Da syns jeg  som SV medlem det er grunn til å stille Bård Vegar Solhjell spørsmålet Olof Palme stilte til Berge Furre i en debatt om sosialisme på norsk tidlig på 80 – tallet: Det er vel og bra det du sier , men hvorfor har du åpnet egen butikk? Palme forsto Berge Furres synspunkter som så tett på Arbeiderpartiet at han ikke skjønte at det kunne være  grunnlag for  et sosialdemokratisk SV i tillegg.

Dersom hovedlinjene i Bård Vegar Solhjells innretting kommer til å prege SVs prinsipprogram, er grunnlaget for SV som parti borte. Ikke på et eneste punkt antyder Solhjell at kapitalkreftenes makt må utfordres i samfunns- og arbeidslivet,  at virkelig demokrati  aldri kan oppnås uten å demokratisere  økonomien, at markedsliberalismens frammarsj må stoppes  nasjonalt og internasjonalt for både å få en mer bærekraftig og  mer rettferdig utvikling.  De ”nye” ideene hans er flere private aktører i skole og omsorg.

Det er riktig og nødvendig at SV deltar i den rødgrønne regjeringen dersom det daglige reformarbeidet – nå på grunnlag av Soria Moria 2 – er koblet sammen med konkrete SV forslag for å begrense og  presse tilbake kapitalkreftenes makt over politikk og økonomi i samfunnet, og en visjon der kapitalismen er erstattet av en demokratisk styrt politikk og økonomi.  SV s analyse må bygge på at fag- og miljøbevegelsen nasjonalt og globalt er  avgjørende drivkrefter for en slik utvikling.

SV trenger et program gjennomsyret av grønn tenking, men uten at partiet også har en politikk gjennomsyret av rød tenking og strategi har partiet ingen eksistensberettigelse.  

En sideeffekt  dersom Solhjells tenking får gjennomslag vil jo også være at færre og færre vil stemme på partiet hvis det bare blir en sosialdemokratisk variant spesialtilpasset  en  miljøbevisst og vellykket middelklasse.

Før valget stilte jeg spørsmålet om hvor SV ville gå etter valget. Jeg antok da at regeringen ville miste flertallet sitt. Det skjedde ikke. Men spørsmålet er ikke mindre aktuelt etter Stoltenbergs siste maktdemonstrasjon. SV har til fulle vist seg villige til å bli tråkket på, og ta det med et smil.

Om avgift på biodislel er lurt eller ikke kan diskuteres. En overgang til biodisel vil føre til lavere utslipp og hvis klima er det viktigste burde det være avgjørende. På den andre side bruker biler fortsatt areal, de forurenser også på annet vis. En avgift på bruken av bioenergi virker derfor ikke helt urimelig. Men disse vurderingen er av mindre interesse.

Det interessante med de siste dagers øvelse er at både SV og Sp har vært klar på at de var imot avgiften, at saken ikke har vært behandlet i tråd med reglene (tatt opp i stortingsgruppene) og at de følte seg overkjørt. Svaret fra Ap har vært hold kjeft, ikke ypp dere! Arbeiderpartiet har visst å bruke partipisken på sine egne i alle år. “En politiker er en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad” skrev Finn Gustavsen. En øvelse som er velprøvd i Arbeiderpartiet, men som altså SV også skal trenes opp i. Jens Arup Seip mente arbeiderpartiet besto av høvdinger og kaniner. Når Stoltenberg er høvdingen, kan ingen være i tvil om hvem som skal bli kaninene som skal lære sangen om lydighet. Og SV lot seg tukte. Selv Hallgeir Langeland stemte for, selv om mange trodde han stemte mot på grunn av en teknisk feil.

Nå var neppe saken stor nok for en regjeringskrise. Så den er kanskje ikke noe bevis for at SV har latt seg tukte for godt. Kanskje sparer de opprøret og oppgjøret til viktigere spørsmål. Slik sett er det mer spennende om Rødt i en vippeposisjon ville felt regjeringen på biodiselsaken, eller om fredningsvedtaket også hadde dekket denne saken.

Det har imidlertid skjedd noen spennende skifter i SV. Venstrefløyens kanskje vikitigste frontfigur Audun Lysbakken har gått inn i som statsråd, en nesten like viktig frontfigur, Ingrid Fiskaa har også gått inn i regjeringen. SV står derfor bedre rustet til å ha en skarpere profil i regjeringen enn de foregående 4 år. De kan i større grad utforme sosialistiske alternativer som utfordrer regjeringen fra fagbevegelsens ståsted.

Hvorfor satte Ap hardt mot hardt?

Og her finner vi kanskje et mulig årsak til at Ap velger å kjøre hardt fra starten av. SV må settes på plass før de får innbille seg at de har handlingsrom. Det kan også tenkes at Stoltenberg ville vise handlekraft etter å ha blitt hengt ut som svak og med beslutningsvegring i et par bøker. Vi vet før at han valgte å støtte slakten av Valla bl.a. fordi en avistegner hadde plassert han på fanget hennes. Vi kan også tenke oss at Stoltenberg faktisk mente at biodiselavgiften var verd å slåss for.  Som ektefødt barn av teknokraten Gro Harlem Brundland, som mer var styrt av vitenskap enn av sunn fornuft, kan vi tiltro Stoltenberg at han følger en økonomisk modell – og ikke tenker!

Hvorfor bøyde SV av?

Like interessant som spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet valgte å opptre som bøllen i skolegården, er hvorfor SV valgte å spille rollen som pinglen. Hva var det som drev partiet til først å akseptere avgiften, deretter blir mot den, utbasunere at de hadde sovet i timen, og at dette skulle de ordne for siden å bli ydmyket og pisket på plass.

På den ene siden kan det være årets tur på plenen. Der SV protesterer for all verden, men velger å bli med på ferden. En nødvendig øvelse for å vise at partiet har egne meninger og forøvrig er maktesløse. Det er ikke tilfeldig at det er en øvelse som må brukes med omhu.

På den andre side kan det ha vært usikkerhet på hvor sterkt Stoltenberg ville stå på avgiften, og mer en unnskyldning for hvorfor de ikke hadde oppdaget det før. Når de skjønte at Arbeiderpartiledelsen sto på forslaget, valgte de bevisst å bøye av. Ikke fordi de var enige, men fordi saken var for liten. Ikke for liten til å ta en konflikt på, men for liten å bryte ut på.

Det kan naturligvis tenkes at alle saker er av en slik karakter, at det å sitte i regjering har en egenverdi høyere enn noen enkelt sak. At det eneste som kan hindre Ap-ledelsen faneflukt tilbake til 2001 er SV og Sp i regjering. Det betyr jo at partiet egentlig har kledd av seg og sier pisk meg! For med den innstillingen kan Ap gjøre hva de vil. De er i flertall i regjeringen, og kan gjøre hva de vil. SV vil alltid følge med på ferden! Men hva skal vi da med SV?

Jeg tviler likevel på at SV trakk sterke venstresiderepresentatnter inn i regjeringen for at de skulle lære seg hvordan bli tuktet. Svaret er derfor trolig at biodiselsaken var for liten. Spørsmålet blir derfor hvilken sak mener SV er stor nok at den er verd å bryte på.

Saker det kan være verd å dø for

Det kan være Afghanistan. Men det tror jeg ikke. For i den saken er SV allerede tuktet, de har vært med på det meste, de støtter ISAF-operasjonen. I den saken er dessuten i et klart mindretall i Stortinget, og krigen i Afghanistan avgjøres uansett ikke i Norge, men i Afghanistan og i USA.

EU-saken er en mer sannsynlig som bruddredskap. Men den er mer av typen «goes without saying», og EU-saken er uansett større enn regjeringen for begge parter. Det er ikke SV og Sp som holder Norge utenfor EU, men ap-elitens frykt for et tredje Nei.

Hva med oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen? Er det denne saken som får SV til å samle krutt i løydom, mens de lar seg piske i offentligheten? Det er en mer sannsynlig kandidat, fordi SV markerte det så sterkt i valgkampen. SV kan vanskelig sitte i en regjering som gir dette området til oljekapitalen, og hvis SV viser seg som lydige trekkhunder for Ap-elitens andre prosjekter, kan Ap utsette oppstart, siden det uansett ikke kan startes boring før om noen år.

En annen mulig kandidat er sykelønnsordningen. Denne flotte reformen fra 1977 som likebehandler arbeidere med funksjonærer. Folk i fastlønnstillinger har naturligvis alltid hatt lønn under sykdom, men stemplingskortyrkene hadde det ikke. Sykelønnsordningen, som ble gjennomført under Nordliregjeringen hadde derfor et klart klasseperspektiv. Spådommene fra høyresiden var at det ville føre til en kraftig øking av sykefraværet (på samme måte som de mente aborttallene ville eksplodere med sjølbestemt abort). Både sjukelønn og sjølbestemt abort hadde naturligvis overklassen og store deler av middelklassen i praksis fra før. Det var når disse godene ble utvidet til arbeiderklassen at misbruket ville eksplodere, mente de borgerlige. Men de tok feil. Både aborttall og korttidsfravær har vært overraskende stabile. Høyresiden har imidlertid aldri glemt sin tro, aldri tvilt på riktigheten av sin diagnose: Valig folk er ikke til å stole på! De slutrer unna så fort de kan, og hvis vi ikke har arbeidsformenn, politi, ledere, kontroll, kontroll, kontroll så faller det hele sammen. Den sittende regjerings bidrag til denne kontrollkulturen er å utvide den. Nå er det ikke tilstrekklig at legene skal kontrollere de notorisk unnasluntrende arbeidere, nei nå skal fastlegene også kontrolleres – for de er for slepphendte med sykemeldingene. Når Stoltenbergfløyen har pekt ut sykefraværet som velferdsstatens store utfordring er det grunn til å vente at angrepene på ordningen kommer, med full støtte fra høyresiden i Stortinget. Her vil et SV i regjering kunne utgjøre en forskjell, og et angrep på ordningen er ikke for liten til å forlate regjeringen på.

Innvandrings- og integreringspolitikken kan også bli en sak der konflikter raskt kan oppstå. Deler av Ap tror ar kampen om stemmene med FrP først og fremst står her. Det vil kunne lede til kraftigere innstramminger enn de SV tok dissens på sist, og denne gangen er det en SVer som har ansvaret for integreringspolitikken. Om angrepene tar form av angrep på islam, angrep på kriminelle, på familiegjenforening eller på dyre integreringstiltak er vabskelig å si, men at de vil komme synes sannsynlig. Hva vil da være regjeringens politikk, og hvor vil SV sette ned foten – ikke bare på hvilke vedtak de er med på i form av dissenser, men med hvilke vedtak de kan leve med å administrere – altså å sette regjeringens liv på spill?

Det er derfor nok av saker hvor SV kan vise mot, holdning og konsekvens. Å være pingle kan være taktisk lurt, og kan vinne partiet litt sympati. Men hvis partiet ikke også viser at det kan stå med rett rygg for det de mener klarer de neppe å mobilisere hverken bevegelse eller velgere for sine krav.

Jeg ser fram til et SV som finner en sak som er stor nok til å slåss for og dø om så det gjelder!

Den norske m-l-bevegelsen er grundig behandlet i litteratur. Dag Solstad har behandlet den i flere romaner, og forfattere som Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Per Petterson har alle skrevet romaner som skal forsøke å forstå fenomenet. Men fenomentet er ikke bare behandlet litterært, flere historiske hovedoppgaver er skrevet – av vekslende kvalitet selvfølgelig, som hovedoppgaver ofte er, men noen av dem er knakende gode. En rekke tidligere m-lere skrev forsøksvise oppsummeringer og kritiske analyser av egne erfaringer i  boka (m-l), redigert av Terje Tvedt i 1989 og  Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik utga i 2008 boka ”ekte 68ere” som er en statistisk analyse basert til et spørreskjema til en tilfeldgig (dvs. representativt) utvalg som hadde vært studenter i årene rundt 1968. M-lerne var der en stor kategori. Sosiologen Jon Ivar Elstad har dessuten skrevet mange artikler om ulike sider av m-l-bevegelsen. Og noen av lederne har skrevet flere bøker om tida si som topper i bevegelsen, både Øgrim og Steigan har skrevet flere. Og enda finnes det sikkert flere som jeg ikke har lest.

Spørsmålet en stiller seg når det kommer en stor og påkostet bok om det allerede godt beskrevne fenomen er jo hva den bidrar med. Har den noe nytt å bringe til torgs? Svaret er både ja og nei. Lange spekulasjoner om våpentrening bringer intet nytt, selv om de har funnet noen som stjal dynamitt (men på eget initiativ og ikke partiets) og som gravde det ned uten noensinne å grave det opp igjen. At m-lerne var aktive i litteraturen og tidvis dominerte det litterære felt, er ikke nytt, og heller ikke at plateselskapet Mai utga mange plater. Men som dokumentasjon for framtidige generasjoner er det ting som må med i den store boka om bevegelsen.

Det som er nytt og som jeg synes fikk noe ut av er intervjuene. Her møter vi fire jevnaldrende fra Volda, vi møter m-l-ere fra Mo i Rana, vi møter to jenter fra Bodø som gikk inn som 13-åringer, og vi møter et par m-l-unger fra Romsås. I tillegg møter vi spredt om i boka andre aktivister som redegjør for sin historie. Og det som slår meg når jeg leser disse innsiktsfulle intervjuene, full av gode refleksjoner om en svunnen tid (de fleste var ute allerede tidelig på 1980-tallet og tidligere) er at disse intervjuene er overraskende like – og slett ikke ulikt fortellingene til både Tor Obrestad og Dag Solstad.

M-L-livets fire faser

M-l-universet kan deles i fire perioder – det første er forelskelsen. Det sødmefulle møte med en ideologi som satte ord på det man opplevde. Når sosialdemokratiet var størknet til byråkrati, systemlojalitet og USA-støtte, når frigjøringsbevegelser vokste fram i hele den tredje verden og vestlig militærmakt var på vikende front, når framtida var åpen, normene usikre og opprøret lette etter en form, så var maoismen en tiltrekkende pakke. De tilbød teori, de tilbød aktivisme og de var de tøffeste gutta og jentene i skolegården, som både kunne sette lærerne til veggs og male slagord på skoleveggen. I alle intervjuene synes jeg å gjenkjenne forelskelsen.

Men overgangen fra forelskelse til kjærlighet er vanskelig. For det sødmefylte møtet med aktivister med samme glød som en selv ble fylt med møter og forpliktelser. Det ble altoppsugende. Og pliktene blir etter hvert tunge å bære. Men jo mer de investerer i forholdet, jo vanskeligere blir det å bryte. Og flere av de intervjuede har refleksjoner om episoder som de ikke forstår at ikke gjorde forholdet slutt og ved å gjenoppleve dem lurer på hva i all verden som fikk dem til å bli. Men bevegelsen hadde effektiv tankekontroll – gjennom stadige kadervurderinger, kampen mellom den borgerlige og proletære sida i den enkelte, kunne feilaktige tanker feies bort. Dette er for øvrig glitrende beskrevet av Terje Tvedt i boka (m-l).

Så kommer proletariseringa. Veien fra student til arbeider. Nesten alle de intervjuede har gått den veien. En av dem var arbeider i utgangspunktet – og opplever etter hvert at det blir brukt mot han (du har ikke ofret så mye som oss – så din mening er mindre verd!). Men det spennende i beskrivelsen av det proletariserte tilværelse er ikke at arbeidet var så ille, selv om det ikke er tvil om at arbeiderklassen lever en vesentlig hardere liv enn mellomlagene, men AKPernes totale mangel på lyst til å rekruttere sine arbeidskolleger. Ikke fordi de i og for seg ikke ønsket å styrke partiet, men fordi de visst hva slags helvete partiet var og de ønsket ingen andre så vondt.

Etter hvert går det opp for dem at det ikke vil bli bedre, at de ikke vil finne tilbake til det sødmefylte møtet og de benytter sjansen til å gli ut. Men de melder seg ikke ut. En forteller at laget ble nedlagt pga. albaniasympatier etter bruddet mellom Kina og Albania, og fordi det ikke fantes medlemskartotek visste ingen hvem som da mistet laget sitt. Han velger da å gjemme seg vekk, ikke melde seg for andre lag, og lever i 2-3 år i redsel for at partiet skal oppsøke han og trekke han inn igjen. Det tar år før han slapper av. Andre flytter til nye steder uten å melde flyttingen til partiet og klarer å gli ut på den måten.

Som en som sto i nærkamp med bevegelsen, som SFU/SVU/SU-medlem gjennom hele 70-tallet, er det overraskende hvor lite politikk spilte inn for det sluknende kjærlighet. Vår kritikk av stalinisme, av ettpartimodell, av substitusjonisme, av sekterismen etc. har ikke gjort inntrykk på noen av de intervjuede. Sammenbruddet i den interne konstruksjonen (bruddet mellom Kina og Albania, Kinas angrep på Vietnam, Vietnams angrep på Kambodsja, Pol Pots galskap, Maos død og firerbandens fall, rehabiliteringen av Deng etc) har spilt en litt større rolle, men heller ikke denne synes avgjørende. Det viktigste synes å være slitet – forpliktelsene. Partiet krevde dem 24/7/365 – og det tærer. Det er grenser for hvor mye du kan kreve av mennesker og over hvor lang tid, uten at belønningen er i sikte.

Et parti med oppofrelse som sentralt, og forpliktelse, moralisme, kadervurdering, ”de med høyest nivå skal styre” etc. skaper et rom for maktmennesker og for maktmisbruk. Og alle fortellingene er fulle av dette. Mens kadervurderingene til å begynne med oppleves som nytt og spennende, som mye skryt og konkrete forslag til forbedring, så oppleves de etter hvert som et middel til å holde folk nede, full av giftige, sårende kommentarer, som et bittert gammelt ektepar som bruker venners tilstedeværelse til å slenge giftigheter mot hverandre.

Metodiske kritiske bemerkninger

Det er etter min mening, mye å få ut av intervjumaterialet til Rognlien og Brandal. Men de redegjør dessverre i overraskende liten grad for hva som er utvalget, hva som er uttrekkskriterier, hva som er gjennomgående i materialet og hva som er unikt. Utvalget er laget ved selvutvelgelse – dvs. de som ønsket har tatt kontakt. Dette åpner naturligvis for store skjevheter ved at noen kategorier folk kan ha større sannsynlighet fior å velge seg inn, mens andre kan ha tilsvarende liten. (Det kan f.eks. tenkes en stor overvekt av de som har noe negativt å fortelle). De selvutvalgte skal ha vært ca. 160 som er en svært liten andel av trolig mer enn 10 000 som har vært innom bevegelsen i noen tid. Av disse 160 plukkes noen ut til å bli gjengitt i boka, men færre enn 10% (16). Hva er kriteriet for det?  Det redegjøres det ikke for. Er det stedene (Volda og Mo i Rana) eller er det historiene – at de har tatt med de som var mest verd å gjengi?

I innledningen nevnes Bergen som et sentralt sted, fordi nest største by ofte er sentral i opposisjon til sentralen. Men det intervjues ingen herfra. I Bergen brøt en meget stor gruppe ut av AKP (m-l) i 1981 – på et relativt klart politisk grunnlag. Hva er grunnen til at ingen av disse er intervjuet? Tok de ikke kontakt, eller falt de ut av andre grunner. At tanker var å få dem med tyder jo innledningen på. Dette er desverre ikke noe boka gir oss svar på.

Ut fra særlig Rognliens harselerende omgang med en bevegelse, et engasjement, en begeistring og en evne til forpliktelse han tydligvis ikke har kunne forstå i tidligere ting produsert på kaderprosjektets nettside, er jeg likevel positivt overrasket over boka. Litt harselering må være lov. Fenomentet AKP ber jo nesten om å bli harselert med. Og Rognlien faller av og til for fristelsen. Men i all hovedsak tas fenomentet på alvor, intervjuobjektene får gode spørsmål, får rom og tid til å svare og deres kloke refleksjoner legges fram for oss uten redigering. Og det er til å bli klok av.

Dette er spørsmål Svein Tuastad reiser i sin bok ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer”.

Boka begynner med norske særheter – at vi aldri har trodd på herrer, og viser til at internasjonalt kjente størrelser har kåret den skandinaviske modell til vinnere, ”uansett  hvilken sosial indikator du velger å måle på”. Deretter tegner han et bilde av hvordan det ble slik – om den kamp folket måtte føre for å overvinne de autoriteter som undertrykte dem. Han viser også at den norske modellen fungerer – i fotball, der alle spiller og alle får spille like mye. Der det ikke er tillatt for trenere å spesialisere eller toppe lagene. Så demokratisk som det tenkes kan. I motsetning til for eksempel Holland, der forfatteren tidvis er, der utvelgelse av talenter og topping av lagene i 1,2,3,4, og 5 lag skjer fra 5-årsalderen. Likevel gjør Norge det langt bedre i fotball i aldersbestemte lag helt opp til juniornivå. Kan det være at den norske modellen er overlegen nettopp fordi alle skal med? Den amerikanske forskningsjournalisten Malcolm Gladwell tar i sin siste bok, Outliers opp et fenomen i Canada: Nesten alle spillere på highschool-lagene i ishockey er plukket i av talentspeidere allerede i femårsalderen. Og de er nesten alle født i de tre første månedene av året! Noen sammenheng? Ja selvfølgelig – jo tidligere du ser etter talenter, jo mer vil du forveksle talent og alder. Blant femåringer er som kjent de som er født i januar og februar og mars eldre enn de som er født på høsten, og virker derfor bedre. Du høster altså bare av en knapp fjerdedel av talentene. Langt bedre blir det når utvelgelsen skjer mye seinere, og alle skal med så langt som mulig.

Tuastad tar oss deretter gjennom klassekampen – den knallharde klassekampen da arbeiderklassen reiste seg mot kapitalen og tidvis vant, men oftere tapte, med bitre konsekvenser. Tuastad forteller historien til streikegeneralen og fagforeningskjempen Adolf Olsen, som ledet en kamp mot lock-out av havnearbeiderne i 1921, og måtte tilbringe seks måneder i fengsel.  Og som på femtitallet så tilbake på kamptiden og sier at ingen vil tilbake dit, til sulten, nøden og trangboddheten. Men den norske modellen er ikke bare at arbeiderbevegelsen fikk politisk makt, men også indre justis for å tvinge gjennom sentraliserte tarifforhandlinger. For den norske modellen ble en forhandlingsmodell, der prisen har vært at vi alle har fått det bedre. Og underlig nok, viser forfatteren – dyret kan fly! Mens de liberalistiske økonomiene har hatt store omstillingsvansker etter krisen i 1990, har de nordiske landene lyktes i omstillingen. De kommer alle på topp av OECDs liste over konkurransedyktige økonomier.

Hvis Norge og den nordiske modell er så god, hva er venstresidas oppgave? Dermed er Tuastad tilbake til utgangspunktet: Venstresidas seier har vært så totalt og resultatet så overveldende bra, at oppgaven er løst! (Så naiv er naturligvis ikke forfatteren – det kommer mange forbehold): Det gjenstår to forhold. Det ene er at vi kan bli egoistiske, feite og fornøyde, og holde verden vekk fra vår rikdom, det andre er at denne rikdommen fortsatt er svært ulikt fordelt. Vel er lønnsforskjellene relativt små, men makten over kapitalen er konsentrert på ganske så få hender.

EU

Det neste målet må derfor være for Tuastad være å komme seg inn i EU. Ikke fordi Norge trenger EU, men fordi EU trenger Norge. Det EU trenger Norge til er å vise den nordiske modell, å spre det glade budskap, slik at hele Europa skal få ta del i vår velferdsstatsmodell. Dette mener jeg er et svært lite gjennomtenkt argument. De skandinaviske velferdsstatene er et resultat av klassekamp og demokrati. Kampen arbeiderklassen første for å skape sikkerhet uavhengig av kapitalistenes luner, det Esping-Andersen så treffende kaller decommodification – at arbeiderne ikke skulle være tvunget til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten fordi alternativet var å sulte i hjel – var lang og hard. Svein beskriver deler av den i sin bok. Men den forutsatte nasjonale fagorganisasjoner som kunne koordinere, den forutsatte riksdekkende aviser som kunne skape opinion og den forutsatte nasjonale tariffavtaler som skapte solidaritet og et representativt parlament hvor krav kunne omsettes til politikk.

Spørsmålet er om dette er en modell som kan eksporteres, som et ovenfra og ned prosjekt. Og ikke minst til et EU som grunnlovsfester markedsliberalismen og mangler de organer som de skandinaviske nasjonalstatene hadde som ramme. Å tro at EU kan utvikle seg til en velferdsstat er derfor illusorisk. Det krever opphevelse av alle traktater fra Romatrakten til Lisboa-avtalen.

Nytt liv for Høyres selveierdemokrati?

Hans andre mål er å ta kampen om demokrati i økonomien. I bokas siste del peker Tuastad ganske riktig på at demokratiet stanser ved markedets dør. Mens klassekompromisset åpnet for at staten skulle lytte til folket, der hver mann og kvinne hadde hver sin stemme, så er markedet styrt av en annen logikk – der har hver aksje en stemme, dvs. de rikeste bestemmer. En videre demokratisering må være å legge økonomien under demokratiet. Tuastad sitt forslag er at dette skal skje gjennom Høyres selveierdemokrati – at de ansatte eier aksjer.  Så kan venstresiden kalle det sosialisme. Spørsmålet blir da hva det gjør med oss å bli aksjeeiere. Marx gir i Kapitalen en idealtype av den kapitalistiske personlighet, som han i forordet skriver om ”Figurer som kapitalisten og jordbesitteren tegner jeg på ingen måte i et rosenrødt lys. Men det dreier seg her bare om personer, for såvidt som de er karaktermasker av økonomiske kategorier, bærere av bestemte klasserelasjoner og klasseinteresser”. Kapitalisten er altså ikke personlig ond, eller endimensjonal, men kapitalismen tvinger han til å tenke lønnsomhet, ellers går han konk. Det er spis eller bli spist. Her ligger kapitalismens grunleggende tvang – at det eneste spørsmålet kapitalismen kan besvare om hva vil vil, hvor vi skal gå, hva som skal bevares og hva som skal endres, er lønnsomhet. Kan vi tjene penger på det gjør vi det, kan vi ikke gjør vi det ikke.

Spørsmålet blir med andre ord om forslaget ikke vil omgjøre oss alle til kapitalistiske personligheter som ikke stiller andre spørsmål enn lønnsomhet. Og snakker vi ikke da om det motsatte av sosialisme.

Samtidig viser Tuastad sin bok på en fortreffelig måte at reformismen har kommet til veis ende. Reformer innenfor rammen av kapitalismen har nådd svært langt i å skape et godt liv for de privilegerte i verden. Langt bedre enn Marx sikkert kunne forestille seg. Men til en stor pris – store deler av verden ligger i fattigdom,ufattelig mange  barn sulter i hjel, og det dumpes gifter fra de rikes bord i de fattiges verden hele tiden. Der boka strander er i forslagene til videre reformer. De blir begge illusoriske, EU vil fortsette å være en byråkratiske, elitistisk union, mer bekymret over europeisk kapital sine betingelser enn vanlige folks liv. Det er det EU er skapt for, og det kan det neppe reformeres bort fra. Og forslaget om selveierkapitalismen er nesten verre! Aksjeformen gjorde ikke kapitalismen annerledes enn når det var en kapitalist, aksjeeierens grådighet er ikke mindre enn kapitalistens. Og aksjeeierens usympatiske, ensidige, grådige og snevre livsverden, er det ikke noe som helst frigjørende med.

Tuastads bok viser derfor, uten at forfatteren trekker den konklusjonen, at videre reformer må peke ut over kapitalismen, ut over markedet, ut over p – v – p’. Dermed går det inn i den spennende debatten Dietlef Martens forsløker å trekke opp i Klassekampen: Hva skiller Rødt og SV (hvis vi ser bort fra fraseologi og besvergelser). Hvis det er at Rødt krever 10% mer enn SV ville de trolig oppnådd mer som en fraksjon i SV. Men hvis de vil et annet samfunn, må de begynne å formulere politikk som peker i den retning. Og det er en utfordring som også går til venstresida i SV.

De som meldte seg ut i april 2008 sto ”nærast eigenhendig for Raudt/RV sitt utruleg kjipe og dårlege resultat sist lokalval” heter det (RV fikk 4,5% i 2007, en nedgang fra 5,9% i 2003). Arbeidermakt.no omtales gjentatte ganger som en furteside som driver med ”usakeleg furting”. Spørsmål om hva denne ”furtingen” består av besvares raskt med nye beskyldninger om furting. Fy og skam gjentas som mantra, og de utmeldte var udemokratiske og ondsinna. Skylden for årets tilbakegang i Bergen må de utmeldte, Rødts landstyre og fylkesstyre i Hordaland ta. Bergen Rødt bærer intet ansvar!

Hva står på spill?

Når følelsene er såpass sterke, ligger det ofte noe under. En kan skjønne sinne og frustrasjon – Bergen Rødt gjorde et svært dårlig valg, det dårligste på svært mange år. Årsakene til dette er neppe enkle, men min første tanke, at det avspeilte en svekket organisasjon, var kanskje både feil og overfladisk. Problemene sitter langt dypere enn som så. Det er den politiske tenkingen i Rødt Bergen som er på kollisjonskurs. Ikke med arbeidermakt.no, men med ledelsen i Rødt. I lys av at valget ga en framgang på ca. 1% og nesten et stortingsmandat i Oslo, mens resultatet ble et kraftig nederlag i Bergen, er det viktig å frikjenne Bergenslaget for ansvar. For det er Rødt Bergen som nå bygger seg opp som opposisjon til partiledelsen sentralt.

På sin hjemmeside har Terje Valen, den fremste ideologen i Rødt Bergen lagt fram sin analyse av valgresultatet: http://home.online.no/~tervalen/Oppsummering%20av%20stortingsvalet%202009.htm

Her er det tydelig at det er den reformistiske linjen til Rødt sentralt og fylkesstyret som skal angripes. Det norske politiske liv deles i dekonstruktører (de som vil dekonstruere alle hindre på kapitalens frie herjinger) og deformister som vil gå mer lempelig fram for å oppnå det samme. I Valens verden er DNA er dekonstruksjonsparti som har blitt presset i retning av deformisme, SV et deformistparti. Mellompartiene (Sp,Kr.F og V) er blandinger av dekonstruksjonisme og deformisme og høyrepartiene er klare dekonstruktører. Bare Rødt skiller seg ved å være mot kapitalens frie spill. Nettopp fordi Rødt ikke markerte dette, men la seg opp til deformistene gjorde de et fryktelig dårlig valg. Tapet skyldes et høyreavvik, som partiet må kvitte seg med.

Hvis partiet bare tar de tilstrekkelige skritt til venstre vil oppslutningen blomstre og mandatene sitte løst.  Mener Terje Valen. Her er lukten fra ”Teser om høyreavviket” fra 1975 lett gjenkjennelig. (Teser om høyreavviket ble utviklet av Trond Øgrim etter valgnederlaget i 1973, og ledet fram til avsettelsen av Sigurd Allern som leder, og innsettelsen av Pål Steigan og ledet den unge m-l-bevegelsen inn i sin mest sekteriske periode. Steigan skriver selv at de ledet ”til en ekstern og intern sekterisme, som var veldig skadelig, og at vi utvikla en partimodell som kan kalles krigskommunistisk”.  Rødt Bergen skal med andre ord føre kampen om velgerne inn på Tjen Folkets banehalvdel.

Atter en gang har gamle Marx profetiske evner: Historien gjentar seg. Første gang som tragedie, andre gang som komedie

Men det forklarer hvorfor medlemmer av Rødt Bergen sier så tydelig at feilene ble gjort i ledelsen i Rødt og i fylkesstyret – og ikke i Rødt Bergen. For i Rødt Bergen har de nå en helt alternativ linje, som ikke lefler med de rødgrønne, eller tenker smått (forsvare uføretrygden). Rødt Bergen skal tydeligvis lede det store Oppgjøret med Høyresiden. Derfor intensiteten i kommentarene på arbeidermakt.no.

Jeg får bare takke min gud og gode kamerater for at jeg kom meg ut i tide

Arbeiderpartiet er valget vinner. Med 35.4% gjorde Ap sitt beste valg side 36.9 i 1993, og også bedre enn valget i 1989 da de fikk 34,3. Går vi lenger tilbake var det valget i 1973 som var et katastroferesultat (35,3) som var det første valget under 40% siden krigen som er mest sammenlignbart. Arbeiderpartiet har derfor grunn til å være fornøyd.

Høyresiden har aldri vært sterkere. 40,1% stemte Fr.P eller Høyre. Vi må helt tilbake til 1909 for å finne en sterkere høyreside i norsk politikk! Da fikk Høyre 41,4. Siden har den samlede høyresiden aldri vært i nærheten av 40-tallet. Selv under høyrebølgens beste valg i 1981 fikk høyresiden 36,3% (Fordelt med 31,8 på Høyre og 4,5 til Fr.P). Høyresiden har altså styrket seg kraftig, og den minst sympatiske delen av den har styrket seg mest.

Sentrum (Venstre og Kr,F) fikk til sammen 9,4%. Dette er et absolutt historisk lavmål. Kr.F må tilbake til 1936 for å finne en lik dårlig resultat (da stilte de knapt andre steder enn Hordaland), men da fikk Venstre 16%. For Venstre er resultatet mer ”normalt”, under sperregrensen har vært normen etter splittelsen av partiet i 1972.

Hva så med venstresida? Valget var katastrofalt dårlig! SV fikk  6,1% og Rødt fikk 1,3. Vi må tilbake til Høyrebølgen for å finne et svakere resultat (1981 og 1985). Riktignok fikk SV 6.0% i 1997, med da fikk RV 1,7%, så samlet var det et sterkere valg.

Utover at vi fikk gjenvalg av den rødgrønne regjering – med et styrket Ap og svekket SV – er det altså ingen grunn til å være fornøyd. Dette krever nytenking på venstresida!

SV

SV gjorde altså et meget dårlig valg – selv om det ikke var uventet. Både skolevalg og de fleste meningsmålinger spådde partiet i det området. Prisen for å sitte i regjering stopper ikke der. I tillegg er de store politiske bevegelser som partiet alltid har levd på, demobilisert. Og SV har stor skyld for det selv, fordi de ikke har ønsket å fokusere på sine nederlag. Kraftfull mobilisering av opposisjon på anti-krig, miljø, anti-rasisme, fattigdom, anti-EØS ligger nede, fordi bare et aktivt SV kan styrke disse bevegelsene som hver for seg har stor sympati i folket. Et svekket SV i regjering, mer oppsatt på å ikke gjenta sine feil (fokus på nederlag) peker bare i retning av større demobilisering og nederlag i framtida.

Rødt

 Rødt gjorde et dårlig valg. Etter 4 år med rødgrønn regjering, et SV svinebundet til Aps moderniniseringsprosjekter og uten opposisjon fra venstre, klarte Rødt en framgang på 0,1. I Oslo var det likevel bare 0,1% fra å lykkes med å få Folkvord på tinget. Andre steder er resultatet direkte dårlig. Torstein Dahle fikk 2,5% av stemmene og en tilbakegang på 0,9%. I Bergen var tilbakegangen på hele 1,4% til 3,3%. Et svekket SV står altså med et svekket Rødt til venstre for seg, på tross av Rødts framgang på 0,9% i Oslo. Den impotensen Rødt viser i Bergen er jo ikke overraskende for oss som har vært med der noen år. Bergenslagets klare vending mot dogmatikk og dyrking av nederlag etter sammenslåingen av RV og AKP kunne neppe ende i noe annet. Og så lenge partiet ikke er villig til å ta et oppgjør med den dogmatiske arv er det trolig dømt til å være på den størrelse det år etter år bekrefter at det er.

Hva må gjøres?

 Det er naturligvis for tidlig å dømme SV og Rødt nord og ned. Men sannsynligheten for at regjerings-SV vil bli enda tyngre i partiet er stor. Og sannsynligheten for at Rødt blir et åpent, inkluderende parti for opposisjonen til venstre er tilsvarende liten. Noen må derfor begynne å tenke nytt. Hva slags parti trenger venstresida? Hva slags parti kan bygge og lære av bevegelsene? Hva slags parti trengs for å stoppe det stadig større og sterkere høyresida? Hva slags parti kan ta opp i seg ny radikalisering? Dette er spørsmål alle på venstresida nå må stille seg – og de bør ikke tro at svaret er en multiple choice test med ap, SV og Rødt som 1,x,2.

(Fra Alice i Eventyrland)

De siste meningsmålingene peker i retning av de rødgrønnes fall. Om resultatet blir en regjering av Arbeiderpartiet alene, de tre borgerlige, eller en Høyre-FrP-regjering er tilsynelatende det eneste spenningsmoment.

Vi kan trygt slå fast at faller regjeringen så faller den for eget grep. Som påvist av mange er den entusiasmen for et rødgrønt flertall som eksisterte for fire år siden, bortimot vekke. Med unntak av noen viktige markeringer i Soria-Moria-erklæringen, og noen viktige grep for å styrke arbeidernes rettigheter mot en tøylesløs kapital (som vi ikke skal undervurdere betydningen av) er det lite regjeringen har fått til.  Og selv om den har stått for en rekke små, men viktige skritt i riktig retning, har den ikke klart å mobilisere noen entusiasme for disse. Endringer fra oven blir aldri forsvart på samme måte som endringer kjempet gjennom nedenifra.

Og de store grepene som kunne skape entusiasme – som å få sykehusene under folkevalgt kontroll, legge kraftig om til fornybar energi, latt krisa ramme de som har tjent stort på nyliberalismen heller enn å redde dem, få styrkene våre hjem fra Afghanistan, gi skolen et skikkelig løft, tatt et krafttak for likelønn og utryddet fattigdommen, for å nevne noen saker, har vi ikke sett noe til.

Regjeringens eneste håp for å vinne valget er at alternativet er så uendelig mye verre, men det tør de ikke engang si klart og tydelig. Jens mot Jensen debattene er høflige meningsutvekslinger, og gir ikke noe bilde av drama. Forklaringen er vel at Jens ikke ser så mye annet som dramatisk enn budsjettbalansen – og den gir de fleste av oss blanke i.

Den politiske impotensen til Rødt i denne situasjonen viser at en kraftfull opposisjon fra venstre ikke kan vokse ut av en allianse av gammelmaoister og unge radikale.

Det sentrale spørsmålet er derfor hvor SV går herfra. Vil de fortsette den rødgrønne alliansen i opposisjon, eller vil de reise opposisjon mot både den nye høyreregjeringen (enten det nå blir sammen med FrP eller de småborgerlige) og den sosialdemokratiske elitens moderniseringsprosjekter – som inneholder både å styrke oljekapitalen og den øvrige finanskapital, trakassering av de syke og svake for å få dem i arbeid, liberalisering av arbeidslivet for å gjøre det mer dynamisk,  fortsatt deltakelse i USAs kriger og en innvandringspolitikk som etterligner FrP så mye de tør.

Velger SV det siste, må de bevege seg ut av Stortinget, ikke bare ut på plenen, men ut for å bygge bevegelser. Legge vekten på å bygge egen organisasjon, sakte, sikkert og møysommelig – som FrP har gjort i snart 20 år.  Og for å bygge og mobilisere store og sterke bevegelser. Håpet for en bedre framtid, for folkemakt mot kapitalmakt ligger ikke i allianser i Stortinget, men i mobilisering av en sterk fagbevegelse, en sterk miljøbevegelse, en sterk fredsbevegelse, en sterk anti-rasistisk bevegelse, en sterk bevegelse for internasjonal solidaritet. Jo sterkere bevegelsene blir, jo mer entusiasme de skaper jo viktigere blir det for SV å utvikle politiske svar på utfordringene de kommer med og med styrke bære dem inn i Stortinget.  Mens SV da vil være isolert på Stortinget kan de ha store allierte i folket.

Velger de derimot å fortsette det rødgrønne samarbeidet i opposisjon, bevise sin fortsatte samarbeidsvilje ved å ikke true Ap fra venstre, fortsatt la finansdepartementet styre den økonomiske politikken, og være så systemlojale som samvittigheten tillater, så øker vel sannsynligheten for en retur til regjeringskontorene ved neste korsvei. Men uten at en rødgrønn regjering II vil mobilisere annen entusiasme enn å bli kvitt høyreregjeringen.

Så hvor skal SV gå? Det avhenger for en stor del av hvor de vil.

Spørsmålet om hva slags forståelse vi har av revolusjoner smitter også over på partiforståelse. Hvis vi tenker revolusjonen som et langvarig væpnet opprør, mot en godt forberedt stat, med et fungerende stats- og militærapparat, er det stor fornuft i å organisere partiet militært – med klare kommandolinjer, hierarki, stor vekt på ledelsens beslutningsevne og mindre vekt på medlemmenes demokratiske bestemmelsesrett. Partiet vil dessuten være en kime til et alternativt statsapparat – og på samme måte som partiet vil knuse kjernen i borgerskapets maktapparat, vil staten knuse kjernen i revolusjonens maktapparat. Partiet må derfor være organisert hemmelig. Store deler av den leninistiske tradisjonen – og også m-l-tradisjonen, har nettopp tenkt revolusjonen i slike baner.

At revolusjonen ble tenkt i slike baner på 60- og 70-tallet er ikke underlig. Den kinesiske revolusjonen var modellen, folkekrigen var metoden, og den vietnamesiske og etter hvert også kambodsjanske erfaring beviste metodens gyldighet. Dessuten var det nok av andre eksempler, fra Cuba og Che Guevaras geriljakrig, fra de nasjonale frigjøringskrigene i de portugisiske koloniene i Afrika, fra Algerie og nylæringen av historien om den antinazistiske krigen i Albania.

Men væpna revolusjoner, revolusjoner der et sterkt maktapparat (en stat) står mot et annet sterkt maktapparat (et leninistisk parti med en folkehær) er de store unntakene, og preger nasjonale frigjøringskriger langt mer enn folkelige revolusjoner.

Jeg skal i artikkel derfor legge vekt på store folkelige revolusjoner og vise at de radikalt skiller seg fra de væpna konfliktene og at revolusjonsteori basert på de folkelige revolusjonene gir helt andre implikasjoner enn folkekrigsteoriene.

1. Revolusjonens faser.

Revolusjoner synes å gå gjennom bestemte faser. Det betyr ikke at de er determinert (må skje), men det finnes noen slående likheter i de store historiske revolusjonene:

Fase 1. Statens sammenbrudd. Stater bryter ikke sammen på grunn av sosiale opprør. Historien er tvert imot full av eksempler på at sosiale opprør har blitt knust av sterke stater. Det som karakteriserer de store revolusjoner, er at staten bryter sammen forut for revolusjonen. Den mister legitimitet, (folket mister troen på at staten/regimet kan løse problemene) den har finansielle problemer og dens maktapparat smuldrer opp.

Fase 2. Folkelig mobilisering. Det som velter regimet er i første rekke den folkelige mobiliseringen. Denne er så godt som aldri planlagt. Den tar form av massemobiliseringer der massene mobiliserer seg selv, og hvor de organiserer alternative maktorganer.

Fase 3. Regimets sammenbrudd og framveksten av dobbeltmakt. De folkelige mobiliseringene framtvinger regimets fall. I de folkelige mobiliseringene vil det vokse fram mange lederskap, som ikke av seg selv aksepterer hverandre, men hvor massene framtvinger samarbeid. Revolusjoner er grunnleggende sett kollektive prosjekter, hvor særinteresser må vike. Men etter at regimet er falt og et revolusjonært lederskap tar makten vil det vokse fram dobbeltmaktsituasjoner, dvs. hvor ulike maktorganer vil konkurrere, og hvor det er vanskelig å finne en samlende samfunnsmessig autoritet.

Fase 4. Radikalisering. Dobbeltmaktsituasjonen vil lede til en radikalisering av massene og føre ett nytt og radikalt lederskap til makten. Typisk nok vil revolusjonens første ventrefløy bli høyrefløy, og grupper som ofte var usynlige i selve revolusjonen, men som vokser ut av evnen til å fange inn revolusjonens radikalisering, venstrefløyen.

Fase 5. Konsolidering og diktatur. Revolusjoner synes etter noen tid å fryse til is (et uttrykk brukt av Saint Just – den unge geniale revolusjonslederen som mistet hodet sitt sammen med sitt store forbilde Robespierre). Lederskapet som selv er kommet til makten gjennom folkelig mobilisering, frykter for å bli kastet av nye mobiliseringer, og slår inn på en konsolidering av revolusjonens resultater. Ny revolusjonær aktivitet blir nå definert som kontrarevolusjonær, og de folkelige maktorganene blir oppløst og undertrykt hvis lederskapet mister kontrollen med dem. Staten blir igjen senteret for politisk makt.

En sammenligning av den franske, russiske og iranske revolusjonen

Fase 1: Statens sammenbrudd.

Den store franske revolusjon 1789.

Forut for 1789 kom den franske stat opp i en gigantisk finansiell krise som følge av uår og kriger. Kongen så ingen tradisjonelle muligheter til å komme ut av denne krisen. Den eneste måten var å angripe den klassen som var kongens eget maktgrunnlag – adelen. Kongen tok initiativ til at adelen skulle skattlegges. Dette førte til et adelig opprør – der de krevde flere privilegier – og dermed var kongedømmet atskilt fra sin sterkeste sosiale basis. Kongen var så sterkt truet av dette opprøret at han valgte å innkalle stenderforsamlingen, en forsamling som skulle samle alle de tre stenderne, de geistlige, adelen og tredjestanden (borgerskapet og bønder som betalte skatt). Stenderforsamlingen var imidlertid ikke villig til å spille kongens spill. Da borgerskapet krevde at alle de valgte skulle ha en stemme, heller enn at hver stand skulle ha en stemme til sammen, slo de lavgeistelige seg sammen med tredjestanden – og konstituerte seg som nasjonalforsamling. Kongen forsøk på med soldater å oppløse forsamlingen mislyktes fordi han ikke lenger hadde noe maktapparat.

Den store russiske revolusjon 1917.

I begynnelsen av 1917 hadde Russland vært i krig i 2 1/2 år. Krigen hadde gått heller dårlig. Enorme hærstyrker hadde gått tapt på grunn av udugelig lederskap, og når tsaren grep direkte inn i krigføringen gikk det fra nederlag til katastrofer. Store områder var tapt, og dette var for en stor del områdene til svært rike og innflytelsesrike adelsmenn. Maktapparatet rundt tsaren gikk dels i oppløsning, og lojalitetsbåndene innenfor den herskende klasse var svært tynnslitt. Tsaren hadde ytterst få styrker han kunne stole fullt og helt på.

Den iranske revolusjonen 1978-79

Den iranske staten ble regnet som en av de sterkeste i hele Midtøsten. Den hadde et enormt utbygd hemmelig politi (SAVAK) en stor, godt utstyrt og amerikansk trent hær, og en solid økonomi basert på olje og industri. Oljeboomet i 1973 førte imidlertid til en overinvestering, med påfølgende høy inflasjon og krakk i den innenlandske industrien. Iran gikk inn i en finansiell krise, og det enorme statsapparatet ble holdt oppe av økonomisk bistand fra USA. Etter Jimmy Carters seier i 1976 i USA begynte hjelpen fra USA å forsvinne, og Carter-administrasjonen stilte krav om reformer innenfor menneskerettigheter for å gjenoppta dollarbistanden. Sjahen utnevnte derfor en regjering som gjennomførte en del kosmetiske reformer for å tilfredsstille USA. Det var imidlertid for lite for USA, men ledet til at politisk aktivitet blomstret – og til store demonstrasjoner. I de neste 12 månedene var det 5 forskjellige regjeringer. En ble utnevnt for å tilfredsstille kritikken fra de intellektuelle og byradikale. Dette dempet ikke opprøret, og enda en byråkratireformregjering ble utnevnt. Kort tid etterpå ble det utnevnt en religiøs regjering for å ta den folkelige støtten fra den religiøst baserte opposisjonen. Heller ikke dette hjalp og en militærregjering ble utnevnt for å slå opprøret ned. Den ble imidlertid tvunget til å erklære seg nøytral i de politiske konfliktene i landet. Da heller ikke denne lyktes ble det tilslutt utnevnt en regjering med basis i tidligere opposisjonspolitikere som ble hentet fra utlandet og fra fengsler. Sjahen innrømmet da nederlaget, og for seg at han kunne få en ny rolle som konstitusjonell monark. Men det var for lite og for seint – og revolusjonen knuste det lille som var igjen av maktapparatet.

Fellestrekk statens sammenbrudd

I alle disse tre revolusjonene var staten på randen av sammenbrudd forut for selve revolusjonen. Staten hadde store finansielle problemer, noe som gjorde det umulig for diktatorene å kjøpe seg støtte. Den hadde forut for revolusjonen mistet legitimitet lenger i befolkningen og i opposisjonelle sjikt innenfor den herskende klasse – og i selve det herskende sjikt var det liten interesse i å investere i videre støtte til regimet. Det var derfor på mange måter en råtten dør som ble sparket inn, og ikke et mektig maktapparat som ble knust.

Fase 2: Folkelig oppstand.

Frankrike

Kort tid etter at tredjestanden sammen med de lavgeistlige hadde erklært seg som nasjonalforsamling, begynte folket å mobilisere til støtte for dette kravet. 14. juli stormet de fengselet Bastillen – en kjent symbol på den politiske undertrykkingen, og dannet en borgermilits for å forsvare nasjonalforsamlingen mot kongens tropper. Over hele landet gikk bønder til angrep på de adelige godsene og avskaffet de facto de privilegiene adelen fortsatt forsvarte i Paris. Gods ble brent ned, og bøndene fordelte jorda seg imellom. I byene samlet folk seg om kravet om brød, marsjerte til Versailles og stormet kongens slott. Det var den folkelige mobiliseringen som knuste det franske regime – fra nå av satt kongen på folkets nåde, og våget ikke lenger å protestere mot nasjonalforsamlingen. Adelen hadde plutselig mistet sitt maktgrunnlag (jorda) og kunne ikke lenger gi kongen den støtte han ville trengt hvis han skulle stå mot folkeopprøret. Ingen historikere har klart å finne noen sentrale organisatorer bak disse oppstandene. De synes å ha kommet i stand spontant, og med lokale uavhengige ledere overalt.

Marsrevolusjonen i Russland

Marsrevolusjonen startet med en streik på Putilov-verket i Petersburg 18. februar. Fra 22. februar begynte den å spre seg til flere fabrikker, den 24. streiket 200 000 arbeidere og den 25. februar var det generalstreik. Tsaren beordret soldater mot de streikende, men 27.februar hadde så mange soldater sluttet seg til revolusjonen at et angrep på arbeiderne ville knuse tsaren. Tsaren var nå fange i egen by, og en gruppe av opposisjonelle adelsmenn som var tilhengere av reform overtalte tsaren til å abdisere til fordel for sin bror den 2. mars. 3.mars trakk også broren seg og tsarveldet var knust. Streikebølgen som knuste tsardømmet var ikke agitert for, eller organisert av noe sosialistisk parti, men synes å ha startet som spontane arbeidsnedleggelser, der arbeiderne brukte de erfaringene de hadde fra 1905 – revolusjonen.

Revolusjonen i Iran

Revolusjonen startet med kjempedemonstrasjoner mot sjahen i byene Qum og Tabriz i månedsskifte januar/februar 1978. Utover våren spredte uroen seg til flere byer og i løpet av sommeren var det kjempedemonstrasjoner med til sammen flere millioner deltakere i over 30 byer. 28. august ble det arrangert en nasjonal protestdag, med gigantisk oppslutning, og arbeiderne innenfor olje og bygning vedtok fra samme dag å gå til streik. 7. september ble over 2000 demonstranter drept da militære angriper demonstranter i Teheran.  8. september erklærte sjahen unntakstilstand. Flere regjeringsmedlemmer og toppbyråkrater ble arrestert og sjahen forsøker å vaske sine hender ved å henrette politiministeren og politisjefen i Teheran. Unntakstilstanden førte til at demonstrasjonene stanser og at oljestreiken ble avblåst, men ledet til massedesertering fra hæren. I november brøt det likevel ut nye demonstrasjoner og opptøyer på landsbygda og i desember var det igjen demonstrasjoner i hele Iran og ny generalstreik i olje og bygningsindustrien. Staten var ute av stand til å betale lønninger til de statsansatte og fly og tanks sto uten drivstoff. I januar 1979 flyktet sjahen fra landet.

Fellestrekk folkelig motstand

I alle de tre landene var det i første rekke de enorme folkelige massebevegelsene som ledet til regimets undergang. Det var ikke en liten organisert sentralkomité som ledet det hele, men mange ulike lederskap. I Frankrike hadde agitatorene i Paris ingen kontakt med bondeledere. Og disse fantes over nesten hele landet. I Russland spredte streikene seg som vinden. Verken mensjeviker, bolsjeviker eller sosialrevolusjonære hadde noen i streikekomiteene, og kan umulig ha vært koordinerende faktorer. Men den praten arbeiderne har hatt med hverandre, ryktene om streik og okkupasjon som fløy gjennom byen har trolig vært koordinering nok. I Iran var Sjahen først overbevist om at revolusjonære på universitetene sto bak. Han stengte universitetene, sendte studentene hjem, og håpet gjennom reformer at de moderate skulle bli tilfredsstilt. Dette førte imidlertid til at opprøret spredt seg til hver liten bygd som studentene reiste hjem til. En annen viktig organisator var de religiøse gruppene. Deres prestisje økte da Sjahen i panikk presset irakiske styresmakter til å utvise Khomeini fra Irak. Khomeini ble dermed en kjent figur. I Paris kom han sammen med den intellektuelle opposisjonen som hadde skrevet tunge avhandliger om islamske republikker.

Dobbeltmakt og alternative lederskap

Frankrike

Etter at kongens og adelens makt var knekt var storborgerskapet den dominerende maktfaktor i Frankrike. De ønsket å bevare tredjestandens og de lavgeistliges forsamling. Fra de nye folkegruppene som hadde gjort opprør kom det imidlertid krav om valg av en grunnlovgivende forsamling. Sjøl om den lå klart til venstre for tredjestands-forsamlingen, var den i borgerskapets hender. Men dens mulighet til å utøve autoritet var hele tiden truet av Pariserkommunen. Dette var en forsamling valgt av opprørerne i Paris, og i praksis var det denne forsamling som kommanderte borgermilitsen. Disse to lederskapene slåss hele tiden om makten. Den grunnlovgivende forsamling kunne saktes gjøre vedtak, men de var avhengig av Pariserkommunen for at de skulle bli iverksatt. Revolusjonen hadde kastet den eksisterende maktstruktur, men det var fortsatt strid om hva som skulle være basisen for den ny.

Russland

Etter at både tsaren og hans bror hadde abdisert ble det etablert en provisorisk regjering. Basisen for denne var den gamle nasjonalforsamlingen, dumaen, og partiet de konstitusjonelle demokrater – høyredemokrater som ble ledet av unge demokratiske adelsmenn og som hadde blitt undertrykt under tsaren. Men paralellt med framveksten av en ny regjering vokste det fram arbeiderråd – sovjeter. Dette var den organisasjonsformen en hadde brukt i revolusjonen i 1905, og de streikende arbeiderne hadde dannet arbeiderråd straks streikene kom igang igjen i 1917. Da 200 000 var i streik den 22. februar, hadde representanter for mange av de streikende blitt enig om å danne arbeiderråd, og valgte å innkalle representanter fra alle streikende arbeidsplasser samt de sosialistiske partiene til et møte 25. februar. De aller fleste møtedeltakerne ble imidlertid arrestert 25. februar, og først etter at soldatene hadde gått over til de revolusjonære den 27. februar, ble delegatene sluppet fri, og møtet kunne komme istand. Det ble valgt en eksekutivkomité av streikende arbeidere, samt at hvert av de sosialistiske partiene ble tildelt en representant i eksekutivkomiteen. Petersburg Sovjet tok seg nå av forsvaret av byen (mot tsartro tropper) og matfordeling,  samtidig som man inviterte alle arbeidere og soldater i byen til å velge representanter. Mens det deltok 120 representanter på møtet 27. februar, var tallet steget til 1200 representanter i løpet av første uken av mars. Det ble vedtatt med stort flertall at sovjetene ikke skulle delta i den provisoriske regjering, men fungere som en kontrollkomité for denne.

Iran

Etter at sjahen hadde flyktet 16. januar, fortsatte statsminister Bakhtiar å gjennomføre både reformer til å få tilstrekkelige folkelig oppslutning (frigjøring av alle politiske fanger og avskaffelse av SAVAK), samt å innfri de fleste av kravene fra de religiøse lederne). Samtidig forsøkte han å undertrykke videre demonstrasjoner ved hjelp av hæren, men denne var nå kommandert tilbake til brakkene og nektet å blande seg inn i den politiske kampen. Bakthiar sto derfor maktesløs når Khomeini kom tilbake 1. februar. Han gikk da under jorda og flyktet seinere til Paris hvor han ble myrdet av Khomeinis agenter. Det ble nå opprettet en revolusjonsregjering. Den ble ledet av den moderate intellektuelle Bazargan, som kom fra opposisjonsgruppen Nasjonalfronten, og det var stort sett liberale, sekulære og intellektuelle som gikk med i regjeringen. Kort tid etter fikk også den intellektuelle Banisadr, som hadde vært med å skrive programmet for den islamske republikk, og gitt Khomeini viktig hjelp i å utforme en politikk som ga han lederstillingen fra Paris, presidentvervet. Men det var revolusjonsrådene som hadde koordinert opptøyene i de siste fasene av kampen, som fikk i oppgave å lede oppbyggingen av revolusjonen. Og revolusjonsrådene ledet i like stor grad den daglige virksomheten som regjeringen. Denne var tildels lammet av et manglende administrativt apparat, mens revolusjonsrådene og deres milits utøvet autoritet på gatene. Denne dobbelmaktsituasjonen kan sies å ha vart helt fram til okkupasjonen av den amerikanske ambassaden sommeren 1979.

Fellestrekk dobbelmakt

I alle de tre store revolusjonene ser vi altså at det vokste fram to typer av maktorganer. Den ene knyttet til erobringen av statsapparatet, den andre knyttet til de maktorganer folket utviklet i kampen mot det gamle regime. I alle tre tilfellene representerte folkets egne maktorganer spirer til en ny statsorganisering – og de var i alle tre tilfellene mer radikale enn de revolusjonære gruppene som fikk makten over statsapparatet.

Radikalisering

Frankrike

Venstrefløyen i den grunnlovgivende forsamling var i mindretall, og grunnloven ble i stor grad ett dokument for borgerskapet. Men Pariserkommunen framtvang at det skulle være nye valg til nasjonalforsamling, og denne ble valgt i august 1972. Høyrefløyen i den grunnlovgivende forsamling (som var venstrefløyen innenfor tredjestanden i Stenderforsamlingen) ble feid ut ved valgene til Konventet. Venstrefløyen (Giroden) ble gjenvalgt, men samtidig ble den største maktfaktoren nå Jakobinerne. Jakobinerne var en klubb av revolusjonære som hadde sine møter i et jakobinerkloster, derav navnet. De hadde ikke noe flertall i Konventet, men ble hele tiden støttet av de eiendomløse massene i Paris, som presset gjennom stadig mer radikale vedtak. De fikk dermed flertallet i de utøvende organet, Velferdskomiteen, som startet kampen mot revolusjonens gamle venstrefløy, som nå var blitt dens desertører og fiender. Men samtidig vokste det fram en ny politiske bevgelse, under ledelse av Hebert. Denne gruppen, hebertistene, krevde at siden deres støtte hadde sikret jakobinerne makten, måtte nå deres krav tilgodesees: Hardere restriksjoner mot kapitalistene, økonomiske reguleringer for å hindre prisstigning, og mer makt til pariserkommunen – organet til de eiendomsløse (sancoulottene). Revolusjonen måtte gå videre – jakobinerne som ikke hadde eksistert under tredjestanden, vært dets ekstreme venstre under den grunnlovgivende forsamling, blitt venstrefløyen i Konventet, var nå blitt høyrefløy.

Russland

Dobbeltmaktsituasjonen i Russland fortsatte utover våren og sommeren. Men det skjedde en kraftig radikalisering innenfor begge maktorganene. Innenfor regjeringen ble Dumakomiteen og de konstitusjonelle demokratene raskt feid av banen. Hovedforklaringen lå i krigspolitikken. De konstitusjonelle demokratene ville sette i gang en ny våroffensiv, med de samme imperialistiske krigsmål som tsaren hadde hatt. Dette førte til streiker og demonstrasjoner over hele Russland og i sovjetene ble det vedtatt at en måtte forlate linjen fra mars om ikke å gå inn i regjeringen. Regjeringen ble nå dannet med utgangspunkt i Sovjetene, og den radikale sosialrevolusjonære Kretsinski, ble statsminister. Ministrene fra Sovjetene skulle stå direkte ansvarlig over de som hadde utpekt dem, men dette viste seg vanskelig å praktisere.

Men samtidig med at statsledelsen ble radikalisert skjedde det en radikalisering av sovjetene. Mens mensjevikene utgjorde den klart største gruppen fra fabrikkskomiteene i sovjetene, utgjorde de sosialrevolusjonære den største gruppen fra landsbygda og blant soldatene. Bolsjevikene utgjorde en relativt liten gruppe, og de markerte seg ikke forskjellig fra mensjevikene i den konkrete kampen. På samme måte som mensjevikene mente bolsjevikene at det var en borgerlig-demokratisk revolusjon, og at spørsmålet om arbeiderklassen erobring av makten ikke sto på dagsorden. Dette endret seg med Lenins tilbakekomst i april. Fra nå av stilte bolsjevikene parolen “all makt til Sovjetene” og fordømte de som trodde makten kunne erobres gjennom regjeringsdeltakelse.

Stadig flere mensjeviker og sosialrevolusjonære sluttet seg etter hvert til denne linjen, og bolsjevikene vant flertall for sin linje i stadig flere sovjeter. Regjeringen forbød da bolsjevikpartiet og arresterte de bolsjevikiske lederne. Dette fikk tsarlojale generaler til å mene at tiden var inne til å knuse revolusjonen. Regjeringen fikk panikk, løslot bolsjeviklederne og ga våpen til arbeiderne. Bolsjevikene vant gjennom dette enda større støtte. Da valgene foregikk til det allrussiske sovjet, vant bolsjevikene flertallet av delegatene på landsbasis. Et eksempel kan være valget til byduma i Moskva, der bolsjevikene gikk fram fra 12% i juni til 51% i september, mens de sosialrevolusjonære gikk tilbake fra 58% til 14% og mensjevikene tilbake fra 12% til 4%. I tillegg hadde høyrepartiene en viss framgang. Dagen før den allrussiske kongress trådte sammen (25.oktober), gjorde bolsjevikene statskupp og erobret statsmakten. Revolusjonens mest radikale kraft hadde i løpet av få måneder vokst fra ingenting til en klar flertallsposisjon.

Iran

Etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden skjedde det en stadig radikalisering av revolusjonskomiteene (radikalisering her forstått som en religiøs radikalisering, dvs. støtte til fundamentalistene). De liberale intellektuelle ble etter hvert skjøvet ut. Det begynte med de liberale fra Nasjonalfronten. Revolusjonskomiteene greide etter ambassadeokkupasjonen å få den radikale Qoutbzadeh til utenriksminister, regjeringen ble fylt opp med prester, og 18 av de ledende ayatollaer under revolusjonen ble i perioden 1979 til 1983 henrettet fordi de motsatte seg et rent presteregime. President Banisadr ble presset til å akseptere stadig mere makt til revolusjonskomiteene, og en stadig mer radikal politikk. Ved valgene var det de ekstreme religiøse som vant oppslutning. Motstandsgruppen Modjahedin Khalq som til å begynne med hadde ledet en del streiker mistet store deler av massebasisen sin til fordel for de revolusjonære islamittene. I juni 1981 ble Banisadr avsatt og kort tid flyktet han til Paris sammen med lederen for Modjahedin Khalq, Mossavi. Etterhvert ble også den radikale utenriksminister Qoutbzadeh for moderat for de revolusjonære, og i 1983 ble han henrettet for å være CIA-agent (!). De som hadde vært så radikale at de knapt hadde hatt noen plass i den opprinnelige oppstanden, var blitt revolusjonens høyre – og måtte som de franske monarkister forlate landet for å redde sitt liv.

Fellestrekk radikalisering

I alle de tre revolusjonene skjedde det i tiden etter revolusjonen en enorm radikalisering av massene. De som hadde nådd sine mål, og ville stanse opp ble feid av banen av stadig mer radikale krav, og hver gang en venstrefløy erobret makten, dukket en ny venstrefløy opp og fikk enorm vekst, inntil det mest radikale alternativ satt med makten. Nye lederskap vokser stadig fram, med basis i massenes radikalisering.

Konsolidering og diktatur

Frankrikes Thermidor

Da velferdskomiteen ble stilt overfor Hebertistens oppstand, revolusjonens videre utvikling som truet de mål de hadde nådd, valgte Robespierre for første gang å slå til venstre. Herbert og over 1000 av hans tilhengere ble arrestert en natt og kappet hodet av dagen etter. Robespierre greide dette ved å støtte seg på jakobinernes høyrefløy, ledet av Danton. Kort tid etterpå ble også Dantons gruppe arrestert og kappet hodet av, men da høyrefløyen slo tilbake, fantest ikke lenger noen Pariserkommune som kunne støtte ham. De eiendomsløse hadde mistet troen på at revolusjonen ville oppfylle deres mål, og forholdt seg passive. Dette førte til at monarkister og royalister igjen løftet hode, og for å redde revolusjonens borgerlige landevinninger ble de militære tilkalt for å slå ned monarkistoppstanden. Dermed var veien banet for Napoleon Bonaparte. I løpet av kort tid ble militærdiktaturet etablert, og de folkelige maktorganisasjonene oppløst. Revolusjonen var “frøset til is” (Saint Just).

Sovjetunionen fra oktoberrevolusjon til Kronstad

Bolsjevikenes militans og revolusjonære program hadde brakt dem til makten. Det hersker liten tvil om at de hadde en stor oppslutning i arbeiderklassen. Men heller ikke bolsjevikene var i stand til å tilfredsstille folkets revolusjonære krav. Allerede forut for oktoberrevolusjonen hadde de forlatt parolen om all makt til sovjetene (og det var derfor ikke tilfeldig at bolsjevikene tok makten dagen før den allrussiske sovjetkongress – hvor de hadde flertallet av delegatene). Lenin skrev nå at parolen all makt til sovjetene bare hadde betydd at kampens mål hadde vært at “makten til å gjennomføre vårt program skal overgå i hendene på proletariatet, men at alle måtte forstå at dette var et meningsløst mål hvis proletariatet ikke ville gjennomføre programmet”. Trotsky skrev senere (revolusjonshistorien) at all makt til sovjetene naturligvis betydde all makt til de bolsjevikiske sovjetene.

Hva gjør man så når man på proletariatets vegne har erobret makten, men man mister flertallet i proletariatets egne organer: Jo, man oppløser dem. Man forbyr andre partier. Utviklingen fram til borgerkrigen er derfor utviklingen av et selvstendiggjort statsapparat, i hendene på en mindretallsgruppering med makt til å knuse arbeidernes egne maktorganer. I borgerkrigen samles for en stor del alle venstrepartier for å forsvare revolusjonen mot tsarlojale styrker, men da borgerkrigen er slutt forbys de igjen, og når Kronstad-matrosene krever all makt til Sovjetene, sendes styrker for å massakrere dem, og det greide de også.

Iran: Revolusjonskomiteene nedlegges

Etter Banisadrs fall og avsettelsen og henrettelsen av Qotbzadeh hadde det radikale presteskap med oppslutning fra revolusjonskomiteene full kontroll. Ved valgene i 1984 feies alle som ikke har prestebakgrunn ut av nasjonalforsamlingen. Av alliansen som utgjorde revolusjonen, har nå Nasjonalfronten (de intellektuelle islamittene) forsvunnet, Tudeh (sovjetpartiet er borte) Fedayiin Khalq med sterk støtte i arbeiderklassen på landsbygda er vekk, Mohedjadin Khalq med sterk støtte i særlig arbeiderstrøkene i Teheran er forsvunnet. Men det herskende elite og revolusjonskomiteene har ikke lenger felles interesser. Mens revolusjonskomiteenes interesse ligger i å videreutvikle revolusjonen, avskaffe eiendomsretten, avskaffe renter, en meget radikal landreform sammen med avskaffelse av vestlige basert teknologisk industri, dvs. bygge samfunnet ut fra hvordan det var på Muhammeds tid, er den herskende elite interessert i statsbygging, og dens viktigste sosiale og økonomiske støtte, bazarkjøpmennene interessert i ro. Khomeini rykker ut og slår fast at alle målene er nådd og at revolusjonen kan stanse. Det viktigste nå er å støtte de nye statsstrukturene, og gjøre slutt på eksproprieringer. Det første skritt for å gjøre dette er å nedlegge hele den alternative maktstruktur. Revolusjonskomiteene omgjøres til rekrutteringsorganer for krigen, (desember 1982) og de revolusjonære domstolene nedlegges (februar 1983). I tiden fram til parlamentsvalgene i 1984 fjernes 82 meget fremtredende ayatollaer fordi de protesterer og krever intensivering av landreform. Det ble opprettet et organ av de høyeste prestene, kalt “Vokterrådet” som skulle kontrollere parlamentets beslutninger i henhold til Islam, og Khomeini fylte rådet opp med konservative. De erklærte selv at deres oppgave var å beskytte privat eiendomsrett i landbruk, handle og finans. De angrep direkte landreformer, og beslagleggelse av store formuer som hadde skjedd i henhold til religiøse påbud tidligere. Da revolusjonskomiteene mente at deres vedtak stred mot islam, og henvendte seg til Khomeini, var svaret at det Vokterrådet sier er i tråd med islam, er i tråd med islam. Fra begynnelsen av 1984 kan vi derfor si at de alternative maktstrukturene, etter at de hadde sikret prestene full kontroll, var knust. Prestskapets viktigste oppgave nå var å støtte seg på borgerskapet og sikre sin egen stats overlevelse.

Fellestrekk diktatur

I alle de tre store revolusjonene ser vi altså at det lederskapet som vokste fram av de mest radikale elementene frigjør seg fra disse og knuser den alternative maktstrukturen som bragte dem til makten. Robespierres makt i Frankrike var utenkelig uten Pariserkommunen, bolsjevikenes makt var nært knyttet til Sovjetene og presteskapets makt i Iran var nært knyttet til revolusjonskomiteene. Straks de mistet den avgjørende støtten derfra, var de, fordi de kontrollerte statsapparatet, istand til å frigjøre seg fra sin massebasis og stanse revolusjonen.

Hvorfor alt går galt

Det er umulig å direkte overføre erfaringene fra revolusjonene i Frankrike, Russland og Iran til Vest-Europa. En viktig forskjell var at alle disse tre landene var enevoldsdiktaturer, med svært liten evne til fleksibilitet i maktdeling, og med befolkninger med liten erfaring i demokratiske konfliktløsningsteknikker. Flere fellestrekk ved revolusjonene synes likevel å forklare den felles utviklingen mot diktatur.

- De ble alle involvert i en krig kort etter revolusjonen. Frankrike mot resten av Europas fyrstehus, Russland fikk intervensjonskrigen og Iran fikk krigen mot Irak. Dette styrket behovet for et statsapparat, og oppbyggingen av et nytt statsapparat ble derfor sentralt for de nye makthaverne.

- De nye makthaverne vokste ut av partier, som hadde støtte fra massene, men som ikke kom fra massene: Jakobinerne var en klubb (et parti) som på grunn av sin radikalitet fikk støtte fra de eiendomsløse, men selv var de på ingen måte en del av massen, men intellektuelle, advokater, forretningsmenn etc. Bolsjevikenes lederskap hadde stort sett vært i eksil og var en samling heltidsrevolusjonære. Den særegne sammensetningen av sovjetene, der valgte arbeidere, sammen med representanter for de sosialistiske partiene utgjorde sovjetene, gjorde at de kunne representere arbeiderne uten å være arbeidere. Og presteskapet i Iran var en tett organisert gruppe i et klart hierarkisk system. Ingen av revolusjonskomiteenes aktivister kom noen gang til makten, de støttet heller det partiet de mente representerte dem.  Stikk motsatt tesen om “the missing party” (en tese hentet fra SWP, som kort sagt hevder at det som forklarer at revolusjonære situasjoner ikke utvikler seg til revolusjon er fraværet av et revolusjonært parti – og at det å bygge revolusjonære partier derfor er oppgaven med stor O) kan vi derfor sette fram tesen om partiet som revolusjonens største trussel.

Straks et parti mener å representere sin massebasis, men samtidig å ha overlegen innsikt i hva som må til for at massebasisens interesser skal iverksettes (”deres objektive interesser”), uavhengig av massebevegelsens egen bevissthet, er man inne i en logikk der massebevegelsen må undertrykkes.

Det den her framlagte revolusjonsforståelse setter fram er derfor ikke partiet som forutsetning for en revolusjon – alle de tre revolusjonene viste tvert imot partiets fravær i den revolusjonære fase. Tesen “Uten et revolusjonært parti – ingen revolusjon” er derfor falsk, selv om Partiet i alle de tre revolusjonene spiller en viktig rolle i radikaliseringen av revolusjonen og i konsolideringen av den.

Det sentrale spørsmål som da tvinger seg fram er relasjonen masse og lederskap i radikaliserings- og konsolideringsfasen. Her synes historien entydig å peke på at partier av den jakobinske, bolsjevikiske og presteaktige type en viktig sperre mot utviklingen av folkemakt/arbeidermakt. Den hierarkiske kommandostrukturen og indre partidisiplin gjør partiet til en nyttig redskap for makterobring, men de samme egenskapene som er dyder i makterobringsfasen er våpen for et Thermidor straks et slikt parti er i en maktposisjon.

Jeg har i mange år jobbet som faglig tillitsvalgt med å hindre misbruk av ringevikarer og andre midlertidig ansatte.  Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde i 2005 var å stoppe de borgerlige partienes vedtatte og arbeidsgiverapplauderte uthuling av opparbeidede rettigheter i Arbeidsmiljøloven.   I vår ble skift – og turnusarbeid likestilt i forhold til arbeidstidsreduksjon, i to runder har det kommet lover og tiltak mot sosial dumping, likelønnskommisjonen ble nedsatt og har kommet med viktige forslag som en ny rødgrønn regjering må sørge for blir gjennomført under tariffoppgjøret i 2010.

Veldig mye av dette er krav som fagbevegelsen og viktige deler av AP har stått hardt på i mange år. Vi ser et sterkere og mer vitalisert AP grunnplan enn på lang tid.  Det er det all grunn til anerkjenne styrken i.  Enda viktigere er LOs krav og mobilisering fra Aps valgkatastrofe i 2001. Dette er den aller viktigste kraften bak disse viktige seirene.

Men uten SV som en del av et rødgrønt flertall, tror jeg at vi ikke hadde fått så gode resultater.  Det har for eksempel vært svært viktig for fagbevegelse og kvinnebevegelse at SV  i regjering og har stått på i forhold til å likestille skift og turnus.

 Det er i viktige saker klasseforskjell med SV i regjering.

Nå for tiden er det mange som kritiserer SV for at de har slukt for mange kameler i regjering.  Mange radikale er skuffet over SV.

 Det er betimelig å minne om hva slags politikk som ble ført forrige gang Stoltenberg var statsminister. Politikken var preget av markedstankegang og privatisering. Delprivatiseringen  av Statoil var kanskje kronen på ”verket”  sammen med at sykehusene ble fristilte foretak uten lokal folkevalgt kontroll og innflytelse.

Det er all mulig grunn til å være kritiske til at regjeringen for eksempel ikke har stoppet bruken av bedriftsøkonomiske styringssystemer i offentlig sektor, men den rødgrønne regjeringen beveger Norge i en helt annen retning en den markedsliberale Stoltenberg 1 regjeringen. Det er ganske åpenbart for meg som har stemt til venstre for SV siden 1985.

Tror tidligere skuffede SV velgere at de viktige forbedringene og kraftige radikaliseringen  av den politikken AP også fronter nå hadde vært den samme uten SV i regjering?

 Viktige skritt som kan tas nå med støtte i LO kongressens vedtak, er å få gjennomført store likelønnstiltak og å få  feid vekk den markedsorienterte foretaksformen på landets sykehus.

Det er helt avgjørende at vi får en fortsatt rødgrønn regjering med et sterkt og tydelig SV for  at dette skal bli virkelighet og at markedstsunamien skal stoppes og presses tilbake.