Grunnlaget for dramaet ligg i eurokrisa og måten EUs toppmøte 9. desember vedtok å løyse den på. Dei sentrale aktørane er Merkel og Sarkozy (også omtala som Merkozy) og det dei vil gjere er å tvinge gjennom ein skatteunion for dei 27 medlemslanda (med unntak av Storbritannia) eller i det minste for dei 17 eurolanda. Denne endringa vil setje klare avgrensingar for kor mykje medlemslanda kan ta opp i lån og går ein utover dette vil det føre til automatiske straffetiltak. Dette høyrest vel forsåvidt fornuftig ut dersom statar hadde vore småbedrifter, men det er dei ikkje. Tvert om vil det føre til økonomisk og politisk katastrofe i Sør-Europa og Aust-Europa og framtida til ein heil generasjon vil forsvinne. Grunnen er at ein sidan 1930-talet har møtt nedgangstider med å ta opp lån og setje pengar i sving i økonomien. Dette vil kunne halde oppe aktiviteten og gjere investeringar mogleg for framtidig betaling av dei same låna. EU-landas politikk er å gjere det stikk motsette og å gjere det forbudt! Dette har alt ført til sterke nedskjeringar og depresjonstilstandar i Irland og Hellas og sterke nedgangar i levestandarden i Spania og Storbritannia. Landa i Aust-Europa og Baltikum er alt hardt råka om dei er innanfor eller utanfor eurosonen. Det vil gå lang tid før dei kjem til å kome seg på fote igjen.

Å vedta desse endringane kan truleg berre skje ved at økonomiske og politiske elitar set det gjennom på tvers av befolkningane sine interesser. At demokratiet står på spel, blei ein klar over då statsminister Papandreou ville ha folkeavstemming over den siste krisepakka for Hellas. Reaksjonane var krakilske og i finanspressa blir befolkningane i mange av EU-landa omtala som irrasjonelle. I både Italia og Hellas har teknokratar teke over styringa. Økonomisk krise og politikarar som lova for mykje førte til at det konservative Fidesz-partiet kom til makta i Ungarn. Gjennom manipulering av domstolar, grunnlov og valordning har dei tenkt å halde på den for framtida.

No har den opne motstanden mot nedskjeringane i statsbudsjetta i Hellas, Italia og Spania vore sterke, men ikkje vore sterke nok til å hindre dei. Dei har ikkje fått det same positive momentet som Occupy-rørsla i USA der aggresjonen har vorte retta i rett retning: mot finanselitane som har skapt problema. Vanskane både i USA og Europa er at ein ikkje har ei venstreside som kunne stille eit reellt alternativ til den neoliberale politikken. I staden for å orientere seg mot finanssektoren, kan ein i Europa i større grad frykte at den folkelege responsen mot nedskjeringspolitikken blir merka av populistisk agg mot minoritetsgrupper som f.eks. muslimar, sigøynarar, ikkje-vestlege innvandrarar, arbeidslause, uføretrygda utan synlege handikap, osb. Den nyliberale politikken som har vore ført sidan slutten av 1970-talet i Vest-Europa og frå 1990-talet i Aust, inneber eit samfunn der alle skal konkurrere. Konkurranse er viktigare enn å samarbeide om noko felles og det blir ein form for ‘splitt og hersk’ der grupper blir sett opp mot einannan. I ein slik konkurranse vil nokon tape og ein vanleg sosial reaksjon er å la agget sitt gå utover grupper ein oppfattar som konkurrentar. Resultatet kan vere ein politisk ustabilitet som i staden for å auke den folkelege deltakinga, kan føre til ei avdemokratisering.

Ungarn viser ein av fleire modellar for korleis ein avdemokratisering av Europa kan føregå, men også Berlusconis styringsmodell (om ein ser bort frå sex-skandalane) har sterke post-demokratiske trekk. Sentrale element var kontroll med media og populistisk forenkling av politikken. At ein gjev teknokratar makt til å halde fram kutt-politikken fører også til ei tilsløring av det politiske ved den krisa vi er inne i. Samtidig er demokratiet truga av den ‘securiseringa’ som dei europeiske landa har gått gjennom på 2000-talet der overvaking av befolkninga (til dømes Datalagringsdirektivet til EU) har vorte vanlegare og terskelen for å bli karakterisert som terrorist har vorte mykje lågare enn før (eksempel: saka mot Tarnac 10 i Frankrike). I etterkant av 22.juli i Noreg har Politiets Sikkerhetsteneste fremja forslag om å gjere det endå lettare å kriminalisere folk som ‘terroristar’. Stoltenbergs talar om å gjere Noreg meir ope og demokratisk er truleg ikkje mykje verd. Dei Nord-Europeiske landa er neppe immune mot ei bølgje av avdemokratisering.

Kva er grunnen til at vi risikerer så sterke politiske konsekvensar av ei finanskrise? EU pressar gjennom endringane i regelverkte i hovudsak fordi Merkozy vil redde fransk og tysk bank-kapital og unngå at spesielt tyske skattebetalarar tek rekninga. For ein ting som har endra seg radikalt frå tidlegare kriser er at finanskapitalen ikkje vil ta tap. Den tradisjonelle måten å ordne opp på når bankane har lånt ut for mykje pengar er at staten grip inn og erklærer bankane for konkurs og overtek styringa. Dette skjedde under bankkrisa i Noreg i 1991 der tre av dei store forretningsbankane blei nasjonaliserte og rekapitaliserte. Denne måten å gjere det på inneber at finanskapitalen må ta tap ved at ein aksepterer at lån ikkje blir innbetalte og at aksjekapitalen er tapt. Å få utlånarane til å akseptere noko tap på låna sine var ein del av strategien for å ‘redde’ Hellas sist haust, men enkelte store amerikanske långjevarar har avvist dette og trugar med å få gresk statleg eigedom ekspropriert i USA. Nasjonalisering av bankar har skjedd i få tilfelle hittil.

Dei leiande statane i EU fører såleis ein politikk som berre gagnar finanskapitalen og det medfører kutt og økonomisk nedgang for befolkninga. Dette gjeld først og fremst i ‘randsonen’ i Sør-Europa og Irland. Grunnen til denne ulikskapen er at EU-landa og eurosonen er sett saman av land som er svært ulike. Arbeidsproduktiviteten er veldig ulik mellom randsonen og dei Nord-Europeiske landa. Ta Estland som eksempel. Dei kom inn som sistemann i eurosonen så seint som 15. januar  2011 og dei har veldig lite å tilby anna enn rimeleg arbeidskraft. Dei forsøker gjere seg lekre overfor storselskap som kan vere interessert i å legge bedrifter der. Det beste dei kan vone på er å få ‘outsourca’ underleverandørar til tysk industri. I tillegg har delar av befolkninga flytta til andre land i Europa for å jobbe. Aust-Europeiske handverkarar og bussjåførar er stort sett hyggelege folk, men det må vere ein lite tenleg utviklingsveg for desse landa. I tillegg fører det til press på arbeidsløner i Nord-Europa. I perioden før 2008 var det også eit lågt rentenivå i heile eurosonen noko som førte til ei forgjelding av befolkninga og ei akutt gjeldskrise no når småforretningar går konkurs og arbeidsløysa har gått til himmels.

Naiviteten med å innføre felles peinge-eining var at dette skulle vere nok til å foreine medlemslanda og å få dei opp på same nivå. Ein skatteunion kunne i utgangspunktet ha vore etablert frå starten, men å vedta ein skatteunion for EU no vil innebere å vedta eit Tysk og Fransk politisk og økonomisk hegemoni over delar av EU. Det vil neppe gå lang tid før nasjonalistiske politikarar finn ut at dette er lite tenleg. Utviklinga i Europa er såleis inne i ein veldig kritisk fase.

En mulig forklaring er at svarene på vår tids utfordringer ikke ligger til venstre. At kapitalismen fungerer utmerket, at krig og imperialisme er et tilbakelagt stadium i historien, at klimaskeptikerne har bevist sin sak, at verden går mot en likere fordeling.

Men slik er det ikke i den verden jeg lever i.

Kapitalismens finanskrise herjer og byrdene må vanlig folk bære. Voldsomme angrep på fremkjempede rettigheter skjer over hele Europa. Kapitalismens sjokkterapi skal gjenta suksessen fra post-sovjet: Knus arbeidernes framkjempede rettigheter, selg ut felleseiendom og la de største bandittene få de største formuene. Dette er den virkeligheten som nå rammer Hellas, med mange land (Portugal, Spania, Irland, Italia) i køen. Det er naivt å tro at oljeformuen, plassert i aksjer som den er, kan redde oss.

Frankrike var pådriveren for bombingen av Libya. De har innkassert sin belønning. 1/3 av Libyas olje er nå fransk. Opprørerene har massakrert afrikanske fremmedarbeidere i Tripoli, opprørsgrupper slåss mot hverandre, og bare ytterligere NATO-bombing synes å kunne knekke de siste regimeenklavene der Gadaffi kanskje – eller kanskje ikke – befinner seg. Norge har vært i front i denne kampanjen med et tynt ferniss av FN-mandat, med et stort flertall av SVs landsmøte som støttespillere.

Ekstremvær i tråd med klimakrisens antakelser, med enorme mengder nedbør, og en relativt kald sommer har vi rett bak oss. Mens vinterne gir Europa ekstremkulde med østavind, og gir USA ekstremkulde med vestavind er vinteren på Grønland blitt til vår: varmegrader og issmelting. Ikke noe av det er overraskende for klimaforskerne – vi ser bare begynnelsen av det. Men av grunner jeg ikke kan forstå er det taust om dette.

Det er altså i denne situasjonen, der de utfordringene venstresida har pekt på i årevis nå materialiserer seg foran øynene våre, at venstresida gjør et skikkelig møkkavalg, det dårligste på veldig mange år. Hva kan det skyldes?  Har ikke partiene klart å formidle de enorme utfordringene? Har de blitt boikottet av media?

Neida. Svaret er nok at de ikke har snakket om dem. Kapitalismekritikk er et fremmedord i SV, de er bare mot nyliberalismen. Krig snakker vi ikke om i kommunevalg, og i hvert fall ikke i stortingsvalg. Og miljø handler om frisk luft og kollektivtransport, ikke om et klima som går amok. Rødt snakker om det samme som andre, eldre og barn og unge. I grunnen var det svært lite av det Rødt-leder Turid Thomassen sa som ikke kunne vært sagt av en Ap-representant. Venstresida er så systemlojale at det er underlig at de ikke går inn i Ap. Ordførerkandidat for AP i Bergen gikk fra nestleder i RV til ordførerkandidat i Bergen, så karriereveiene er ikke stengt!

SVs krise er en systemkrise, ikke en personkrise

I SV valgte Kristin Halvorsen å varsle sin avgang. Det hadde hun nok tenkt å gjøre uansett, men håpet nok at det var fra et bedre utgangspunkt. Men SVs problem heter ikke Kristin Halvorsen. Det heter heller ikke Erik Solheim. SVs problem er regjeringsdeltakelse i et prosjekt som begynte bra, men som i dag administrerer kapitalismen uten visjoner. Det betyr ikke at det ikke vil bli verre hvis Høyre overtar, for det vil det. Men det gir ingen entusiasme å vite at ting kunne vært verre. SVs rolle i politikken, SVs mening har alltid vært å være en hissig lillebror som viser fram et alternativ: Sosialisme og fred, arbeidermakt og solidaritet. Det er det SV som vokste og surfet nær 20-tallet på meningsmålinger etter Stoltenbergs nyliberale eksperiment i 2001, og etter de enorme og vellykkede demonstrasjonene for å holde Norge utenfor angrepet på Irak i 2003. Det er dette SV som har forsvunnet, og velgerne med det.

Tilbake står partiet som er særparti for barn og unge og oljeskepsis. I skolepolitikken har de etterapet Høyre – og Høyre høster gevinsten av nasjonale prøver og testgalskap. Utover dette har ikke partiet profil. Her ligger utfordringen: Er det mulig å være et regjeringsparti, samtidig som det utvikles en slagkraftig kritikk av regjeringens politikk fra venstre? Svaret mitt tenderer mot nei, men det skal bli en spennende debatt i SV.

Rødts impotens

Rødt har i de siste 6 år hatt sin eksistensberettigelse som et opposisjonsparti til venstre. Rødt er det eneste partiet som er for sosialisme og mot krig, som nekter å være systemlojale, men fritt taler makta midt imot. De stiller med gode, populære kandidater mange steder. I Oslo var det i tillegg flere SV-veteraner som varslet at det ble Rødt i år. Resultatet: En tilbakegang fra 5,2% til 3,6% i Oslo. I Bergen gikk de fra 4,2 til 3,1%. Og på landsbasis gikk det fra 1,8 til 1,5%. Et håpløst dårlig resultat, som ikke gir noe inspirasjon til å lykkes med å komme på Stortinget i 2013. Depresjonen vil spre seg, før de tørker tårene og knytter nevene og djervt går mot nye nederlag. På samme måte som AKP (m-l) var en tragedie som skuslet bort venstrevinden på 1970-tallet, er alt de har tatt i siden blitt en fiasko. Den historiske hukommelsen om galskapen sitter for tungt i til at tillit kan skapes i litt brede velgerkretser. Derfor sliter partiet, på tross av mye god politikk, med å nå ut. Ikke ved dette valget spesielt, men ved alle valg partiet har stilt ved. Noen burde få tanken at nok er nok.

Hva vil skje fram mot 2013?

SV skal nå inn i en debatt om de veivalg som er gjort og de veivalg som må gjøres. Forhåpentligvis går Rødt inn i den samme prosessen. Debatten i SV kan få flere mulige utfall:

1. De mener det var rett å gå inn i regjering med Ap og Sp og vil fortsette med det. Den posisjonen er villig til å leke med sperregrensen ved neste valg, som trolig vil sende SV på hodet ut av Stortinget!
2. De mener det var rett å gå inn i regjering med AP og SV ut fra forutsetningen om et styrket SV og svekket Ap. Når denne forutsetningen ikke lenger er tilstede (og ikke har vært det siden 2009) vil regjeringens politikk uvergelig ligne mer på Aps og SVs profil vil drukne. SV må derfor finne en sak de kan gå ut av regjeringen på. Den posisjonen leker med SVs troverdighet som regjeringspartner.
3. De mener at det var feil å gå inn i regjering med et valgnederlag bak seg allerede i 2005, at regjeringsprosjektet i økende grad har fremmedgjort SV, at SV bør trekke seg snarest og varsle at en ny rødgrønn regjering vil kreve et betydelig sterkere SV før det er aktuelt på ny.

Skulle posisjon 2 eller 3 vinne gjennom (og jeg kan vanskelig se at noe annet er mulig) vil SV får en klassisk konflikt: Mellom de som nå har sitt levebrød av regjeringsdeltakelse (statsråder, statssekretærer, politiske sekretærer) og de som ser partiet gå under på grunn av dem. Hvis partiets flertall går inn for å bryte ut av regjeringen mot apparatchnikenes vilje, vil vi kanskje se et utbrudd, de flere statsråder og halve stortingsgruppen går til Ap, regjeringen fortsetter med gjenværende SV som parlamentarisk støtteparti. Skulle flertallet bestemme at SV blir i regjering, vil mindretallet måtte finne et sted å være før partiet går mot stupet i 2013

I en slik situasjon må Rødt kjenne sin besøkelsestid. Skulle regjerings-SVerne bryte ut og gå inn i AP, må veien være inn i SV. Skulle regjerings-SV vinne, må dørene åpnes for et fellesprosjekt med de nå hjemløse. Rødt slik vi kjenner det i dag må innse at det ikke har en framtid

Et slikt fellesprosjekt ville kunne samle langt bredere enn SV og Rødt hver for seg. Det kunne bli et samlende prosjekt for mange politiske prosjekter. Det kunne for eksempel kalles for Enhetslisten. 3 dager før valget til Folketing i Danmark ligger de på 8.4%, samtidig som dansk SF ligger i overkant av 10%.! Det danske valget blir ikke noe møkkavalg!

Men et sted på vegen har det raknet. Det begynte med de vanskelige folkemord – i Bosnia og Rwanda. Plutselig var soldater relevante aktører. Så fortsatte det med Kosovo, der bombing også var relevant. I Afghanistan ble det en blanding – det var greit med soldater så lenge de ikke slåss. I Libya er det igjen bombefly. FNs flyforbudssone skal opprettholdes ved bombing av bakkemål. I Libyia-resolusjonen på SVs landsmøte pekte de på nye aktuelle bombemål (Jemen, Bahrein, Israel).

Hvordan ble fredspartiet til et krigsparti?

Det begynte med den kalde krigens slutt. Gjennom 40 år hadde verden vært fastfryst. Endring var uønsket fordi det kunne rokke balansen mellom blokkene. Det skjedde, men det var sjelden og krevde ofte krig. En rekke konflikter måtte gå på lavbluss. Med den kalde krigens slutt blusset derfor konfliktene opp igjen, eller fant en løsning de var nektet gjennom 40 år. Blant de konflikter som ikke overlevde den kalde krigens slutt var Apartheid-staten i Sør-Afrika.

Humanitære militære intervensjoner

Men andre konflikter ble verre. Jugoslavia gikk i oppløsning, delvis nesten fredelig (Slovenia) delvis som krig (Kroatia) og delvis som borgerkrig med innslag av etnisk rensing og folkemord (Bosnia). Identitetspolitikk ble den dominerende politiske linje.   I Rwanda ble identitetspolitikkens resultat en tragedie med hundretusener drepte, i Jugoslavia ble flere tusen massakrert i Srebenica, begge steder ene og alene fordi de hadde feil identitet, begge steder etter at politikere hadde brukt identitet som mobilisering.

Ut av disse konfliktene vokste tanken om humanitære intervensjoner fram. At militære styrker ikke lenger var redskaper i hendene på stater for å ivareta statenes og statselitenes interesser, men humanitære organisasjoner innrettet på å ivareta fred og forsoning. Erik Solheim omtalte det som en ny æra. Problemet var ikke militærapparatene, men fraværet av dem.

Når ryktene begynte å gå om massakre på muslimer i Kosovo var derfor ikke SV seint ute med å akseptere bombing av Serbia. Når saudiarabere og egyptere fløy passasjerfly inn i bygninger var SV ikke sen om å støtte okkupasjon av Afghanistan. Invasjonen av Irak var de imidlertid mer skeptiske til, men den var etterhvert til å leve med. SV har ikke flertall for sin utenrikspolitikk. ”If you can’t be with the one you love, love the one you’re with”.

SVs ledelse har etter besøk hos våre soldater i Afghanistan skrytt av jobben de gjør (og det har vært velfortjent skryt) og underslått det overordnede prosjekt de inngår i (okkupasjon av Afghanistan for å frambringe et annet regime og holde betydelige deler av befolkningen utenfor makten). Fredspartiet har blitt sosialisert inn i tanken om militærmakt som et legitimt middel for endring av politikk.

Libyia og Gaddafi

I Libya har Gaddafi styrt i over 45 år. Regimet har delvis vært et ”opplyst enevelde”, det har satset på utvikling, utdanning, spredning av økonomisk vekst til hele befolkningen. Gadaffi var en hersker som kom til makten som ung mann, med ideen om arabisk nasjonalisme og sosialisme som ledetråd, og forankret i den kalde krigens forståelse av antiimperialisme (Der USAs utenrikspolitikk, Israels grenseløse aggresjon og de arabiske elitenes underordning av USA interesser var de store hindringene for arabisk frigjøring). Han støttet aktivt opprørere mot den imperialistiske orden, enten de var terrorister i vest-europa, palestinske militante eller, afrikanske geriljasoldater eller latinamerikanske antiamerikanere. Når USA anså han som gudfaren bak alle opprør mot pax americana så var det slett ikke ufortjent. Han inntok også plassen i Reagens empires of evil.

Når den demokratiske vår traff den arabiske verden klarte både folket i Tunis, Egypt og etter hvert Jemen å velte de reaksjonære regimene gjennom utholdenhet og fredelige markeringer. Vel har regimene hatt sine perioder av galskap der de har skutt mot demonstranter, men det har vært relativt begrenset. Det har neppe vært uten betydning at armeene i disse landene har vært vernepliktige – som i mindre grad kan kommanderes mot egen befolkning. (Et perspektiv på verneplikten som det er merkverdig stille om i den norske debatten om vernepliktens avvikling).

I Libya er det  mye som er annerledes.

a)     Der er store deler av hæren leiesoldater.

b)    Opprøret har også form av regionalisme ved at diktatoren har støtte vest i landet, med mindre støtte øst i landet.

c)     Revolusjonen i Libya fikk tidlig form av borgerkrig, ved at hæravdelinger gikk over til de revolusjonært og begynte å skyte på de regimetro soldatene. Etter hvert som disse fikk summet seg og organisert seg begynte de å skyte tilbake. Og borgerkrigen gikk sakte i retning av nederlag for de revolusjonære. Borgerkriger er blodige. Sivile ofre er mange.

d)    Krigen i Libya har sterke elementer av stammekrig og klanskrig.  I tillegg til demokratisk opprør. Det er ikke en forhatt diktator mot folket – tvert imot synes han å ha støtte fra mange ennå.

e)     Se for øvrig Kai Skagens gode Libya-analyse her:

http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1983

I denne situasjonen slåss deler av Europa for krig. Gadaffi må dø. Opprøret må støttes utenifra. De libyiske revolusjonære var først skeptiske. Det er vår revolusjon sa de. Engelske marinegaster som kom med nødhjelp, fikk knapt slippe i land av redsel for at de skulle delta i krigen. Etter hvert som borgerkrigen utviklet seg til de regimetros fordel ble de imidlertid mer tvetydige.

I en svak FN-resolusjon (autorisasjon til å bruke alle tilgjengelige midler for å skape og opprettholde en flyforbudssone) med svært mange avholdne stemmer fikk Frankrike, England, USA, Danmark, Qatars – og SV sin legitimering. Bomb Tripoli. Bomb Gadiffis telt! La oss hindre misbruk av makt ved å bruke makt! Stopp Gadaffi-styrkenes drap på sivile ved å bombe sivile! Bli en del av borgerkrigens morderiske villskap!

Krigens muligheter og begrensninger

Men det er et problem. Krigen ikke er vellykket som fredsskaper, er ikke vellykket som statsbygger, er ikke vellykket som stabilisator. Krig er velegnet til å påtvinge en fiende din vilje, er velegnet til å overvinne armeer, velegnet til å framvise makt for å true eller utpresse.  Men er det noe Irak og Afghanistan viser (sammen med Gaza og Vestbredden) så er det at krigen ikke kan brukes til så mye annet.

Krigen i Irak har lyktes i å omgjøre et relativt fredelig, relativt veldrevet, relativt enhetlig Irak til et segregert land, med høyt voldsnivå, humanitære kriser der mat og strøm er usikre goder. Denne regimetransformasjonen har vært mulig med bare ca 1.4 millioner drepte Irakere.

Afghanistan har gått fra å være et borgerkrigsrammet samfunn med den etnisk største gruppen (pashtuner) ved makten, men relativ ro og orden i ubestridte områder og  uroen i første rekke var i grenseområdene  til å bli et borgerkrigsrammet samfunn med et opprør blant pashtunene, der narkoproduksjon og salg holder økonomien i gang, og der sivile kan ble drept hele tiden over hele landet. Prisen for forverringene  er i underkant av 100 000 drepte sivile.

Problemet med Libya er at ingen helt vet hva målet er. Å hindre regimet i å angripe opprørerne synes å vokse fram som et mål, å utgjøre luftstyrken til opprørerne forut for deres angrep et annet. Gadaffis telt ble neppe bombet for moro skyld. Det er nok et mål å drepe han også.  Er det det SV vil? SVs problem er at de ikke synes å ha innsikt i hva militære kan brukes til, og hva de ikke kan brukes til. De ser for seg en større heller enn mindre rolle for militære styrker når de i Libya-resolusjonen peker på flere land i regionen hvor herskerne skyter på sine motstandere.

Om det er den koloniale arv (white man’s burden) eller begeistringen for en verden styrt av de vestlige stormakter (også kallt FN) som har gjort SV til et krigsparti vet jeg ikke. Men at partiet ikke er til å kjenne igjen er sikkert!

Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

Før valget stilte jeg spørsmålet om hvor SV ville gå etter valget. Jeg antok da at regeringen ville miste flertallet sitt. Det skjedde ikke. Men spørsmålet er ikke mindre aktuelt etter Stoltenbergs siste maktdemonstrasjon. SV har til fulle vist seg villige til å bli tråkket på, og ta det med et smil.

Om avgift på biodislel er lurt eller ikke kan diskuteres. En overgang til biodisel vil føre til lavere utslipp og hvis klima er det viktigste burde det være avgjørende. På den andre side bruker biler fortsatt areal, de forurenser også på annet vis. En avgift på bruken av bioenergi virker derfor ikke helt urimelig. Men disse vurderingen er av mindre interesse.

Det interessante med de siste dagers øvelse er at både SV og Sp har vært klar på at de var imot avgiften, at saken ikke har vært behandlet i tråd med reglene (tatt opp i stortingsgruppene) og at de følte seg overkjørt. Svaret fra Ap har vært hold kjeft, ikke ypp dere! Arbeiderpartiet har visst å bruke partipisken på sine egne i alle år. “En politiker er en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad” skrev Finn Gustavsen. En øvelse som er velprøvd i Arbeiderpartiet, men som altså SV også skal trenes opp i. Jens Arup Seip mente arbeiderpartiet besto av høvdinger og kaniner. Når Stoltenberg er høvdingen, kan ingen være i tvil om hvem som skal bli kaninene som skal lære sangen om lydighet. Og SV lot seg tukte. Selv Hallgeir Langeland stemte for, selv om mange trodde han stemte mot på grunn av en teknisk feil.

Nå var neppe saken stor nok for en regjeringskrise. Så den er kanskje ikke noe bevis for at SV har latt seg tukte for godt. Kanskje sparer de opprøret og oppgjøret til viktigere spørsmål. Slik sett er det mer spennende om Rødt i en vippeposisjon ville felt regjeringen på biodiselsaken, eller om fredningsvedtaket også hadde dekket denne saken.

Det har imidlertid skjedd noen spennende skifter i SV. Venstrefløyens kanskje vikitigste frontfigur Audun Lysbakken har gått inn i som statsråd, en nesten like viktig frontfigur, Ingrid Fiskaa har også gått inn i regjeringen. SV står derfor bedre rustet til å ha en skarpere profil i regjeringen enn de foregående 4 år. De kan i større grad utforme sosialistiske alternativer som utfordrer regjeringen fra fagbevegelsens ståsted.

Hvorfor satte Ap hardt mot hardt?

Og her finner vi kanskje et mulig årsak til at Ap velger å kjøre hardt fra starten av. SV må settes på plass før de får innbille seg at de har handlingsrom. Det kan også tenkes at Stoltenberg ville vise handlekraft etter å ha blitt hengt ut som svak og med beslutningsvegring i et par bøker. Vi vet før at han valgte å støtte slakten av Valla bl.a. fordi en avistegner hadde plassert han på fanget hennes. Vi kan også tenke oss at Stoltenberg faktisk mente at biodiselavgiften var verd å slåss for.  Som ektefødt barn av teknokraten Gro Harlem Brundland, som mer var styrt av vitenskap enn av sunn fornuft, kan vi tiltro Stoltenberg at han følger en økonomisk modell – og ikke tenker!

Hvorfor bøyde SV av?

Like interessant som spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet valgte å opptre som bøllen i skolegården, er hvorfor SV valgte å spille rollen som pinglen. Hva var det som drev partiet til først å akseptere avgiften, deretter blir mot den, utbasunere at de hadde sovet i timen, og at dette skulle de ordne for siden å bli ydmyket og pisket på plass.

På den ene siden kan det være årets tur på plenen. Der SV protesterer for all verden, men velger å bli med på ferden. En nødvendig øvelse for å vise at partiet har egne meninger og forøvrig er maktesløse. Det er ikke tilfeldig at det er en øvelse som må brukes med omhu.

På den andre side kan det ha vært usikkerhet på hvor sterkt Stoltenberg ville stå på avgiften, og mer en unnskyldning for hvorfor de ikke hadde oppdaget det før. Når de skjønte at Arbeiderpartiledelsen sto på forslaget, valgte de bevisst å bøye av. Ikke fordi de var enige, men fordi saken var for liten. Ikke for liten til å ta en konflikt på, men for liten å bryte ut på.

Det kan naturligvis tenkes at alle saker er av en slik karakter, at det å sitte i regjering har en egenverdi høyere enn noen enkelt sak. At det eneste som kan hindre Ap-ledelsen faneflukt tilbake til 2001 er SV og Sp i regjering. Det betyr jo at partiet egentlig har kledd av seg og sier pisk meg! For med den innstillingen kan Ap gjøre hva de vil. De er i flertall i regjeringen, og kan gjøre hva de vil. SV vil alltid følge med på ferden! Men hva skal vi da med SV?

Jeg tviler likevel på at SV trakk sterke venstresiderepresentatnter inn i regjeringen for at de skulle lære seg hvordan bli tuktet. Svaret er derfor trolig at biodiselsaken var for liten. Spørsmålet blir derfor hvilken sak mener SV er stor nok at den er verd å bryte på.

Saker det kan være verd å dø for

Det kan være Afghanistan. Men det tror jeg ikke. For i den saken er SV allerede tuktet, de har vært med på det meste, de støtter ISAF-operasjonen. I den saken er dessuten i et klart mindretall i Stortinget, og krigen i Afghanistan avgjøres uansett ikke i Norge, men i Afghanistan og i USA.

EU-saken er en mer sannsynlig som bruddredskap. Men den er mer av typen «goes without saying», og EU-saken er uansett større enn regjeringen for begge parter. Det er ikke SV og Sp som holder Norge utenfor EU, men ap-elitens frykt for et tredje Nei.

Hva med oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen? Er det denne saken som får SV til å samle krutt i løydom, mens de lar seg piske i offentligheten? Det er en mer sannsynlig kandidat, fordi SV markerte det så sterkt i valgkampen. SV kan vanskelig sitte i en regjering som gir dette området til oljekapitalen, og hvis SV viser seg som lydige trekkhunder for Ap-elitens andre prosjekter, kan Ap utsette oppstart, siden det uansett ikke kan startes boring før om noen år.

En annen mulig kandidat er sykelønnsordningen. Denne flotte reformen fra 1977 som likebehandler arbeidere med funksjonærer. Folk i fastlønnstillinger har naturligvis alltid hatt lønn under sykdom, men stemplingskortyrkene hadde det ikke. Sykelønnsordningen, som ble gjennomført under Nordliregjeringen hadde derfor et klart klasseperspektiv. Spådommene fra høyresiden var at det ville føre til en kraftig øking av sykefraværet (på samme måte som de mente aborttallene ville eksplodere med sjølbestemt abort). Både sjukelønn og sjølbestemt abort hadde naturligvis overklassen og store deler av middelklassen i praksis fra før. Det var når disse godene ble utvidet til arbeiderklassen at misbruket ville eksplodere, mente de borgerlige. Men de tok feil. Både aborttall og korttidsfravær har vært overraskende stabile. Høyresiden har imidlertid aldri glemt sin tro, aldri tvilt på riktigheten av sin diagnose: Valig folk er ikke til å stole på! De slutrer unna så fort de kan, og hvis vi ikke har arbeidsformenn, politi, ledere, kontroll, kontroll, kontroll så faller det hele sammen. Den sittende regjerings bidrag til denne kontrollkulturen er å utvide den. Nå er det ikke tilstrekklig at legene skal kontrollere de notorisk unnasluntrende arbeidere, nei nå skal fastlegene også kontrolleres – for de er for slepphendte med sykemeldingene. Når Stoltenbergfløyen har pekt ut sykefraværet som velferdsstatens store utfordring er det grunn til å vente at angrepene på ordningen kommer, med full støtte fra høyresiden i Stortinget. Her vil et SV i regjering kunne utgjøre en forskjell, og et angrep på ordningen er ikke for liten til å forlate regjeringen på.

Innvandrings- og integreringspolitikken kan også bli en sak der konflikter raskt kan oppstå. Deler av Ap tror ar kampen om stemmene med FrP først og fremst står her. Det vil kunne lede til kraftigere innstramminger enn de SV tok dissens på sist, og denne gangen er det en SVer som har ansvaret for integreringspolitikken. Om angrepene tar form av angrep på islam, angrep på kriminelle, på familiegjenforening eller på dyre integreringstiltak er vabskelig å si, men at de vil komme synes sannsynlig. Hva vil da være regjeringens politikk, og hvor vil SV sette ned foten – ikke bare på hvilke vedtak de er med på i form av dissenser, men med hvilke vedtak de kan leve med å administrere – altså å sette regjeringens liv på spill?

Det er derfor nok av saker hvor SV kan vise mot, holdning og konsekvens. Å være pingle kan være taktisk lurt, og kan vinne partiet litt sympati. Men hvis partiet ikke også viser at det kan stå med rett rygg for det de mener klarer de neppe å mobilisere hverken bevegelse eller velgere for sine krav.

Jeg ser fram til et SV som finner en sak som er stor nok til å slåss for og dø om så det gjelder!

Den norske m-l-bevegelsen er grundig behandlet i litteratur. Dag Solstad har behandlet den i flere romaner, og forfattere som Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Per Petterson har alle skrevet romaner som skal forsøke å forstå fenomenet. Men fenomentet er ikke bare behandlet litterært, flere historiske hovedoppgaver er skrevet – av vekslende kvalitet selvfølgelig, som hovedoppgaver ofte er, men noen av dem er knakende gode. En rekke tidligere m-lere skrev forsøksvise oppsummeringer og kritiske analyser av egne erfaringer i  boka (m-l), redigert av Terje Tvedt i 1989 og  Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik utga i 2008 boka ”ekte 68ere” som er en statistisk analyse basert til et spørreskjema til en tilfeldgig (dvs. representativt) utvalg som hadde vært studenter i årene rundt 1968. M-lerne var der en stor kategori. Sosiologen Jon Ivar Elstad har dessuten skrevet mange artikler om ulike sider av m-l-bevegelsen. Og noen av lederne har skrevet flere bøker om tida si som topper i bevegelsen, både Øgrim og Steigan har skrevet flere. Og enda finnes det sikkert flere som jeg ikke har lest.

Spørsmålet en stiller seg når det kommer en stor og påkostet bok om det allerede godt beskrevne fenomen er jo hva den bidrar med. Har den noe nytt å bringe til torgs? Svaret er både ja og nei. Lange spekulasjoner om våpentrening bringer intet nytt, selv om de har funnet noen som stjal dynamitt (men på eget initiativ og ikke partiets) og som gravde det ned uten noensinne å grave det opp igjen. At m-lerne var aktive i litteraturen og tidvis dominerte det litterære felt, er ikke nytt, og heller ikke at plateselskapet Mai utga mange plater. Men som dokumentasjon for framtidige generasjoner er det ting som må med i den store boka om bevegelsen.

Det som er nytt og som jeg synes fikk noe ut av er intervjuene. Her møter vi fire jevnaldrende fra Volda, vi møter m-l-ere fra Mo i Rana, vi møter to jenter fra Bodø som gikk inn som 13-åringer, og vi møter et par m-l-unger fra Romsås. I tillegg møter vi spredt om i boka andre aktivister som redegjør for sin historie. Og det som slår meg når jeg leser disse innsiktsfulle intervjuene, full av gode refleksjoner om en svunnen tid (de fleste var ute allerede tidelig på 1980-tallet og tidligere) er at disse intervjuene er overraskende like – og slett ikke ulikt fortellingene til både Tor Obrestad og Dag Solstad.

M-L-livets fire faser

M-l-universet kan deles i fire perioder – det første er forelskelsen. Det sødmefulle møte med en ideologi som satte ord på det man opplevde. Når sosialdemokratiet var størknet til byråkrati, systemlojalitet og USA-støtte, når frigjøringsbevegelser vokste fram i hele den tredje verden og vestlig militærmakt var på vikende front, når framtida var åpen, normene usikre og opprøret lette etter en form, så var maoismen en tiltrekkende pakke. De tilbød teori, de tilbød aktivisme og de var de tøffeste gutta og jentene i skolegården, som både kunne sette lærerne til veggs og male slagord på skoleveggen. I alle intervjuene synes jeg å gjenkjenne forelskelsen.

Men overgangen fra forelskelse til kjærlighet er vanskelig. For det sødmefylte møtet med aktivister med samme glød som en selv ble fylt med møter og forpliktelser. Det ble altoppsugende. Og pliktene blir etter hvert tunge å bære. Men jo mer de investerer i forholdet, jo vanskeligere blir det å bryte. Og flere av de intervjuede har refleksjoner om episoder som de ikke forstår at ikke gjorde forholdet slutt og ved å gjenoppleve dem lurer på hva i all verden som fikk dem til å bli. Men bevegelsen hadde effektiv tankekontroll – gjennom stadige kadervurderinger, kampen mellom den borgerlige og proletære sida i den enkelte, kunne feilaktige tanker feies bort. Dette er for øvrig glitrende beskrevet av Terje Tvedt i boka (m-l).

Så kommer proletariseringa. Veien fra student til arbeider. Nesten alle de intervjuede har gått den veien. En av dem var arbeider i utgangspunktet – og opplever etter hvert at det blir brukt mot han (du har ikke ofret så mye som oss – så din mening er mindre verd!). Men det spennende i beskrivelsen av det proletariserte tilværelse er ikke at arbeidet var så ille, selv om det ikke er tvil om at arbeiderklassen lever en vesentlig hardere liv enn mellomlagene, men AKPernes totale mangel på lyst til å rekruttere sine arbeidskolleger. Ikke fordi de i og for seg ikke ønsket å styrke partiet, men fordi de visst hva slags helvete partiet var og de ønsket ingen andre så vondt.

Etter hvert går det opp for dem at det ikke vil bli bedre, at de ikke vil finne tilbake til det sødmefylte møtet og de benytter sjansen til å gli ut. Men de melder seg ikke ut. En forteller at laget ble nedlagt pga. albaniasympatier etter bruddet mellom Kina og Albania, og fordi det ikke fantes medlemskartotek visste ingen hvem som da mistet laget sitt. Han velger da å gjemme seg vekk, ikke melde seg for andre lag, og lever i 2-3 år i redsel for at partiet skal oppsøke han og trekke han inn igjen. Det tar år før han slapper av. Andre flytter til nye steder uten å melde flyttingen til partiet og klarer å gli ut på den måten.

Som en som sto i nærkamp med bevegelsen, som SFU/SVU/SU-medlem gjennom hele 70-tallet, er det overraskende hvor lite politikk spilte inn for det sluknende kjærlighet. Vår kritikk av stalinisme, av ettpartimodell, av substitusjonisme, av sekterismen etc. har ikke gjort inntrykk på noen av de intervjuede. Sammenbruddet i den interne konstruksjonen (bruddet mellom Kina og Albania, Kinas angrep på Vietnam, Vietnams angrep på Kambodsja, Pol Pots galskap, Maos død og firerbandens fall, rehabiliteringen av Deng etc) har spilt en litt større rolle, men heller ikke denne synes avgjørende. Det viktigste synes å være slitet – forpliktelsene. Partiet krevde dem 24/7/365 – og det tærer. Det er grenser for hvor mye du kan kreve av mennesker og over hvor lang tid, uten at belønningen er i sikte.

Et parti med oppofrelse som sentralt, og forpliktelse, moralisme, kadervurdering, ”de med høyest nivå skal styre” etc. skaper et rom for maktmennesker og for maktmisbruk. Og alle fortellingene er fulle av dette. Mens kadervurderingene til å begynne med oppleves som nytt og spennende, som mye skryt og konkrete forslag til forbedring, så oppleves de etter hvert som et middel til å holde folk nede, full av giftige, sårende kommentarer, som et bittert gammelt ektepar som bruker venners tilstedeværelse til å slenge giftigheter mot hverandre.

Metodiske kritiske bemerkninger

Det er etter min mening, mye å få ut av intervjumaterialet til Rognlien og Brandal. Men de redegjør dessverre i overraskende liten grad for hva som er utvalget, hva som er uttrekkskriterier, hva som er gjennomgående i materialet og hva som er unikt. Utvalget er laget ved selvutvelgelse – dvs. de som ønsket har tatt kontakt. Dette åpner naturligvis for store skjevheter ved at noen kategorier folk kan ha større sannsynlighet fior å velge seg inn, mens andre kan ha tilsvarende liten. (Det kan f.eks. tenkes en stor overvekt av de som har noe negativt å fortelle). De selvutvalgte skal ha vært ca. 160 som er en svært liten andel av trolig mer enn 10 000 som har vært innom bevegelsen i noen tid. Av disse 160 plukkes noen ut til å bli gjengitt i boka, men færre enn 10% (16). Hva er kriteriet for det?  Det redegjøres det ikke for. Er det stedene (Volda og Mo i Rana) eller er det historiene – at de har tatt med de som var mest verd å gjengi?

I innledningen nevnes Bergen som et sentralt sted, fordi nest største by ofte er sentral i opposisjon til sentralen. Men det intervjues ingen herfra. I Bergen brøt en meget stor gruppe ut av AKP (m-l) i 1981 – på et relativt klart politisk grunnlag. Hva er grunnen til at ingen av disse er intervjuet? Tok de ikke kontakt, eller falt de ut av andre grunner. At tanker var å få dem med tyder jo innledningen på. Dette er desverre ikke noe boka gir oss svar på.

Ut fra særlig Rognliens harselerende omgang med en bevegelse, et engasjement, en begeistring og en evne til forpliktelse han tydligvis ikke har kunne forstå i tidligere ting produsert på kaderprosjektets nettside, er jeg likevel positivt overrasket over boka. Litt harselering må være lov. Fenomentet AKP ber jo nesten om å bli harselert med. Og Rognlien faller av og til for fristelsen. Men i all hovedsak tas fenomentet på alvor, intervjuobjektene får gode spørsmål, får rom og tid til å svare og deres kloke refleksjoner legges fram for oss uten redigering. Og det er til å bli klok av.

Dette er spørsmål Svein Tuastad reiser i sin bok ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer”.

Boka begynner med norske særheter – at vi aldri har trodd på herrer, og viser til at internasjonalt kjente størrelser har kåret den skandinaviske modell til vinnere, ”uansett  hvilken sosial indikator du velger å måle på”. Deretter tegner han et bilde av hvordan det ble slik – om den kamp folket måtte føre for å overvinne de autoriteter som undertrykte dem. Han viser også at den norske modellen fungerer – i fotball, der alle spiller og alle får spille like mye. Der det ikke er tillatt for trenere å spesialisere eller toppe lagene. Så demokratisk som det tenkes kan. I motsetning til for eksempel Holland, der forfatteren tidvis er, der utvelgelse av talenter og topping av lagene i 1,2,3,4, og 5 lag skjer fra 5-årsalderen. Likevel gjør Norge det langt bedre i fotball i aldersbestemte lag helt opp til juniornivå. Kan det være at den norske modellen er overlegen nettopp fordi alle skal med? Den amerikanske forskningsjournalisten Malcolm Gladwell tar i sin siste bok, Outliers opp et fenomen i Canada: Nesten alle spillere på highschool-lagene i ishockey er plukket i av talentspeidere allerede i femårsalderen. Og de er nesten alle født i de tre første månedene av året! Noen sammenheng? Ja selvfølgelig – jo tidligere du ser etter talenter, jo mer vil du forveksle talent og alder. Blant femåringer er som kjent de som er født i januar og februar og mars eldre enn de som er født på høsten, og virker derfor bedre. Du høster altså bare av en knapp fjerdedel av talentene. Langt bedre blir det når utvelgelsen skjer mye seinere, og alle skal med så langt som mulig.

Tuastad tar oss deretter gjennom klassekampen – den knallharde klassekampen da arbeiderklassen reiste seg mot kapitalen og tidvis vant, men oftere tapte, med bitre konsekvenser. Tuastad forteller historien til streikegeneralen og fagforeningskjempen Adolf Olsen, som ledet en kamp mot lock-out av havnearbeiderne i 1921, og måtte tilbringe seks måneder i fengsel.  Og som på femtitallet så tilbake på kamptiden og sier at ingen vil tilbake dit, til sulten, nøden og trangboddheten. Men den norske modellen er ikke bare at arbeiderbevegelsen fikk politisk makt, men også indre justis for å tvinge gjennom sentraliserte tarifforhandlinger. For den norske modellen ble en forhandlingsmodell, der prisen har vært at vi alle har fått det bedre. Og underlig nok, viser forfatteren – dyret kan fly! Mens de liberalistiske økonomiene har hatt store omstillingsvansker etter krisen i 1990, har de nordiske landene lyktes i omstillingen. De kommer alle på topp av OECDs liste over konkurransedyktige økonomier.

Hvis Norge og den nordiske modell er så god, hva er venstresidas oppgave? Dermed er Tuastad tilbake til utgangspunktet: Venstresidas seier har vært så totalt og resultatet så overveldende bra, at oppgaven er løst! (Så naiv er naturligvis ikke forfatteren – det kommer mange forbehold): Det gjenstår to forhold. Det ene er at vi kan bli egoistiske, feite og fornøyde, og holde verden vekk fra vår rikdom, det andre er at denne rikdommen fortsatt er svært ulikt fordelt. Vel er lønnsforskjellene relativt små, men makten over kapitalen er konsentrert på ganske så få hender.

EU

Det neste målet må derfor være for Tuastad være å komme seg inn i EU. Ikke fordi Norge trenger EU, men fordi EU trenger Norge. Det EU trenger Norge til er å vise den nordiske modell, å spre det glade budskap, slik at hele Europa skal få ta del i vår velferdsstatsmodell. Dette mener jeg er et svært lite gjennomtenkt argument. De skandinaviske velferdsstatene er et resultat av klassekamp og demokrati. Kampen arbeiderklassen første for å skape sikkerhet uavhengig av kapitalistenes luner, det Esping-Andersen så treffende kaller decommodification – at arbeiderne ikke skulle være tvunget til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten fordi alternativet var å sulte i hjel – var lang og hard. Svein beskriver deler av den i sin bok. Men den forutsatte nasjonale fagorganisasjoner som kunne koordinere, den forutsatte riksdekkende aviser som kunne skape opinion og den forutsatte nasjonale tariffavtaler som skapte solidaritet og et representativt parlament hvor krav kunne omsettes til politikk.

Spørsmålet er om dette er en modell som kan eksporteres, som et ovenfra og ned prosjekt. Og ikke minst til et EU som grunnlovsfester markedsliberalismen og mangler de organer som de skandinaviske nasjonalstatene hadde som ramme. Å tro at EU kan utvikle seg til en velferdsstat er derfor illusorisk. Det krever opphevelse av alle traktater fra Romatrakten til Lisboa-avtalen.

Nytt liv for Høyres selveierdemokrati?

Hans andre mål er å ta kampen om demokrati i økonomien. I bokas siste del peker Tuastad ganske riktig på at demokratiet stanser ved markedets dør. Mens klassekompromisset åpnet for at staten skulle lytte til folket, der hver mann og kvinne hadde hver sin stemme, så er markedet styrt av en annen logikk – der har hver aksje en stemme, dvs. de rikeste bestemmer. En videre demokratisering må være å legge økonomien under demokratiet. Tuastad sitt forslag er at dette skal skje gjennom Høyres selveierdemokrati – at de ansatte eier aksjer.  Så kan venstresiden kalle det sosialisme. Spørsmålet blir da hva det gjør med oss å bli aksjeeiere. Marx gir i Kapitalen en idealtype av den kapitalistiske personlighet, som han i forordet skriver om ”Figurer som kapitalisten og jordbesitteren tegner jeg på ingen måte i et rosenrødt lys. Men det dreier seg her bare om personer, for såvidt som de er karaktermasker av økonomiske kategorier, bærere av bestemte klasserelasjoner og klasseinteresser”. Kapitalisten er altså ikke personlig ond, eller endimensjonal, men kapitalismen tvinger han til å tenke lønnsomhet, ellers går han konk. Det er spis eller bli spist. Her ligger kapitalismens grunleggende tvang – at det eneste spørsmålet kapitalismen kan besvare om hva vil vil, hvor vi skal gå, hva som skal bevares og hva som skal endres, er lønnsomhet. Kan vi tjene penger på det gjør vi det, kan vi ikke gjør vi det ikke.

Spørsmålet blir med andre ord om forslaget ikke vil omgjøre oss alle til kapitalistiske personligheter som ikke stiller andre spørsmål enn lønnsomhet. Og snakker vi ikke da om det motsatte av sosialisme.

Samtidig viser Tuastad sin bok på en fortreffelig måte at reformismen har kommet til veis ende. Reformer innenfor rammen av kapitalismen har nådd svært langt i å skape et godt liv for de privilegerte i verden. Langt bedre enn Marx sikkert kunne forestille seg. Men til en stor pris – store deler av verden ligger i fattigdom,ufattelig mange  barn sulter i hjel, og det dumpes gifter fra de rikes bord i de fattiges verden hele tiden. Der boka strander er i forslagene til videre reformer. De blir begge illusoriske, EU vil fortsette å være en byråkratiske, elitistisk union, mer bekymret over europeisk kapital sine betingelser enn vanlige folks liv. Det er det EU er skapt for, og det kan det neppe reformeres bort fra. Og forslaget om selveierkapitalismen er nesten verre! Aksjeformen gjorde ikke kapitalismen annerledes enn når det var en kapitalist, aksjeeierens grådighet er ikke mindre enn kapitalistens. Og aksjeeierens usympatiske, ensidige, grådige og snevre livsverden, er det ikke noe som helst frigjørende med.

Tuastads bok viser derfor, uten at forfatteren trekker den konklusjonen, at videre reformer må peke ut over kapitalismen, ut over markedet, ut over p – v – p’. Dermed går det inn i den spennende debatten Dietlef Martens forsløker å trekke opp i Klassekampen: Hva skiller Rødt og SV (hvis vi ser bort fra fraseologi og besvergelser). Hvis det er at Rødt krever 10% mer enn SV ville de trolig oppnådd mer som en fraksjon i SV. Men hvis de vil et annet samfunn, må de begynne å formulere politikk som peker i den retning. Og det er en utfordring som også går til venstresida i SV.

De som meldte seg ut i april 2008 sto ”nærast eigenhendig for Raudt/RV sitt utruleg kjipe og dårlege resultat sist lokalval” heter det (RV fikk 4,5% i 2007, en nedgang fra 5,9% i 2003). Arbeidermakt.no omtales gjentatte ganger som en furteside som driver med ”usakeleg furting”. Spørsmål om hva denne ”furtingen” består av besvares raskt med nye beskyldninger om furting. Fy og skam gjentas som mantra, og de utmeldte var udemokratiske og ondsinna. Skylden for årets tilbakegang i Bergen må de utmeldte, Rødts landstyre og fylkesstyre i Hordaland ta. Bergen Rødt bærer intet ansvar!

Hva står på spill?

Når følelsene er såpass sterke, ligger det ofte noe under. En kan skjønne sinne og frustrasjon – Bergen Rødt gjorde et svært dårlig valg, det dårligste på svært mange år. Årsakene til dette er neppe enkle, men min første tanke, at det avspeilte en svekket organisasjon, var kanskje både feil og overfladisk. Problemene sitter langt dypere enn som så. Det er den politiske tenkingen i Rødt Bergen som er på kollisjonskurs. Ikke med arbeidermakt.no, men med ledelsen i Rødt. I lys av at valget ga en framgang på ca. 1% og nesten et stortingsmandat i Oslo, mens resultatet ble et kraftig nederlag i Bergen, er det viktig å frikjenne Bergenslaget for ansvar. For det er Rødt Bergen som nå bygger seg opp som opposisjon til partiledelsen sentralt.

På sin hjemmeside har Terje Valen, den fremste ideologen i Rødt Bergen lagt fram sin analyse av valgresultatet: http://home.online.no/~tervalen/Oppsummering%20av%20stortingsvalet%202009.htm

Her er det tydelig at det er den reformistiske linjen til Rødt sentralt og fylkesstyret som skal angripes. Det norske politiske liv deles i dekonstruktører (de som vil dekonstruere alle hindre på kapitalens frie herjinger) og deformister som vil gå mer lempelig fram for å oppnå det samme. I Valens verden er DNA er dekonstruksjonsparti som har blitt presset i retning av deformisme, SV et deformistparti. Mellompartiene (Sp,Kr.F og V) er blandinger av dekonstruksjonisme og deformisme og høyrepartiene er klare dekonstruktører. Bare Rødt skiller seg ved å være mot kapitalens frie spill. Nettopp fordi Rødt ikke markerte dette, men la seg opp til deformistene gjorde de et fryktelig dårlig valg. Tapet skyldes et høyreavvik, som partiet må kvitte seg med.

Hvis partiet bare tar de tilstrekkelige skritt til venstre vil oppslutningen blomstre og mandatene sitte løst.  Mener Terje Valen. Her er lukten fra ”Teser om høyreavviket” fra 1975 lett gjenkjennelig. (Teser om høyreavviket ble utviklet av Trond Øgrim etter valgnederlaget i 1973, og ledet fram til avsettelsen av Sigurd Allern som leder, og innsettelsen av Pål Steigan og ledet den unge m-l-bevegelsen inn i sin mest sekteriske periode. Steigan skriver selv at de ledet ”til en ekstern og intern sekterisme, som var veldig skadelig, og at vi utvikla en partimodell som kan kalles krigskommunistisk”.  Rødt Bergen skal med andre ord føre kampen om velgerne inn på Tjen Folkets banehalvdel.

Atter en gang har gamle Marx profetiske evner: Historien gjentar seg. Første gang som tragedie, andre gang som komedie

Men det forklarer hvorfor medlemmer av Rødt Bergen sier så tydelig at feilene ble gjort i ledelsen i Rødt og i fylkesstyret – og ikke i Rødt Bergen. For i Rødt Bergen har de nå en helt alternativ linje, som ikke lefler med de rødgrønne, eller tenker smått (forsvare uføretrygden). Rødt Bergen skal tydeligvis lede det store Oppgjøret med Høyresiden. Derfor intensiteten i kommentarene på arbeidermakt.no.

Jeg får bare takke min gud og gode kamerater for at jeg kom meg ut i tide

Arbeiderpartiet er valget vinner. Med 35.4% gjorde Ap sitt beste valg side 36.9 i 1993, og også bedre enn valget i 1989 da de fikk 34,3. Går vi lenger tilbake var det valget i 1973 som var et katastroferesultat (35,3) som var det første valget under 40% siden krigen som er mest sammenlignbart. Arbeiderpartiet har derfor grunn til å være fornøyd.

Høyresiden har aldri vært sterkere. 40,1% stemte Fr.P eller Høyre. Vi må helt tilbake til 1909 for å finne en sterkere høyreside i norsk politikk! Da fikk Høyre 41,4. Siden har den samlede høyresiden aldri vært i nærheten av 40-tallet. Selv under høyrebølgens beste valg i 1981 fikk høyresiden 36,3% (Fordelt med 31,8 på Høyre og 4,5 til Fr.P). Høyresiden har altså styrket seg kraftig, og den minst sympatiske delen av den har styrket seg mest.

Sentrum (Venstre og Kr,F) fikk til sammen 9,4%. Dette er et absolutt historisk lavmål. Kr.F må tilbake til 1936 for å finne en lik dårlig resultat (da stilte de knapt andre steder enn Hordaland), men da fikk Venstre 16%. For Venstre er resultatet mer ”normalt”, under sperregrensen har vært normen etter splittelsen av partiet i 1972.

Hva så med venstresida? Valget var katastrofalt dårlig! SV fikk  6,1% og Rødt fikk 1,3. Vi må tilbake til Høyrebølgen for å finne et svakere resultat (1981 og 1985). Riktignok fikk SV 6.0% i 1997, med da fikk RV 1,7%, så samlet var det et sterkere valg.

Utover at vi fikk gjenvalg av den rødgrønne regjering – med et styrket Ap og svekket SV – er det altså ingen grunn til å være fornøyd. Dette krever nytenking på venstresida!

SV

SV gjorde altså et meget dårlig valg – selv om det ikke var uventet. Både skolevalg og de fleste meningsmålinger spådde partiet i det området. Prisen for å sitte i regjering stopper ikke der. I tillegg er de store politiske bevegelser som partiet alltid har levd på, demobilisert. Og SV har stor skyld for det selv, fordi de ikke har ønsket å fokusere på sine nederlag. Kraftfull mobilisering av opposisjon på anti-krig, miljø, anti-rasisme, fattigdom, anti-EØS ligger nede, fordi bare et aktivt SV kan styrke disse bevegelsene som hver for seg har stor sympati i folket. Et svekket SV i regjering, mer oppsatt på å ikke gjenta sine feil (fokus på nederlag) peker bare i retning av større demobilisering og nederlag i framtida.

Rødt

 Rødt gjorde et dårlig valg. Etter 4 år med rødgrønn regjering, et SV svinebundet til Aps moderniniseringsprosjekter og uten opposisjon fra venstre, klarte Rødt en framgang på 0,1. I Oslo var det likevel bare 0,1% fra å lykkes med å få Folkvord på tinget. Andre steder er resultatet direkte dårlig. Torstein Dahle fikk 2,5% av stemmene og en tilbakegang på 0,9%. I Bergen var tilbakegangen på hele 1,4% til 3,3%. Et svekket SV står altså med et svekket Rødt til venstre for seg, på tross av Rødts framgang på 0,9% i Oslo. Den impotensen Rødt viser i Bergen er jo ikke overraskende for oss som har vært med der noen år. Bergenslagets klare vending mot dogmatikk og dyrking av nederlag etter sammenslåingen av RV og AKP kunne neppe ende i noe annet. Og så lenge partiet ikke er villig til å ta et oppgjør med den dogmatiske arv er det trolig dømt til å være på den størrelse det år etter år bekrefter at det er.

Hva må gjøres?

 Det er naturligvis for tidlig å dømme SV og Rødt nord og ned. Men sannsynligheten for at regjerings-SV vil bli enda tyngre i partiet er stor. Og sannsynligheten for at Rødt blir et åpent, inkluderende parti for opposisjonen til venstre er tilsvarende liten. Noen må derfor begynne å tenke nytt. Hva slags parti trenger venstresida? Hva slags parti kan bygge og lære av bevegelsene? Hva slags parti trengs for å stoppe det stadig større og sterkere høyresida? Hva slags parti kan ta opp i seg ny radikalisering? Dette er spørsmål alle på venstresida nå må stille seg – og de bør ikke tro at svaret er en multiple choice test med ap, SV og Rødt som 1,x,2.

(Fra Alice i Eventyrland)

De siste meningsmålingene peker i retning av de rødgrønnes fall. Om resultatet blir en regjering av Arbeiderpartiet alene, de tre borgerlige, eller en Høyre-FrP-regjering er tilsynelatende det eneste spenningsmoment.

Vi kan trygt slå fast at faller regjeringen så faller den for eget grep. Som påvist av mange er den entusiasmen for et rødgrønt flertall som eksisterte for fire år siden, bortimot vekke. Med unntak av noen viktige markeringer i Soria-Moria-erklæringen, og noen viktige grep for å styrke arbeidernes rettigheter mot en tøylesløs kapital (som vi ikke skal undervurdere betydningen av) er det lite regjeringen har fått til.  Og selv om den har stått for en rekke små, men viktige skritt i riktig retning, har den ikke klart å mobilisere noen entusiasme for disse. Endringer fra oven blir aldri forsvart på samme måte som endringer kjempet gjennom nedenifra.

Og de store grepene som kunne skape entusiasme – som å få sykehusene under folkevalgt kontroll, legge kraftig om til fornybar energi, latt krisa ramme de som har tjent stort på nyliberalismen heller enn å redde dem, få styrkene våre hjem fra Afghanistan, gi skolen et skikkelig løft, tatt et krafttak for likelønn og utryddet fattigdommen, for å nevne noen saker, har vi ikke sett noe til.

Regjeringens eneste håp for å vinne valget er at alternativet er så uendelig mye verre, men det tør de ikke engang si klart og tydelig. Jens mot Jensen debattene er høflige meningsutvekslinger, og gir ikke noe bilde av drama. Forklaringen er vel at Jens ikke ser så mye annet som dramatisk enn budsjettbalansen – og den gir de fleste av oss blanke i.

Den politiske impotensen til Rødt i denne situasjonen viser at en kraftfull opposisjon fra venstre ikke kan vokse ut av en allianse av gammelmaoister og unge radikale.

Det sentrale spørsmålet er derfor hvor SV går herfra. Vil de fortsette den rødgrønne alliansen i opposisjon, eller vil de reise opposisjon mot både den nye høyreregjeringen (enten det nå blir sammen med FrP eller de småborgerlige) og den sosialdemokratiske elitens moderniseringsprosjekter – som inneholder både å styrke oljekapitalen og den øvrige finanskapital, trakassering av de syke og svake for å få dem i arbeid, liberalisering av arbeidslivet for å gjøre det mer dynamisk,  fortsatt deltakelse i USAs kriger og en innvandringspolitikk som etterligner FrP så mye de tør.

Velger SV det siste, må de bevege seg ut av Stortinget, ikke bare ut på plenen, men ut for å bygge bevegelser. Legge vekten på å bygge egen organisasjon, sakte, sikkert og møysommelig – som FrP har gjort i snart 20 år.  Og for å bygge og mobilisere store og sterke bevegelser. Håpet for en bedre framtid, for folkemakt mot kapitalmakt ligger ikke i allianser i Stortinget, men i mobilisering av en sterk fagbevegelse, en sterk miljøbevegelse, en sterk fredsbevegelse, en sterk anti-rasistisk bevegelse, en sterk bevegelse for internasjonal solidaritet. Jo sterkere bevegelsene blir, jo mer entusiasme de skaper jo viktigere blir det for SV å utvikle politiske svar på utfordringene de kommer med og med styrke bære dem inn i Stortinget.  Mens SV da vil være isolert på Stortinget kan de ha store allierte i folket.

Velger de derimot å fortsette det rødgrønne samarbeidet i opposisjon, bevise sin fortsatte samarbeidsvilje ved å ikke true Ap fra venstre, fortsatt la finansdepartementet styre den økonomiske politikken, og være så systemlojale som samvittigheten tillater, så øker vel sannsynligheten for en retur til regjeringskontorene ved neste korsvei. Men uten at en rødgrønn regjering II vil mobilisere annen entusiasme enn å bli kvitt høyreregjeringen.

Så hvor skal SV gå? Det avhenger for en stor del av hvor de vil.