weak on communism” om han hadde gjort det samme. Bare AP kunne få oss inn i NATO. Eksemplene er uendelige.

Så det er mulig at Sveen Hamre har rett at Rødt på vippen vil gi en rødere politikk. Men jeg tror det ikke. Jeg tror det vil gi en markant blåere politikk. Problemet er altså at ingen av oss vet. Jeg tror for eksempel at SVs eneste håp for å vokse og bli en kraft igjen er å komme seg ut av regjeringen og bygge opposisjon sammen med bevegelser i folket (se  og i en http://arbeidermakt.no/2009/08/hvor-gar-sv-etter-valget/ og en omskrevet dansk versjon http://www.socialistiskinformation.dk/side.php?id=343. ) Jeg håper at Rødt på vippen vil velte regjeringen og erstatte den med en blåere, for at vi deretter skal få en voksende opposisjon mot en blåere politikk som vil mobilisere bredt og rødt. Men også det bygger på en lineær tankegang – en slags krisemaksimering som ofte er feil – selv om det også kan være rett.

Blir det et problem på valgdagen? Ikke hvis alle gjør det de kan for å få gjenvalgt regjeringen i alle fylker hvor Rødt ikke har en sjanse (som er de aller fleste) og stemmer Rødt der de har en sjanse. Da vil vi få et rødtgrønt flertall med en venstreopposisjon til denne som bonus –  som vil kunne vise alternativer til venstre og presse SV til å stå hardere på primærstandpunkter. Da må noen stemme til høyre for sin overbevisning, men andre må stemme til venstre for sin. Har de da garantier for at resultatet blir som skissert?

Overhode ikke. Welcome to the world!

 Dette  vil gi fortsatt Rødgrønt flertall fordi AP får veldig mange nye mandater  med en slik oppslutning som vil kompensere mer enn nok for en tilbakegang for SV.

Det mest spesielle med min spådom er Frp s lave oppslutning. Jeg skal forsøke å begrunne  denne spekulasjonen med å beskrive SV syndromet.

SV gjorde et  brakvalg i 2001  med over 12 % oppslutning, i kontrast til Aps sammenbrudd. Partiet gjentok suksessen  ved lokalvalget i 2003. Partiet hadde selvtillit. Media løftet Kristin opp, meningsmålingene lå stabilt mellom 15 og 20 %. Partiet satset for første gang mot regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet og Sp. Fram mot valgkampen var media preget av alt SV skulle få gjennom i regjering og spekulasjoner om SV ministre både her og der.

Valgkampen i 2005 ble preget av en SV ledelse som:

• begynte å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• måtte bevise overfor borgerlig retorikk at venstresosialister kunne være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som varmt skolemåltid ble skutt ned av media ogpolitiske motstandere og vant ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i SV  programmet  ble kritisk saumfart av media, og SV ledelsen framsto som vaklende og bortforklarende.

SV framsto som  et parti med sterk regjeringsslitasje  lenge før valget var gjennomført.

SV gikk inn i valgkampen  med over 15 % og inntil uken før valget  lå partiet fremdeles over 13 %. Valgresultatet ble på svært overraskende  lave 8,8%.

Meningsmålingene fanget riktignok tendensen til fall i oppslutning , men var ute av stand til å få med seg kraften i fallet. SV velgerne fra tidligere ville ikke ha et utvannet SV, da var vel  det ”orginale” Arbeiderpartiet  å foretrekke.

Nå er Frp i den samme posisjonen, og Siv Jensen har ved flere anledninger sagt at FrP ikke skal gjøre de samme feilene som SV gjorde i 2005. Mye tyder på at  forsøket på å vaksinere seg mot SV syndromet har mislyktes.

• Begynner å snakke som et regjeringsparti med utydelighet og forbehold.
• må bevise overfor rødgrønn retorikk at overbudsliberalister  kan være ansvarlig i økonomisk politikk
• offensive valgkamp framstøt som 100 dagersprogrammet  blir skutt ned av media og politiske motstandere og vinner ingen folkelig entusiasme.
• formuleringer i FRp  programmet  blir kritisk saumfart av media, og FrP ledelsen framstår som vaklende og bortforklarende.

FrP har kruset høyt på meningsmålingene basert på  rekordvalget i 2005, men til nå har partiet falt bare et par prosent på målingene og ligger nesten 3% over 2005 resultatet. Men inntrykket er et gråere, utydelig, slitent og alminneliggjort FrP. Dette er et type parti velgere flykter fra. Mange vil gå til det ”orginale” Høyre, noen til Ap, mange vil holde seg hjemme.

Konklusjon: FrP har fått SV –syndromet. Sykdommen får særlig sterke utslag siste uken før valg: FrP faller som en stein fra dagens målte nivå på 25% til under 21 %.

Selv om det er sterke elementer av håp i mine spekulasjoner tror  i alle fall jeg på dem selv.

Vi andre  må derimot mobilisere alle til å møte opp og stemme for et fortsatt rødgrønt flertall!

Vi støtter et fortsatt kulturløft i neste stortingsperiode, til beste for publikum, barn, unge, det frivillige kulturlivet, kulturarbeidere og den profesjonelle kunsten.

Det er en super bredde blant støttespillerne, vi finner musikere fra både DDE og Enslaved – og generelt høy kjendisfaktor. De kjente navnene på oppropet viser at det er ikke bare sære kunstnere og opera som vil rammes av Frp sine store kutt til kulturen dersom de kommer til makten.

Heia norsk film på kino, nye bøker og masse rock!
Og heia utøvere som tar et viktig standpunkt.

fra kulturkampen.no